• Bokomtale,  Fantasy,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: House of Earth and Blood

    Urban fantasy: Magi og moderne teknologi

    I sommer har jeg lest Sarah J. Maas’ fantasyroman, House of Earth and Blood som er første bok i den planlagte serien Crescent City. En kriminalroman pakket inn i et fantasyunivers som vekket min interesse fra første side. Da jeg leste om boken på Goodreads ble jeg introdusert for sjangerkategorien «urban fantasy» for første gang, og som den byjenta jeg er så appellerer det veldig. Handlingen finner sted i en moderne storby med et mangfold av skapninger, moderne teknologi og sterke kvinner. Endelig slipper vi kuede damer i lange kjoler og korsetter som trenger å reddes av kompliserte menn! Hooray! Huzzah! Takk Sarah J. Maas for at du gir oss en moderne og sammensatt fantasyheltinne.

    She swallowed, looking at the ground that was not earth, but the very base of Self, of the world. She whispered, “I’m scared.” Danika grabbed her hand again. “That’s the point of it, Bryce. Of life. To live, to love, knowing that it might all vanish tomorrow. It makes everything that much more precious.” She took Bryce’s face in her hands and pressed their brows together.

    Sarah J. Maas

    House of Earth and Blood – Sarah J. Maas (2020)

    Bryce Quinlan (halvt menneske og halvt fae) lever livets glade dager med sine venner i Crescent City, frem til at hennes beste venn Danika (varulv) blir brutalt drept mens Bryce er på fylla. Savn, skyldfølelse og ensomhet preger Bryce to år senere når flere lignende drap skjer rundt i byen. Hunt Athalar (fallen engel) straffes for sitt samfunnsopprør 200 år tidligere ved å leve som slave og snikmorder for erkeenglene som styrer samfunnet. Hunt og Bryce får i oppgave å etterforske de nye drapene ved å trekke linjer til det som skjedde med Bryce sine venner to år tidligere. Gjennom etterforskningen blir leseren kjent med byen og verdenen, de ulike skapningene som lever der og litt av historien som ligger til grunn for samfunnsutviklingen. Leseren blir tatt med på en reise gjennom Crescent Citys underverden, og i deres forsøk på å samarbeide blir man vitne til at relasjonen mellom Bryce og Hunt utvikler seg. Vi møter også mange andre interessante karakterer på ferden, noen snille og noen slemme. Så hvem er det egentlig som står bak alle disse drapene? Dun-dun-duuuuh!


    Ja til kule kjipe kvinner!

    Vennskapsbåndet mellom Bryce og Danika står som et skinnende midtpunkt i Maas’ fantasy, og jeg elsker skildringer av sterke vennskap mellom kvinner. Det driver og hindrer Bryce og er en sentral del av hennes personlighet og hvordan hun beveger seg i verdenen. Når andre tviler på hennes styrke, ferdigheter og integritet så kjemper hun videre, til tross for at hun har et hull i hjertet. Er det en perfekt roman? Nei. Var den et lyspunkt i sommerferien min? Definitivt! Bryce er en uperfekt heltinne og det er flere aspekter av hennes personlighet som jeg ikke setter pris på. Men det er sørenmeg deilig at hun er litt dust av og til. Etterforskningen og selve fortellingen var full av spenninger og vendinger som overrasket og underholdt. Årets sommerbok for min del.


    I’M BACK!

    Etter en velfortjent sommerferie er jeg tilbake foran pcn, og starter med å skrive om denne smakfulle fantasyopplevelsen. Du kan lese bokomtaler jeg har skrevet tidligere om både Sarah J. Maas’ HER, eller om mer realistiske bøker som Sally Rooneys Normal People HER. Du kan finne lenker til andre spennende bokomtaler hos Astrid Terese HER. Gleder meg til å ta fatt på bokhøsten og håper at dere er med!

  • Historisk fiksjon,  Omtaler,  Roman,  Tre på tirsdag

    TRE PÅ TIRSDAG: KRIM OG KRIMSERIER

    Nerdete krim

    Disclaimer: jeg er så langt ifra en krimdronning som man kommer, men jeg har allikevel noen krimserier som jeg følger. Min krimreise startet med at jeg fikk Frelseren av Jo Nesbø i bursdagsgave for litt over ti år siden. Etter at jeg leste den, bestemte jeg meg for å lese hele Harry Hole-serien fra starten. I ettertid har jeg også hørt serien på lydbok. Jeg liker den, helt enkelt. Enda en tilfeldighet gjorde at jeg plukket Satelittmenneskene av Hans Olav Lahlum ut av bokhylla og leste den i løpet av en søndag ettermiddag. Jeg tror jeg har fått den av en venninne som hadde to utgaver, men jeg husker faktisk ikke. Den bare stod der i hylla og kikket på meg. En dag føltes det riktig å gi Lahlum en sjanse, uten at jeg ante hva jeg kunne forvente. Forsøket fikk meg til å lese hele serien. Jeg liker den, helt enkelt. Jeg har også lest (og likt) Stig Larsons Millennium-triologi samt enkelte bøker av Anne Holt og Gert Nygårdshaug. Men jeg ble mer interessert i å lese Agatha Christie og Sir Arthur Conan Doyle, og begynte å få et klarere inntrykk av hva slags krim jeg liker.

    Krim er en så utrolig omfattende og variert sjanger at det er vanskelig å vite hvor man skal starte. Så kanskje dette kan være til hjelp for noen der ute. De tre krimseriene jeg har valgt å følge peker i retning av litt mer «nerdete» krim, som er den eneste merkelappen jeg kommer på som kanskje passer.


    Bokomslag: Illvilje, William Wisting-serien #14, av Jørn Lier Horst, krimserie

    «William Wisting»-serien av Jørn Lier Horst

    Wisting er en ryddig, analytisk og ettertenksom etterforsker som jobber omstendelig og følger regelboka. Jeg tror kanskje det er disse karaktertrekkene og Horsts profesjonalitet som jeg liker best med denne serien. For lesere som ønsker mer blod, drama og spenning så er kanskje ikke dette riktig serie. Men for meg som liker grundige beskrivelser av velorganisert politiarbeid, så treffer det midt i blinken. Bruken av media i historiene føles relevant og interessant og har fått meg til å tenke på krimsakene jeg ser i avisene på en litt annen måte. Fortellerstilen er enkel men drivende, og jeg er engasjert i karakterenes privatliv og deres karrierer. Akkurat nå er dette favoritten og jeg er godt i gang med lydboken av Illvilje.


    Bokomslag: Dark Fire, Matthew Shardlake-serien #2, av C. J. Sansom, krimserie

    «Matthew Shardlake»-serien av C. J. Sansom

    Her snakker vi historisk fiksjon fra en tid før det eksisterte politifolk og etterforskere. Vi skal helt tilbake til 1500-tallets London for å møte advokaten Matthew Shardlake. Shardlake driver sin egen praksis og har venner i kong Henrik VIIIs regjering, noe som fører med seg drama på et høyt nivå. For en historienerd som meg, som har sett og lest mye om Henrik den åttende og Thomas Cromwell, treffer dette veldig. Det er politiske intriger knyttet til reformasjonen og det er maktkamp og intrikate spill i regjeringens kulisser. Samtidig tar Shardlake saker gjennom sitt advokatvirke, og han kan ikke lene seg på rettsmedisinske undersøkelser eller overvåkningsteknologi for å avsløre forbryterne. Han bruker god gammeldags kløkt! Jeg koste meg veldig med lydboken av Dark Fire.


    Bokomslag: Isbjørngåten, K2-serien #9, av Hans Olav Lahlum, krimserie

    «K2»-serien av Hans Olav Lahlum

    Kolbjørn Kristiansen er enda en «flinkis» som etterforsker etter boka, men som ikke har dagens teknologi til å løse mysterier. Handlingen i denne serien er lagt til 1970-tallet og har et gammeldags preg. Kristiansen konsulterer sin sylskarpe venninne Patricia i all hemmelighet, og jeg tviler på at han ville hatt nevneverdig suksess uten henne. Hvem trenger vel DNA-tester når man har en krim-savant som bestevenn! Det er god variasjon mellom bøkene hvor Lahlum undersøker ulike krimtroper. Enten det er whodunnit eller kalde saker, så er det alltid underholdende. Men kanskje ikke riktig for lesere som foretrekker Nordic Noir og dramatiske forbrytelser og etterforskninger. Den siste boken, Isbjørngåten, var grei nok men ikke min favoritt.


    *Nerdete *historisk *krim på *lydbok – Oh my!

    Det sier kanskje litt om meg at to av krimseriene jeg følger også passer innunder kategorien historisk fiksjon. Men hey, vi liker hva vi liker, eller hva? Det fantes en tid hvor jeg var ganske negativ til krimsjangeren. Sikkert av de samme grunnene som at jeg ikke tenkte at fantasylitteratur var noe for meg. (Det kan du lese mer om HER, hvis du vil.) Men jeg kan innrømme at jeg tok feil. Jeg tok feil. KRIM ER KULT!

    Krimseriene jeg har listet opp her er ikke sexy krim. Det er mer analytisk og ettertenksom krim. Krim som undersøker tankeprosesser like mye som tekniske prosesser. Det er krim som ikke gjør at jeg blir redd for å legge meg om kvelden, men som jeg likevel diskuterer i detalj med andre. Sjangeren byr på så mye forskjellig at det finnes en krimroman der ute for oss alle, uansett om tror vi liker å lese krim eller ikke. Og jeg har funnet min nisje og oppdaget at jeg foretrekker å høre historiene på lydbok. Vi har alle våre preferanser, men jeg er absolutt åpen for anbefalinger.

    Hva slags krim liker dere?

  • Bokomtale,  Historisk fiksjon,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: The Underground Railroad

    «What a world it is, Cora thought, that makes a living prison into your only haven. Was she out of bondage or in its web: how to describe the status of a runaway? Freedom was a thing that shifted as you looked at it, the way a forest is dense with trees up close, but from the outside, from the empty meadow, you see its true limits. Being free had nothing to do with chains or how much space you had.»

    Colson Whitehead

    Denne boken er 366 sider med absolutt PERFEKSJON. Det er oppsummeringen av min opplevelse med The Underground Railroad av Colson Whitehead. Det var vondt å lese, det var fælt å fordøye, og samtidig helt fantastisk. Historien om Cora, en slave på rømmen, er brutal uten å fetisjere vold og det som vi nå anser som forbrytelser mot menneskeheten. Den viser frem en tid vi skulle ønske vi hadde lagt bak oss, men som går som et ekko igjennom amerikansk historie. Nå løftes den betimelig også frem i lyset av Black Lives Matters-bevegelsen. Alle de verste tingene som kan skje med et menneske gjennom et liv, det skjer med Cora. Men fortelleren løfter ikke opp samtidens moraliserende pekefinger. Det er ikke nødvendig, fordi det er så veldig åpenbart at noe (les: absolutt alt) er riv ruskende galt. Denne boken har fått meg til å tenke og til å føle, og det er en kombinasjon som jeg ikke opplever så veldig ofte.


    The Underground Railroad – Colson Whitehead (2016)

    Cora er en ung slave på en plantasje i Georgia. Moren hennes rømte da hun var barn og hun er utstøtt i slavesamfunnet hvor hun lever. En dag kommer en ny slave til plantasjen og han vil ha med seg Cora på rømmen. Moren hennes kom seg ut, så han er overbevist om at Cora vil bringe ham lykke. De når frem til et underjordisk nettverk som arbeider for å frakte rømte slaver til de friere nordstatene. Men det er ikke uten risiko, farer og komplikasjoner. Den nådeløse slavefangeren som lot hennes mor glippe er på sporet og fullstendig besatt av tanken på å fange Cora. På sin reise får Cora oppleve at det finnes flere former for fangenskap og systematisk utnyttelse. Men Cora er ressurssterk og har ingenting å tape.


    Boken er en reise igjennom et landskap befolket av overbevisninger og ideer, mennesker og deres skjebner, vitenskap og historie. Det er grusomhet satt i system, både som økonomi og som teater for å kontrollere en voksende befolkning. Reisen tar små avstikkere innimellom og gir oss et mer helhetlig bilde av en kompleks virkelighet. Dette gjør leseopplevelsen utrolig intens. Problemstillingene som tas opp er dessverre fremdeles høyst relevante og vi trenger å kjenne historien for å få grep om hvor vi er som samfunn i dag. Dette er amerikansk historie, men det er mer enn nok av underkommunisert og skjult undertrykkelse i vår skandinaviske historie til at det er verdt å ta seg en titt i speilet. Ved å lese denne boken så får du ikke bare en gripende leseopplevelse, men du bidrar også til å løfte frem stemmer som trenger å bli hørt. Anbefales!

    Truth was a changing display in a shop window, manipulated by hands when you weren’t looking, alluring and ever out of reach.

    Colson Whitehead

    Lysten på mer?

    Du kan finne flere smakebiter av andre bloggere hos Astrid Terese HER. Liker du historisk fiksjon så har jeg også skrevet ned noen tanker om The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue og The Song of Achilles HER.

  • Bokomtale,  Fantasy,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: A Court of Frost and Starlight

    “The weaver went on, “I have to create, or it was all for nothing. I have to create, or I will crumple up with despair and never leave my bed. I have to create because I have no other way of voicing this.” Her hand rested on her heart, and my eyes burned. “It is hard,” the weaver said, her stare never leaving mine, “and it hurts, but if I were to stop, if I were to let this loom or the spindle go silent …” She broke my gaze at last to look to her tapestry. “Then there would be no Hope shining in the Void.”

    Sarah J. Maas

    Magisk virkelighetsflukt for massene

    Denne helgen har jeg lest A Court of Frost and Starlight av Sarah J. Maas og det har vært skikkelig avslappende. Boka er en slags epilog til triologien A Court of Thorns and Roses og samler trådene etter seriens store finale. Fantasyserien fanget meg fullstendig og var noe annet enn hva jeg har lest før, fordi den er ren underholdning fra start til slutt. I starten fremstår fortellingen som en variant av Skjønnheten og Udyret. Og til tross for at det har vært min Disney-favoritt i alle år, så var jeg skeptisk i starten. MEN denne serien er full av overraskelser og har karakterutvikling i bøtter og spann. Magien hentes fra naturkreftene og universet som Maas bygger opp er utrolig spennende og komplekst. Vi blir tatt med på en reise full av interessante magiske skapninger og saftige politiske intriger. Det er bøker som har engasjert meg i en TOTAL virkelighetsflukt, noe som trengs innimellom.


    A Court of Thorns and Roses-serien – Sarah J. Maas (2015-2018)

    I sentrum av dette fantasyuniverset står Feyre, ei ung jente som bor i et nedslitt hus sammen med sine to søstre og sin ruinerte far. Feyre gjør alt hun kan for å ta vare på familien sin, til tross for at hun er yngst i flokken. Hun liker å tegne og male og hun har en kjæreste som hun treffer innimellom. Men oftest ser vi henne på jakt med pil og bue i den iskalde vinterskogen for å skaffe mat. En kveld ser hun et rådyr og en ulv i skogen. Feyre bestemmer seg for å drepe ulven for å få tak i rådyrkjøttet for at familien hennes skal overleve vinteren. Det skal vise seg å være det viktigste valget i hennes liv. Ulven hun har drept er nemlig en fe fra et magisk rike, og Feyre blir hentet til dette riket for å sone straffen for å ha tatt et uskyldig liv. Der møter hun en virkelighet hun ikke ante eksisterte. Inkludert skrekkelige skapninger og onde krefter som endrer livet hennes for alltid.


    «I love you,» I said, and stabbed him.

    Serien består av tre romaner og en kortroman, A Court of Thorns and Roses (#1), A Court of Mist and Fury (#2), A Court of Wings and Ruin (#3) og A Court of Frost and Starlight (#3.1). Bok to er utvilsomt min favoritt og den første er den som for meg var svakest. Universets og karakterenes kompleksitet er i konstant utvikling og det blir aldri kjedelig. Når du tror du vet hva som skjer så kastes du inn i et nytt spill, sammen med hovedkarakteren. Leseren vet det Feyre vet og vi blir kjent med verdenen gjennom hennes inntrykk og indre monolog. Vi utvikler oss sammen med henne. Jeg har tekstet venner som kjenner serien underveis i lesningen for å uttrykke alle følelsene og raljere over plot twistene. Dette er ikke en serie som har satt i gang refleksjoner eller undringer, men som har revet meg med i en virvelvind av drama, følelser, hemmeligheter og intriger. Her snakker vi HIGH STAKES DRAMA folkens. Perfekt sommerlesning kanskje?


    Håper det smakte!

    Er du fysen på mer så kan du finne flere smakebiter fra andre herlige bokbloggere hos Mari HER. Hvis er interessert i fantasy kan du lese det jeg har skrevet om romanen Trail of Lightning (som jeg ELSKET) eller Witchmark, eller om hvordan jeg ble en fantasyentusiast.

  • Bokomtale,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Normal People

    «Connell’s initial assessment of the reading was not disproven. It was culture as class performance, literature fetishised for its ability to take educated people on false emotional journeys, so that they might afterwards feel superior to the uneducated people whose emotional journeys they liked to read about.»

    Sally Rooney

    Denne boken har lært meg noe om meg selv. Når jeg leser vil jeg gjerne føle noe som jeg kanskje ikke kjenner så mye på i mitt eget liv, og jeg vil forstå noe om temaet eller karakterene jeg leser om. Det jeg sitter igjen med etter å ha lest Normal People er at det er vanskelig å forstå noe om andre mennesker, fordi vi kun ser bruddstykker av deres liv og personligheter. Som karakteren Connell påpeker i fortellingen, så kan man tenke seg at personligheten er noe som dannes utenfor og kanskje utenom personen selv. Den blir skapt i møter med andre mennesker, av andre mennesker. Den er performance – iscenesettelse. Følelser, tanker og refleksjoner bor derimot inni oss. Tolkningene av følelsene og atferdsmønstrene i denne romanen gjøres av de andre karakterene og av leseren. Ikke så mye av hovedpersonene. Kanskje derfor har tittelen blitt oversatt til norsk som Alle Andre.


    Normal People - Sally Rooney (2018)

    Normal People – Sally Rooney (2018)

    Fortellingen handler om Marianne og Connell, to unge mennesker som går på samme skole i en irsk småby. Marianne har ingen venner mens Connell spiller fotball og er populær. Allikevel finner de hverandre og innleder et forhold som de holder hemmelig. Året etter begynner begge på Trinity College i Dublin. Her er det Marianne som lykkes sosialt, mens Connell føler seg utilpass. De prøver å navigere seg gjennom den sosiale jungelen og gjennom følelsene de har for hverandre, noe som naturligvis ikke skjer smertefritt. Gjennom årene på universitetet eksisterer de rundt hverandre i flere ulike konstellasjoner. Og de gjennomgår sine private og personlige utfordringer som er med på å prege relasjonen. Romanens styrke ligger i inkluderingen av leseren som en av alle de andre i fortellingen.


    Iscenesettelse av identitet i nære relasjoner

    Bokens format og stil motstrider seg ethvert forsøk på å definere den som en enkelt ting. Og det er hva jeg likte aller best. Akkurat som mennesker så er denne boken mange ting på en gang, og akkurat som mennesker har den faste mønstre som den gjentar. Når Marianne snakker om hvordan menn alltid har et behov for å dominere henne på en eller annen måte og å undertrykke deler av hennes personlighet, så tenker jeg på hvordan jeg selv hele tiden prøver å definere henne. Jeg ville gjerne at Marianne og Connell skulle være enten det ene eller det andre. Og det er jo veldig lite givende, noe jeg innså da jeg var litt over halvveis i fortellingen. Det var da jeg virkelig begynte å like boken. Marianne spør seg selv om hun noensinne vil greie å komme seg ut av mønsteret eller om hun er dømt til å gjenta de samme valgene i det uendelige. Det spørsmålet har blitt katalysatoren for mye av min tankevirksomhet i kjølvannet av lesingen. Hvilke valg tar jeg som leser? Hva er jeg villig til å overse for å definere og skape mening av verden rundt meg?

    En lavmælt protestvise

    Alt det som ikke sies er det som sier aller mest i denne boka. I starten av hvert kapittel kastes vi inn i et spesifikt tidspunkt i livene til Marianne og Connell. Ut fra beskrivelser av atferd og bruddstykker av samtaler må vi gjette oss frem til hvor de er i forholdet. Er de sammen, er de venner, har de andre kjærester, har det skjedd noe betydningsfullt siden sist? Hva er ekte og hva er det Marianne og Connell spiller ut overfor hverandre og de andre menneskene i livene deres? Hvordan vi opplever oss selv samsvarer ikke alltid med hvordan vi oppfattes av andre.

    Jeg tolker den konstante iscenesettelsen og forvirringen hos Marianne og Connell som Rooneys motstand mot det overforklarende og gjennomreflekterte i fortellinger om mellommenneskelige relasjoner. Dette er hennes protestvise, i form av noe så normalt som en litt fucka kjærlighetshistorie om folk som ikke får det helt til. Det er en ballade over det vanlige, over tiltaksløsheten, over alt det vi ikke greier å fortelle hverandre. Det er en ballade over småting som blir store, og om store følelser som blir usynlige. Våre indre liv eksisterer ikke for andre før vi formulerer tanker med ord og atferd. Utad er vi alle «normal people.»

    «Life is the thing you bring with you inside your own head.»

    Sally Rooney

    LES MER DA VEL!

    Du kan finne mange flere nydelige smakebiter hos Astrid Therese HER. Jeg har også skrevet flere smakebiter som du kan finne HER. Det ble ganske langt og omfattende i dag, men jeg greide ikke å la være. Sorry, not sorry! Hvis du liker å lese om storslått kjærlighet så kan du lese det jeg har skrevet om The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue, du kan lese om On Earth We’re Briefly Gorgeous, og om The Song of Achilles. Alle disse er forøvrig historier om LHBT-folk (en tilfeldighet, tror jeg.) Passer fint nå som det er Pride!

    ALT ER LOVE <3

  • Bokomtale,  Historisk fiksjon,  Roman

    THE GENTLEMAN’S GUIDE TO VICE AND VIRTUE: NOEN FINE ORD OM KJÆRLIGHET

    «Love may be a grand thing, but goddamn if it doesn’t take up more than its fair share of space inside a man.»

    Mackenzi Lee

    I det siste har jeg jobbet med å utvide mitt repertoar når det gjelder lesing. Finne forfattere jeg ikke har lest før, prøve nye sjangre, og å være mer bevisst på hvilke stemmer jeg velger å lytte til. Det handler om inntrykkene vi får fra litteraturen, men også om signalene vi sender til forlag og bokhandlere. Jeg prøver å bli mer bevisst på min makt som forbruker av litteratur. En sjanger jeg er lite kjent med er YA – young adult eller ungdomslitteratur. Jeg leste ikke så mye av det da jeg selv var en ung voksen, men det finnes mange gode ungdomsbøker som tar for seg store temaer og formidler det sånn at det føles relevant for en veldig viktig målgruppe. Jeg bestemte meg for å høre på den kritikerroste og anerkjente lydboken av The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue, og jeg har blandede følelser. Jeg ble underholdt av lydboken samtidig som at jeg egentlig ikke likte den så godt. Rart kanskje, men også den beste beskrivelsen jeg har.


    A gentleman's guide to vice and virtue - Mackenzi Lee (2017).

    Tittel: The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue

    Forfatter: Mackenzi Lee

    Utgitt: 2017

    Katherine Tegen Books

    513 Sider


    Historisk fiksjon + forbudt kjærlighet = blandede følelser

    “It is remarkable how much courage it takes to kiss someone, even when you are almost certain that person would very much like to be kissed by you. Doubt will knock you from the sky every time.”

    Mackenzi Lee

    The Gentleman’s Guide handler om Henry «Monty» Montague. Monty er en rik og privilegert engelsk 18-åring som drar på en dannelsesreise i Europa sammen med søsteren Felicity og bestevennen Percy en gang på 1700-tallet. Reisen blir kort fortalt mer dramatisk enn noen av karakterene forventer. Kompliserte familieforhold avdekkes og en forbudt kjærlighet ser dagens lys. Historisk fiksjon er noe jeg absolutt elsker og kjærlighetshistorier ligger også mitt hjerte nært. Hvem liker ikke en angstfylt Casanova-skikkelse som rives i stykker av å være forelska i sin beste venn? Betraktningene om hvordan det føles å være ung og forelska var det beste for meg. Og det at Monty, i løpet av reisen, tvinges til å forholde seg til de betydelige vanskelighetene det innebærer å være kvinne, å være farget (POC) eller å være kronisk syk. Noe jeg ikke likte så godt var det jeg opplevde som en slags romantisering av tidsperioden og denne privilegerte hvite mannen. Fortellingen ble også for tynn for en historienerd som meg. Innlesningen av lydboken var derimot utmerket og gjorde det lettere å se forbi det jeg ikke likte. Og språket er til tider glimrende.

    En frustrert frue?

    Det er nok viktig å anerkjenne at denne boka ikke er skrevet for meg, og at ved å lese den så besøker jeg et sted som er ment for noen andre. Men allikevel så synes jeg at ungdom har krav på litteratur som utfordrer dem. Og denne romanen opplevde jeg som lite utfordrende. Percy er svart, men ikke så veldig svart, og han er bundet av viljene og ønskene til andre. Felicity er en 16 år gammel jente av langt over gjennomsnittlig intelligens som tvinges til å leve sitt liv bak lukkede dører. Monty fremstår som en litt ubrukelig og utrivelig type, som allikevel vinner tilliten til mange av karakterene i fortellingen. Frustrerende til tider. Men underholdende var det allikevel!

    Ærlig talt så er jeg usikker på om jeg skjønte boka i det hele tatt. Og jeg er veldig usikker på hvorfor jeg var relativt underholdt samtidig som jeg var frustrert, gjennom hele 12 timer med lydboken. Kanskje det er min kjærlighet for kjærlighetshistorier som ledet meg. Fordi det er noen fine ord om kjærlighet her. Noen sjarmerende betraktninger om hvordan det føles å være tenåring. Hvordan det kan oppleves å være annerledes. Hvor stor plass følelser tar når man ikke lager plass for dem. Så jeg lager plass til egen forvirring og frustrasjon. Dette er følelser som også kan gi oss verdifulle erfaringer. Bare spør Henry «Monty» Montague!


    Liker du historisk fiksjon eller fantasy med LHBT-karakterer?

    Da kan du sjekke ut det jeg har skrevet om The Song of Achilles av Madeline Miller eller Witchmark av C. L. Polk.

  • Bokomtale,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: On Earth We’re Briefly Gorgeous

    «In a world as myriad as ours, the gaze is a singular act: to look at something is to fill your whole life with it, if only briefly.»

    Ocean Vuong

    Jeg valgte On Earth We’re Briefly Gorgeous (2019) av Ocean Vuong til bokklubben vår og er VELDIG fornøyd. I løpet av de første sidene skjønte jeg at dette var en bok for meg. Kanskje den beste boka jeg har lest så langt i år. Fortellingen fremstår som kjærlighetsbrev til en familie og en samling av minner og historier gjennom tre generasjoner. Den består av springende minner og assosiasjoner, og beskriver språk som identitet. Kroppen er et sted hvor hovedpersonen blir seg selv, i et miljø og et samfunn som former oppveksten hans. Flyktighet og midlertidighet i et «single use life» står frem for meg som sentralt for både bokens tematikk og språklige uttrykk. Forfatteren viser hvordan man kan ta en person, en gjenstand eller hendelse og snu den opp ned for å se den fra et helt nytt perspektiv. Og prosessen kan gjøre at vi ser denne i et helt nytt lys: både som noe stygt og noe vakkert.


    On Earth We're Briefly Gorgeous - Ocean Vuong (2019)

    On Earth We’re Briefly Gorgeous – Ocean Vuong

    Boken handler om en gutt, Little Dog, som vokser opp i USA i en vietnamesisk familie. Han deler tanker om livet sitt i en særdeles nær og intim historie. Fortellingen tar form av å være brev til moren som ikke kan lese. Språk og kultur er noe som både samler og skiller denne familien. Han forteller om relasjonen til moren og bestemoren og til ungdomskjæresten. Han forteller om skoleårene, om rus og om en bestefar som ikke egentlig er bestefar. Han gjenforteller familiens minner fra krigen og livet i Vietnam. Og vi får vite at Little Dog i beste fall er usynlig for omverdenen. Han husker tilbake til hendelser i hjemmet som påvirker hvordan han forstår omsorg og kjærlighet i nære relasjoner. Alt er stygt og vakkert samtidig og blottet for fordømmelser. Dette gir fortellingen et preg som ikke ligner noe annet jeg har lest.


    Betraktninger om livets singularitet, identitet, kjærlighet og familie i en hjerteskjærende innpakning.

    Språket er nydelig, det flyter og yrer, og gir leseren mye å tenke på. Det dannes utallige bilder og jeg opplevde det som svært stimulerende. Hvis man ikke tenner på innholdet så er språket upåklagelig. Og de eksistensielle spørsmålene som tas opp gjennom fortellingen river i hjertet. Hva er frihet og hvor frie er vi egentlig? Hvordan påvirker familierelasjoner de relasjonene vi bygger med andre? Hvordan formes vi av stedene hvor vi vokser opp? Boken stilte mange spørsmål som jeg mener det er viktig at alle stiller seg selv. Særlig hvis man lever et privilegert liv. For eksempel hvordan det oppleves å vokse opp i to helt ulike kulturer. Og hvordan samfunnet møter mennesker som ikke er hvite eller ser hvite ut. Den løfter frem utfordringene med å vokse opp i en familie som ikke har et felles språk for hvordan man oppfatter seg selv. Alle setningene er sitatverdige og proppfulle av livsvisdom. Absolutt helt nydelig.

    «You’re Rose. You’re Lan. You’re Trevor. As if a name can be more than one thing, deep and wide as a night with a truck idling at its edge, and you can step right out of your cage, where I wait for you. Where, under the stars, we see at last what we’ve made of each other in the light of long-dead things – and call it good.»

    Ocean Vuong

    Smakte det med en smakebit?

    HER kan du finne flere skrevet av meg, og HER kan du finne smakebiter skrevet av andre. Njut!

  • Omtaler,  Roman,  Tre på tirsdag

    TRE PÅ TIRSDAG: Sommerbøker

    “Some people aren’t just people, but a place — a whole world. Sometimes you find someone you could live in for the rest of your life.”

    Caitlin Moran

    Det er vanskelig å sette fingeren på hva som gjør en sommerbok til en sommerbok. Jeg tror det handler om følelsen man får av lesingen. Så for noen er sommerbøker krim og thrillere, for andre er det romanser, og for noen så er det bøker med handling som finner sted på sommeren eller er knyttet til en reise. For meg er sommerbøker varme fortellinger om mennesker. Mennesker som fremstår som en hel verden i seg selv. Fortellingene er ofte intime, av og til morsomme, og alltid dramatiske. Jeg trenger at det kribler litt i magen mens jeg leser. Og Daisy, Elio og Johanna er karakterer som fikk meg til å krible! Opplevelsen av bøkene har også blitt påvirket av at jeg har hørt dem på lydbok og elsket innlesningene. Derfor vil jeg gjerne anbefale akkurat disse videre, iblant havet av spennende litteratur vi kan velge mellom i sommer. Dette er tre bøker og tre karakterer som gjorde noe med meg da vi møttes.


    Daisy Jones & The Six – Taylor Jenkins Reid (2019)

    Daisy Jones & The Six - Taylor Jenkins Reid

    Daisy Jones har gått sin seiersgang på sosiale medier siden den kom ut. Og den er akkurat så bra som influenserne sier. Den handler om rockestjernen Daisy Jones og bandet The Six og deres turbulente karriere i rampelyset i USA sent på 1970-tallet. Skrevet nærmest som en musikkdokumentar, får du de ulike perspektivene til alle bandmedlemmene gjennom fortellingen. Det at ulike mennesker kan oppleve en hendelse helt forskjellig utforskes på en veldig naturlig måte og er utrolig interessant. Altoppslukende kjærlighet, rusmisbruk og kreative konflikter ligger i kjernen av historien og er en gullgruve for å skape drama mellom karakterene. På mange måter er det en ganske tradisjonell fortelling om turnelivet på 1970-tallet, men det er formatet som gjør boken så utrolig gripende. Den føltes så sterk og realistisk at jeg av og til tok meg i å lure på om den var basert på en sann historie. En fantastisk opplevelse!  


    Call Me By Your Name – André Aciman (2007)

    Call Me By Your Name - André Aciman

    Jeg elsker en god romanse, og Call Me By Your Name var så intens og intim at jeg til tider måtte gjemme meg bort alene for å høre på den. Scenene og dialogen og de sterke følelsene som vekkes mellom karakterene Elio og Oliver rørte ved noe intimt og privat i meg. Mange av oss har sett filmen, men det er en helt annen opplevelse å lese boka. Eller å høre den på lydbok som jeg gjorde. Historien fortelles fra hovedpersonen Elios perspektiv, og handler om en intens sommerforelskelse. Familien til Elio tar imot en sommergjest i huset deres på den italienske landsbygda og det oppstår sterke følelser mellom Elio og Oliver. Forelskelsen er så nært knyttet til Elios kropp og hans måte å være i verden at det er umulig ikke å bli oppslukt. Det er umulig ikke å investere bittelitt for mange følelser i hans stormende indre liv. Historien tar ikke så stor plass i verden, men den tar all plassen mellom Elio og Oliver. Og den tok all plassen i mitt hjerte da jeg leste den.


    How to Build a Girl – Caitlin Moran (2014)

    How to Build a Girl - Caitlin Moran

    En morsom og hjertevarmende fortelling om en ung jente som prøver å finne sin plass i verden. How To Build a Girl beskriver kleint og fantastisk det å være en misforstått, relativt fattig, ung feminist. Hovedkarakteren Johanna er lei av den stusslige tilværelsen i sosialleiligheten i engelske Wolverhampton, og gjenskaper seg selv som musikkjournalisten Dolly Wilde. Musikk, estetikk og identitet er viktig tematikk i denne historien, som finner sted på 1990-tallet. Johanna jobber hardt for å bevise hva hun duger til. Og hun møter mange kjipe, søte, rare og morsomme mennesker på veien. Hun snakker usjenert om kropp, sex og seksualitet, og hvordan det er å være en jente/dronning/gudinne. I alle fall for henne. Tror hun da. Fordi i likhet med de fleste tenåringer så aner ikke Johanna hva hun driver med. En le-høyt-morsom fortelling med en fullstendig skamløs tenåring bak rattet er oppskriften på suksess i min bok.   


    Mer sommerlektyre?

    Jeg har ingen renskrevet leseliste i forkant av årets sommerferie, men jeg har noen ideer. Og det å snevre denne listen ned til tre bøker var vanskelig, så det kommer sannsynligvis en oppfølger utover i juni. Ellers kan jeg informere om at mine guilty pleasures som jeg har skrevet om tidligere (kjendisselvbiografier) også er ypperlig sommerlesning! Er det LHBT-romantikk som gjør det for deg så kan du plukke frem nydelige The Song of Achilles. Eller er det kule og sterke (men kanskje litt misforståtte) kvinner som er din greie, så burde du virkelig lese Om Muser og Menn!

  • Bokomtale,  Sakprosa,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: I Feel Bad About My Neck

    «I know in my heart that all these labels on these bottles and jars are whimsical and arbitrary to make vulnerable, pitiable women like me shell out astronomical sums of money for useless products; on the other hand, you will probably never see me using foot cream on my face, just in case.»

    Nora Ephron

    Nora Ephron skriver usentimentalt gjennom hele essaysamlingen I Feel Bad About My Neck fra 2006. Hun skriver om stort og smått som har betydd noe for henne gjennom et 64 år langt liv. Ordene treffer blink, uten noe forstyrrende føleri eller inderlighet om Livet. Hun fokuserer på hverdagen der vi faktisk lever livene våre. Ephron bruker ikke tid på å gruble over livets mysterier når det er så mye annet å bekymre seg for. Det er i de små tingene i at man kan se glimt av de store spørsmålene. Hun var en Oscarvinnende manusforfatter og regissør samt en bestselgende romanforfatter før hun døde i 2012. Og jeg vil anbefale alle som trenger et inspirerende forbilde å lese mer om livet hennes HER! Mange av hennes livserfaringer er noe vi vanlige folk kan se langt etter, men vi går allikevel igjennom mye av det samme. Hun skriver humoristisk, bitende (og treffende) at «not having to worry about your hair anymore is the secret upside to death.»


    I Feel Bad About my Neck – Nora Ephron

    I I Feel Bad About My Neck and other thoughts on being a woman skriver Ephron om viktigheten av hjemmet og hvor vi bor og våre relasjoner til politiske rollemodeller. Vi må sette pris på selvstendighet hos barna våre og det er normalt å ha komplekser. Hun skriver om hvor vanskelig det er å finne den perfekte håndvesken og en hudkrem man har samvittighet til å faktisk bruke. Hun skriver om hvor frustrerende det er å måtte farge håret og bruke lesebriller. Jeg kjenner meg igjen og det føles på et vis viktig. Det handler om familie, helse, samfunn og relasjoner. Det handler om opplevelser og erfaringer og hvordan disse former oss som mennesker og som kvinner. Avslutningen «Concidering the Alternative» er brutalt ærlig om alderdom og døden. Ephron råder oss til ikke å spare på badeoljen så lenge vi lever.


    Det er mye humor og visdom å ta med seg fra hverdagslivet. Og det er hva Ephron har lært meg gjennom denne boken. Jeg ble ikke endret for livet av å lese den, men jeg har fått en ny heltinne. Nora Ephron har vist meg hvor normalt det er å bruke for mye tid på vesker og å bekymre meg over grått hår. Hun viser frem absurditetene ved å være kvinne på en morsom måte. Man kan være en karrierekvinne, en frustrert forelder, en rotekopp, en lesehest og en amatørkokk samtidig. Og på toppen av dette gir hun oss tillatelse til å bruke tid og energi på å ha komplekser for kroppene våre. Takk Nora!

    “Reading is escape, and the opposite of escape; it’s a way to make contact with reality after a day of making things up, and it’s a way of making contact with someone else’s imagination after a day that’s been all too real. Reading is grist. Reading is bliss. But my ability to pick something up and read it – which has gone unchecked all my life up until now – is now entirely dependent on the whereabouts of my reading glasses.”

    Nora Ephron

    Flere smakebiter?

    Smakebiter skrevet av MOI (altså meg) kan du finne HER! Og andre spennende smakebiter skrevet av andre kan du finne HER.

  • Bokomtale,  Dokumentar,  Sakprosa

    EAST WEST STREET: ET KRYSNINGSPUNKT I HISTORIEN

    “Why had I chosen the path of the law? And why law of the kind that seemed to be connected to an unspoken family history? ‘What haunts are not the dead, but the gaps left within us by the secrets of others,’ the psychoanalyst Nicolas Abraham wrote of the relationship between a grandchild and a grandparent. The invitation from Lviv was a chance to explore those haunting gaps.”

    Philippe Sands

    Tittel: East West Street. On the Origins of Genocide and Crimes Against Humanity

    Forfatter: Philippe Sands

    Utgitt: 2016

    Weidenfeld & Nicholson

    438 sider


    East West Street – Philippe Sands

    East West Street er en utrolig gripende dokumentar om livet under og etter andre verdenskrig, full av refleksjoner over hvordan vi forstår menneskeverdet. Det var bokas undertittel som solgte meg da jeg spontant plukket den opp på en bokhandel. Den lyder nemlig On the Origins of Genocide and Crimes Against Humanity. Her finner vi samfunnsperspektivet og den internasjonale jusens utvikling etter krigen. Det er en fortelling om skjebnene til forfatterens jødiske slektninger, og det er tanker om identitet og gruppetilhørighet i Europa gjennom hele 1900-tallet.

    Philippe Sands’ slekt kommer fra Lviv i dagens Ukraina. Lviv er også hjemstedet til de internasjonale juristene Lauterpacht og Lemkin, forkjempere for begrepene folkemord og forbrytelser mot menneskeheten i forbindelse med Nürnbergprosessen. I løpet av boka så er Lviv polsk, tysk, russisk og ukrainsk. Et krysningspunkt på mange måter, noe Sands utforsker med nysgjerrighet og stor detaljrikdom.

    Dypt personlig og samtidig allmennmenneskelig

    Sands er en internasjonal jurist som etter en invitasjon til å forelese ved Universitetet i Lviv bestemmer seg å undersøke sin egen families historie. Der oppdager han at familiehistorien overlapper med historiene til flere mennesker som har vært med på å endre samfunnet. Det starter med et ønske om å finne spor etter bestefaren Leon, som levde et liv preget av stillhet etter krigens slutt. En stillhet som for Sands virker øredøvende og som skriker etter oppmerksomhet. Sands forteller videre historiene til to jurister. De var lidenskapelig opptatt av å endre lovverket for å få inn begrepene folkemord og forbrytelser mot menneskeheten i etterkant av andre verdenskrig. Han inkluderer også historien til nazisten Hans Frank og hans etterkommere. Frank ble dømt og henrettet for krigsforbrytelser i området rundt Lviv. Forbrytelser mot menneskeheten.

    Boka tar oss på en reise igjennom historien, igjennom Europa, og igjennom privatlivet til disse høyst forskjellige menneskene. Både de som levde før og under krigen, og de som lever i dag. Fortellingen utforsker sider ved Holocaust som er dypt personlige og sider som berører identiteten til alle med tilknytning til krigen. Jeg har sett og lest og hørt flere dokumentarer om andre verdenskrig, men ingen som denne. For meg var det å lese East West Street en helt unik opplevelse. Blandingen mellom det individuelle og det overordnet historiske og menneskelige, samt mangfoldet av stemmer, er det som gjorde opplevelsen spesiell. Alle stemmer blir hørt. Små handlinger har like stor påvirkning som store. Det er så nært og intimt samtidig som at det er helt ubegripelig stort.


    «The cases go on, as do the crimes. Today, I work on cases involving genocide or crimes against humanity in relation to Serbia, Croatia, Libya, the United States, Rwanda, Argantina, Chile, Israel and Palestine, the United Kingdom, Saudi Arabia and Yemen, Iran, Iraq and Syria. Allegations of genocide and crimes against humanity abound across the globe, even as the ideas that inspired Lauterpacht and Lemkin resonate along different paths.»

    Philippe Sands

    Visste du at…

    Geopolitikk og historie er noe av det mest interessante som finnes? Oh yes! Her har jeg skrevet litt om noen bøker som handler om nettopp dette uendelig fascinerende temaet. Njut!

  • Bekjennelser,  Fantasy

    BILLETT MERKET: NYFRELST FANTASY-FANTAST

    «When you compare the sorrows of real life to the pleasures of the imaginary one, you will never want to live again, only to dream forever.»

    Alexandre Dumas

    All litteratur er fantasi. All litteratur er en alternativ virkelighet, uansett hvor ekte det virker eller om den påberoper seg å være selvbiografisk eller historisk. All litteratur er fremstillinger av virkelighet. Og dette er en av grunnene til at jeg elsker bøker mer enn film og TV. Bøker krever mer av deg som kulturkonsument, men gir også så uendelig mye tilbake. Og min personlige erfaring er at jo mer en bok er preget av fantasi, jo mer krevende blir det for meg som leser. Jeg har lest bøker i mange år, men innså ikke dette før ganske nylig.


    Min intergalaktiske reise bort fra litteratursnobberiet

    For mange år siden ble jeg forelsket i en datanerd. Altså en skikkelig datanerd som elsker programmering, science fiction, Studio Ghibli-filmer og Konspirasjonspodden. Og jeg var mildt sagt ikke der. Ikke i nærheten! Men en kveld i 2010 da vi satt i sofaen hjemme så sa han at han hadde hørt om en ny serie som visstnok skulle være ekstremt bra. Den het Game of Thrones. Kanskje vi skulle se den sammen? Hvorpå min respons var noe i nærheten av «nei, vet du det gidder jeg ikke. Orker ikke flere av de sci-fi-greiene dine.» Likevel greide han å overtale meg til å se en episode. Og da den var slutt satt jeg i sofaen og gapte en stund før jeg forlangte å få se mer.

    Jeg har aldri vært særlig interessert i sjangre som fantasy, sci-fi, krim og horror, men her startet min fantastiske og intergalaktiske reise. Jeg likte Harry Potter, Ringenes Herre og Narnia, men det var liksom ikke det samme. Sånn tenkte jeg. Og jeg kan fortsatt ikke påstå at jeg har kommet så veldig langt på reisen enda. Men jeg er nok mindre fordomsfull og mer søkende og nysgjerrig. Det har tatt en del tid før jeg våget meg fra film og TV og over i fantasylitteraturens omfattende univers. Og jeg vil påstå at omfattende bare er forbokstaven. Jeg har oppdaget forfattere som Ann Leckie, Sarah J. Maas og Siri Pettersen, og en helt ny verden av historiefortelling og leseropplevelser har åpnet seg.

    Hjelp, jeg leser fantasy!

    Medlemskapet mitt i klubben er langt ifra fullverdig og jeg er ikke en ihuga fantasty-fantast (enda). Jeg møter meg selv i døra hver gang jeg prøver å velge nye bøker på egen hånd eller utforske noe nytt, fordi jeg utvilsomt har altfor lite kunnskap om sjangeren. Samtidig så undrer jeg meg over om jeg er en sånn litteratursnobb. En som kun leser de «riktige bøkene,» de «gode» bøkene. Jeg sitter på nettet og googler prisbelønt sci-fi og fantasy når jeg skal finne noe nytt å lese, men som med alt annet så er sjangrene mangefasetterte og ulike lesere vil foretrekke ulike undersjangre. Ofte så er det ikke bøkene som folk liker som får de gjeveste prisene. Og vi leser alle med ulike utgangspunkt, interesser og ønsker for opplevelsen.

    «Everybody has a secret world inside of them. I mean everybody. All of the people in the whole world, I mean everybody — no matter how dull and boring they are on the outside. Inside them they’ve all got unimaginable, magnificent, wonderful, stupid, amazing worlds… Not just one world. Hundreds of them. Thousands, maybe.»

    Neil Gaiman

    Jeg har ikke funnet min plass på fantasy-spekteret enda, men har optimistisk bestemt meg for å prøve litt av alt. Jeg kan være veldig kritisk, men det er fordi når jeg investerer tid, følelser og tankekraft i en bok så forventer jeg å få valuta for pengene. Jeg har høye forventninger til bøkene jeg leser. Som seg hør og bør! Ettersom fantasy-fantasten i meg får blomstre så tror jeg ikke forventningene blir lavere, snarere tvert imot.


    Vil du vite hva jeg har tenkt om noen av fantasyromanene jeg har lest?

    Her kan du kan finne mine omtaler av bøker som for eksempel Madeline Millers fantastiske gjendiktning av fortellingen om Akilles i The Song of Achilles, den mer klassiske fantasyen til C. L. Polk i Witchmark, samt en postapokalyptisk virvelvind full av legender fra den amerikanske urbefolkningen i Rebecca Roanhorse sin Trail of Lightning.