SMAKEBIT PÅ SØNDAG: I Feel Bad About My Neck
24. mai 2020«I know in my heart that all these labels on these bottles and jars are whimsical and arbitrary to make vulnerable, pitiable women like me shell out astronomical sums of money for useless products; on the other hand, you will probably never see me using foot cream on my face, just in case.»
Nora EphronNora Ephron skriver usentimentalt gjennom hele essaysamlingen I Feel Bad About My Neck fra 2006. Hun skriver om stort og smått som har betydd noe for henne gjennom et 64 år langt liv. Ordene treffer blink, uten noe forstyrrende føleri eller inderlighet om Livet. Hun fokuserer på hverdagen der vi faktisk lever livene våre. Ephron bruker ikke tid på å gruble over livets mysterier når det er så mye annet å bekymre seg for. Det er i de små tingene i at man kan se glimt av de store spørsmålene. Hun var en Oscarvinnende manusforfatter og regissør samt en bestselgende romanforfatter før hun døde i 2012. Og jeg vil anbefale alle som trenger et inspirerende forbilde å lese mer om livet hennes HER! Mange av hennes livserfaringer er noe vi vanlige folk kan se langt etter, men vi går allikevel igjennom mye av det samme. Hun skriver humoristisk, bitende (og treffende) at «not having to worry about your hair anymore is the secret upside to death.»
I Feel Bad About my Neck – Nora Ephron
I I Feel Bad About My Neck and other thoughts on being a woman skriver Ephron om viktigheten av hjemmet og hvor vi bor og våre relasjoner til politiske rollemodeller. Vi må sette pris på selvstendighet hos barna våre og det er normalt å ha komplekser. Hun skriver om hvor vanskelig det er å finne den perfekte håndvesken og en hudkrem man har samvittighet til å faktisk bruke. Hun skriver om hvor frustrerende det er å måtte farge håret og bruke lesebriller. Jeg kjenner meg igjen og det føles på et vis viktig. Det handler om familie, helse, samfunn og relasjoner. Det handler om opplevelser og erfaringer og hvordan disse former oss som mennesker og som kvinner. Avslutningen «Concidering the Alternative» er brutalt ærlig om alderdom og døden. Ephron råder oss til ikke å spare på badeoljen så lenge vi lever.
Det er mye humor og visdom å ta med seg fra hverdagslivet. Og det er hva Ephron har lært meg gjennom denne boken. Jeg ble ikke endret for livet av å lese den, men jeg har fått en ny heltinne. Nora Ephron har vist meg hvor normalt det er å bruke for mye tid på vesker og å bekymre meg over grått hår. Hun viser frem absurditetene ved å være kvinne på en morsom måte. Man kan være en karrierekvinne, en frustrert forelder, en rotekopp, en lesehest og en amatørkokk samtidig. Og på toppen av dette gir hun oss tillatelse til å bruke tid og energi på å ha komplekser for kroppene våre. Takk Nora!
“Reading is escape, and the opposite of escape; it’s a way to make contact with reality after a day of making things up, and it’s a way of making contact with someone else’s imagination after a day that’s been all too real. Reading is grist. Reading is bliss. But my ability to pick something up and read it – which has gone unchecked all my life up until now – is now entirely dependent on the whereabouts of my reading glasses.”
Nora Ephron
Flere smakebiter?
Smakebiter skrevet av MOI (altså meg) kan du finne HER! Og andre spennende smakebiter skrevet av andre kan du finne HER.
EAST WEST STREET: ET KRYSNINGSPUNKT I HISTORIEN
“Why had I chosen the path of the law? And why law of the kind that seemed to be connected to an unspoken family history? ‘What haunts are not the dead, but the gaps left within us by the secrets of others,’ the psychoanalyst Nicolas Abraham wrote of the relationship between a grandchild and a grandparent. The invitation from Lviv was a chance to explore those haunting gaps.”
Philippe Sands
Tittel: East West Street. On the Origins of Genocide and Crimes Against Humanity
Forfatter: Philippe Sands
Utgitt: 2016
Weidenfeld & Nicholson
438 sider
East West Street – Philippe Sands
East West Street er en utrolig gripende dokumentar om livet under og etter andre verdenskrig, full av refleksjoner over hvordan vi forstår menneskeverdet. Det var bokas undertittel som solgte meg da jeg spontant plukket den opp på en bokhandel. Den lyder nemlig On the Origins of Genocide and Crimes Against Humanity. Her finner vi samfunnsperspektivet og den internasjonale jusens utvikling etter krigen. Det er en fortelling om skjebnene til forfatterens jødiske slektninger, og det er tanker om identitet og gruppetilhørighet i Europa gjennom hele 1900-tallet.
Philippe Sands’ slekt kommer fra Lviv i dagens Ukraina. Lviv er også hjemstedet til de internasjonale juristene Lauterpacht og Lemkin, forkjempere for begrepene folkemord og forbrytelser mot menneskeheten i forbindelse med Nürnbergprosessen. I løpet av boka så er Lviv polsk, tysk, russisk og ukrainsk. Et krysningspunkt på mange måter, noe Sands utforsker med nysgjerrighet og stor detaljrikdom.
Dypt personlig og samtidig allmennmenneskelig
Sands er en internasjonal jurist som etter en invitasjon til å forelese ved Universitetet i Lviv bestemmer seg å undersøke sin egen families historie. Der oppdager han at familiehistorien overlapper med historiene til flere mennesker som har vært med på å endre samfunnet. Det starter med et ønske om å finne spor etter bestefaren Leon, som levde et liv preget av stillhet etter krigens slutt. En stillhet som for Sands virker øredøvende og som skriker etter oppmerksomhet. Sands forteller videre historiene til to jurister. De var lidenskapelig opptatt av å endre lovverket for å få inn begrepene folkemord og forbrytelser mot menneskeheten i etterkant av andre verdenskrig. Han inkluderer også historien til nazisten Hans Frank og hans etterkommere. Frank ble dømt og henrettet for krigsforbrytelser i området rundt Lviv. Forbrytelser mot menneskeheten.
Boka tar oss på en reise igjennom historien, igjennom Europa, og igjennom privatlivet til disse høyst forskjellige menneskene. Både de som levde før og under krigen, og de som lever i dag. Fortellingen utforsker sider ved Holocaust som er dypt personlige og sider som berører identiteten til alle med tilknytning til krigen. Jeg har sett og lest og hørt flere dokumentarer om andre verdenskrig, men ingen som denne. For meg var det å lese East West Street en helt unik opplevelse. Blandingen mellom det individuelle og det overordnet historiske og menneskelige, samt mangfoldet av stemmer, er det som gjorde opplevelsen spesiell. Alle stemmer blir hørt. Små handlinger har like stor påvirkning som store. Det er så nært og intimt samtidig som at det er helt ubegripelig stort.
«The cases go on, as do the crimes. Today, I work on cases involving genocide or crimes against humanity in relation to Serbia, Croatia, Libya, the United States, Rwanda, Argantina, Chile, Israel and Palestine, the United Kingdom, Saudi Arabia and Yemen, Iran, Iraq and Syria. Allegations of genocide and crimes against humanity abound across the globe, even as the ideas that inspired Lauterpacht and Lemkin resonate along different paths.»
Philippe Sands
Visste du at…
Geopolitikk og historie er noe av det mest interessante som finnes? Oh yes! Her har jeg skrevet litt om noen bøker som handler om nettopp dette uendelig fascinerende temaet. Njut!
BILLETT MERKET: NYFRELST FANTASY-FANTAST
«When you compare the sorrows of real life to the pleasures of the imaginary one, you will never want to live again, only to dream forever.»
Alexandre DumasAll litteratur er fantasi. All litteratur er en alternativ virkelighet, uansett hvor ekte det virker eller om den påberoper seg å være selvbiografisk eller historisk. All litteratur er fremstillinger av virkelighet. Og dette er en av grunnene til at jeg elsker bøker mer enn film og TV. Bøker krever mer av deg som kulturkonsument, men gir også så uendelig mye tilbake. Og min personlige erfaring er at jo mer en bok er preget av fantasi, jo mer krevende blir det for meg som leser. Jeg har lest bøker i mange år, men innså ikke dette før ganske nylig.
Min intergalaktiske reise bort fra litteratursnobberiet
For mange år siden ble jeg forelsket i en datanerd. Altså en skikkelig datanerd som elsker programmering, science fiction, Studio Ghibli-filmer og Konspirasjonspodden. Og jeg var mildt sagt ikke der. Ikke i nærheten! Men en kveld i 2010 da vi satt i sofaen hjemme så sa han at han hadde hørt om en ny serie som visstnok skulle være ekstremt bra. Den het Game of Thrones. Kanskje vi skulle se den sammen? Hvorpå min respons var noe i nærheten av «nei, vet du det gidder jeg ikke. Orker ikke flere av de sci-fi-greiene dine.» Likevel greide han å overtale meg til å se en episode. Og da den var slutt satt jeg i sofaen og gapte en stund før jeg forlangte å få se mer.
Jeg har aldri vært særlig interessert i sjangre som fantasy, sci-fi, krim og horror, men her startet min fantastiske og intergalaktiske reise. Jeg likte Harry Potter, Ringenes Herre og Narnia, men det var liksom ikke det samme. Sånn tenkte jeg. Og jeg kan fortsatt ikke påstå at jeg har kommet så veldig langt på reisen enda. Men jeg er nok mindre fordomsfull og mer søkende og nysgjerrig. Det har tatt en del tid før jeg våget meg fra film og TV og over i fantasylitteraturens omfattende univers. Og jeg vil påstå at omfattende bare er forbokstaven. Jeg har oppdaget forfattere som Ann Leckie, Sarah J. Maas og Siri Pettersen, og en helt ny verden av historiefortelling og leseropplevelser har åpnet seg.
Hjelp, jeg leser fantasy!
Medlemskapet mitt i klubben er langt ifra fullverdig og jeg er ikke en ihuga fantasty-fantast (enda). Jeg møter meg selv i døra hver gang jeg prøver å velge nye bøker på egen hånd eller utforske noe nytt, fordi jeg utvilsomt har altfor lite kunnskap om sjangeren. Samtidig så undrer jeg meg over om jeg er en sånn litteratursnobb. En som kun leser de «riktige bøkene,» de «gode» bøkene. Jeg sitter på nettet og googler prisbelønt sci-fi og fantasy når jeg skal finne noe nytt å lese, men som med alt annet så er sjangrene mangefasetterte og ulike lesere vil foretrekke ulike undersjangre. Ofte så er det ikke bøkene som folk liker som får de gjeveste prisene. Og vi leser alle med ulike utgangspunkt, interesser og ønsker for opplevelsen.
«Everybody has a secret world inside of them. I mean everybody. All of the people in the whole world, I mean everybody — no matter how dull and boring they are on the outside. Inside them they’ve all got unimaginable, magnificent, wonderful, stupid, amazing worlds… Not just one world. Hundreds of them. Thousands, maybe.»
Neil GaimanJeg har ikke funnet min plass på fantasy-spekteret enda, men har optimistisk bestemt meg for å prøve litt av alt. Jeg kan være veldig kritisk, men det er fordi når jeg investerer tid, følelser og tankekraft i en bok så forventer jeg å få valuta for pengene. Jeg har høye forventninger til bøkene jeg leser. Som seg hør og bør! Ettersom fantasy-fantasten i meg får blomstre så tror jeg ikke forventningene blir lavere, snarere tvert imot.
Vil du vite hva jeg har tenkt om noen av fantasyromanene jeg har lest?
Her kan du kan finne mine omtaler av bøker som for eksempel Madeline Millers fantastiske gjendiktning av fortellingen om Akilles i The Song of Achilles, den mer klassiske fantasyen til C. L. Polk i Witchmark, samt en postapokalyptisk virvelvind full av legender fra den amerikanske urbefolkningen i Rebecca Roanhorse sin Trail of Lightning.
SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Tvillingenes Dagbok
«De ordene som går på følelser, er veldig uklare. Det er bedre å unngå å bruke dem, og heller beskrive gjenstander, mennesker og seg selv. Det vil gi en etterrettelig beskrivelse av tingenes tilstand»
Ágota KristofDen prisbelønte fortellingen Tvillingenes Dagbok (1986) av Ágota Kristof består av en serie skolestiler skrevet av to unge gutter i krigstid. De to guttene forteller at de skriver disse små stilene fra hverdagslivet som en del av deres livstrening. Ellers trener de på å holde ut smerte, sult, og å handle på tross av egen samvittighet. Fortellingen er så blottet for sentiment, moral og personlig perspektiv, at det til tider føles ubehagelig å lese. Grusomhetene som finner sted i historien beskrives som små selvfølgeligheter av guttene. Egentlig er det ganske forfriskende, om det er lov å si, å lese om krigshandlinger og forbrytelser på en så nøytral måte. Alle verdispørsmål og vurderinger underveis tar utgangspunkt i leseren selv, og det synes jeg er veldig spennende. Kristof gir leseren mye makt og innflytelse over historien, og det oppleves som en viktig tillitserklæring.
Tvillingenes Dagbok – Agota Kristof
Fortellingen starter i krigstid med at en mor sender sine to tvillinger fra storbyen til landsbygda for å leve sammen med sin bestemor. Bestemoren er kjent på bygda som Heksa og det går rykter om at hun forgiftet ektemannen mange år tidligere. Hun overlater guttene til seg selv, og de går straks i gang med å lære seg ferdighetene de mener de trenger for å overleve. Hvert kapittel beskriver ulike aspekter ved tilværelsen, personer i lokalsamfunnet, og hendelser i hverdagen. For eksempel «Mental herding,» «Trening i å være grusom,» og «Pengeutpressingen.» Alt blir fortalt på en enkel og ryddig måte. Veldig absurd på mange måter, og samtidig hyperrasjonelt på andre måter. En sammensatt fortelling om menneskets evne til grusomme handlinger, og som beskriver et helt tankesett uten å gjøre rede for en eneste tanke.
En fortelling blottet for fordømmelser, men også for gjemmesteder.
Fortellinger fra krig bærer ofte i seg følelser og fordømmelser som preger leseropplevelsen. Ofte er det helt riktig. Men i dette tilfellet føles den nøytrale fortellerstemmen også helt riktig. Den enkle og hverdagslige prosaen blir nesten litt poetisk fordi den er så SPOT ON hele tiden. Det er ingen anledninger til å gjemme seg i metaforer eller eufemismer, verken for forfatter, forteller eller leser. Og det finnes mye skjønnhet i det som er stygt og ekte. Ekte ifølge disse to guttene i det minste. Og de gjør det tydelig gjennom hele fortellingen at de ser deg og at det ikke er noe sted å gjemme seg. Hvis du trosser dem så finner de deg.
Barns perspektiv er utrolig spennende i voksenlitteratur, fordi barn ser verden på en unik måte. De ser ikke alltid intensjoner og de lever mer fra øyeblikk til øyeblikk. Jean Cocteaus roman Les Enfantes Terribles og John Boynes The Boy in the Striped Pajamas fungerer litt på samme måte. Hos Kristof blir barneperspektivet satt på spissen fordi barna beskrives som usedvanlig intelligente. Samtidig så jobber de målrettet for å fjerne seg selv fra det de har utviklet av moral og empati. I den virkeligheten hvor de lever er det ikke plass for sånne upraktiske trivialiteter.
Tvillingenes Dagbok er første del av en triologi og jeg skal definitivt lese de andre to bøkene. Jeg likte denne boka veldig godt. Den var kort og god. Drivende og interessant, spennende og ubehagelig. Hva mer kan man ønske seg?
Les smakebiter fra andre spennende bokbloggere hos Flukten Fra Virkeligheten. Du kan også lese flere smakebiter fra meg, blant annet om The Song of Achilles. God fornøyelse!
REISEN TIL LIVSVANNET – BERGSVEINN BIRGISSON
«Den som tar seg den frihet til å bestemme hva som er til beste for folk, er nettopp den som ingenting forstår, hverken i menneske eller kultur.»
Bergsveinn Birgisson
Tittel: Reisen til Livsvannet
Forfatter: Bergsveinn Birgisson
Utgitt: 2018
Oversatt: 2020
Vigmostad & Bjørke AS
283 sider
En kulturell krasjlanding
Reisen til Livsvannet er både en reise gjennom ytre og indre landskap. Hovedpersonen på reisen er vitenskapsmann og kongelig utsending, magister Magnús Árelius, og han skal måle opp Island. Året er 1784 og de danske koloniherrene planlegger å flytte islendingene til København i Danmark eller Finnmark i Norge. Island er konkurs og folket og buskapen dør som fluer av sykdom og nød. Dette er ikke en solskinnshistorie, men den fremstår likevel som litt komisk til tider. På reisen møter Magnus Árelius mennesker som utfordrer hans tenkemåte og hans forestillinger om seg selv og den verdenen han kommer fra.
På et tidspunkt i fortellingen beskriver Magnús Árelius seg selv som fanget i sin kultur. Og det er i hans forsøk på å frigjøre seg at boken fanget meg. Før det så gikk det noe trått i lesingen. Men når hovedpersonen åpner seg så er det som om fortellingen også åpner seg opp. Gjennom ham får leseren en rekke utfordringer i fanget som hos meg utløste mye tankevirksomhet.
Birgisson evner å få tak i hva som skjer i et menneske når han blir konfrontert med sin egen utilstrekkelighet. Det skjer i hovedpersonenes møte med mennesker som har et helt annet eksistensgrunnlag enn ham selv. Og menneskene på Island er sterkt knyttet til sitt fødested og sitt land. I forsøket på å bruke vitenskap til å bevise sin egen kultur som den mest verdige og mest riktige, så kan den miste sin individualitet og relevans. Og jeg tenker at dette er hva Magnús Árelius opplever etter hvert som han trenger dypere inn i bokas metaforiske landskap. Den islandske kulturen som han møter har røtter i menneskene og på stedene hvor mennesker lever. Og gjennom fortellingen blir denne kulturen mer og mer levende, både for leseren og for hovedpersonen.
En dansk Don Quijote?
Magnús Árelius sammenligner seg selv med Robinson Crusoe på et tidspunkt, noe jeg syntes var komisk og ganske festlig. Sammenligningen får ham til å virke mer som en slags dansk Don Quijote der han rir rundt på sin høye hest med medhjelpere som åpenbart er mer kompetente enn ham selv. Det åpner for enda mer tankevirksomhet for de av oss som er interessert i sånt. Ettervirkningene av kolonialisme og kulturelle hegemonier preger oss fremdeles og er grobunn for mye konflikt i verden, og jeg mener at det er et av de større temaene som tas opp i Birgissons halsbrekkende historie.
«Magisteren spurte på islandsk om han var hedensk. Bonden svarte at han ikke var fra heden. Heden var nord for dem, sa han og pekte opp i fjellene.»
Magnús Árelius har en veldig vitenskapelig og målbar tilnærming til virkeligheten og opplever en kulturell krasjlanding når han møter islendingene. Denne krasjen fører til mange spennende refleksjoner rundt hvor mye vitenskapen kan fortelle oss og hvordan menneskelige erfaringer og uttrykk passer inn i dette verdensbildet. Hvor er det eventuelt plass til en Gud og til tradisjonell overtro, og hva kan vi i det hele tatt kalle for vitenskap? Brevene som blir sendt tilbake til Danmark i løpet av reisen er noe av det mest underholdende med hele boka. Det er utvilsomt en veldig «flink» bok med mange detaljerte beskrivelser og den minnet meg av og til om de gotiske romanene fra 1700-tallet.
Beskrivelsene av de ytre omgivelsene speiler de indre, men i starten av fortellingen virker det ikke som om Magnús Arelius vet at han har denne dybden i seg, noe som gjør ham til en litt komisk type. Han er mest opptatt av breddegrader og måleverktøy, tobakk og penger. Men så skjer det en vending i ham som åpner ham for nye inntrykk og erfaringer. Her begynner skillet mellom virkelighet og fantasi og utviskes. Det er her romanen blir virkelig interessant synes jeg.
Takk for at du leser!
Ta gjerne en titt på det jeg skrev om romanen The Song of Achilles sist søndag. Har du lyst til å lese flere bokomtaler så skrev jeg en litt mer lunken en (sorry, not sorry) av fantasyromanen Witchmark i forrige uke. Hvis du lurer på hvem jeg er så kan du også lese litt om meg.
God lesing!
TRE PÅ TIRSDAG: Selvbiografier og guilty pleasures
“If my life wasn’t funny it would just be true, and that is unacceptable.”
Carrie FisherHvis det fortsatt er innafor å snakke om guilty pleasures, så må jeg innrømme at kjendisers selvbiografier er min guilty pleasure! Selvbiografier på lydbok er favoritten, helst lest av kjendisene selv. Jeg kan ikke riktig sette fingeren på hvorfor, jeg finner det rett og slett bare veldig underholdende. Og det er vel aldri feil? Jeg velger som regel personer med lange og/eller innholdsrike karrierer bak seg. Og oftest noen jeg beundrer med et perspektiv på livet som jeg finner interessant. Så jeg er nok ganske forutinntatt når det kommer til akkurat disse bøkene, men det håper jeg dere kan tilgi. Jeg er veldig opptatt av gode opplevelser når det kommer til lesing, og det er en grunn til at vi omtaler dette fenomenet som (guilty) PLEASURES.
This Will Only Hurt a Little – Busy Philipps
Jeg kjente Busy fra TV og Instagram og var veldig klar for å høre hennes sannhet i bokform da This Will Only Hurt a Little (2018) kom ut. Hun fremstår som direkte og kompromissløs, samtidig som hun fremhever rollen sin som forelder og forbilde og hva det betyr for henne. I boken forteller hun om sin karrière og livet som kjendis. Men hun snakker også om voldtekt og abort, diskriminering, kroppspress og det å bli oversett på jobb. Tittelen er ganske spot on for å si det sånn! Jeg elsker hennes fremstilling av moren og hvordan hun etterligner henne i opplesningen. Busy er morsom og hun er intelligent, hun snakker høyt og ler mye. Dette oppleves som en fin historie om hvordan hun har vært sin egen lykkes smed, og hvordan hun står i både opp- og nedturer.
Me – Elton John
Her er jeg forferdelig inhabil fordi jeg helt enkelt ELSKER ELTON. Jeg har sett Elton-filmen Rocketman flere ganger og ble svært begeistret over at skuespiller Taron Egerton leser boken. Jeg opplevde Me (2019) som veldig ærlig og full av selvironi. Fortellingen om hans sterke tilknytning til fotballaget Watford var sjarmerende og et høydepunkt for meg. Boken har noen veldig mørke stunder, med Eltons selvmordsforsøk og rusmisbruk og -avhengighet. Men det er også hva som gjør den lun og hjertevarmende. Fordi Elton står fremdeles like støtt i vestlig popkultur. Jeg kan også avsløre at han kjenner alle de store som har beveget seg i musikkbransjen siden 1969. Sånt blir det gode historier av!
Wishful Drinking – Carrie Fisher
Jeg har sett flere av Star Wars-filmene, men ikke skjønt greia (DON’T JUDGE ME) og derfor tok det veldig lang tid før jeg oppdaget Carrie Fisher. Hun rakk til og med å dø før jeg begynte å sette ordentlig pris på henne. Men så snart jeg startet bekjentskapet så var jeg hekta! Wishful Drinking (2008) er skrevet for fremføring og fungerer ekstremt godt som lydbok. Carrie er morsom, mørk og ærlig. Hun er ikke redd for å rote rundt i temaer som dysfunksjonelle familieforhold, avhengighet, og psykisk helse. Og måten hun gjør det på er hva som gjør henne så god. Hun ber ikke om unnskyldning for hva hun sier og skriver. Hun spør ikke om lov til å ta plass. Jeg vet at jeg skriver som om hun fremdeles lever, men på sett og vis gjør hun jo det. Hun lever i filmene og bøkene sine!
Jeg kunne skrevet om mange flere lignende bøker, men så er det jo sånn at det alltid er morsomst å lese om livene til mennesker man beundrer. Og det vil jo variere mellom oss ut fra våre interesser og personligheter. Jeg hører bøkene på Storytel og synes de har et godt og variert utvalg. Det var vanskelig å velge bare tre denne gangen!
Honorable mentions:
Yes Please – Amy Poehler, My Life on the Road – Gloria Steinem, Born to Run – Bruce Springsteen, My Thoughts Exactly – Lily Allen, Bossypants – Tina Fey, Moab is My Washpot – Stephen Fry, Everything I Know About Love – Dolly Alderton.
Følg linkene til Goodreads for å lese mer!
SMAKEBIT PÅ SØNDAG: The Song of Achilles
“Any moment might be our last. Everything is more beautiful because we’re doomed. You will never be lovelier than you are now. We will never be here again.”
Homer, IliadenDet var en ren tilfeldighet at jeg kom over bøkene til den uovertrufne og prisvinnende Madeline Miller, på en flyplass av alle steder. Jeg bestemte meg for ikke å kjøpe noe fordi jeg hadde allerede tre bøker i håndbagasjen. Men da jeg fikk øye på den samme boka noen uker senere var det vanskelig å la den ligge. Og så snart jeg begynte å lese skjønte jeg at dette var noe helt spesielt. Miller har tatt en gammel sang fra den greske muntlige fortellertradisjonen, og hun har gitt den nytt liv slik at vi kan synge den om igjen. Hun har også gitt oss et nytt perspektiv på en gammel heltelegende, og viser oss at det alltid er en dobbelthet ved det å være omsvøpt i status og forventninger. For meg stod temaet om skjebnen og om å velge sitt eget liv sterkest i denne intense kjærlighetshistorien. Nettopp fordi vi vet hvordan det ender for Akilles så føltes hvert øyeblikk og selv de små tingene både intenst viktige og vakre.
The Song of Achilles – Madeline Miller
I The Song of Achilles (2011) er det eksilprinsen Patroklus som har fortellerstemmen og det er han som synger sangen om Akilles. I denne gjendiktningen er det utvilsomt en kjærlighetssang, og vi følger de to fra de er gutter til de blir menn. Patroklus kommer til kong Peleus’ hoff og møter prins og halvgud Akilles, som er i besittelse av overmenneskelig skjønnhet, fart, styrke og presisjon. Alt som trengs for at han skal bli en stor kriger og en legendarisk hero. Da Helena av Sparta kidnappes og fraktes til Troja blir de to unge mennene dratt inn i en krig som tvinger dem til å se seg selv og sin relasjon i en større kontekst. Det hele blir enda mer komplisert når profetien om Akilles’ skjebne blir kjent og Akilles tvinges til å ta noen valg som kommer til å påvirke både hans liv, hans ære og hans ettermæle. Og de kommer til å påvirke den personen som står ham aller nærmest. Patroklus reiser i krigen sammen med ham og tar den moderne termen «ride-or-die» til et helt nytt nivå. Det er en historie om vennskap, kjærlighet, oppvekst, politikk og krig, men hele tiden med den nære relasjonen mellom Patroklus og Akilles som utgangspunkt.
Historien om Akilles ble først fortalt av Homer, for omtrent 2750 år siden, og Akilles er en av de store heltene i Troja-krigen. Så om denne boken tilhører undersjangeren fantasy eller historisk fiksjon er litt vanskelig å si. Om jeg vet noe mer om hvem Akilles var, er også usikkert. Allikevel føler jeg at jeg kjenner ham litt bedre. Det jeg vet er at dette var en helt fantastisk leseropplevelse som kommer til å sitte i lang tid fremover. Blir ikke mer episk eller legendarisk enn det. LES LES LES!
“I could recognize him by touch alone, by smell; I would know him blind, by the way his breaths came and his feet struck the earth. I would know him in death, at the end of the world.”
Madeline MillerWITCHMARK – C.L. POLK
«Poison,» he gasped. «In the tea. Please, Starred One. Help me.»
C.L. Polk
Tittel: Witchmark
Forfatter: C. L. Polk
Utgitt: 2018
Tor books
318 sider
Witchmark er en fantasyroman sentrert rundt Doktor Miles Singer, en trollmann i skjul etter å ha rømt hjemmefra som ungdom, utdannet kirurg i militæret og nå krigsveteran. Når vi møter Miles jobber han som psykiater på et veteransykehus i byen Kingston. Han må holde sine magiske evner skjult for alle rundt seg, fordi trollmenn og hekser blir ansett som farlige og blir sendt på asyl. Miles fokuserer på å hjelpe andre krigsveteraner gjennom psykiatrien, til tross for at disiplinen og pasientenes lidelser ikke er anerkjent i samfunnet. Han er dessuten på nippet til å finne ut av hva som egentlig feiler mange av veteranene, og han har bange anelser. En kveld møter han en herremann utenfor sykehuset, bærende på en akuttpasient. Pasienten kjenner til Miles’ hemmelighet og kaller ham Starred One. Det siste Nick Elliot sier før han dør er at han har blitt forgiftet og at Miles’ er den eneste som kan hjelpe. Sammen med den fremmede herremannen prøver Miles å finne ut av hvordan Nick Elliot visste hvem han var og hvorfor han ble drept. De finner mye mer enn forventet, og historien forgreiner seg i uante retninger både geografisk, politisk og personlig.
Det tok meg litt tid å finne ut av hva jeg tenker om denne boken, fordi den etterlot en del motstridende inntrykk. Fortellingen fungerer, plotet er interessant, og det er flere tråder som går parallelt og møtes på slutten av boken. Men karakterene er flate, så kjærlighetshistorien og overraskelsene engasjerer meg ikke. Det er vanskelig når det ikke virker som om det engasjerer hovedpersonen heller. Doktor Miles Singer er pregløs og litt vinglete, til tross for at han står i sentrum for et drapsmysterium, en mulig konspirasjon, og en forelskelse som han prøver å beskytte seg fra. Søsteren til Miles, Lady Grace, fremstår også som en sammensatt person med store indre konflikter, uten at vi egentlig får vite så mye om henne. Det er så mye her som kunne blitt så bra, men så lar forfatteren det ligge uten at jeg helt skjønner hvorfor. Det kan være for å begrense omfanget av boka, men når man har så mye juicy materiale og så mange spennende ideer som Polk har, så er det synd at så mye av potensialet forblir urealisert. Det er mange karakterer som ikke gis nok spillerom, for eksempel sykepleier Robin, som er Miles’ beste venn, og ikke minst Miles’ far Sir Christopher, fordi han er den som utfordrer Miles’ selvstendighet og hans syn på moral og fri vilje.
Her ulmer det mange spennende etiske spørsmål om arv og miljø, klasseskiller, og hva fremskritt kan koste et samfunn. Men det sier vel noe at min opplevelse av boka handler mer om det jeg ikke har lest enn det jeg har lest. Problemet for meg ligger nok i fortellingens tempo, fordi det tillater ikke leseren å dvele ved noen av øyeblikkene. Det kommer møysommelige beskrivelser av klesplagg, røykevaner og omgivelser som ikke har noe med historien å gjøre, mens i de store scenene kastes du rett inn i dramatikken. Og du rives like raskt ut igjen. Witchmark er første bok i en serie (foreløpig med to bøker) så jeg har et håp om at forfatteren tar det hele et steg videre i neste bok. Likevel higer jeg ikke etter å lese den. Det blir for tynt rett og slett, noe som blir nærmest provoserende når det er så mye å ta av. Gi meg mer C.L. Polk! Kom igjen!
«His power welled inside me. I had to check to make sure I wasn’t spilling light every time I moved. What had he done to me? I scrambled to my feet and tried to lift Nick Elliot’s body. Robin stared over my shoulder. ‘Sir? What are you doing in here?’ Cold fear prickled down my back. Mr Hunter stood behind me, tucked into the corner where he’d seen and heard everything. »
C. L. PolkTRE PÅ TIRSDAG: Geopolitikk
«The land on which we live has always shaped us. It has shaped the wars, the power, politics and social development of the peoples that now inhabit nearly every part of the earth.»
Tim MarshallMin kjærlighet for sakprosa kommer av at jeg elsker kunnskap og ny informasjon, og tematikken som går igjen i bøkene jeg velger er historie og politikk. Geopolitikk handler om hvordan maktpolitikk avhenger av geografiske forhold og er et begrep som brukes mye innen statsvitenskap i forbindelse med internasjonal politikk. Og er ikke det EKSTREMT interessant, så vet ikke jeg! Det berører både geografi, historie, religion og kultur, noe som igjen bestemmer hvordan vi som mennesker forstår verden og ikke minst hverandre. Det er temaer som utforskes i stor skala i disse tre bøkene, som jeg vil anbefale til alle som er interessert i å vite hvorfor verden er sånn som den er.
Prisoners of Geography – Tim Marshall (2015)
Boka er definitivt den mest lettleste og lettfordøyelige av dagens trio, men ikke fullt så juicy hvis det er hva man er ute etter. Undertittelen på boka er Ten Maps That Tell You Everything You Need to Know About Global Politics, og sier en del om hva man kan forvente. Forfatteren gir en rask innføring i områdenes historie, geografiske utforming, landegrenser, naturressurser, handel og befolkningssammensetning, for så å forklare problemområder innenfor alle disse punktene. Plutselig ble det veldig tydelig for meg at hvor mye skog, kyst og olje og gass et land har, vil ha en enorm innflytelse over hvordan forhold det landet har til sine naboer, hva slags type naboer som er vanskelige, og hvordan man håndterer disse naboene. Jeg har absolutt fått en fornøyet forståelse for hva noen av verdens nabokrangler egentlig handler om.
The Silk Roads – Peter Frankopan (2017)
Denne boka er like mye en reise igjennom historien som det er en reise langs den gamle silkeveien som har knyttet Asia sammen, samt preget handelen og utvekslingen av ideer gjennom Asia og Europa i flere tusen år. Den er utrolig omfattende, men likevel interessant og spennende. Kapitlene har snertne titler som «Veien til revolusjon,» «Veien til imperiet» og «Veien til supermakt-rivalisering.» Undertittelen til denne boka er A New History of the World, fordi den gir så mange av dagens internasjonale konflikter og maktkamper en historisk kontekst. Mye her var nytt for meg og det har gitt meg en mye bedre og mer omfattende forståelse av konfliktene som preger nyhetsbildet hver dag. Språket er fargerikt, og teksten er full av kjente historiske skikkelser som gjorde at jeg som leser ble enda mer investert. Jeg kan også anbefale oppfølgeren The New Silk Roads. The Present and the Future of the World. Tittelen sier alt.
Jerusalem – Simon Sebag Montefiore (2011)
Jeg må innrømme at jeg har spart den beste boken til slutt. Den er også den snevreste og mest spesifikke av dem, ettersom den tar for seg et mye mer avgrenset område. Den følger i likhet med de andre historiens linjer og tar for seg mange maktinnehavere og deres utfordrere. Man må ikke være ekstremt interessert i Jerusalem for å like denne, fordi alle store imperialistiske makter igjennom historien har vært innom og luktet på denne hellige byen. Noen med mer hell enn andre. Og disse gamle maktkampene har fremdeles en enorm påvirkning på hva som skjer i området. Hvis man er interessert i Israel/Palestina-konflikten så gir Montefiores biografi en viktig historisk kontekst, uansett hvor man står politisk. Tror jeg da. Hvis man er interessert i de store verdensreligionene så gir denne boka et historisk perspektiv på problemområdene. Hvis man liker en underholdende og kort sagt EPISK biografi, så er denne boken midt i blinken.
SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Trail of Lightning
«These Diné know the old stories sung by the hataałii, the ancient legends of monsters and the heroes who slew them, even before the monsters rose up out of legend to steal village children from their beds. And now they are looking to me to be their hero.»
Rebecca Roanhorse
Trail of Lightning – Rebecca Roanhorse
Hovedpersonen i Trail of Lightning (2018) er monsterjegeren Maggie Hoskie. Hun bor og jakter i Dinétah, som tidligere var et Navajo-reservat før store deler av USA går under som følge av «the Big Water.» Samfunnet har kollapset under en klimakatastrofe og folk organiserer seg så godt de kan med ressursene de har tilgjengelig. Dette har ført til en oppblomstring i Dinétah, både av naturlige ressurser blant menneskene som bor der, i tillegg til et inntog av overnaturlige monstre. Maggie har fått sin opplæring fra en legendarisk og udødelig monsterjeger, og hun har selv overnaturlige evner.
Det jeg liker best med postapokalyptiske fortellinger er at samfunnet kan være akkurat hva forfatteren vil, samtidig som både fortellingen og leseren eksisterer sammen i en større historisk kontekst. Når leseren møter Maggie er hun alene, bevæpnet med kniv og hagle, og folk i området har ikke all verdens tiltro til hennes ferdigheter. Etter hvert får hun hjelp fra Kai Arviso som er en form for medisinmann, men også en kjekk og sjarmerende ung friskus. (Og hvem liker ikke sånne, am I right?) Sammen setter de seg i Maggies gamle Chevy og kjører ut på søken etter informasjon som kan hjelpe dem i jakten på en ny type monster som ingen har sett tidligere. Da jeg åpnet Trail of Lightning så jeg uendelig med muligheter. Jeg så en kompleks hovedkarakter med et stort utviklingspotensial, i et landskap fullt av legender og mysterier.
Boken fremstår som en spennende sammenkobling av myter og historie tilhørende den amerikanske urbefolkningen, og da jeg oppdaget at det allerede har kommet en bok til i serien ble jeg veldig glad. Det er en stund siden jeg har gledet meg så mye til å komme videre i en historie, samtidig som jeg vil ta det rolig for å få opplevelsen til å vare så lenge som mulig. Allerede på side ti fikk jeg følelsen av at jeg var i starten av en fengslende reise full av stemmer som jeg ikke kjenner så mye til, men som jeg vet at jeg trenger å høre. Alt ligger til rette for at Maggies ferd i «the Sixth World» kommer til å bli legendarisk.
«He told me I had some of that evil in me, that I’d been touched by what happened the night he found me. And that it manifested as K’aahanáanii, and it made me strong, made me vicious when I needed to be. But it was a narrow road I walked. I had to be vigilant to let it grow, not to feed it unnecessarily. Because my fate wasn’t decided yet. I could be a monsterslayer, or I could be a monster.»
Rebecca RoanhorseFANGIRLS – HANNAH EWENS
«To be a fan is to scream alone together. To go on a collective journey of self-definition. It means pulling on threads of your own narrative and doing so with friends and strangers who feel like friends.»
Hannah Ewens
Tittel: Fangirls. Scenes From Modern Music Culture.
Forfatter: Hannah Ewens
Utgitt: 2019
Quadrille Publishing Ltd
256 sider
Fangirls av Hannah Ewens er ulikt noe annet jeg har lest. Og jeg digger det! Jeg er en fangirl selv, jeg tilhører en fandom, og jeg elsker hvor seriøst disse rommene blir tatt i boken. Dette er rom som i stor grad befolkes av tenåringsjenter og unge kvinner som veldig ofte blir tilsidesatt og latterliggjort, noe som belyses på mange måter av Ewens i denne boka. Hun lar jenter som føler seg oversett få en stemme, bokstavelig talt. Fangirls er en samling intervjuer og samtaler med fans, samt gjenfortellinger av kø- og konsertopplevelser som Ewens har hatt sammen med utallige fangirls over hele verden. Hun lar jentene snakke om det som opptar dem og lar dem definere sine egne fandommer, sine opplevelser med musikk og hvorfor de føler så sterkt for sine idoler. Samtidig er det en rød tråd som går igjennom hele boken som handler om identitet og samhold, hvor tematikken blir mer alvorlig lengre ut i boken.
Intensiteten topper seg for meg når Ewens tar for seg fanskaren til Ariana Grande og bombingen av Manchester Arena den 22. mai 2017, og påpeker at dette var et terrorangrep direkte rettet mot jenter og kvinner – Dangerous Women. Istedenfor å rette pekefingeren mot bomberen så snakker hun om hvordan media konsekvent nektet å omtale det som et angrep mot kvinner. Dette til tross for at en stor overvekt av de 21,000 deltakerne på arrangementet, og da følgelig de rammede av eksplosjonen, var LHBT-personer, barn og unge kvinner. Jeg måtte ta en pustepause etter det kapitlet, fordi neste post på programmet var Amy Winehouse, en av mine favoritter. Enda et tragisk eksempel på hvordan kvinner behandles av presse og media, noe som er et gjennomgående tema i hele boken. Men Fangirls er verken trist eller negativ, selv om at det er disse eksemplene som ofte gir sterkest inntrykk. Delene av boken som tar for seg fankultur og fenomener fra 00-tallet treffer meg veldig, men det er også enkelt å relatere det Ewens skriver til fanopplevelsene mine fra de siste ti årene. Jeg tilhører nå en fandom innenfor metalsjangeren, hvor man uttrykker sin lidenskap for musikk på en litt annerledes måte enn hva denne boka beskriver. Men trekkene og hovedlinjene er de samme, med identitetsmarkørene, vennskapene og samholdet, ritualene og bruken av internett og sosiale medier. Jeg kjenner meg igjen. Veldig.
Fangirls er en feiring av fankultur og hvordan kjærlighet til musikk kan forandre liv til det bedre. Boken tar for seg hvordan identitet, følelser, seksualitet, psykisk helse, etnisitet, skeivhet og samhold kan komme til uttrykk gjennom det å elske en artist eller et band. Boken beskriver rom som lar jentene skape sin egen identitet og selv bestemme hvem de er og hvordan de vil uttrykke seg. Det finnes mange måter å uttrykke seg på som fangirl, og denne boken skaper et rom hvor det er plass til alle. Den er en bok om FANGIRLS, med utropstegn og smileemoji! Fangirls som har den magiske evnen til å få de aller mest utfordrende sidene av tilværelsen til å bli noe man ikke bare kan leve med, men noe som utløser kreativitet og bygger samhold. Noe man kan elske og beundre.
«Mine was the kind of love you base your identity on, the singular idolisation you never forget. I’m not sure I’d be exactly me without having had her.»
Hannah Ewens om Courtney Love