• Bokomtale,  Fantasy,  Roman

    WITCHMARK – C.L. POLK

    «Poison,» he gasped. «In the tea. Please, Starred One. Help me.»

    C.L. Polk

    Tittel: Witchmark

    Forfatter: C. L. Polk

    Utgitt: 2018

    Tor books

    318 sider

    Witchmark er en fantasyroman sentrert rundt Doktor Miles Singer, en trollmann i skjul etter å ha rømt hjemmefra som ungdom, utdannet kirurg i militæret og nå krigsveteran. Når vi møter Miles jobber han som psykiater på et veteransykehus i byen Kingston. Han må holde sine magiske evner skjult for alle rundt seg, fordi trollmenn og hekser blir ansett som farlige og blir sendt på asyl. Miles fokuserer på å hjelpe andre krigsveteraner gjennom psykiatrien, til tross for at disiplinen og pasientenes lidelser ikke er anerkjent i samfunnet. Han er dessuten på nippet til å finne ut av hva som egentlig feiler mange av veteranene, og han har bange anelser. En kveld møter han en herremann utenfor sykehuset, bærende på en akuttpasient. Pasienten kjenner til Miles’ hemmelighet og kaller ham Starred One. Det siste Nick Elliot sier før han dør er at han har blitt forgiftet og at Miles’ er den eneste som kan hjelpe. Sammen med den fremmede herremannen prøver Miles å finne ut av hvordan Nick Elliot visste hvem han var og hvorfor han ble drept. De finner mye mer enn forventet, og historien forgreiner seg i uante retninger både geografisk, politisk og personlig.

    Det tok meg litt tid å finne ut av hva jeg tenker om denne boken, fordi den etterlot en del motstridende inntrykk. Fortellingen fungerer, plotet er interessant, og det er flere tråder som går parallelt og møtes på slutten av boken. Men karakterene er flate, så kjærlighetshistorien og overraskelsene engasjerer meg ikke. Det er vanskelig når det ikke virker som om det engasjerer hovedpersonen heller. Doktor Miles Singer er pregløs og litt vinglete, til tross for at han står i sentrum for et drapsmysterium, en mulig konspirasjon, og en forelskelse som han prøver å beskytte seg fra. Søsteren til Miles, Lady Grace, fremstår også som en sammensatt person med store indre konflikter, uten at vi egentlig får vite så mye om henne. Det er så mye her som kunne blitt så bra, men så lar forfatteren det ligge uten at jeg helt skjønner hvorfor. Det kan være for å begrense omfanget av boka, men når man har så mye juicy materiale og så mange spennende ideer som Polk har, så er det synd at så mye av potensialet forblir urealisert. Det er mange karakterer som ikke gis nok spillerom, for eksempel sykepleier Robin, som er Miles’ beste venn, og ikke minst Miles’ far Sir Christopher, fordi han er den som utfordrer Miles’ selvstendighet og hans syn på moral og fri vilje.

    Her ulmer det mange spennende etiske spørsmål om arv og miljø, klasseskiller, og hva fremskritt kan koste et samfunn. Men det sier vel noe at min opplevelse av boka handler mer om det jeg ikke har lest enn det jeg har lest. Problemet for meg ligger nok i fortellingens tempo, fordi det tillater ikke leseren å dvele ved noen av øyeblikkene. Det kommer møysommelige beskrivelser av klesplagg, røykevaner og omgivelser som ikke har noe med historien å gjøre, mens i de store scenene kastes du rett inn i dramatikken. Og du rives like raskt ut igjen. Witchmark er første bok i en serie (foreløpig med to bøker) så jeg har et håp om at forfatteren tar det hele et steg videre i neste bok. Likevel higer jeg ikke etter å lese den. Det blir for tynt rett og slett, noe som blir nærmest provoserende når det er så mye å ta av. Gi meg mer C.L. Polk! Kom igjen!

    «His power welled inside me. I had to check to make sure I wasn’t spilling light every time I moved. What had he done to me? I scrambled to my feet and tried to lift Nick Elliot’s body. Robin stared over my shoulder. ‘Sir? What are you doing in here?’ Cold fear prickled down my back. Mr Hunter stood behind me, tucked into the corner where he’d seen and heard everything. »

    C. L. Polk
  • Sakprosa,  Tre på tirsdag

    TRE PÅ TIRSDAG: Geopolitikk

    «The land on which we live has always shaped us. It has shaped the wars, the power, politics and social development of the peoples that now inhabit nearly every part of the earth.»

    Tim Marshall

    Min kjærlighet for sakprosa kommer av at jeg elsker kunnskap og ny informasjon, og tematikken som går igjen i bøkene jeg velger er historie og politikk. Geopolitikk handler om hvordan maktpolitikk avhenger av geografiske forhold og er et begrep som brukes mye innen statsvitenskap i forbindelse med internasjonal politikk. Og er ikke det EKSTREMT interessant, så vet ikke jeg! Det berører både geografi, historie, religion og kultur, noe som igjen bestemmer hvordan vi som mennesker forstår verden og ikke minst hverandre. Det er temaer som utforskes i stor skala i disse tre bøkene, som jeg vil anbefale til alle som er interessert i å vite hvorfor verden er sånn som den er.


    Prisoners of Geography – Tim Marshall (2015)

    Boka er definitivt den mest lettleste og lettfordøyelige av dagens trio, men ikke fullt så juicy hvis det er hva man er ute etter. Undertittelen på boka er Ten Maps That Tell You Everything You Need to Know About Global Politics, og sier en del om hva man kan forvente. Forfatteren gir en rask innføring i områdenes historie, geografiske utforming, landegrenser, naturressurser, handel og befolkningssammensetning, for så å forklare problemområder innenfor alle disse punktene. Plutselig ble det veldig tydelig for meg at hvor mye skog, kyst og olje og gass et land har, vil ha en enorm innflytelse over hvordan forhold det landet har til sine naboer, hva slags type naboer som er vanskelige, og hvordan man håndterer disse naboene. Jeg har absolutt fått en fornøyet forståelse for hva noen av verdens nabokrangler egentlig handler om.


    The Silk Roads – Peter Frankopan (2017)

    Denne boka er like mye en reise igjennom historien som det er en reise langs den gamle silkeveien som har knyttet Asia sammen, samt preget handelen og utvekslingen av ideer gjennom Asia og Europa i flere tusen år. Den er utrolig omfattende, men likevel interessant og spennende. Kapitlene har snertne titler som «Veien til revolusjon,» «Veien til imperiet» og «Veien til supermakt-rivalisering.» Undertittelen til denne boka er A New History of the World, fordi den gir så mange av dagens internasjonale konflikter og maktkamper en historisk kontekst. Mye her var nytt for meg og det har gitt meg en mye bedre og mer omfattende forståelse av konfliktene som preger nyhetsbildet hver dag. Språket er fargerikt, og teksten er full av kjente historiske skikkelser som gjorde at jeg som leser ble enda mer investert. Jeg kan også anbefale oppfølgeren The New Silk Roads. The Present and the Future of the World. Tittelen sier alt.


    Jerusalem – Simon Sebag Montefiore (2011)

    Jeg må innrømme at jeg har spart den beste boken til slutt. Den er også den snevreste og mest spesifikke av dem, ettersom den tar for seg et mye mer avgrenset område. Den følger i likhet med de andre historiens linjer og tar for seg mange maktinnehavere og deres utfordrere. Man må ikke være ekstremt interessert i Jerusalem for å like denne, fordi alle store imperialistiske makter igjennom historien har vært innom og luktet på denne hellige byen. Noen med mer hell enn andre. Og disse gamle maktkampene har fremdeles en enorm påvirkning på hva som skjer i området. Hvis man er interessert i Israel/Palestina-konflikten så gir Montefiores biografi en viktig historisk kontekst, uansett hvor man står politisk. Tror jeg da. Hvis man er interessert i de store verdensreligionene så gir denne boka et historisk perspektiv på problemområdene. Hvis man liker en underholdende og kort sagt EPISK biografi, så er denne boken midt i blinken.


  • Bokomtale,  Fantasy,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Trail of Lightning

    «These Diné know the old stories sung by the hataałii, the ancient legends of monsters and the heroes who slew them, even before the monsters rose up out of legend to steal village children from their beds. And now they are looking to me to be their hero.»

    Rebecca Roanhorse

    Det jeg liker best med post-apokalyptiske fortellinger er at samfunnet kan være akkurat hva forfatteren vil. Samtidig så eksisterer fortellingen og leseren sammen i en større historisk kontekst. Når leseren møter Maggie er hun alene, bevæpnet med kniv og hagle. Folk i området har ikke all verdens tiltro til hennes ferdigheter. Etter hvert får hun hjelp fra Kai Arviso som er en form for medisinmann, men også en kjekk og sjarmerende ung friskus. (Og hvem liker ikke sånne, am I right?) Sammen setter de seg i Maggies gamle Chevy og kjører ut på søken etter informasjon som kan hjelpe dem i jakten på en ny type monster som ingen har sett tidligere. Da jeg åpnet Trail of Lightning så jeg uendelig med muligheter. Jeg så en kompleks hovedkarakter med et stort utviklingspotensial, i et landskap fullt av legender og mysterier.


    Trail of Lightning – Rebecca Roanhorse

    Hovedpersonen i Trail of Lightning (2018) er monsterjegeren Maggie Hoskie. Hun bor og jakter i Dinétah, som var et Navajo-reservat før store deler av USA går under som følge av «the Big Water.» Samfunnet har kollapset under en klimakatastrofe og folk organiserer seg så godt de kan med ressursene de har tilgjengelig. Dette har ført til en oppblomstring i Dinétah, både av naturlige ressurser blant menneskene som bor der, i tillegg til et inntog av overnaturlige monstre. Maggie har fått sin opplæring fra en legendarisk og udødelig monsterjeger, og hun har selv overnaturlige evner.


    På monsterjakt gjennom amerikanske legender

    Boken fremstår som en spennende sammenkobling av myter og historie tilhørende den amerikanske urbefolkningen. Da jeg oppdaget at det allerede har kommet en bok til i serien ble jeg veldig glad. Det er en stund siden jeg har gledet meg så mye til å komme videre i en historie, samtidig som jeg vil ta det rolig for å få opplevelsen til å vare så lenge som mulig. Allerede på side ti fikk jeg følelsen av at jeg var i starten av en fengslende reise full av stemmer som jeg ikke kjenner så mye til, men som jeg vet at jeg trenger å høre. Alt ligger til rette for at Maggies ferd i «the Sixth World» kommer til å bli legendarisk.

    «He told me I had some of that evil in me, that I’d been touched by what happened the night he found me. And that it manifested as K’aahanáanii, and it made me strong, made me vicious when I needed to be. But it was a narrow road I walked. I had to be vigilant to let it grow, not to feed it unnecessarily. Because my fate wasn’t decided yet. I could be a monsterslayer, or I could be a monster.»

    Rebecca Roanhorse
  • Bokomtale,  Sakprosa

    FANGIRLS – HANNAH EWENS

    «To be a fan is to scream alone together. To go on a collective journey of self-definition. It means pulling on threads of your own narrative and doing so with friends and strangers who feel like friends.»

    Hannah Ewens

    Tittel: Fangirls. Scenes From Modern Music Culture.

    Forfatter: Hannah Ewens

    Utgitt: 2019

    Quadrille Publishing Ltd 

    256 sider

    Fangirls av Hannah Ewens er ulikt noe annet jeg har lest. Og jeg digger det! Jeg er en fangirl selv, jeg tilhører en fandom, og jeg elsker hvor seriøst disse rommene blir tatt i boken. Dette er rom som i stor grad befolkes av tenåringsjenter og unge kvinner som veldig ofte blir tilsidesatt og latterliggjort, noe som belyses på mange måter av Ewens i denne boka. Hun lar jenter som føler seg oversett få en stemme, bokstavelig talt. Fangirls er en samling intervjuer og samtaler med fans, samt gjenfortellinger av kø- og konsertopplevelser som Ewens har hatt sammen med utallige fangirls over hele verden. Hun lar jentene snakke om det som opptar dem og lar dem definere sine egne fandommer, sine opplevelser med musikk og hvorfor de føler så sterkt for sine idoler. Samtidig er det en rød tråd som går igjennom hele boken som handler om identitet og samhold, hvor tematikken blir mer alvorlig lengre ut i boken.

    Intensiteten topper seg for meg når Ewens tar for seg fanskaren til Ariana Grande og bombingen av Manchester Arena den 22. mai 2017, og påpeker at dette var et terrorangrep direkte rettet mot jenter og kvinner – Dangerous Women. Istedenfor å rette pekefingeren mot bomberen så snakker hun om hvordan media konsekvent nektet å omtale det som et angrep mot kvinner. Dette til tross for at en stor overvekt av de 21,000 deltakerne på arrangementet, og da følgelig de rammede av eksplosjonen, var LHBT-personer, barn og unge kvinner. Jeg måtte ta en pustepause etter det kapitlet, fordi neste post på programmet var Amy Winehouse, en av mine favoritter. Enda et tragisk eksempel på hvordan kvinner behandles av presse og media, noe som er et gjennomgående tema i hele boken. Men Fangirls er verken trist eller negativ, selv om at det er disse eksemplene som ofte gir sterkest inntrykk. Delene av boken som tar for seg fankultur og fenomener fra 00-tallet treffer meg veldig, men det er også enkelt å relatere det Ewens skriver til fanopplevelsene mine fra de siste ti årene. Jeg tilhører nå en fandom innenfor metalsjangeren, hvor man uttrykker sin lidenskap for musikk på en litt annerledes måte enn hva denne boka beskriver. Men trekkene og hovedlinjene er de samme, med identitetsmarkørene, vennskapene og samholdet, ritualene og bruken av internett og sosiale medier. Jeg kjenner meg igjen. Veldig.

    Fangirls er en feiring av fankultur og hvordan kjærlighet til musikk kan forandre liv til det bedre. Boken tar for seg hvordan identitet, følelser, seksualitet, psykisk helse, etnisitet, skeivhet og samhold kan komme til uttrykk gjennom det å elske en artist eller et band. Boken beskriver rom som lar jentene skape sin egen identitet og selv bestemme hvem de er og hvordan de vil uttrykke seg. Det finnes mange måter å uttrykke seg på som fangirl, og denne boken skaper et rom hvor det er plass til alle. Den er en bok om FANGIRLS, med utropstegn og smileemoji! Fangirls som har den magiske evnen til å få de aller mest utfordrende sidene av tilværelsen til å bli noe man ikke bare kan leve med, men noe som utløser kreativitet og bygger samhold. Noe man kan elske og beundre.

    «Mine was the kind of love you base your identity on, the singular idolisation you never forget. I’m not sure I’d be exactly me without having had her.»

    Hannah Ewens om Courtney Love

  • Bokomtale,  Sakprosa

    OM MUSER OG MENN – MARTA BREEN

    «De kvinnene som går foran og sparker inn dørene, gjør det ofte med store personlige omkostninger. Du blir sjelden populær av å bare dukke opp på festen uten invitasjon.»

    Marta Breen

    Tittel: Om Muser og Menn

    Forfatter: Marta Breen

    Utgitt: 2019

    Spartacus Forlag AS

    200 sider

    Om muser og menn kombinerer tre ting som engasjerer meg personlig, og det er sakprosa, historie og feminisme. For meg er dette en oppskrift på suksess, og boken til Marta Breen engasjerer meg fra første side. Jeg visste godt hva jeg gikk til da jeg tok den ut av bokhylla, fordi jeg var på et foredrag med Breen på Litteraturhuset i Oslo i forbindelse med lanseringen i fjor. Hun engasjerer meg både i muntlig og skriftlig format, og det handler like mye om innholdet som hennes sterke formidlingsevne. Boken handler for meg ikke om urettferdighet og undertrykkelse like mye som det handler om å løfte frem kvinnene som har blitt utsatt for hets og kanskje enda verre – glemsel. Blikket blir rettet mot en del av kulturhistorien som jeg dessverre har altfor lite kjennskap til, og da spesielt de nordiske kunstnerne. Vi er snare med å se ut mot den store verden i jakten på heltinner og forbilder, men Breen viser oss at det absolutt ikke er nødvendig. Om muser og menn tar for seg en rekke kjente «kulturmenn» og «kulturkjerringer,» og bruken av hendelser og skriverier fra samtiden side om side med fremstillinger fra flere århundrer tilbake viser at vi ikke har kommet så langt som vi skulle ønske. Rammen for boken som er Breens egen søken etter et eget rom til å skrive, viser hvordan hverdagslivet fremdeles forstyrres av mikro-aggresjoner som får mange av oss til å tvile på vår rett til å ta plass utenfor hjemmets fire vegger. Men det er likevel håp å øyne i kjølvannet av #metoo og Time’s Up-bevegelsen.     

    Jeg ble virkelig underholdt av boken, noe som gir meg blandede følelser. Mange av artiklene, anmeldelsene og kronikkene som Breen siterer, beskriver kvinner og kunst skapt av kvinner på helt forferdelige måter. Altså, mye av det som står her er ganske fælt. Som for eksempel det at forskning forteller oss at vi alle har en indre stemme som fordrer ulike moralske regler for kvinner og menn, som vurderer fulle kvinner som eklere enn fulle menn, som antar at kvinner som jobber hjemmefra er «hjemmeværende,» og som til syvende og sist viser at kvinners stemmer ikke inngir troverdighet. Våre opplevelser er ikke like allmennmenneskelige som menns. Breen skriver: «Selv var jeg rystet. For jeg tror det var der og da det gikk opp for meg hvor dypt forakten for det kvinnelige sitter i samfunnet. Den lever i oss alle. Det er ikke bare Harald Eia som foretrekker menn; vi foretrekker alle menn, alle sammen. Selv feministene …»

    Jeg kjenner meg igjen i mye av det jeg leser. Dessverre. Men jeg måtte likevel humre litt innimellom, fordi det føles så absurd å bli møtt av disse holdningene som er trykket svart på hvitt. Særlig utsagn som har kommet de siste ti-tjue årene fra kulturpersonligheter som jeg har et forhold til. Det gjør meg ganske skuffa egentlig. Samtidig er det godt å kunne le av det. Og det er takket være bokens utforming og Breens sylskarpe penn. Jeg blir også utrolig stolt over alle de fantastiske kvinnene som Marta Breen løfter frem i lyset gjennom denne boken, for eksempel Amalie Skram, Vigdis Hjorth og Ane Dahl Torp. Her er det plass til alle! Epilogen tar en spenstig vending, og oppsummerer ganske godt mine egne følelser etter å ha lest meg igjennom 189 sider med skildringer av urettferdighet. I likhet med Breen, og utallige mange andre kvinner, så blir jeg forbanna. Og jeg tenker at det er viktig å få lov til å bli sint. Det gjelder både jenter og gutter, kvinner og menn. Det er hva vi gjør med de følelsene som betyr noe. Hva vi gjør, hva vi sier, hva vi skaper, hva vi byr på i diskusjonen for å drive samfunnet fremover i en retning som vi alle kan stå inne for. Denne boka har inspirert meg, både til å skaffe mer kunnskap og kanskje viktigst – til å ta plass.

  • Bekjennelser

    DET ROSA LYSET

    «Once again, I arrived at my usual conclusion: One must educate oneself.»

    Marjane Satrapi

    Det er noen år siden nå, men var en såpass sjelsettende opplevelse at jeg godt kan huske hva jeg tenkte og følte da selvinnsikten inntraff. Jeg har alltid lest bøker, lyttet og engasjert meg i musikk og sett TV-serier og film, både det som har vært en del av mainstream-kulturen og det som kan sies å være for spesielt interesserte. Jeg hadde fullført en mastergrad i litteraturvitenskap med en avsluttende oppgave om hvorfor vi ikke må avskrive all populærlitteratur som irrelevant eller intetsigende, og oppfattet meg selv som relativt godt bevandret i flere av kulturens kriker og kroker. Innsikten som plutselig slo meg, var den at veldig mye av kulturen som jeg slukte så ivrig og umettelig var produsert av menn. Bøker skrevet av menn, musikk laget av menn, filmer som handlet om menn.

    Til tross for at jeg så lenge jeg kan huske har ansett meg selv som feminist og alltid har omgitt meg med smarte, kule og kreative venninner, så handlet store deler av livet mitt om menn og menns representasjoner av verden og virkeligheten. Joda, jeg hadde lest alt av Jane Austen, elsket J.K. Rowlings Harry Potter-serie, vært fengslet av Isabelle Allendes Chile, og valgt meg ut Wuthering Heights av Emily Brontë som min yndlingsroman, men det betydde samtidig ingenting i den store sammenhengen. I alle fall ikke med tanke på den enorme mengden med mannsnavn som stirret på meg fra alle bokhyllene i leiligheten. Sånn føltes det da. Og det var jævlig deprimerende.

    Jeg bestemte meg umiddelbart for å gjøre noe med saken, men innså at jeg ikke ante hvor jeg skulle starte. Jeg manglet rett og slett mye grunnleggende kunnskap om kvinnene som har formet vår kultur og vår historie. Det var en ganske pinlig og smertefull innrømmelse, for å være ærlig. Jeg spurte vennene mine om hvilke kvinner de så opp til og hvor jeg burde lete etter engasjerende rollemodeller og ambassadører. Med alle de gode forslagene deres ble det enda tydeligere for meg hvor mye jeg hadde gått glipp av. With a little help from my friends så har jeg blitt kjent med Gloria Steinem, Busy Phillips, Nicole Krauss og Carrie Fisher, som alle gir meg noe helt unikt i sin fargerike forskjellighet. Felles for alle er vidd og brodd, innsikt og glød, som har inspirert meg til å dra meg selv ut av kunnskapsløsheten og inn i det rosa lyset.

    -Em

    
    	
  • Bekjennelser

    KUNSTEN Å LESE

    Når vi leser så åpner vi oss for nye ideer, erfaringer, nye språk og nye følelser. Når vi leser kan vi oppleve moralske dilemmaer, sympatisere med usympatiske mennesker, se forhold som ligner på våre egne bryte sammen, la oss provosere av urettferdighet. Åpenhet i lesingen er i alle fall et mål for meg personlig, men det er ikke alltid så enkelt. Min opplevelse er at den største utfordringen med å være åpen for nye tanker og ideer, er at jeg risikerer å bli møtt av utfordringer med hvordan jeg forstår meg selv, mine relasjoner og mitt syn på verden.

    Her om dagen satt jeg i sofaen og tittet på en av de mange bokhyllene jeg har i min lille Oslo-leilighet, og la merke til en bok som heter Fortellerkunst. Den handler om hvordan man forteller godt, hvordan man formidler en historie, hvordan man fengsler et publikum. Noe som det er viktig å kunne når man skal skrive gode bøker. Men likevel er det jo ikke sånn at alle lesere liker alle «gode» bøker. Hvis man leser mye så har man helt sikkert opplevd at en bok ikke fanger, at en hovedkarakter ikke engasjerer, at man mister interessen for fortellingen, eller at livet rett og slett kommer i veien for lesingen. Hva er greia med det egentlig?

    Da jeg leste Anna Karenina av Tolstoj så opplevde jeg Russland på en ny måte og jeg fikk et innblikk i livet til en kvinne som forlater mann og barn til fordel for en annen mann og et annet barn. Noe jeg likte med den boken det ikke lå mange føringer for hva jeg skulle tenke og mene, noe som ga meg som leser et større spillerom. Da jeg leste På Gjengrodde Stier av Hamsun ble utfordringen å ta stilling til alle de andre Hamsun-romanene jeg har lest og elsket, etter å ha opplevd en mer avkledd og utrivelig versjon av forfatteren. Da jeg leste A Handmaid’s Tale av Atwood ble utfordringen å forene meg med at mange trekk i hennes dystopiske samfunn ikke bare er fiksjon men en virkelighet for mange kvinner rundt omkring i verden. Dette er bare noen eksempler på hva som kreves av oss når vi leser, hver eneste gang vi åpner en bok og lar innholdet transportere og transformere oss. Forventninger om slike reiser påvirker hvilke bøker vi velger og velger bort, hvor mye tid vi bruker på å lese, og hva vi lar leseopplevelsen gjøre med oss.

    Kunsten å lese fanger og fengsler meg, engasjerer og interesserer og har en viktig plass i mitt liv. Det er noe jeg er spent på å utforske.

    -Em