• Bokomtale,  Sakprosa,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: I Feel Bad About My Neck

    «I know in my heart that all these labels on these bottles and jars are whimsical and arbitrary to make vulnerable, pitiable women like me shell out astronomical sums of money for useless products; on the other hand, you will probably never see me using foot cream on my face, just in case.»

    Nora Ephron

    Nora Ephron skriver usentimentalt gjennom hele essaysamlingen I Feel Bad About My Neck fra 2006. Hun skriver om stort og smått som har betydd noe for henne gjennom et 64 år langt liv. Ordene treffer blink, uten noe forstyrrende føleri eller inderlighet om Livet. Hun fokuserer på hverdagen der vi faktisk lever livene våre. Ephron bruker ikke tid på å gruble over livets mysterier når det er så mye annet å bekymre seg for. Det er i de små tingene i at man kan se glimt av de store spørsmålene. Hun var en Oscarvinnende manusforfatter og regissør samt en bestselgende romanforfatter før hun døde i 2012. Og jeg vil anbefale alle som trenger et inspirerende forbilde å lese mer om livet hennes HER! Mange av hennes livserfaringer er noe vi vanlige folk kan se langt etter, men vi går allikevel igjennom mye av det samme. Hun skriver humoristisk, bitende (og treffende) at «not having to worry about your hair anymore is the secret upside to death.»


    I Feel Bad About my Neck – Nora Ephron

    I I Feel Bad About My Neck and other thoughts on being a woman skriver Ephron om viktigheten av hjemmet og hvor vi bor og våre relasjoner til politiske rollemodeller. Vi må sette pris på selvstendighet hos barna våre og det er normalt å ha komplekser. Hun skriver om hvor vanskelig det er å finne den perfekte håndvesken og en hudkrem man har samvittighet til å faktisk bruke. Hun skriver om hvor frustrerende det er å måtte farge håret og bruke lesebriller. Jeg kjenner meg igjen og det føles på et vis viktig. Det handler om familie, helse, samfunn og relasjoner. Det handler om opplevelser og erfaringer og hvordan disse former oss som mennesker og som kvinner. Avslutningen «Concidering the Alternative» er brutalt ærlig om alderdom og døden. Ephron råder oss til ikke å spare på badeoljen så lenge vi lever.


    Det er mye humor og visdom å ta med seg fra hverdagslivet. Og det er hva Ephron har lært meg gjennom denne boken. Jeg ble ikke endret for livet av å lese den, men jeg har fått en ny heltinne. Nora Ephron har vist meg hvor normalt det er å bruke for mye tid på vesker og å bekymre meg over grått hår. Hun viser frem absurditetene ved å være kvinne på en morsom måte. Man kan være en karrierekvinne, en frustrert forelder, en rotekopp, en lesehest og en amatørkokk samtidig. Og på toppen av dette gir hun oss tillatelse til å bruke tid og energi på å ha komplekser for kroppene våre. Takk Nora!

    “Reading is escape, and the opposite of escape; it’s a way to make contact with reality after a day of making things up, and it’s a way of making contact with someone else’s imagination after a day that’s been all too real. Reading is grist. Reading is bliss. But my ability to pick something up and read it – which has gone unchecked all my life up until now – is now entirely dependent on the whereabouts of my reading glasses.”

    Nora Ephron

    Flere smakebiter?

    Smakebiter skrevet av MOI (altså meg) kan du finne HER! Og andre spennende smakebiter skrevet av andre kan du finne HER.

  • Bokomtale,  Dokumentar,  Sakprosa

    EAST WEST STREET: ET KRYSNINGSPUNKT I HISTORIEN

    “Why had I chosen the path of the law? And why law of the kind that seemed to be connected to an unspoken family history? ‘What haunts are not the dead, but the gaps left within us by the secrets of others,’ the psychoanalyst Nicolas Abraham wrote of the relationship between a grandchild and a grandparent. The invitation from Lviv was a chance to explore those haunting gaps.”

    Philippe Sands

    Tittel: East West Street. On the Origins of Genocide and Crimes Against Humanity

    Forfatter: Philippe Sands

    Utgitt: 2016

    Weidenfeld & Nicholson

    438 sider


    East West Street – Philippe Sands

    East West Street er en utrolig gripende dokumentar om livet under og etter andre verdenskrig, full av refleksjoner over hvordan vi forstår menneskeverdet. Det var bokas undertittel som solgte meg da jeg spontant plukket den opp på en bokhandel. Den lyder nemlig On the Origins of Genocide and Crimes Against Humanity. Her finner vi samfunnsperspektivet og den internasjonale jusens utvikling etter krigen. Det er en fortelling om skjebnene til forfatterens jødiske slektninger, og det er tanker om identitet og gruppetilhørighet i Europa gjennom hele 1900-tallet.

    Philippe Sands’ slekt kommer fra Lviv i dagens Ukraina. Lviv er også hjemstedet til de internasjonale juristene Lauterpacht og Lemkin, forkjempere for begrepene folkemord og forbrytelser mot menneskeheten i forbindelse med Nürnbergprosessen. I løpet av boka så er Lviv polsk, tysk, russisk og ukrainsk. Et krysningspunkt på mange måter, noe Sands utforsker med nysgjerrighet og stor detaljrikdom.

    Dypt personlig og samtidig allmennmenneskelig

    Sands er en internasjonal jurist som etter en invitasjon til å forelese ved Universitetet i Lviv bestemmer seg å undersøke sin egen families historie. Der oppdager han at familiehistorien overlapper med historiene til flere mennesker som har vært med på å endre samfunnet. Det starter med et ønske om å finne spor etter bestefaren Leon, som levde et liv preget av stillhet etter krigens slutt. En stillhet som for Sands virker øredøvende og som skriker etter oppmerksomhet. Sands forteller videre historiene til to jurister. De var lidenskapelig opptatt av å endre lovverket for å få inn begrepene folkemord og forbrytelser mot menneskeheten i etterkant av andre verdenskrig. Han inkluderer også historien til nazisten Hans Frank og hans etterkommere. Frank ble dømt og henrettet for krigsforbrytelser i området rundt Lviv. Forbrytelser mot menneskeheten.

    Boka tar oss på en reise igjennom historien, igjennom Europa, og igjennom privatlivet til disse høyst forskjellige menneskene. Både de som levde før og under krigen, og de som lever i dag. Fortellingen utforsker sider ved Holocaust som er dypt personlige og sider som berører identiteten til alle med tilknytning til krigen. Jeg har sett og lest og hørt flere dokumentarer om andre verdenskrig, men ingen som denne. For meg var det å lese East West Street en helt unik opplevelse. Blandingen mellom det individuelle og det overordnet historiske og menneskelige, samt mangfoldet av stemmer, er det som gjorde opplevelsen spesiell. Alle stemmer blir hørt. Små handlinger har like stor påvirkning som store. Det er så nært og intimt samtidig som at det er helt ubegripelig stort.


    «The cases go on, as do the crimes. Today, I work on cases involving genocide or crimes against humanity in relation to Serbia, Croatia, Libya, the United States, Rwanda, Argantina, Chile, Israel and Palestine, the United Kingdom, Saudi Arabia and Yemen, Iran, Iraq and Syria. Allegations of genocide and crimes against humanity abound across the globe, even as the ideas that inspired Lauterpacht and Lemkin resonate along different paths.»

    Philippe Sands

    Visste du at…

    Geopolitikk og historie er noe av det mest interessante som finnes? Oh yes! Her har jeg skrevet litt om noen bøker som handler om nettopp dette uendelig fascinerende temaet. Njut!

  • Bekjennelser,  Fantasy

    BILLETT MERKET: NYFRELST FANTASY-FANTAST

    «When you compare the sorrows of real life to the pleasures of the imaginary one, you will never want to live again, only to dream forever.»

    Alexandre Dumas

    All litteratur er fantasi. All litteratur er en alternativ virkelighet, uansett hvor ekte det virker eller om den påberoper seg å være selvbiografisk eller historisk. All litteratur er fremstillinger av virkelighet. Og dette er en av grunnene til at jeg elsker bøker mer enn film og TV. Bøker krever mer av deg som kulturkonsument, men gir også så uendelig mye tilbake. Og min personlige erfaring er at jo mer en bok er preget av fantasi, jo mer krevende blir det for meg som leser. Jeg har lest bøker i mange år, men innså ikke dette før ganske nylig.


    Min intergalaktiske reise bort fra litteratursnobberiet

    For mange år siden ble jeg forelsket i en datanerd. Altså en skikkelig datanerd som elsker programmering, science fiction, Studio Ghibli-filmer og Konspirasjonspodden. Og jeg var mildt sagt ikke der. Ikke i nærheten! Men en kveld i 2010 da vi satt i sofaen hjemme så sa han at han hadde hørt om en ny serie som visstnok skulle være ekstremt bra. Den het Game of Thrones. Kanskje vi skulle se den sammen? Hvorpå min respons var noe i nærheten av «nei, vet du det gidder jeg ikke. Orker ikke flere av de sci-fi-greiene dine.» Likevel greide han å overtale meg til å se en episode. Og da den var slutt satt jeg i sofaen og gapte en stund før jeg forlangte å få se mer.

    Jeg har aldri vært særlig interessert i sjangre som fantasy, sci-fi, krim og horror, men her startet min fantastiske og intergalaktiske reise. Jeg likte Harry Potter, Ringenes Herre og Narnia, men det var liksom ikke det samme. Sånn tenkte jeg. Og jeg kan fortsatt ikke påstå at jeg har kommet så veldig langt på reisen enda. Men jeg er nok mindre fordomsfull og mer søkende og nysgjerrig. Det har tatt en del tid før jeg våget meg fra film og TV og over i fantasylitteraturens omfattende univers. Og jeg vil påstå at omfattende bare er forbokstaven. Jeg har oppdaget forfattere som Ann Leckie, Sarah J. Maas og Siri Pettersen, og en helt ny verden av historiefortelling og leseropplevelser har åpnet seg.

    Hjelp, jeg leser fantasy!

    Medlemskapet mitt i klubben er langt ifra fullverdig og jeg er ikke en ihuga fantasty-fantast (enda). Jeg møter meg selv i døra hver gang jeg prøver å velge nye bøker på egen hånd eller utforske noe nytt, fordi jeg utvilsomt har altfor lite kunnskap om sjangeren. Samtidig så undrer jeg meg over om jeg er en sånn litteratursnobb. En som kun leser de «riktige bøkene,» de «gode» bøkene. Jeg sitter på nettet og googler prisbelønt sci-fi og fantasy når jeg skal finne noe nytt å lese, men som med alt annet så er sjangrene mangefasetterte og ulike lesere vil foretrekke ulike undersjangre. Ofte så er det ikke bøkene som folk liker som får de gjeveste prisene. Og vi leser alle med ulike utgangspunkt, interesser og ønsker for opplevelsen.

    «Everybody has a secret world inside of them. I mean everybody. All of the people in the whole world, I mean everybody — no matter how dull and boring they are on the outside. Inside them they’ve all got unimaginable, magnificent, wonderful, stupid, amazing worlds… Not just one world. Hundreds of them. Thousands, maybe.»

    Neil Gaiman

    Jeg har ikke funnet min plass på fantasy-spekteret enda, men har optimistisk bestemt meg for å prøve litt av alt. Jeg kan være veldig kritisk, men det er fordi når jeg investerer tid, følelser og tankekraft i en bok så forventer jeg å få valuta for pengene. Jeg har høye forventninger til bøkene jeg leser. Som seg hør og bør! Ettersom fantasy-fantasten i meg får blomstre så tror jeg ikke forventningene blir lavere, snarere tvert imot.


    Vil du vite hva jeg har tenkt om noen av fantasyromanene jeg har lest?

    Her kan du kan finne mine omtaler av bøker som for eksempel Madeline Millers fantastiske gjendiktning av fortellingen om Akilles i The Song of Achilles, den mer klassiske fantasyen til C. L. Polk i Witchmark, samt en postapokalyptisk virvelvind full av legender fra den amerikanske urbefolkningen i Rebecca Roanhorse sin Trail of Lightning.

  • Bokomtale,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Tvillingenes Dagbok

    «De ordene som går på følelser, er veldig uklare. Det er bedre å unngå å bruke dem, og heller beskrive gjenstander, mennesker og seg selv. Det vil gi en etterrettelig beskrivelse av tingenes tilstand»

    Ágota Kristof

    Den prisbelønte fortellingen Tvillingenes Dagbok (1986) av Ágota Kristof består av en serie skolestiler skrevet av to unge gutter i krigstid. De to guttene forteller at de skriver disse små stilene fra hverdagslivet som en del av deres livstrening. Ellers trener de på å holde ut smerte, sult, og å handle på tross av egen samvittighet. Fortellingen er så blottet for sentiment, moral og personlig perspektiv, at det til tider føles ubehagelig å lese. Grusomhetene som finner sted i historien beskrives som små selvfølgeligheter av guttene. Egentlig er det ganske forfriskende, om det er lov å si, å lese om krigshandlinger og forbrytelser på en så nøytral måte. Alle verdispørsmål og vurderinger underveis tar utgangspunkt i leseren selv, og det synes jeg er veldig spennende. Kristof gir leseren mye makt og innflytelse over historien, og det oppleves som en viktig tillitserklæring.


    Tvillingenes dagbok av Agota Kristof
    Tvillingenes Dagbok – Agota Kristof

    Fortellingen starter i krigstid med at en mor sender sine to tvillinger fra storbyen til landsbygda for å leve sammen med sin bestemor. Bestemoren er kjent på bygda som Heksa og det går rykter om at hun forgiftet ektemannen mange år tidligere. Hun overlater guttene til seg selv, og de går straks i gang med å lære seg ferdighetene de mener de trenger for å overleve. Hvert kapittel beskriver ulike aspekter ved tilværelsen, personer i lokalsamfunnet, og hendelser i hverdagen. For eksempel «Mental herding,» «Trening i å være grusom,» og «Pengeutpressingen.» Alt blir fortalt på en enkel og ryddig måte. Veldig absurd på mange måter, og samtidig hyperrasjonelt på andre måter. En sammensatt fortelling om menneskets evne til grusomme handlinger, og som beskriver et helt tankesett uten å gjøre rede for en eneste tanke.


    En fortelling blottet for fordømmelser, men også for gjemmesteder.

    Fortellinger fra krig bærer ofte i seg følelser og fordømmelser som preger leseropplevelsen. Ofte er det helt riktig. Men i dette tilfellet føles den nøytrale fortellerstemmen også helt riktig. Den enkle og hverdagslige prosaen blir nesten litt poetisk fordi den er så SPOT ON hele tiden. Det er ingen anledninger til å gjemme seg i metaforer eller eufemismer, verken for forfatter, forteller eller leser. Og det finnes mye skjønnhet i det som er stygt og ekte. Ekte ifølge disse to guttene i det minste. Og de gjør det tydelig gjennom hele fortellingen at de ser deg og at det ikke er noe sted å gjemme seg. Hvis du trosser dem så finner de deg.

    Barns perspektiv er utrolig spennende i voksenlitteratur, fordi barn ser verden på en unik måte. De ser ikke alltid intensjoner og de lever mer fra øyeblikk til øyeblikk. Jean Cocteaus roman Les Enfantes Terribles og John Boynes The Boy in the Striped Pajamas fungerer litt på samme måte. Hos Kristof blir barneperspektivet satt på spissen fordi barna beskrives som usedvanlig intelligente. Samtidig så jobber de målrettet for å fjerne seg selv fra det de har utviklet av moral og empati. I den virkeligheten hvor de lever er det ikke plass for sånne upraktiske trivialiteter.  

    Tvillingenes Dagbok er første del av en triologi og jeg skal definitivt lese de andre to bøkene. Jeg likte denne boka veldig godt. Den var kort og god. Drivende og interessant, spennende og ubehagelig. Hva mer kan man ønske seg?


    Les smakebiter fra andre spennende bokbloggere hos Flukten Fra Virkeligheten. Du kan også lese flere smakebiter fra meg, blant annet om The Song of Achilles. God fornøyelse!

  • Bokomtale,  Roman

    REISEN TIL LIVSVANNET – BERGSVEINN BIRGISSON

    «Den som tar seg den frihet til å bestemme hva som er til beste for folk, er nettopp den som ingenting forstår, hverken i menneske eller kultur.»

    Bergsveinn Birgisson

    Reisen til Livsvannet av Bergsveinn Birgisson.

    Tittel: Reisen til Livsvannet

    Forfatter: Bergsveinn Birgisson

    Utgitt: 2018

    Oversatt: 2020

    Vigmostad & Bjørke AS

    283 sider


    En kulturell krasjlanding


    Reisen til Livsvannet er både en reise gjennom ytre og indre landskap. Hovedpersonen på reisen er vitenskapsmann og kongelig utsending, magister Magnús Árelius, og han skal måle opp Island. Året er 1784 og de danske koloniherrene planlegger å flytte islendingene til København i Danmark eller Finnmark i Norge. Island er konkurs og folket og buskapen dør som fluer av sykdom og nød. Dette er ikke en solskinnshistorie, men den fremstår likevel som litt komisk til tider. På reisen møter Magnus Árelius mennesker som utfordrer hans tenkemåte og hans forestillinger om seg selv og den verdenen han kommer fra.

    På et tidspunkt i fortellingen beskriver Magnús Árelius seg selv som fanget i sin kultur. Og det er i hans forsøk på å frigjøre seg at boken fanget meg. Før det så gikk det noe trått i lesingen. Men når hovedpersonen åpner seg så er det som om fortellingen også åpner seg opp. Gjennom ham får leseren en rekke utfordringer i fanget som hos meg utløste mye tankevirksomhet.

    Birgisson evner å få tak i hva som skjer i et menneske når han blir konfrontert med sin egen utilstrekkelighet. Det skjer i hovedpersonenes møte med mennesker som har et helt annet eksistensgrunnlag enn ham selv. Og menneskene på Island er sterkt knyttet til sitt fødested og sitt land. I forsøket på å bruke vitenskap til å bevise sin egen kultur som den mest verdige og mest riktige, så kan den miste sin individualitet og relevans. Og jeg tenker at dette er hva Magnús Árelius opplever etter hvert som han trenger dypere inn i bokas metaforiske landskap. Den islandske kulturen som han møter har røtter i menneskene og på stedene hvor mennesker lever. Og gjennom fortellingen blir denne kulturen mer og mer levende, både for leseren og for hovedpersonen.

    En dansk Don Quijote?

    Magnús Árelius sammenligner seg selv med Robinson Crusoe på et tidspunkt, noe jeg syntes var komisk og ganske festlig. Sammenligningen får ham til å virke mer som en slags dansk Don Quijote der han rir rundt på sin høye hest med medhjelpere som åpenbart er mer kompetente enn ham selv. Det åpner for enda mer tankevirksomhet for de av oss som er interessert i sånt. Ettervirkningene av kolonialisme og kulturelle hegemonier preger oss fremdeles og er grobunn for mye konflikt i verden, og jeg mener at det er et av de større temaene som tas opp i Birgissons halsbrekkende historie.

    «Magisteren spurte på islandsk om han var hedensk. Bonden svarte at han ikke var fra heden. Heden var nord for dem, sa han og pekte opp i fjellene.»

    Magnús Árelius har en veldig vitenskapelig og målbar tilnærming til virkeligheten og opplever en kulturell krasjlanding når han møter islendingene. Denne krasjen fører til mange spennende refleksjoner rundt hvor mye vitenskapen kan fortelle oss og hvordan menneskelige erfaringer og uttrykk passer inn i dette verdensbildet. Hvor er det eventuelt plass til en Gud og til tradisjonell overtro, og hva kan vi i det hele tatt kalle for vitenskap? Brevene som blir sendt tilbake til Danmark i løpet av reisen er noe av det mest underholdende med hele boka. Det er utvilsomt en veldig «flink» bok med mange detaljerte beskrivelser og den minnet meg av og til om de gotiske romanene fra 1700-tallet.

    Beskrivelsene av de ytre omgivelsene speiler de indre, men i starten av fortellingen virker det ikke som om Magnús Arelius vet at han har denne dybden i seg, noe som gjør ham til en litt komisk type. Han er mest opptatt av breddegrader og måleverktøy, tobakk og penger. Men så skjer det en vending i ham som åpner ham for nye inntrykk og erfaringer. Her begynner skillet mellom virkelighet og fantasi og utviskes. Det er her romanen blir virkelig interessant synes jeg.


    Takk for at du leser!

    Ta gjerne en titt på det jeg skrev om romanen The Song of Achilles sist søndag. Har du lyst til å lese flere bokomtaler så skrev jeg en litt mer lunken en (sorry, not sorry) av fantasyromanen Witchmark i forrige uke. Hvis du lurer på hvem jeg er så kan du også lese litt om meg.

    God lesing!

  • Bekjennelser,  Omtaler,  Sakprosa,  Tre på tirsdag

    TRE PÅ TIRSDAG: Selvbiografier og guilty pleasures

    “If my life wasn’t funny it would just be true, and that is unacceptable.”

    Carrie Fisher

    Hvis det fortsatt er innafor å snakke om guilty pleasures, så må jeg innrømme at kjendisers selvbiografier er min guilty pleasure! Selvbiografier på lydbok er favoritten, helst lest av kjendisene selv. Jeg kan ikke riktig sette fingeren på hvorfor, jeg finner det rett og slett bare veldig underholdende. Og det er vel aldri feil? Jeg velger som regel personer med lange og/eller innholdsrike karrierer bak seg. Og oftest noen jeg beundrer med et perspektiv på livet som jeg finner interessant. Så jeg er nok ganske forutinntatt når det kommer til akkurat disse bøkene, men det håper jeg dere kan tilgi. Jeg er veldig opptatt av gode opplevelser når det kommer til lesing, og det er en grunn til at vi omtaler dette fenomenet som (guilty) PLEASURES.


    This Will Only Hurt a Little – Busy Philipps

    Jeg kjente Busy fra TV og Instagram og var veldig klar for å høre hennes sannhet i bokform da This Will Only Hurt a Little (2018) kom ut. Hun fremstår som direkte og kompromissløs, samtidig som hun fremhever rollen sin som forelder og forbilde og hva det betyr for henne. I boken forteller hun om sin karrière og livet som kjendis. Men hun snakker også om voldtekt og abort, diskriminering, kroppspress og det å bli oversett på jobb. Tittelen er ganske spot on for å si det sånn! Jeg elsker hennes fremstilling av moren og hvordan hun etterligner henne i opplesningen. Busy er morsom og hun er intelligent, hun snakker høyt og ler mye. Dette oppleves som en fin historie om hvordan hun har vært sin egen lykkes smed, og hvordan hun står i både opp- og nedturer.


    Me – Elton John

    Her er jeg forferdelig inhabil fordi jeg helt enkelt ELSKER ELTON. Jeg har sett Elton-filmen Rocketman flere ganger og ble svært begeistret over at skuespiller Taron Egerton leser boken. Jeg opplevde Me (2019) som veldig ærlig og full av selvironi. Fortellingen om hans sterke tilknytning til fotballaget Watford var sjarmerende og et høydepunkt for meg. Boken har noen veldig mørke stunder, med Eltons selvmordsforsøk og rusmisbruk og -avhengighet. Men det er også hva som gjør den lun og hjertevarmende. Fordi Elton står fremdeles like støtt i vestlig popkultur. Jeg kan også avsløre at han kjenner alle de store som har beveget seg i musikkbransjen siden 1969. Sånt blir det gode historier av!


    Wishful Drinking – Carrie Fisher

    Jeg har sett flere av Star Wars-filmene, men ikke skjønt greia (DON’T JUDGE ME) og derfor tok det veldig lang tid før jeg oppdaget Carrie Fisher. Hun rakk til og med å dø før jeg begynte å sette ordentlig pris på henne. Men så snart jeg startet bekjentskapet så var jeg hekta! Wishful Drinking (2008) er skrevet for fremføring og fungerer ekstremt godt som lydbok. Carrie er morsom, mørk og ærlig. Hun er ikke redd for å rote rundt i temaer som dysfunksjonelle familieforhold, avhengighet, og psykisk helse. Og måten hun gjør det på er hva som gjør henne så god. Hun ber ikke om unnskyldning for hva hun sier og skriver. Hun spør ikke om lov til å ta plass. Jeg vet at jeg skriver som om hun fremdeles lever, men på sett og vis gjør hun jo det. Hun lever i filmene og bøkene sine!


    Jeg kunne skrevet om mange flere lignende bøker, men så er det jo sånn at det alltid er morsomst å lese om livene til mennesker man beundrer. Og det vil jo variere mellom oss ut fra våre interesser og personligheter. Jeg hører bøkene på Storytel og synes de har et godt og variert utvalg. Det var vanskelig å velge bare tre denne gangen!

    Honorable mentions:

    Yes Please – Amy Poehler, My Life on the Road – Gloria Steinem, Born to Run – Bruce Springsteen, My Thoughts Exactly – Lily Allen, Bossypants – Tina Fey, Moab is My Washpot – Stephen Fry, Everything I Know About Love – Dolly Alderton.

    Følg linkene til Goodreads for å lese mer!

  • Bokomtale,  Fantasy,  Historisk fiksjon,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: The Song of Achilles

    “Any moment might be our last. Everything is more beautiful because we’re doomed. You will never be lovelier than you are now. We will never be here again.”

    Homer, Iliaden

    Det var en ren tilfeldighet at jeg kom over bøkene til den uovertrufne og prisvinnende Madeline Miller, på en flyplass av alle steder. Jeg bestemte meg for ikke å kjøpe noe fordi jeg hadde allerede tre bøker i håndbagasjen. Men da jeg fikk øye på den samme boka noen uker senere var det vanskelig å la den ligge. Og så snart jeg begynte å lese skjønte jeg at dette var noe helt spesielt. Miller har tatt en gammel sang fra den greske muntlige fortellertradisjonen, og hun har gitt den nytt liv slik at vi kan synge den om igjen. Hun har også gitt oss et nytt perspektiv på en gammel heltelegende, og viser oss at det alltid er en dobbelthet ved det å være omsvøpt i status og forventninger. For meg stod temaet om skjebnen og om å velge sitt eget liv sterkest i denne intense kjærlighetshistorien. Nettopp fordi vi vet hvordan det ender for Akilles så føltes hvert øyeblikk og selv de små tingene både intenst viktige og vakre. 

    The Song of Achilles – Madeline Miller

    I The Song of Achilles (2011) er det eksilprinsen Patroklus som har fortellerstemmen og det er han som synger sangen om Akilles. I denne gjendiktningen er det utvilsomt en kjærlighetssang, og vi følger de to fra de er gutter til de blir menn. Patroklus kommer til kong Peleus’ hoff og møter prins og halvgud Akilles, som er i besittelse av overmenneskelig skjønnhet, fart, styrke og presisjon. Alt som trengs for at han skal bli en stor kriger og en legendarisk hero. Da Helena av Sparta kidnappes og fraktes til Troja blir de to unge mennene dratt inn i en krig som tvinger dem til å se seg selv og sin relasjon i en større kontekst. Det hele blir enda mer komplisert når profetien om Akilles’ skjebne blir kjent og Akilles tvinges til å ta noen valg som kommer til å påvirke både hans liv, hans ære og hans ettermæle. Og de kommer til å påvirke den personen som står ham aller nærmest. Patroklus reiser i krigen sammen med ham og tar den moderne termen «ride-or-die» til et helt nytt nivå. Det er en historie om vennskap, kjærlighet, oppvekst, politikk og krig, men hele tiden med den nære relasjonen mellom Patroklus og Akilles som utgangspunkt.

    Historien om Akilles ble først fortalt av Homer, for omtrent 2750 år siden, og Akilles er en av de store heltene i Troja-krigen. Så om denne boken tilhører undersjangeren fantasy eller historisk fiksjon er litt vanskelig å si. Om jeg vet noe mer om hvem Akilles var, er også usikkert. Allikevel føler jeg at jeg kjenner ham litt bedre. Det jeg vet er at dette var en helt fantastisk leseropplevelse som kommer til å sitte i lang tid fremover. Blir ikke mer episk eller legendarisk enn det. LES LES LES!

    “I could recognize him by touch alone, by smell; I would know him blind, by the way his breaths came and his feet struck the earth. I would know him in death, at the end of the world.”

    Madeline Miller