• Bokomtale,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Red, White & Royal Blue

    “I thought, this is the most incredible thing I have ever seen, and I had better keep it a safe distance away from me. I thought, if someone like that ever loved me, it would set me on fire.»

    Casey McQuiston

    Mer romantikk i monitor, takk!

    Bedre sent enn aldri, tenkte jeg da jeg kastet meg over fjorårets trend-bok. Etter å ha sett siste sesong av The Crown i ett jafs fortsatte jeg ivrig med å lese booktube- og bookstagramslageren Red, White & Royal Blue. Jeg har definitivt en svakhet for «fiender-til-forelskelse»-tropen i romantisk komedie. Det skjønte jeg da jeg leste The Hating Game, og det gjorde seg gjeldende her også. Boka er en kjærlighetshistorie med engelske Buckingham Palace og amerikanske Det Hvite Hus som bakteppe, hvor vi møter presidentsønn Alex og prins Henry. Men det er ingenting med denne romanen som minner om engelsk overklassedrama eller en politisk Aaron Sorkin-serie. Her møter vi disse to gutta som nettopp det – to «vanlige» unge menn. Vi tar Alex sitt perspektiv og møter Henry med en ekstrem forutinntatthet. Men GJETT hvor feil Alex tar og hvor misforstått Henry er, og hvor befriende vennskapet deres blir for begge to. *Smelt*


    Red, White & Royal Blue – Casey McQuiston (2019)

    Etter et kongelig bryllup i England blir USAs presidentsønn Alex Claremont-Diaz møtt med dårlig presse. Tabloidpressen bretter ut hans lange uvennskap med engelske prins Henry. Både Det Hvite Hus og kongehuset er mildt sagt misfornøyde med skandalen. Som et PR-plaster på såret blir Alex og Henry sendt på aktiviteter som skal overbevise pressen om at de faktisk er gode venner. Alex er motvillig. For ham er dette en ubeleilig forstyrrelse for hans egne politiske ambisjoner. Og blærete, snobbete prinser er heller ikke bra for imaget. Men så er ikke Henry helt hva han forestilte seg. De viser seg å ha kjemi i bøttevis og det blir umulig å stoppe gnistene fra å fly. Det starter som et publisitetsstunt og fortsetter som en hemmelig affære. Men hvor skal det ende?


    Romantisk dagdrømmeri

    Jeg er en smule lunken til romanen samtidig som jeg er litt fristet til å lese den igjen. Er det en selvmotsigelse, eller er det hele poenget med en romantisk komedie? Red, White and Royal Blue er en moderne versjon av kjærlighetsnovellene i damebladene som bestemoren min pleide å lese. Og jeg synes det er akkurat like spennende nå som jeg syntes da. (Veldig spennende altså!) Man blir litt forelska i både Alex og Henry, og definitivt investert i forholdet deres. Boka er skrevet nærmest som en film og scenene er veldig levende. Den er morsom og sjarmerende, akkurat som hovedpersonene. Selv om at storyen ikke føles så relevant, så har nok mange av oss vært småforelska i en venn eller en person som vi egentlig ikke liker. Og det er i vennskapene og relasjonene vi finner relevans. Det er der fortellingen blir levende. Og jeg tror det er derfor jeg kan se for meg å plukke den opp igjen på en annen regnfull dag.

    Øyet som ser

    Boka fungerer best hvis man tenker seg at det er en form for fantasy, fordi dette er kanskje den minst realistiske romantiske komedien jeg har lest. Men jeg er her for litt romantisk dagdrømmeri. Og jeg var underholdt fra første til siste side. Det er ingenting med denne romanen som utfordrer, verken språklig, tematisk, eller personlig. Og det gjør at den ble glemt like lett som den ble konsumert. Hvis jeg skal dra noen form for relevans ut fra fortellingen så må det være beskrivelsene av Alex og Henrys omstendigheter. Det kan være vanskelig å bli møtt med sterke forventninger om hvem og hva man skal og bør være. Og fordommer kan forvrenge oppfatningen man har av folk og situasjoner. Men det skal sies at disse gutta samtidig er blant de mest privilegerte menneskene på planeten. Jeg tror denne boka er et godt eksempel på at hvorvidt man liker den kommer av på øyet som ser. McQuiston sier det best selv:

    “Sometimes you just jump and hope it’s not a cliff.”

    Casey McQuiston

    TAKK FOR AT DERE LESER DET JEG SKRIVER <3

    Legg gjerne igjen en kommentar under innlegget, eller meld deg på nyhetsbrevet!

  • Bokomtale,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Little Fires Everywhere

    Little Fires Everywhere er en karakterdrevet fortelling som presenterer leseren for mer enn ett etisk dilemma. Likevel uten å kreve at du mener noe selv, fordi karakterene gjør det for deg. Alle har sitt unike perspektiv som er basert i deres personlighet og deres liv. Vi møter familien Richardson i deres pent ordnede hjem og pent ordnede liv, en familie på seks som tilsynelatende er så gjennomsnittlige som du får det. Og nettopp fremstillingen av det «normale» og det «vanlige» gjør Mrs. Richardson til en av de mest interessante og ubehagelige karakterene jeg har blitt kjent med på lenge. Familien Warren er en mor og hennes datter som dukker opp i Shaker Heights og forstyrrer familien Richardsons ellers strømlinjeformede tilværelse. Vi får se hvordan deres interaksjoner med hverandre får alle til å reflektere over egne holdninger. Dette kan også føre til refleksjon hos leseren, hvis du er av det reflekterende slaget riktignok.

    “One had followed the rules, and one had not. But the problem with rules… was that they implied a right way and a wrong way to do things. When, in fact, most of the time they were simply ways, none of them quite wrong or quite right, and nothing to tell you for sure what side of the line you stood on.”

    Celeste Ng

    Little Fires Everywhere – Celeste Ng (2017)

    Vi møter familien Richardson utenfor deres hjem i Shaker Heights, Ohio, idet huset deres brenner ned. Vi får høre hvordan alle i nabolaget visste at det var noe rart med familien og at de ikke er overrasket over at yngstedatteren deres en dag kom til å tenne på huset. Forløperen til brannen er inntoget av Mia Warren og datteren Pearl som flytter inn i leieboligen til Richardsonfamilien. Mia jobber deltid som hushjelp hos familien og Pearl er ofte på besøk og blir venner med tenåringene deres, spesielt sønnen Moody. Da Mia oppdager at venner av Richardsonfamilien ønsker å adoptere en kinesisk baby mot morens vilje starter en etisk konflikt mellom de to kvinnene, Mia og Mrs. Richardson. Konflikten får konsekvenser for alle menneskene i deres nærhet.


    Vi har alle kastet stein i glasshus

    Romanen er tett befolket med usympatiske kvinnekarakterer, og det er forfriskende. Noen er mer sammensatte enn andre. Men selv de som ikke er så kompliserte har alle sin egen historie og tilbyr noe eget til dynamikken i fortellingen. De problematiserer hendelser og temaer som er sentrale i de fleste jenter og kvinners liv. Og jeg har aldri lest en roman som har tatt for seg temaer som hva det vil si å være en mor og en forelder på denne måten. Den tar for seg de uoppnåelige kravene som stilles til unge jenter og valgene de må ta som kan få konsekvenser for resten av deres liv. Ingenting sensasjonaliseres, men svarene på etiske problemstillinger virker snarere dagligdagse. Vi ser blant annet dobbeltmoral, hverdagsrasisme, slutshaming, og maktmisbruk.

    Mrs. Richardson er en dame jeg kan skrive om i dagevis! Hun ser seg selv som selve standardborgeren, en som andre skulle ønske de var, etisk og med korrekte holdninger, en som kan rettferdiggjøre alle sine handlinger med gode intensjoner. Hun presenterer mange av de etiske dilemmaene som preger romanen. Og fordi hun har samme privilegerte majoritetsbakgrunn som meg så treffer deg meg på en litt ubehagelig måte. Elena Richardson ser ikke sin egen posisjon i samfunnet og tolker alle andre ut fra sitt ståsted. Hun opplever sitt synspunkt som normalen, dels det optimale, som alle andre kan og bør dømmes ut fra. Det gjør at hun har en del ekle holdninger til andre kvinner og folk med minoritetsbakgrunn. Og fordi handlingen finner sted på nittitallet så reagerer ingen på at hun «ikke ser rase» eller at jenter burde «vite bedre» når det kommer til seksualhelse og -moral.

    … og møtt oss selv i døra.

    Historien er forholdsvis enkel, men tematikken er alt annet. Boka var litt treig i starten, men avsluttet med et smell, og den gav meg mye å tenke på. Kanskje litt ekstra fordi jeg er en fersk forelder selv. Gjennom fortellingen får vi hele Mia Warrens historie og vi blir involvert i livene til tenåringsbarna deres. Men det er Mrs. Richardson som fanget min oppmerksomhet. Det at hun nesten konsekvent omtales som Mrs. Richardson (selv i sin egen indre monolog) sier noe om hvordan hun definerer seg selv – nemlig ut fra sin mann og sin familie. Hennes historie er nok historien til mange kvinner, både før og nå. Så jeg spør meg selv om hvorfor jeg er så snar med å dømme henne når romanen i seg selv viser frem hvor uheldig det er å stille seg til doms over andre kvinners liv. Mrs. Richardson blir nok med videre på et vis, og det sier kanskje nok om hvordan jeg opplevde denne boka?

    “Was she the bird trying to batter its way free, or was she the cage?”

    Celeste Ng

    Liker du utfordrende damer?

    Da kan du lese om Marianne i Normal People, eller Addie i The Invisible Life of Addie LaRue, og du kan møte fantasyheltinnen Bryce. Vil du lære mer om rasisme kan du utforske Why I’m No Longer Talking to White People About Race. På gjensyn 🙂

  • Bokomtale,  Fantasy,  Historisk fiksjon,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: The Invisible Life of Addie LaRue

    The Invisible Life of Addie LaRue er på overflaten en faustisk beretning om en ung jente som selger sjela til djevelen for ubegrenset frihet. Hun lengter etter muligheten til å anerkjennes som et fritt individ med eierskap over egen skjebne. Under denne overflaten ligger en tankevekkende utforskning av hvordan relasjoner er det som gjør oss menneskelige. Det er i relasjoner og delte erfaringer vi danner en følelse av tilhørighet og en forståelse av hvem vi er som individer. Det er gjennom empati at vi virkelig evner å elske hverandre. Og dette aspektet ved romanen var en interessant og aktuell understrøm som forsterket de eventyrlige og romantiske sidene ved fortellingen. Så hva er egentlig frihet? Hva skjer hvis et menneske eksisterer uten relasjoner og bånd til andre? Dette blir Addie nødt til å reflektere over når hun får sin etterlengtede frihet og ingen lenger husker henne.

    “Being forgotten, she thinks, is a bit like going mad. You begin to wonder what is real, if you are real. After all, how can a thing be real if it cannot be remembered?”

    V. E. Schwab

    The Invisible Life of Addie LaRue – V. E. Schwab (2020)

    Adeline er ei helt vanlig jente som lever i en fransk landsby på starten av 1700-tallet. Men en ting gjør Adeline annerledes, nemlig det at hun lengter etter frihet. Men for henne er det få alternativer annet enn å gifte seg. Foreldrene ønsker å gifte henne bort til en enkemann, og til tross for advarsler ber hun i ren og skjær desperasjon om hjelp til guden som hersker etter mørkets frembrudd. Og Adeline ender med å inngå en avtale med Mørket. Adeline selger sjela si for ubegrenset frihet til uendelig tid. Avtalen kommer selvfølgelig med uforutsette følger. Alle hun kommer i kontakt med glemmer henne så snart hun er utenfor synsvidde. Den såkalte friheten fører til at hun ikke kan avgi merker i verden, verken på ting eller mennesker. Hun kan ikke ytre sitt navn eller fortelle sin historie, og hun kan heller ikke skape noe. Hun er helt alene. Helt til en dag i New York i 2014 hvor hun møter Henry, som endrer livet hennes for alltid.


    «People who need people» + total frihet

    Da jeg skulle velge bok denne gangen føltes det litt ekstra viktig, fordi det er den første jeg har lest etter at jeg fikk barn i oktober og lesetid per dag skrumpet betydelig inn. Konsentrasjonen har vært dårlig, så jeg måtte velge en bok som fanget oppmerksomheten og leverte på underholdningsfronten. Og boka jeg valgte leverte over alle forventninger. Ikke bare har jeg hygget meg med en god historie både på dagen og midt på natten, men leseprosessen har gitt meg en følelse av å komme tilbake til meg selv. Og det har vært fint å lese en roman som handler så mye om relasjoner og menneskets behov for å bli sett og anerkjent. Hvem er vi egentlig uten bånd til våre medmennesker? Hva er egentlig frihet? Addie er verken datter, venn, nabo, kjæreste eller medmenneske, fordi ingen husker henne lenge nok til å vite at hun eksisterer. Djevelen er den eneste konstante skikkelsen i hennes endeløse tilværelse, og hva gjør det med en person? Addie LaRues historie er en om frihet, tidløshet, ensomhet, tomme eller unnvikende blikk gjennom tre århundrer.

    Jeg forventet ikke å like denne romanen så godt som jeg gjorde. Språket føles tidvis litt påtatt og overdrevet gammeldags, samtidig som at det skaper en stemning som kler tematikken. Historien foregår over en fryktelig lang tidsperiode, men uten å overforklare så byr det på en kontekst som viser hvor vanskelig det er å være kvinne selv med ubegrenset frihet. Addies søken etter kontakt og kjærlighet er altoppslukende, men det føles ikke banalt eller klisjefylt. Den stiller store spørsmål uten å overdrive eller bli grandios. Kort oppsummert så var dette en svært stemningsfull og fornøyelig leseopplevelse. Akkurat hva jeg trengte!


    Vil du lese mer?

    Du finner lenker til andre smakebiter HER! Jeg har skrevet mer om fantasy HER, og hvis du liker romantikk kan du sjekke ut det jeg har skrevet om The Hating Game eller This Is How You Lose the Time War. Ettersom jeg er helt oppslukt av verdens nydeligste lille baby for tiden så vet jeg ikke hvor ofte jeg kommer til å oppdatere bloggen, men jeg håper dere vil besøke meg igjen senere <3