BILLETT MERKET: NYFRELST FANTASY-FANTAST
«When you compare the sorrows of real life to the pleasures of the imaginary one, you will never want to live again, only to dream forever.»
Alexandre DumasAll litteratur er fantasi. All litteratur er en alternativ virkelighet, uansett hvor ekte det virker eller om den påberoper seg å være selvbiografisk eller historisk. All litteratur er fremstillinger av virkelighet. Og dette er en av grunnene til at jeg elsker bøker mer enn film og TV. Bøker krever mer av deg som kulturkonsument, men gir også så uendelig mye tilbake. Og min personlige erfaring er at jo mer en bok er preget av fantasi, jo mer krevende blir det for meg som leser. Jeg har lest bøker i mange år, men innså ikke dette før ganske nylig.
Min intergalaktiske reise bort fra litteratursnobberiet
For mange år siden ble jeg forelsket i en datanerd. Altså en skikkelig datanerd som elsker programmering, science fiction, Studio Ghibli-filmer og Konspirasjonspodden. Og jeg var mildt sagt ikke der. Ikke i nærheten! Men en kveld i 2010 da vi satt i sofaen hjemme så sa han at han hadde hørt om en ny serie som visstnok skulle være ekstremt bra. Den het Game of Thrones. Kanskje vi skulle se den sammen? Hvorpå min respons var noe i nærheten av «nei, vet du det gidder jeg ikke. Orker ikke flere av de sci-fi-greiene dine.» Likevel greide han å overtale meg til å se en episode. Og da den var slutt satt jeg i sofaen og gapte en stund før jeg forlangte å få se mer.
Jeg har aldri vært særlig interessert i sjangre som fantasy, sci-fi, krim og horror, men her startet min fantastiske og intergalaktiske reise. Jeg likte Harry Potter, Ringenes Herre og Narnia, men det var liksom ikke det samme. Sånn tenkte jeg. Og jeg kan fortsatt ikke påstå at jeg har kommet så veldig langt på reisen enda. Men jeg er nok mindre fordomsfull og mer søkende og nysgjerrig. Det har tatt en del tid før jeg våget meg fra film og TV og over i fantasylitteraturens omfattende univers. Og jeg vil påstå at omfattende bare er forbokstaven. Jeg har oppdaget forfattere som Ann Leckie, Sarah J. Maas og Siri Pettersen, og en helt ny verden av historiefortelling og leseropplevelser har åpnet seg.
Hjelp, jeg leser fantasy!
Medlemskapet mitt i klubben er langt ifra fullverdig og jeg er ikke en ihuga fantasty-fantast (enda). Jeg møter meg selv i døra hver gang jeg prøver å velge nye bøker på egen hånd eller utforske noe nytt, fordi jeg utvilsomt har altfor lite kunnskap om sjangeren. Samtidig så undrer jeg meg over om jeg er en sånn litteratursnobb. En som kun leser de «riktige bøkene,» de «gode» bøkene. Jeg sitter på nettet og googler prisbelønt sci-fi og fantasy når jeg skal finne noe nytt å lese, men som med alt annet så er sjangrene mangefasetterte og ulike lesere vil foretrekke ulike undersjangre. Ofte så er det ikke bøkene som folk liker som får de gjeveste prisene. Og vi leser alle med ulike utgangspunkt, interesser og ønsker for opplevelsen.
«Everybody has a secret world inside of them. I mean everybody. All of the people in the whole world, I mean everybody — no matter how dull and boring they are on the outside. Inside them they’ve all got unimaginable, magnificent, wonderful, stupid, amazing worlds… Not just one world. Hundreds of them. Thousands, maybe.»
Neil GaimanJeg har ikke funnet min plass på fantasy-spekteret enda, men har optimistisk bestemt meg for å prøve litt av alt. Jeg kan være veldig kritisk, men det er fordi når jeg investerer tid, følelser og tankekraft i en bok så forventer jeg å få valuta for pengene. Jeg har høye forventninger til bøkene jeg leser. Som seg hør og bør! Ettersom fantasy-fantasten i meg får blomstre så tror jeg ikke forventningene blir lavere, snarere tvert imot.
Vil du vite hva jeg har tenkt om noen av fantasyromanene jeg har lest?
Her kan du kan finne mine omtaler av bøker som for eksempel Madeline Millers fantastiske gjendiktning av fortellingen om Akilles i The Song of Achilles, den mer klassiske fantasyen til C. L. Polk i Witchmark, samt en postapokalyptisk virvelvind full av legender fra den amerikanske urbefolkningen i Rebecca Roanhorse sin Trail of Lightning.
TRE PÅ TIRSDAG: Selvbiografier og guilty pleasures
“If my life wasn’t funny it would just be true, and that is unacceptable.”
Carrie FisherHvis det fortsatt er innafor å snakke om guilty pleasures, så må jeg innrømme at kjendisers selvbiografier er min guilty pleasure! Selvbiografier på lydbok er favoritten, helst lest av kjendisene selv. Jeg kan ikke riktig sette fingeren på hvorfor, jeg finner det rett og slett bare veldig underholdende. Og det er vel aldri feil? Jeg velger som regel personer med lange og/eller innholdsrike karrierer bak seg. Og oftest noen jeg beundrer med et perspektiv på livet som jeg finner interessant. Så jeg er nok ganske forutinntatt når det kommer til akkurat disse bøkene, men det håper jeg dere kan tilgi. Jeg er veldig opptatt av gode opplevelser når det kommer til lesing, og det er en grunn til at vi omtaler dette fenomenet som (guilty) PLEASURES.
This Will Only Hurt a Little – Busy Philipps
Jeg kjente Busy fra TV og Instagram og var veldig klar for å høre hennes sannhet i bokform da This Will Only Hurt a Little (2018) kom ut. Hun fremstår som direkte og kompromissløs, samtidig som hun fremhever rollen sin som forelder og forbilde og hva det betyr for henne. I boken forteller hun om sin karrière og livet som kjendis. Men hun snakker også om voldtekt og abort, diskriminering, kroppspress og det å bli oversett på jobb. Tittelen er ganske spot on for å si det sånn! Jeg elsker hennes fremstilling av moren og hvordan hun etterligner henne i opplesningen. Busy er morsom og hun er intelligent, hun snakker høyt og ler mye. Dette oppleves som en fin historie om hvordan hun har vært sin egen lykkes smed, og hvordan hun står i både opp- og nedturer.
Me – Elton John
Her er jeg forferdelig inhabil fordi jeg helt enkelt ELSKER ELTON. Jeg har sett Elton-filmen Rocketman flere ganger og ble svært begeistret over at skuespiller Taron Egerton leser boken. Jeg opplevde Me (2019) som veldig ærlig og full av selvironi. Fortellingen om hans sterke tilknytning til fotballaget Watford var sjarmerende og et høydepunkt for meg. Boken har noen veldig mørke stunder, med Eltons selvmordsforsøk og rusmisbruk og -avhengighet. Men det er også hva som gjør den lun og hjertevarmende. Fordi Elton står fremdeles like støtt i vestlig popkultur. Jeg kan også avsløre at han kjenner alle de store som har beveget seg i musikkbransjen siden 1969. Sånt blir det gode historier av!
Wishful Drinking – Carrie Fisher
Jeg har sett flere av Star Wars-filmene, men ikke skjønt greia (DON’T JUDGE ME) og derfor tok det veldig lang tid før jeg oppdaget Carrie Fisher. Hun rakk til og med å dø før jeg begynte å sette ordentlig pris på henne. Men så snart jeg startet bekjentskapet så var jeg hekta! Wishful Drinking (2008) er skrevet for fremføring og fungerer ekstremt godt som lydbok. Carrie er morsom, mørk og ærlig. Hun er ikke redd for å rote rundt i temaer som dysfunksjonelle familieforhold, avhengighet, og psykisk helse. Og måten hun gjør det på er hva som gjør henne så god. Hun ber ikke om unnskyldning for hva hun sier og skriver. Hun spør ikke om lov til å ta plass. Jeg vet at jeg skriver som om hun fremdeles lever, men på sett og vis gjør hun jo det. Hun lever i filmene og bøkene sine!
Jeg kunne skrevet om mange flere lignende bøker, men så er det jo sånn at det alltid er morsomst å lese om livene til mennesker man beundrer. Og det vil jo variere mellom oss ut fra våre interesser og personligheter. Jeg hører bøkene på Storytel og synes de har et godt og variert utvalg. Det var vanskelig å velge bare tre denne gangen!
Honorable mentions:
Yes Please – Amy Poehler, My Life on the Road – Gloria Steinem, Born to Run – Bruce Springsteen, My Thoughts Exactly – Lily Allen, Bossypants – Tina Fey, Moab is My Washpot – Stephen Fry, Everything I Know About Love – Dolly Alderton.
Følg linkene til Goodreads for å lese mer!
DET ROSA LYSET
«Once again, I arrived at my usual conclusion: One must educate oneself.»
Marjane SatrapiDet er noen år siden nå, men var en såpass sjelsettende opplevelse at jeg godt kan huske hva jeg tenkte og følte da selvinnsikten inntraff. Jeg har alltid lest bøker, lyttet og engasjert meg i musikk og sett TV-serier og film, både det som har vært en del av mainstream-kulturen og det som kan sies å være for spesielt interesserte. Jeg hadde fullført en mastergrad i litteraturvitenskap med en avsluttende oppgave om hvorfor vi ikke må avskrive all populærlitteratur som irrelevant eller intetsigende, og oppfattet meg selv som relativt godt bevandret i flere av kulturens kriker og kroker. Innsikten som plutselig slo meg, var den at veldig mye av kulturen som jeg slukte så ivrig og umettelig var produsert av menn. Bøker skrevet av menn, musikk laget av menn, filmer som handlet om menn.
Til tross for at jeg så lenge jeg kan huske har ansett meg selv som feminist og alltid har omgitt meg med smarte, kule og kreative venninner, så handlet store deler av livet mitt om menn og menns representasjoner av verden og virkeligheten. Joda, jeg hadde lest alt av Jane Austen, elsket J.K. Rowlings Harry Potter-serie, vært fengslet av Isabelle Allendes Chile, og valgt meg ut Wuthering Heights av Emily Brontë som min yndlingsroman, men det betydde samtidig ingenting i den store sammenhengen. I alle fall ikke med tanke på den enorme mengden med mannsnavn som stirret på meg fra alle bokhyllene i leiligheten. Sånn føltes det da. Og det var jævlig deprimerende.
Jeg bestemte meg umiddelbart for å gjøre noe med saken, men innså at jeg ikke ante hvor jeg skulle starte. Jeg manglet rett og slett mye grunnleggende kunnskap om kvinnene som har formet vår kultur og vår historie. Det var en ganske pinlig og smertefull innrømmelse, for å være ærlig. Jeg spurte vennene mine om hvilke kvinner de så opp til og hvor jeg burde lete etter engasjerende rollemodeller og ambassadører. Med alle de gode forslagene deres ble det enda tydeligere for meg hvor mye jeg hadde gått glipp av. With a little help from my friends så har jeg blitt kjent med Gloria Steinem, Busy Phillips, Nicole Krauss og Carrie Fisher, som alle gir meg noe helt unikt i sin fargerike forskjellighet. Felles for alle er vidd og brodd, innsikt og glød, som har inspirert meg til å dra meg selv ut av kunnskapsløsheten og inn i det rosa lyset.
-Em
Cleopatra: A life (2010), Stacy Schiff 
A history of the world in 21 women (2018), Jenni Murray 
Persepolis (2000), Marjane Satrapi
KUNSTEN Å LESE
Når vi leser så åpner vi oss for nye ideer, erfaringer, nye språk og nye følelser. Når vi leser kan vi oppleve moralske dilemmaer, sympatisere med usympatiske mennesker, se forhold som ligner på våre egne bryte sammen, la oss provosere av urettferdighet. Åpenhet i lesingen er i alle fall et mål for meg personlig, men det er ikke alltid så enkelt. Min opplevelse er at den største utfordringen med å være åpen for nye tanker og ideer, er at jeg risikerer å bli møtt av utfordringer med hvordan jeg forstår meg selv, mine relasjoner og mitt syn på verden.
Her om dagen satt jeg i sofaen og tittet på en av de mange bokhyllene jeg har i min lille Oslo-leilighet, og la merke til en bok som heter Fortellerkunst. Den handler om hvordan man forteller godt, hvordan man formidler en historie, hvordan man fengsler et publikum. Noe som det er viktig å kunne når man skal skrive gode bøker. Men likevel er det jo ikke sånn at alle lesere liker alle «gode» bøker. Hvis man leser mye så har man helt sikkert opplevd at en bok ikke fanger, at en hovedkarakter ikke engasjerer, at man mister interessen for fortellingen, eller at livet rett og slett kommer i veien for lesingen. Hva er greia med det egentlig?
Da jeg leste Anna Karenina av Tolstoj så opplevde jeg Russland på en ny måte og jeg fikk et innblikk i livet til en kvinne som forlater mann og barn til fordel for en annen mann og et annet barn. Noe jeg likte med den boken det ikke lå mange føringer for hva jeg skulle tenke og mene, noe som ga meg som leser et større spillerom. Da jeg leste På Gjengrodde Stier av Hamsun ble utfordringen å ta stilling til alle de andre Hamsun-romanene jeg har lest og elsket, etter å ha opplevd en mer avkledd og utrivelig versjon av forfatteren. Da jeg leste A Handmaid’s Tale av Atwood ble utfordringen å forene meg med at mange trekk i hennes dystopiske samfunn ikke bare er fiksjon men en virkelighet for mange kvinner rundt omkring i verden. Dette er bare noen eksempler på hva som kreves av oss når vi leser, hver eneste gang vi åpner en bok og lar innholdet transportere og transformere oss. Forventninger om slike reiser påvirker hvilke bøker vi velger og velger bort, hvor mye tid vi bruker på å lese, og hva vi lar leseopplevelsen gjøre med oss.
Kunsten å lese fanger og fengsler meg, engasjerer og interesserer og har en viktig plass i mitt liv. Det er noe jeg er spent på å utforske.
-Em