SMAKEBIT PÅ SØNDAG: The Silent Patient
Thriller night!
Jeg har nettopp fullført den psykologiske thrilleren The Silent Patient av Alex Michaelides og bobler over av tanker og grublerier. Boka er en bestselger som er smart og full av driv, og som overrasket meg på mange måter. Dette er ikke en bok jeg ville plukket opp på egenhånd, men den er første bok ut i høstens bokklubb. Jeg likte den helt greit fra starten, men den møtte ikke mine forventninger til hva en thriller skal være. Etter hvert som jeg kom inn i historien innså jeg at dette er en roman som er smart nok til å være akkurat hva den vil. Boka fikk en egen unik identitet og jeg ble veldig investert i fortellingen og karakterene. Den bruker en gresk tragedie som bakteppe, noe jeg setter stor pris på. Likevel syntes jeg at det tok akkurat litt for lang tid før det ble spennende. Kapitlene er korte og fremstår som små scener og skaper fremdrift som gjør boka både lettlest og skarp. Ingenting er tilfeldig. Som sagt, det er en smart bok.
As you will see, it’s an incredible story – of that there is no doubt. Whether you believe it or not is up to you.
Alex Michaelides
The Silent Patient – Alex Michaelides (2019)
«Alicia Berenson was thirty-three years old when she killed her husband,» sier fortelleren i starten av første kapittel. Fortelleren er psykologen Theo Faber. Han bærer på et brennende ønske om å hjelpe Alicia som bor på en psykiatrisk institusjon og ikke har ytret et ord på sju år. Ikke et ord om drapet, om hun er skyldig, eller motivet bak handlingen. Ingenting. Fortellingen består av to handlingstråder, tilhørende Alicia og Theo. Vi har Alicia sine dagbøker som starter noen uker før drapet, og vi har Theos gjenfortelling av hvordan han går frem for å få Alicia i tale sju år senere. For å hjelpe Alicia snakker han med menneskene i hennes liv og samarbeider med kollegaene på institusjonen. Vi blir også involvert i hans privatliv og får avdekke noe av drivkraften bak ønsket om å hjelpe Alicia. Theo fremstår like mye detektiv som psykolog og Alicia fremstår like mye offer som morder. Men kan Theo hjelpe Alicia med å finne sin stemme?
The Sound of Silence – Smart spenning
Boka preges av tro, tvil og en generell mangel på tillit. Det er alt som ikke sies som skaper spenning. Som leser er det vanskelig å stole på noen av karakterene, inkludert Alicia og Theo. Særlig når Theo lover at han ikke skal påvirke gjenfortellingen av hendelsesforløpet. At han skal la hendelsene snakke for seg selv, fri for farge og løgner. Kommunikasjon fremstår som et viktig ledemotiv. Både på grunn av selve utformingen av teksten og hvordan den formidles til oss som lesere, men også det at vi får en gjenfortelling av samtaleterapi. Den ene parten i terapisituasjonen er veldig verbal mens den andre kommuniserer via kroppsspråk. Alt dette tolkes og formidles gjennom Theo, som har uklare intensjoner annet enn at han ønsker å hjelpe. Denne typen kommunikasjon kan vi se mellom flere av karakterene, blant annet mellom Theo og kona Kathy. Poengteringen av non-verbal kommunikasjon er noe jeg setter pris på og som gledet meg gjennom lesingen.
Jeg er veldig glad i en upålitelig forteller som tvinger meg til å tenke selv. Jeg er glad i en tekst som snakker til meg gjennom selve utformingen i tillegg til innholdet. Jeg elsker hvor mye denne boka fikk meg til å gruble og tolke uten at det ble innviklet eller komplisert. Perfekt høstlesning, perfekt for oss som ikke leser så mange thrillere, perfekt for alle som liker smarte bøker med spenning og driv!
Flere smarte bøker, kanskje?
Hvis du også liker bøker hvor utformingen er like viktig som innholdet, så kan mine innlegg om This Is How You Lose the Time War eller Normal People være interessante. Hvis du bare vil nerde så elsket-elsket-elsket jeg dokumentaren East West Street. Eller du kan legge igjen en kommentar med spenningsromaner eller thrillere som du kan anbefale!
SMAKEBIT PÅ SØNDAG: This Is How You Lose the Time War
Back to the future?
Hvis du liker bøker hvor svarene på spørsmål om tid og rom, hvor er vi og hvem er vi, forblir opp til leseren, så er dette boka for deg! This Is How You Lose The Time War er et prisvinnende samarbeidsprosjekt mellom Amal El-Mothar og Max Gladstone som jeg mener passer best i science fiction-sjangeren. Samtidig så er det først og fremst en kjærlighetshistorie i form av en brevroman. Språket føles poetisk med sine korte setninger og det er få referanser til den såkalte virkeligheten. Det er lenge siden jeg har tatt meg så god tid med en bok som jeg gjorde med denne. Den er full av kontraster, den er springende, og ganske så nydelig. Nydelig til tross for at jeg opplevde mye frustrasjon i leseprosessen. Jeg leste sakte fordi jeg ikke ville miste et eneste ord, bilde eller referanse. Boka som helhet fremstår nærmest som et lappeteppe. Et man skal sy sammen på egenhånd og forstå ut ifra seg selv, noe det følgende sitatet illustrerer til perfeksjon.
To read your letters is to gather flowers from within myself, pluck a blossom here, a fern there, arrange and rearrange them in ways to suit a sunny room.
El-Mohtar & Gladstone
This Is How You Lose the Time War – Amal El-Mohtar & Max Gladstone (2019)
Karakterene Red og Blue er agenter i «the time war» i et kaotisk og splittet samfunn, hvor de kjemper på hver sin side i krigen. De reiser frem og tilbake i tid og gjør små og store endringer for å sikre en best mulig fremtid for seg selv og sin side. I denne prosessen begynner de å etterlate små beskjeder til hverandre på kryss og tvers av historien. Det starter med ordene burn before reading og består i starten av selvskryt og ertende ord fra en motstander. Ganske raskt blomstrer korrespondansen til en stor kjærlighet mellom Red og Blue. Da må de bestemme seg for om de virkelig kan stole på hverandre. Deres egne liv, deres familier, og hele krigen står på spill. Og alt de har er kjærlighet basert på ordene de har utvekslet og løftene de har gitt hverandre.
En fortelling som vekker følelser
Tidsreiseaspektet er noe av det jeg både elsker og hater mest med science fiction. Og her ble det også en kilde til frustrasjon. Samtidig så er bøker som gir leseren mulighet til å velge mellom flere tolkningstrategier noe jeg virkelig ELSKER. Er hele teksten en metafor? Er tidsaspektet egentlig viktig? Hvor skal vi lete etter mening? Skal vi i det hele tatt lete etter mening? Til å være en ganske kort roman så tar den opp mange store spørsmål. Og det er opp til hver og en av oss å velge hvordan vi ønsker å forholde oss til både spørsmål og svar. Frustrerende og fantastisk, spør du meg! Det er ikke viktig om man elsker eller hater This Is How You Lose the Time War. Det er ikke så viktig om man «forstår» den eller ikke. Om man fokuserer på meta-aspektet, kjærlighetshistorien eller om man leter etter referanser til Shakespeare eller Brødrene Grimm. Det er uansett en reise som er helt unik og som vekker følelser. Den består av poetiske skildringer av kjærlighetsspråket og hvordan vi kommuniserer noe så levende som kjærlighet med ord. Ord som har evnen til å ferdes igjennom både tid og rom.
I love you. I love you. I love you. I’ll write it in waves. In skies. In my heart. You’ll never see, but you will know. I’ll be all the poets, I’ll kill them all and take each one’s place in turn, and every time love’s written in all the strands it will be to you.
El-Mohtar & Gladstone
SULTEN PÅ MER?
Du kan finne mange flere smakebiter HER, på den fine bloggen til Astrid Terese! Og hvis du er nysgjerrig på mine tanker om sci-fi og fantasy kan du lese mer HER, eller sjekke ut mine omtaler av bøker som Witchmark av C. J. Polk, Trail of Lightning av Rebecca Roanhorse (som jeg eeeeelsket) eller House of Earth and Blood av Sarah J. Maas. Enjoy!
SMAKEBIT PÅ SØNDAG: The Hating Game
Romantikk på kontoret – fra fiendtlighet til forelskelse
Mine bokelskende søstre har snakket entusiastisk om denne romantiske komedien i flere uker, så jeg bestemte meg for å sjekke ut The Hating Game av Sally Thorne. Jeg elsker kjærlighetshistorier, men er ikke så bevandret i den litterære romcom-sjangeren. Litteraturviteren i meg har ført til en dragning mot romansene i Tre Kamerater av Remarque og Birdsong av Faulks, mer enn denne typen fortelling. Til tross for at The Hating Game gjorde meg nervøs i begynnelsen, så skal jeg fortelle om hvorfor jeg koser meg så mye med denne lydboken. Til alle skeptikere der ute: ikke vær redd for å ta et steg ut av komfortsonen. Romansjangeren blomstret tross alt allerede for 300 år siden som kvinneunderholdning. Så hvorfor ikke la oss underholde? Jeg er klar for virvelvinden i romantiske komedier. Bring it on, baby!
Both love and hate are mirror versions of the same game – and you have to win. Why? Your heart and your ego. Trust me, I should know.
Sally Thorne
The Hating Game – Sally Thorne (2016)
Lucy Hutton jobber i forlagsbransjen og etter sammenslåingen av to bransjekonkurrerenter må hun dele kontor med en mann hun HATER, Joshua Templeman. Lucy er en flink ung kvinne som elsker litteratur og brenner for jobben, mens Joshua Templeman (ifølge Lucy) er snerpete og anal og mest opptatt av salgstall. Hatet Lucy føler for Joshua er hundre prosent gjensidig, hvilket resulterer i et spill mellom de to kollegaene. De rapporterer hverandre til HR, de spionerer og utfordrer hverandre på daglig basis. Når begge blir aktuelle for den samme forfremmelsen blir spillet mer intenst. Hvis Lucy får forfremmelsen blir hun Joshuas sjef, men hvis ikke må hun slutte. Ydmykelsen vil være for stor. Mye står på spill og Lucy er helt oppslukt av the hating game. Så oppslukt at hun har sexy drømmer om sin erkefiende og begynner å kle seg mer utfordrende på jobb. Spillet leder dem til å dele et hett kyss i heisen på vei fra kontoret, noe som skifter hele dynamikken mellom dem. Lucy begynner å lure på hva som egentlig foregår bak fasaden til Joshua.
En behagelig og balansert «slow burn»
Denne romantiske komedien er en slow burn som pirrer uten å bli klein. Det er en veldig sexy bok på mange måter. Dette tror jeg kommer av hvordan forfatteren langsomt og møysommelig «kler av» karakterene sine gjennom historien. De blir mer og mer intime med hverandre på et personlig plan. Beskrivelsene av omgivelser og omstendigheter er med på å gjøre universet levende og gjør meg engasjert i karakterene. Jeg nyter prosessen deres med å bli kjent. Og jeg liker hvordan Thorne viser at forutinntatte holdninger og ideer som vi har om andre mennesker ofte handler aller mest om oss selv. Jeg liker hvordan Lucy blir bedre kjent med seg selv etter hvert som at hun blir kjent med Joshua. Jeg liker hvordan de snakker sammen, noe som fungerer veldig godt i lydbokformatet. Men som sagt, det er helt klart en veldig slow burn uten for mange krumspring. Bildet av den smarte og utilgjengelige, høye, mørke og muskuløse drømmemannen føles litt datert. Men det er noe jeg kan leve med. Boken oser ikke akkurat av storslått litterær kvalitet, men oppbyggingen av historien skaper en behagelig balanse. Akkurat nå er The Hating Game akkurat hva jeg trenger i mitt liv.
MER ROMANTIKK?
Hvis du liker kjærlighetshistorier så kan du for eksempel sjekke ut LHBT-orienterte The Song of Achilles eller The Gentlemans Guide to Vice and Virtue. En annen slow burn er House of Earth and Blood. Mens Normal People er hva jeg vil kalle et mesterstykke i beskrivelser av intens intimitet. Love is in the air!
SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Why I’m No Longer Talking to White People About Race
Vektig og viktig søndagslektyre om rasisme
After a lifetime of embodying difference, I have no desire to be equal. I want to deconstruct the structural power of a system that marked me out as different. I don’t want to be assimilated into the status quo. I want to be liberated from all negative assumptions that my characteristics brings. The onus is not on me to change. Instead, it’s the world around me.
Reni Eddo-LodgeDekonstruksjonen av strukturell makt i samfunnet er hva jeg anser som essensen i snakkisen Why I’m No Longer Talking to White People About Race av Reni Eddo-Lodge. Det handler om å plukke strukturene fra hverandre for å avdekke skjult rasisme. Og grunnen til at Eddo-Lodge ikke lenger vil snakke med hvite mennesker om rase er fordi hun opplever en overvekt av ansvarsfraskrivelse. Når hvite mennesker konfronteres med rasisme er vi raske med å peke på samfunnsstrukturer som fremmer forskjell, for eksempel patriarkatet, imperialisme og klasse. Boken fremhever hvorfor denne avledningsmanøveren nettopp beviser at rasisme er integrert i alle maktstrukturer og påvirker fargede liv annerledes enn hvite. I boken gjøres dette gjennom personlige anekdoter, statistikk, historie og forskning. Mitt sterkeste holdepunkt til bokens grunnleggende påstand er at jeg selv har sluttet å snakke med menn om feminisme. Innsikten endret hele mitt perspektiv på Why I’m No Longer Talking to White People About Race. Mitt hvite privilegerte perspektiv, riktignok.
Sammendraget av boka kommer denne gangen i listeform og hvis du ikke vil vite så mye om innholdet så kan du fint scrolle forbi.
10 ting jeg har lært av å lese Why I’m No Longer Talking to White People About Race av Reni Eddo-Lodge (2017)
1. Jeg må lytte mer og snakke mindre i møte med fargede mennesker.
2. Fordommer og rasisme er IKKE det samme. Alle har erfaringer med fordommer, men alle opplever ikke rasisme.
3. Jeg må bidra til å skape rom hvor WOC (women of colour) kan gi uttrykk for sine erfaringer uten å måtte forsvare dem.
4. Jeg må VELGE å lytte til stemmene til WOC.
5. Jeg må anerkjenne mitt privilegium.
6. Mitt privilegium kommer i utgangspunktet fra hvithet som politisk struktur, ikke nødvendigvis hvithet som en personlig karakteristikk.
7. Feminisme er å stå opp mot alle former for undertrykkelse.
8. Det er opp til hver og en av oss å motarbeide rasisme i hverdagslivet, altså på jobben, på bussen og i middagsselskaper.
9. Språk er viktig, og kulturell representasjon påvirker hvordan vi tenker.
10. Performativ aktivisme på sosiale medier nytter ikke – vi må faktisk gjøre noe.
Vond men viktig lærdom
Boka er et viktig bidrag til kampen mot rasisme, den er øyneåpnende og informativ. Noe litterært kunststykke er den derimot ikke og preges av Eddo-Lodges bakgrunn som journalist. Men den står like stødig som et tilgjengelig verk om noen av de utfordringene vi har i samfunnet, hvor enkelte hvite mennesker «ikke ser farge» eller tror at vi er «forbi rasisme.» Forfatteren kommer fra Storbritannia og jeg opplevde hennes perspektiv på rasisme i et europeisk land som et friskt pust, ettersom både tradisjonelle medier og sosiale medier er preget av et amerikansk perspektiv. Kampen mot rasisme angår oss alle. Det er ikke noe som skjer «der borte.» Det skjer over alt. Og vi er alle en del av problemet. Vi må alle ta ansvar for å opplyse oss selv, vi må lytte og vi må handle. Helt enkelt.
MER?
Hvis du er ute etter mer innsikt i perspektiver til POC så har jeg skrevet om romanene The Underground Railroad og On Earth We’re Briefly Gorgeous. Hvis du er interessert i feminisme så kan du sjekke ut innlegget om essaysamlingen I Feel Bad About My Neck. Ellers er Astrid Thereses blogg alltid proppfull av smakfulle smakebiter. Som en konfekteske finnes det noe for alle. God søndag!
SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Jomsviking
Vidunderlig vikingdrama
Jomsviking er nydelig norsk historisk fiksjon satt i vikingtiden, og forteller livshistorien til vikingen Torstein Tormodson. Karakterene i romanen er spennende, særegne og levende, til tross for at de eksisterer i en tid som er veldig annerledes fra vår egen. Verdenen er omstendelig bygget opp av forfatter Bull-Hansen og byr på detaljrikdom uten at det går på bekostning av spenningen. Av og til er boken litt i «flinkeste» laget, men hvis man er oppriktig interessert i vikingtiden så vil nok flinkheten virke forfriskende. Hovedkarakteren Torstein er en kompleks mann som leseren får følge gjennom hele livet. Historien fortelles som tilbakeblikk, som en serie episoder hvor en gammel Torstein kommenterer sitt livs virke. Dermed får fortellingen en del av de muntlige trekkene som sagaene har, samt at fortellerstemmen ikke påstår å formidle en absolutt sannhet. Dette er Torsteins historie og noen andre vil kanskje ha opplevd hendelsene i fortellingen annerledes. Et smart grep når man skriver historisk fiksjon.
Odin talte en gang til menneskene og ba oss gripe det vi ønsker oss i livet. Han sa at dagen vi skal dø, er avgjort allerede før vi blir født, og ingenting kan vi gjøre for å endre på det, annet enn å leve det livet vi har fått, fullt og helt.
Bjørn Andreas Bull-Hansen
Jomsviking – Bjørn Andreas Bull-Hansen (2017)
Fortellingen dreier seg om Torstein Tormodson og hans eksepsjonelle liv som jomsviking rundt år 1000. Historien starter når Torstein er en ung gutt og vi følger ham gjennom oppveksten. Som 12-åring blir han tatt som trell og livet endrer seg drastisk. Men gjennom kløkt og driv (og litt flaks) så greier han å rømme og å skape et liv for seg selv. Han blir etter hvert kjent som Torstein Knarresmed, fordi han er en habil skipsbygger. Og da skjønner vi hvor vi skal. Jo vi skal ut på eventyrlige reiser! Til Irland og England, til Færøyene, Danmark og det som nå er Polen og Tyskland. Torstein blir en beryktet jomsviking. Han skal alliere seg med mange kjente historiske skikkelser og skaffe seg en fiende eller to underveis, som for eksempel Svein Tjugeskjegg og Olav Tryggvason. Dramatikken kulminerer på storslått vis i slaget ved Svolder.
Dette vikingdramaet leser man for historien sin del. Språket er helt ålreit, men byr etter min mening ikke på noe ekstra. Det er Torstein som byr på det ekstraordinære i denne fortellingen. Og verdenen som bygges opp er spennende og engasjerende. Forskere er uenige om det historiske grunnlaget for det vi vet om jomsvikingene, og hvis man er interessert så er det mye spennende informasjon på verdensveven. Men denne boka maler et såpass levende bilde at man ikke trenger være spesielt interessert i historie for å leve seg inn i historien om Torstein, broren Bjørn, jomsvikingene og den færøyske jenta Sigrid. De lever sine egne liv gjennom fortellingen. Jomsviking er første bok i en triologi, og fortsetter med romanene Vinland og Danehæren. Så om man elsker del en så er det mer! Hvis ikke så står boka stødig alene. Slutten er spesielt bra synes jeg!
Fysen?
Hvis du vil lese mer så kan du for eksempel sjekke ut det jeg har skrevet om de eventyrlige fortellingene The Underground Railroad av Colson Whitehead og The Song of Achilles av Madeline Miller.
SMAKEBIT PÅ SØNDAG: House of Earth and Blood
Urban fantasy: Magi og moderne teknologi
I sommer har jeg lest Sarah J. Maas’ fantasyroman, House of Earth and Blood som er første bok i den planlagte serien Crescent City. En kriminalroman pakket inn i et fantasyunivers som vekket min interesse fra første side. Da jeg leste om boken på Goodreads ble jeg introdusert for sjangerkategorien «urban fantasy» for første gang, og som den byjenta jeg er så appellerer det veldig. Handlingen finner sted i en moderne storby med et mangfold av skapninger, moderne teknologi og sterke kvinner. Endelig slipper vi kuede damer i lange kjoler og korsetter som trenger å reddes av kompliserte menn! Hooray! Huzzah! Takk Sarah J. Maas for at du gir oss en moderne og sammensatt fantasyheltinne.
She swallowed, looking at the ground that was not earth, but the very base of Self, of the world. She whispered, “I’m scared.” Danika grabbed her hand again. “That’s the point of it, Bryce. Of life. To live, to love, knowing that it might all vanish tomorrow. It makes everything that much more precious.” She took Bryce’s face in her hands and pressed their brows together.
Sarah J. Maas
House of Earth and Blood – Sarah J. Maas (2020)
Bryce Quinlan (halvt menneske og halvt fae) lever livets glade dager med sine venner i Crescent City, frem til at hennes beste venn Danika (varulv) blir brutalt drept mens Bryce er på fylla. Savn, skyldfølelse og ensomhet preger Bryce to år senere når flere lignende drap skjer rundt i byen. Hunt Athalar (fallen engel) straffes for sitt samfunnsopprør 200 år tidligere ved å leve som slave og snikmorder for erkeenglene som styrer samfunnet. Hunt og Bryce får i oppgave å etterforske de nye drapene ved å trekke linjer til det som skjedde med Bryce sine venner to år tidligere. Gjennom etterforskningen blir leseren kjent med byen og verdenen, de ulike skapningene som lever der og litt av historien som ligger til grunn for samfunnsutviklingen. Leseren blir tatt med på en reise gjennom Crescent Citys underverden, og i deres forsøk på å samarbeide blir man vitne til at relasjonen mellom Bryce og Hunt utvikler seg. Vi møter også mange andre interessante karakterer på ferden, noen snille og noen slemme. Så hvem er det egentlig som står bak alle disse drapene? Dun-dun-duuuuh!
Ja til kule kjipe kvinner!
Vennskapsbåndet mellom Bryce og Danika står som et skinnende midtpunkt i Maas’ fantasy, og jeg elsker skildringer av sterke vennskap mellom kvinner. Det driver og hindrer Bryce og er en sentral del av hennes personlighet og hvordan hun beveger seg i verdenen. Når andre tviler på hennes styrke, ferdigheter og integritet så kjemper hun videre, til tross for at hun har et hull i hjertet. Er det en perfekt roman? Nei. Var den et lyspunkt i sommerferien min? Definitivt! Bryce er en uperfekt heltinne og det er flere aspekter av hennes personlighet som jeg ikke setter pris på. Men det er sørenmeg deilig at hun er litt dust av og til. Etterforskningen og selve fortellingen var full av spenninger og vendinger som overrasket og underholdt. Årets sommerbok for min del.
I’M BACK!
Etter en velfortjent sommerferie er jeg tilbake foran pcn, og starter med å skrive om denne smakfulle fantasyopplevelsen. Du kan lese bokomtaler jeg har skrevet tidligere om både Sarah J. Maas’ HER, eller om mer realistiske bøker som Sally Rooneys Normal People HER. Du kan finne lenker til andre spennende bokomtaler hos Astrid Terese HER. Gleder meg til å ta fatt på bokhøsten og håper at dere er med!
SMAKEBIT PÅ SØNDAG: The Underground Railroad
«What a world it is, Cora thought, that makes a living prison into your only haven. Was she out of bondage or in its web: how to describe the status of a runaway? Freedom was a thing that shifted as you looked at it, the way a forest is dense with trees up close, but from the outside, from the empty meadow, you see its true limits. Being free had nothing to do with chains or how much space you had.»
Colson WhiteheadDenne boken er 366 sider med absolutt PERFEKSJON. Det er oppsummeringen av min opplevelse med The Underground Railroad av Colson Whitehead. Det var vondt å lese, det var fælt å fordøye, og samtidig helt fantastisk. Historien om Cora, en slave på rømmen, er brutal uten å fetisjere vold og det som vi nå anser som forbrytelser mot menneskeheten. Den viser frem en tid vi skulle ønske vi hadde lagt bak oss, men som går som et ekko igjennom amerikansk historie. Nå løftes den betimelig også frem i lyset av Black Lives Matters-bevegelsen. Alle de verste tingene som kan skje med et menneske gjennom et liv, det skjer med Cora. Men fortelleren løfter ikke opp samtidens moraliserende pekefinger. Det er ikke nødvendig, fordi det er så veldig åpenbart at noe (les: absolutt alt) er riv ruskende galt. Denne boken har fått meg til å tenke og til å føle, og det er en kombinasjon som jeg ikke opplever så veldig ofte.
The Underground Railroad – Colson Whitehead (2016)
Cora er en ung slave på en plantasje i Georgia. Moren hennes rømte da hun var barn og hun er utstøtt i slavesamfunnet hvor hun lever. En dag kommer en ny slave til plantasjen og han vil ha med seg Cora på rømmen. Moren hennes kom seg ut, så han er overbevist om at Cora vil bringe ham lykke. De når frem til et underjordisk nettverk som arbeider for å frakte rømte slaver til de friere nordstatene. Men det er ikke uten risiko, farer og komplikasjoner. Den nådeløse slavefangeren som lot hennes mor glippe er på sporet og fullstendig besatt av tanken på å fange Cora. På sin reise får Cora oppleve at det finnes flere former for fangenskap og systematisk utnyttelse. Men Cora er ressurssterk og har ingenting å tape.
Boken er en reise igjennom et landskap befolket av overbevisninger og ideer, mennesker og deres skjebner, vitenskap og historie. Det er grusomhet satt i system, både som økonomi og som teater for å kontrollere en voksende befolkning. Reisen tar små avstikkere innimellom og gir oss et mer helhetlig bilde av en kompleks virkelighet. Dette gjør leseopplevelsen utrolig intens. Problemstillingene som tas opp er dessverre fremdeles høyst relevante og vi trenger å kjenne historien for å få grep om hvor vi er som samfunn i dag. Dette er amerikansk historie, men det er mer enn nok av underkommunisert og skjult undertrykkelse i vår skandinaviske historie til at det er verdt å ta seg en titt i speilet. Ved å lese denne boken så får du ikke bare en gripende leseopplevelse, men du bidrar også til å løfte frem stemmer som trenger å bli hørt. Anbefales!
Truth was a changing display in a shop window, manipulated by hands when you weren’t looking, alluring and ever out of reach.
Colson Whitehead
Lysten på mer?
Du kan finne flere smakebiter av andre bloggere hos Astrid Terese HER. Liker du historisk fiksjon så har jeg også skrevet ned noen tanker om The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue og The Song of Achilles HER.
SMAKEBIT PÅ SØNDAG: A Court of Frost and Starlight
“The weaver went on, “I have to create, or it was all for nothing. I have to create, or I will crumple up with despair and never leave my bed. I have to create because I have no other way of voicing this.” Her hand rested on her heart, and my eyes burned. “It is hard,” the weaver said, her stare never leaving mine, “and it hurts, but if I were to stop, if I were to let this loom or the spindle go silent …” She broke my gaze at last to look to her tapestry. “Then there would be no Hope shining in the Void.”
Sarah J. MaasMagisk virkelighetsflukt for massene
Denne helgen har jeg lest A Court of Frost and Starlight av Sarah J. Maas og det har vært skikkelig avslappende. Boka er en slags epilog til triologien A Court of Thorns and Roses og samler trådene etter seriens store finale. Fantasyserien fanget meg fullstendig og var noe annet enn hva jeg har lest før, fordi den er ren underholdning fra start til slutt. I starten fremstår fortellingen som en variant av Skjønnheten og Udyret. Og til tross for at det har vært min Disney-favoritt i alle år, så var jeg skeptisk i starten. MEN denne serien er full av overraskelser og har karakterutvikling i bøtter og spann. Magien hentes fra naturkreftene og universet som Maas bygger opp er utrolig spennende og komplekst. Vi blir tatt med på en reise full av interessante magiske skapninger og saftige politiske intriger. Det er bøker som har engasjert meg i en TOTAL virkelighetsflukt, noe som trengs innimellom.
A Court of Thorns and Roses-serien – Sarah J. Maas (2015-2018)
I sentrum av dette fantasyuniverset står Feyre, ei ung jente som bor i et nedslitt hus sammen med sine to søstre og sin ruinerte far. Feyre gjør alt hun kan for å ta vare på familien sin, til tross for at hun er yngst i flokken. Hun liker å tegne og male og hun har en kjæreste som hun treffer innimellom. Men oftest ser vi henne på jakt med pil og bue i den iskalde vinterskogen for å skaffe mat. En kveld ser hun et rådyr og en ulv i skogen. Feyre bestemmer seg for å drepe ulven for å få tak i rådyrkjøttet for at familien hennes skal overleve vinteren. Det skal vise seg å være det viktigste valget i hennes liv. Ulven hun har drept er nemlig en fe fra et magisk rike, og Feyre blir hentet til dette riket for å sone straffen for å ha tatt et uskyldig liv. Der møter hun en virkelighet hun ikke ante eksisterte. Inkludert skrekkelige skapninger og onde krefter som endrer livet hennes for alltid.
«I love you,» I said, and stabbed him.
Serien består av tre romaner og en kortroman, A Court of Thorns and Roses (#1), A Court of Mist and Fury (#2), A Court of Wings and Ruin (#3) og A Court of Frost and Starlight (#3.1). Bok to er utvilsomt min favoritt og den første er den som for meg var svakest. Universets og karakterenes kompleksitet er i konstant utvikling og det blir aldri kjedelig. Når du tror du vet hva som skjer så kastes du inn i et nytt spill, sammen med hovedkarakteren. Leseren vet det Feyre vet og vi blir kjent med verdenen gjennom hennes inntrykk og indre monolog. Vi utvikler oss sammen med henne. Jeg har tekstet venner som kjenner serien underveis i lesningen for å uttrykke alle følelsene og raljere over plot twistene. Dette er ikke en serie som har satt i gang refleksjoner eller undringer, men som har revet meg med i en virvelvind av drama, følelser, hemmeligheter og intriger. Her snakker vi HIGH STAKES DRAMA folkens. Perfekt sommerlesning kanskje?
Håper det smakte!
Er du fysen på mer så kan du finne flere smakebiter fra andre herlige bokbloggere hos Mari HER. Hvis er interessert i fantasy kan du lese det jeg har skrevet om romanen Trail of Lightning (som jeg ELSKET) eller Witchmark, eller om hvordan jeg ble en fantasyentusiast.
SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Normal People
«Connell’s initial assessment of the reading was not disproven. It was culture as class performance, literature fetishised for its ability to take educated people on false emotional journeys, so that they might afterwards feel superior to the uneducated people whose emotional journeys they liked to read about.»
Sally RooneyDenne boken har lært meg noe om meg selv. Når jeg leser vil jeg gjerne føle noe som jeg kanskje ikke kjenner så mye på i mitt eget liv, og jeg vil forstå noe om temaet eller karakterene jeg leser om. Det jeg sitter igjen med etter å ha lest Normal People er at det er vanskelig å forstå noe om andre mennesker, fordi vi kun ser bruddstykker av deres liv og personligheter. Som karakteren Connell påpeker i fortellingen, så kan man tenke seg at personligheten er noe som dannes utenfor og kanskje utenom personen selv. Den blir skapt i møter med andre mennesker, av andre mennesker. Den er performance – iscenesettelse. Følelser, tanker og refleksjoner bor derimot inni oss. Tolkningene av følelsene og atferdsmønstrene i denne romanen gjøres av de andre karakterene og av leseren. Ikke så mye av hovedpersonene. Kanskje derfor har tittelen blitt oversatt til norsk som Alle Andre.
Normal People – Sally Rooney (2018)
Fortellingen handler om Marianne og Connell, to unge mennesker som går på samme skole i en irsk småby. Marianne har ingen venner mens Connell spiller fotball og er populær. Allikevel finner de hverandre og innleder et forhold som de holder hemmelig. Året etter begynner begge på Trinity College i Dublin. Her er det Marianne som lykkes sosialt, mens Connell føler seg utilpass. De prøver å navigere seg gjennom den sosiale jungelen og gjennom følelsene de har for hverandre, noe som naturligvis ikke skjer smertefritt. Gjennom årene på universitetet eksisterer de rundt hverandre i flere ulike konstellasjoner. Og de gjennomgår sine private og personlige utfordringer som er med på å prege relasjonen. Romanens styrke ligger i inkluderingen av leseren som en av alle de andre i fortellingen.
Iscenesettelse av identitet i nære relasjoner
Bokens format og stil motstrider seg ethvert forsøk på å definere den som en enkelt ting. Og det er hva jeg likte aller best. Akkurat som mennesker så er denne boken mange ting på en gang, og akkurat som mennesker har den faste mønstre som den gjentar. Når Marianne snakker om hvordan menn alltid har et behov for å dominere henne på en eller annen måte og å undertrykke deler av hennes personlighet, så tenker jeg på hvordan jeg selv hele tiden prøver å definere henne. Jeg ville gjerne at Marianne og Connell skulle være enten det ene eller det andre. Og det er jo veldig lite givende, noe jeg innså da jeg var litt over halvveis i fortellingen. Det var da jeg virkelig begynte å like boken. Marianne spør seg selv om hun noensinne vil greie å komme seg ut av mønsteret eller om hun er dømt til å gjenta de samme valgene i det uendelige. Det spørsmålet har blitt katalysatoren for mye av min tankevirksomhet i kjølvannet av lesingen. Hvilke valg tar jeg som leser? Hva er jeg villig til å overse for å definere og skape mening av verden rundt meg?
En lavmælt protestvise
Alt det som ikke sies er det som sier aller mest i denne boka. I starten av hvert kapittel kastes vi inn i et spesifikt tidspunkt i livene til Marianne og Connell. Ut fra beskrivelser av atferd og bruddstykker av samtaler må vi gjette oss frem til hvor de er i forholdet. Er de sammen, er de venner, har de andre kjærester, har det skjedd noe betydningsfullt siden sist? Hva er ekte og hva er det Marianne og Connell spiller ut overfor hverandre og de andre menneskene i livene deres? Hvordan vi opplever oss selv samsvarer ikke alltid med hvordan vi oppfattes av andre.
Jeg tolker den konstante iscenesettelsen og forvirringen hos Marianne og Connell som Rooneys motstand mot det overforklarende og gjennomreflekterte i fortellinger om mellommenneskelige relasjoner. Dette er hennes protestvise, i form av noe så normalt som en litt fucka kjærlighetshistorie om folk som ikke får det helt til. Det er en ballade over det vanlige, over tiltaksløsheten, over alt det vi ikke greier å fortelle hverandre. Det er en ballade over småting som blir store, og om store følelser som blir usynlige. Våre indre liv eksisterer ikke for andre før vi formulerer tanker med ord og atferd. Utad er vi alle «normal people.»
«Life is the thing you bring with you inside your own head.»
Sally Rooney
LES MER DA VEL!
Du kan finne mange flere nydelige smakebiter hos Astrid Therese HER. Jeg har også skrevet flere smakebiter som du kan finne HER. Det ble ganske langt og omfattende i dag, men jeg greide ikke å la være. Sorry, not sorry! Hvis du liker å lese om storslått kjærlighet så kan du lese det jeg har skrevet om The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue, du kan lese om On Earth We’re Briefly Gorgeous, og om The Song of Achilles. Alle disse er forøvrig historier om LHBT-folk (en tilfeldighet, tror jeg.) Passer fint nå som det er Pride!
ALT ER LOVE <3
THE GENTLEMAN’S GUIDE TO VICE AND VIRTUE: NOEN FINE ORD OM KJÆRLIGHET
«Love may be a grand thing, but goddamn if it doesn’t take up more than its fair share of space inside a man.»
Mackenzi LeeI det siste har jeg jobbet med å utvide mitt repertoar når det gjelder lesing. Finne forfattere jeg ikke har lest før, prøve nye sjangre, og å være mer bevisst på hvilke stemmer jeg velger å lytte til. Det handler om inntrykkene vi får fra litteraturen, men også om signalene vi sender til forlag og bokhandlere. Jeg prøver å bli mer bevisst på min makt som forbruker av litteratur. En sjanger jeg er lite kjent med er YA – young adult eller ungdomslitteratur. Jeg leste ikke så mye av det da jeg selv var en ung voksen, men det finnes mange gode ungdomsbøker som tar for seg store temaer og formidler det sånn at det føles relevant for en veldig viktig målgruppe. Jeg bestemte meg for å høre på den kritikerroste og anerkjente lydboken av The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue, og jeg har blandede følelser. Jeg ble underholdt av lydboken samtidig som at jeg egentlig ikke likte den så godt. Rart kanskje, men også den beste beskrivelsen jeg har.
Tittel: The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue
Forfatter: Mackenzi Lee
Utgitt: 2017
Katherine Tegen Books
513 Sider
Historisk fiksjon + forbudt kjærlighet = blandede følelser
“It is remarkable how much courage it takes to kiss someone, even when you are almost certain that person would very much like to be kissed by you. Doubt will knock you from the sky every time.”
Mackenzi LeeThe Gentleman’s Guide handler om Henry «Monty» Montague. Monty er en rik og privilegert engelsk 18-åring som drar på en dannelsesreise i Europa sammen med søsteren Felicity og bestevennen Percy en gang på 1700-tallet. Reisen blir kort fortalt mer dramatisk enn noen av karakterene forventer. Kompliserte familieforhold avdekkes og en forbudt kjærlighet ser dagens lys. Historisk fiksjon er noe jeg absolutt elsker og kjærlighetshistorier ligger også mitt hjerte nært. Hvem liker ikke en angstfylt Casanova-skikkelse som rives i stykker av å være forelska i sin beste venn? Betraktningene om hvordan det føles å være ung og forelska var det beste for meg. Og det at Monty, i løpet av reisen, tvinges til å forholde seg til de betydelige vanskelighetene det innebærer å være kvinne, å være farget (POC) eller å være kronisk syk. Noe jeg ikke likte så godt var det jeg opplevde som en slags romantisering av tidsperioden og denne privilegerte hvite mannen. Fortellingen ble også for tynn for en historienerd som meg. Innlesningen av lydboken var derimot utmerket og gjorde det lettere å se forbi det jeg ikke likte. Og språket er til tider glimrende.
En frustrert frue?
Det er nok viktig å anerkjenne at denne boka ikke er skrevet for meg, og at ved å lese den så besøker jeg et sted som er ment for noen andre. Men allikevel så synes jeg at ungdom har krav på litteratur som utfordrer dem. Og denne romanen opplevde jeg som lite utfordrende. Percy er svart, men ikke så veldig svart, og han er bundet av viljene og ønskene til andre. Felicity er en 16 år gammel jente av langt over gjennomsnittlig intelligens som tvinges til å leve sitt liv bak lukkede dører. Monty fremstår som en litt ubrukelig og utrivelig type, som allikevel vinner tilliten til mange av karakterene i fortellingen. Frustrerende til tider. Men underholdende var det allikevel!
Ærlig talt så er jeg usikker på om jeg skjønte boka i det hele tatt. Og jeg er veldig usikker på hvorfor jeg var relativt underholdt samtidig som jeg var frustrert, gjennom hele 12 timer med lydboken. Kanskje det er min kjærlighet for kjærlighetshistorier som ledet meg. Fordi det er noen fine ord om kjærlighet her. Noen sjarmerende betraktninger om hvordan det føles å være tenåring. Hvordan det kan oppleves å være annerledes. Hvor stor plass følelser tar når man ikke lager plass for dem. Så jeg lager plass til egen forvirring og frustrasjon. Dette er følelser som også kan gi oss verdifulle erfaringer. Bare spør Henry «Monty» Montague!
Liker du historisk fiksjon eller fantasy med LHBT-karakterer?
Da kan du sjekke ut det jeg har skrevet om The Song of Achilles av Madeline Miller eller Witchmark av C. L. Polk.