• Bokomtale,  Fantasy,  Roman

    WITCHMARK – C.L. POLK

    «Poison,» he gasped. «In the tea. Please, Starred One. Help me.»

    C.L. Polk

    Tittel: Witchmark

    Forfatter: C. L. Polk

    Utgitt: 2018

    Tor books

    318 sider

    Witchmark er en fantasyroman sentrert rundt Doktor Miles Singer, en trollmann i skjul etter å ha rømt hjemmefra som ungdom, utdannet kirurg i militæret og nå krigsveteran. Når vi møter Miles jobber han som psykiater på et veteransykehus i byen Kingston. Han må holde sine magiske evner skjult for alle rundt seg, fordi trollmenn og hekser blir ansett som farlige og blir sendt på asyl. Miles fokuserer på å hjelpe andre krigsveteraner gjennom psykiatrien, til tross for at disiplinen og pasientenes lidelser ikke er anerkjent i samfunnet. Han er dessuten på nippet til å finne ut av hva som egentlig feiler mange av veteranene, og han har bange anelser. En kveld møter han en herremann utenfor sykehuset, bærende på en akuttpasient. Pasienten kjenner til Miles’ hemmelighet og kaller ham Starred One. Det siste Nick Elliot sier før han dør er at han har blitt forgiftet og at Miles’ er den eneste som kan hjelpe. Sammen med den fremmede herremannen prøver Miles å finne ut av hvordan Nick Elliot visste hvem han var og hvorfor han ble drept. De finner mye mer enn forventet, og historien forgreiner seg i uante retninger både geografisk, politisk og personlig.

    Det tok meg litt tid å finne ut av hva jeg tenker om denne boken, fordi den etterlot en del motstridende inntrykk. Fortellingen fungerer, plotet er interessant, og det er flere tråder som går parallelt og møtes på slutten av boken. Men karakterene er flate, så kjærlighetshistorien og overraskelsene engasjerer meg ikke. Det er vanskelig når det ikke virker som om det engasjerer hovedpersonen heller. Doktor Miles Singer er pregløs og litt vinglete, til tross for at han står i sentrum for et drapsmysterium, en mulig konspirasjon, og en forelskelse som han prøver å beskytte seg fra. Søsteren til Miles, Lady Grace, fremstår også som en sammensatt person med store indre konflikter, uten at vi egentlig får vite så mye om henne. Det er så mye her som kunne blitt så bra, men så lar forfatteren det ligge uten at jeg helt skjønner hvorfor. Det kan være for å begrense omfanget av boka, men når man har så mye juicy materiale og så mange spennende ideer som Polk har, så er det synd at så mye av potensialet forblir urealisert. Det er mange karakterer som ikke gis nok spillerom, for eksempel sykepleier Robin, som er Miles’ beste venn, og ikke minst Miles’ far Sir Christopher, fordi han er den som utfordrer Miles’ selvstendighet og hans syn på moral og fri vilje.

    Her ulmer det mange spennende etiske spørsmål om arv og miljø, klasseskiller, og hva fremskritt kan koste et samfunn. Men det sier vel noe at min opplevelse av boka handler mer om det jeg ikke har lest enn det jeg har lest. Problemet for meg ligger nok i fortellingens tempo, fordi det tillater ikke leseren å dvele ved noen av øyeblikkene. Det kommer møysommelige beskrivelser av klesplagg, røykevaner og omgivelser som ikke har noe med historien å gjøre, mens i de store scenene kastes du rett inn i dramatikken. Og du rives like raskt ut igjen. Witchmark er første bok i en serie (foreløpig med to bøker) så jeg har et håp om at forfatteren tar det hele et steg videre i neste bok. Likevel higer jeg ikke etter å lese den. Det blir for tynt rett og slett, noe som blir nærmest provoserende når det er så mye å ta av. Gi meg mer C.L. Polk! Kom igjen!

    «His power welled inside me. I had to check to make sure I wasn’t spilling light every time I moved. What had he done to me? I scrambled to my feet and tried to lift Nick Elliot’s body. Robin stared over my shoulder. ‘Sir? What are you doing in here?’ Cold fear prickled down my back. Mr Hunter stood behind me, tucked into the corner where he’d seen and heard everything. »

    C. L. Polk
  • Bokomtale,  Fantasy,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Trail of Lightning

    «These Diné know the old stories sung by the hataałii, the ancient legends of monsters and the heroes who slew them, even before the monsters rose up out of legend to steal village children from their beds. And now they are looking to me to be their hero.»

    Rebecca Roanhorse

    Det jeg liker best med post-apokalyptiske fortellinger er at samfunnet kan være akkurat hva forfatteren vil. Samtidig så eksisterer fortellingen og leseren sammen i en større historisk kontekst. Når leseren møter Maggie er hun alene, bevæpnet med kniv og hagle. Folk i området har ikke all verdens tiltro til hennes ferdigheter. Etter hvert får hun hjelp fra Kai Arviso som er en form for medisinmann, men også en kjekk og sjarmerende ung friskus. (Og hvem liker ikke sånne, am I right?) Sammen setter de seg i Maggies gamle Chevy og kjører ut på søken etter informasjon som kan hjelpe dem i jakten på en ny type monster som ingen har sett tidligere. Da jeg åpnet Trail of Lightning så jeg uendelig med muligheter. Jeg så en kompleks hovedkarakter med et stort utviklingspotensial, i et landskap fullt av legender og mysterier.


    Trail of Lightning – Rebecca Roanhorse

    Hovedpersonen i Trail of Lightning (2018) er monsterjegeren Maggie Hoskie. Hun bor og jakter i Dinétah, som var et Navajo-reservat før store deler av USA går under som følge av «the Big Water.» Samfunnet har kollapset under en klimakatastrofe og folk organiserer seg så godt de kan med ressursene de har tilgjengelig. Dette har ført til en oppblomstring i Dinétah, både av naturlige ressurser blant menneskene som bor der, i tillegg til et inntog av overnaturlige monstre. Maggie har fått sin opplæring fra en legendarisk og udødelig monsterjeger, og hun har selv overnaturlige evner.


    På monsterjakt gjennom amerikanske legender

    Boken fremstår som en spennende sammenkobling av myter og historie tilhørende den amerikanske urbefolkningen. Da jeg oppdaget at det allerede har kommet en bok til i serien ble jeg veldig glad. Det er en stund siden jeg har gledet meg så mye til å komme videre i en historie, samtidig som jeg vil ta det rolig for å få opplevelsen til å vare så lenge som mulig. Allerede på side ti fikk jeg følelsen av at jeg var i starten av en fengslende reise full av stemmer som jeg ikke kjenner så mye til, men som jeg vet at jeg trenger å høre. Alt ligger til rette for at Maggies ferd i «the Sixth World» kommer til å bli legendarisk.

    «He told me I had some of that evil in me, that I’d been touched by what happened the night he found me. And that it manifested as K’aahanáanii, and it made me strong, made me vicious when I needed to be. But it was a narrow road I walked. I had to be vigilant to let it grow, not to feed it unnecessarily. Because my fate wasn’t decided yet. I could be a monsterslayer, or I could be a monster.»

    Rebecca Roanhorse
  • Bokomtale,  Sakprosa

    FANGIRLS – HANNAH EWENS

    «To be a fan is to scream alone together. To go on a collective journey of self-definition. It means pulling on threads of your own narrative and doing so with friends and strangers who feel like friends.»

    Hannah Ewens

    Tittel: Fangirls. Scenes From Modern Music Culture.

    Forfatter: Hannah Ewens

    Utgitt: 2019

    Quadrille Publishing Ltd 

    256 sider

    Fangirls av Hannah Ewens er ulikt noe annet jeg har lest. Og jeg digger det! Jeg er en fangirl selv, jeg tilhører en fandom, og jeg elsker hvor seriøst disse rommene blir tatt i boken. Dette er rom som i stor grad befolkes av tenåringsjenter og unge kvinner som veldig ofte blir tilsidesatt og latterliggjort, noe som belyses på mange måter av Ewens i denne boka. Hun lar jenter som føler seg oversett få en stemme, bokstavelig talt. Fangirls er en samling intervjuer og samtaler med fans, samt gjenfortellinger av kø- og konsertopplevelser som Ewens har hatt sammen med utallige fangirls over hele verden. Hun lar jentene snakke om det som opptar dem og lar dem definere sine egne fandommer, sine opplevelser med musikk og hvorfor de føler så sterkt for sine idoler. Samtidig er det en rød tråd som går igjennom hele boken som handler om identitet og samhold, hvor tematikken blir mer alvorlig lengre ut i boken.

    Intensiteten topper seg for meg når Ewens tar for seg fanskaren til Ariana Grande og bombingen av Manchester Arena den 22. mai 2017, og påpeker at dette var et terrorangrep direkte rettet mot jenter og kvinner – Dangerous Women. Istedenfor å rette pekefingeren mot bomberen så snakker hun om hvordan media konsekvent nektet å omtale det som et angrep mot kvinner. Dette til tross for at en stor overvekt av de 21,000 deltakerne på arrangementet, og da følgelig de rammede av eksplosjonen, var LHBT-personer, barn og unge kvinner. Jeg måtte ta en pustepause etter det kapitlet, fordi neste post på programmet var Amy Winehouse, en av mine favoritter. Enda et tragisk eksempel på hvordan kvinner behandles av presse og media, noe som er et gjennomgående tema i hele boken. Men Fangirls er verken trist eller negativ, selv om at det er disse eksemplene som ofte gir sterkest inntrykk. Delene av boken som tar for seg fankultur og fenomener fra 00-tallet treffer meg veldig, men det er også enkelt å relatere det Ewens skriver til fanopplevelsene mine fra de siste ti årene. Jeg tilhører nå en fandom innenfor metalsjangeren, hvor man uttrykker sin lidenskap for musikk på en litt annerledes måte enn hva denne boka beskriver. Men trekkene og hovedlinjene er de samme, med identitetsmarkørene, vennskapene og samholdet, ritualene og bruken av internett og sosiale medier. Jeg kjenner meg igjen. Veldig.

    Fangirls er en feiring av fankultur og hvordan kjærlighet til musikk kan forandre liv til det bedre. Boken tar for seg hvordan identitet, følelser, seksualitet, psykisk helse, etnisitet, skeivhet og samhold kan komme til uttrykk gjennom det å elske en artist eller et band. Boken beskriver rom som lar jentene skape sin egen identitet og selv bestemme hvem de er og hvordan de vil uttrykke seg. Det finnes mange måter å uttrykke seg på som fangirl, og denne boken skaper et rom hvor det er plass til alle. Den er en bok om FANGIRLS, med utropstegn og smileemoji! Fangirls som har den magiske evnen til å få de aller mest utfordrende sidene av tilværelsen til å bli noe man ikke bare kan leve med, men noe som utløser kreativitet og bygger samhold. Noe man kan elske og beundre.

    «Mine was the kind of love you base your identity on, the singular idolisation you never forget. I’m not sure I’d be exactly me without having had her.»

    Hannah Ewens om Courtney Love

  • Bokomtale,  Sakprosa

    OM MUSER OG MENN – MARTA BREEN

    «De kvinnene som går foran og sparker inn dørene, gjør det ofte med store personlige omkostninger. Du blir sjelden populær av å bare dukke opp på festen uten invitasjon.»

    Marta Breen

    Tittel: Om Muser og Menn

    Forfatter: Marta Breen

    Utgitt: 2019

    Spartacus Forlag AS

    200 sider

    Om muser og menn kombinerer tre ting som engasjerer meg personlig, og det er sakprosa, historie og feminisme. For meg er dette en oppskrift på suksess, og boken til Marta Breen engasjerer meg fra første side. Jeg visste godt hva jeg gikk til da jeg tok den ut av bokhylla, fordi jeg var på et foredrag med Breen på Litteraturhuset i Oslo i forbindelse med lanseringen i fjor. Hun engasjerer meg både i muntlig og skriftlig format, og det handler like mye om innholdet som hennes sterke formidlingsevne. Boken handler for meg ikke om urettferdighet og undertrykkelse like mye som det handler om å løfte frem kvinnene som har blitt utsatt for hets og kanskje enda verre – glemsel. Blikket blir rettet mot en del av kulturhistorien som jeg dessverre har altfor lite kjennskap til, og da spesielt de nordiske kunstnerne. Vi er snare med å se ut mot den store verden i jakten på heltinner og forbilder, men Breen viser oss at det absolutt ikke er nødvendig. Om muser og menn tar for seg en rekke kjente «kulturmenn» og «kulturkjerringer,» og bruken av hendelser og skriverier fra samtiden side om side med fremstillinger fra flere århundrer tilbake viser at vi ikke har kommet så langt som vi skulle ønske. Rammen for boken som er Breens egen søken etter et eget rom til å skrive, viser hvordan hverdagslivet fremdeles forstyrres av mikro-aggresjoner som får mange av oss til å tvile på vår rett til å ta plass utenfor hjemmets fire vegger. Men det er likevel håp å øyne i kjølvannet av #metoo og Time’s Up-bevegelsen.     

    Jeg ble virkelig underholdt av boken, noe som gir meg blandede følelser. Mange av artiklene, anmeldelsene og kronikkene som Breen siterer, beskriver kvinner og kunst skapt av kvinner på helt forferdelige måter. Altså, mye av det som står her er ganske fælt. Som for eksempel det at forskning forteller oss at vi alle har en indre stemme som fordrer ulike moralske regler for kvinner og menn, som vurderer fulle kvinner som eklere enn fulle menn, som antar at kvinner som jobber hjemmefra er «hjemmeværende,» og som til syvende og sist viser at kvinners stemmer ikke inngir troverdighet. Våre opplevelser er ikke like allmennmenneskelige som menns. Breen skriver: «Selv var jeg rystet. For jeg tror det var der og da det gikk opp for meg hvor dypt forakten for det kvinnelige sitter i samfunnet. Den lever i oss alle. Det er ikke bare Harald Eia som foretrekker menn; vi foretrekker alle menn, alle sammen. Selv feministene …»

    Jeg kjenner meg igjen i mye av det jeg leser. Dessverre. Men jeg måtte likevel humre litt innimellom, fordi det føles så absurd å bli møtt av disse holdningene som er trykket svart på hvitt. Særlig utsagn som har kommet de siste ti-tjue årene fra kulturpersonligheter som jeg har et forhold til. Det gjør meg ganske skuffa egentlig. Samtidig er det godt å kunne le av det. Og det er takket være bokens utforming og Breens sylskarpe penn. Jeg blir også utrolig stolt over alle de fantastiske kvinnene som Marta Breen løfter frem i lyset gjennom denne boken, for eksempel Amalie Skram, Vigdis Hjorth og Ane Dahl Torp. Her er det plass til alle! Epilogen tar en spenstig vending, og oppsummerer ganske godt mine egne følelser etter å ha lest meg igjennom 189 sider med skildringer av urettferdighet. I likhet med Breen, og utallige mange andre kvinner, så blir jeg forbanna. Og jeg tenker at det er viktig å få lov til å bli sint. Det gjelder både jenter og gutter, kvinner og menn. Det er hva vi gjør med de følelsene som betyr noe. Hva vi gjør, hva vi sier, hva vi skaper, hva vi byr på i diskusjonen for å drive samfunnet fremover i en retning som vi alle kan stå inne for. Denne boka har inspirert meg, både til å skaffe mer kunnskap og kanskje viktigst – til å ta plass.