• Bokomtale,  Fantasy,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: House of Earth and Blood

    Urban fantasy: Magi og moderne teknologi

    I sommer har jeg lest Sarah J. Maas’ fantasyroman, House of Earth and Blood som er første bok i den planlagte serien Crescent City. En kriminalroman pakket inn i et fantasyunivers som vekket min interesse fra første side. Da jeg leste om boken på Goodreads ble jeg introdusert for sjangerkategorien «urban fantasy» for første gang, og som den byjenta jeg er så appellerer det veldig. Handlingen finner sted i en moderne storby med et mangfold av skapninger, moderne teknologi og sterke kvinner. Endelig slipper vi kuede damer i lange kjoler og korsetter som trenger å reddes av kompliserte menn! Hooray! Huzzah! Takk Sarah J. Maas for at du gir oss en moderne og sammensatt fantasyheltinne.

    She swallowed, looking at the ground that was not earth, but the very base of Self, of the world. She whispered, “I’m scared.” Danika grabbed her hand again. “That’s the point of it, Bryce. Of life. To live, to love, knowing that it might all vanish tomorrow. It makes everything that much more precious.” She took Bryce’s face in her hands and pressed their brows together.

    Sarah J. Maas

    House of Earth and Blood – Sarah J. Maas (2020)

    Bryce Quinlan (halvt menneske og halvt fae) lever livets glade dager med sine venner i Crescent City, frem til at hennes beste venn Danika (varulv) blir brutalt drept mens Bryce er på fylla. Savn, skyldfølelse og ensomhet preger Bryce to år senere når flere lignende drap skjer rundt i byen. Hunt Athalar (fallen engel) straffes for sitt samfunnsopprør 200 år tidligere ved å leve som slave og snikmorder for erkeenglene som styrer samfunnet. Hunt og Bryce får i oppgave å etterforske de nye drapene ved å trekke linjer til det som skjedde med Bryce sine venner to år tidligere. Gjennom etterforskningen blir leseren kjent med byen og verdenen, de ulike skapningene som lever der og litt av historien som ligger til grunn for samfunnsutviklingen. Leseren blir tatt med på en reise gjennom Crescent Citys underverden, og i deres forsøk på å samarbeide blir man vitne til at relasjonen mellom Bryce og Hunt utvikler seg. Vi møter også mange andre interessante karakterer på ferden, noen snille og noen slemme. Så hvem er det egentlig som står bak alle disse drapene? Dun-dun-duuuuh!


    Ja til kule kjipe kvinner!

    Vennskapsbåndet mellom Bryce og Danika står som et skinnende midtpunkt i Maas’ fantasy, og jeg elsker skildringer av sterke vennskap mellom kvinner. Det driver og hindrer Bryce og er en sentral del av hennes personlighet og hvordan hun beveger seg i verdenen. Når andre tviler på hennes styrke, ferdigheter og integritet så kjemper hun videre, til tross for at hun har et hull i hjertet. Er det en perfekt roman? Nei. Var den et lyspunkt i sommerferien min? Definitivt! Bryce er en uperfekt heltinne og det er flere aspekter av hennes personlighet som jeg ikke setter pris på. Men det er sørenmeg deilig at hun er litt dust av og til. Etterforskningen og selve fortellingen var full av spenninger og vendinger som overrasket og underholdt. Årets sommerbok for min del.


    I’M BACK!

    Etter en velfortjent sommerferie er jeg tilbake foran pcn, og starter med å skrive om denne smakfulle fantasyopplevelsen. Du kan lese bokomtaler jeg har skrevet tidligere om både Sarah J. Maas’ HER, eller om mer realistiske bøker som Sally Rooneys Normal People HER. Du kan finne lenker til andre spennende bokomtaler hos Astrid Terese HER. Gleder meg til å ta fatt på bokhøsten og håper at dere er med!

  • Historisk fiksjon,  Omtaler,  Roman,  Tre på tirsdag

    TRE PÅ TIRSDAG: KRIM OG KRIMSERIER

    Nerdete krim

    Disclaimer: jeg er så langt ifra en krimdronning som man kommer, men jeg har allikevel noen krimserier som jeg følger. Min krimreise startet med at jeg fikk Frelseren av Jo Nesbø i bursdagsgave for litt over ti år siden. Etter at jeg leste den, bestemte jeg meg for å lese hele Harry Hole-serien fra starten. I ettertid har jeg også hørt serien på lydbok. Jeg liker den, helt enkelt. Enda en tilfeldighet gjorde at jeg plukket Satelittmenneskene av Hans Olav Lahlum ut av bokhylla og leste den i løpet av en søndag ettermiddag. Jeg tror jeg har fått den av en venninne som hadde to utgaver, men jeg husker faktisk ikke. Den bare stod der i hylla og kikket på meg. En dag føltes det riktig å gi Lahlum en sjanse, uten at jeg ante hva jeg kunne forvente. Forsøket fikk meg til å lese hele serien. Jeg liker den, helt enkelt. Jeg har også lest (og likt) Stig Larsons Millennium-triologi samt enkelte bøker av Anne Holt og Gert Nygårdshaug. Men jeg ble mer interessert i å lese Agatha Christie og Sir Arthur Conan Doyle, og begynte å få et klarere inntrykk av hva slags krim jeg liker.

    Krim er en så utrolig omfattende og variert sjanger at det er vanskelig å vite hvor man skal starte. Så kanskje dette kan være til hjelp for noen der ute. De tre krimseriene jeg har valgt å følge peker i retning av litt mer «nerdete» krim, som er den eneste merkelappen jeg kommer på som kanskje passer.


    Bokomslag: Illvilje, William Wisting-serien #14, av Jørn Lier Horst, krimserie

    «William Wisting»-serien av Jørn Lier Horst

    Wisting er en ryddig, analytisk og ettertenksom etterforsker som jobber omstendelig og følger regelboka. Jeg tror kanskje det er disse karaktertrekkene og Horsts profesjonalitet som jeg liker best med denne serien. For lesere som ønsker mer blod, drama og spenning så er kanskje ikke dette riktig serie. Men for meg som liker grundige beskrivelser av velorganisert politiarbeid, så treffer det midt i blinken. Bruken av media i historiene føles relevant og interessant og har fått meg til å tenke på krimsakene jeg ser i avisene på en litt annen måte. Fortellerstilen er enkel men drivende, og jeg er engasjert i karakterenes privatliv og deres karrierer. Akkurat nå er dette favoritten og jeg er godt i gang med lydboken av Illvilje.


    Bokomslag: Dark Fire, Matthew Shardlake-serien #2, av C. J. Sansom, krimserie

    «Matthew Shardlake»-serien av C. J. Sansom

    Her snakker vi historisk fiksjon fra en tid før det eksisterte politifolk og etterforskere. Vi skal helt tilbake til 1500-tallets London for å møte advokaten Matthew Shardlake. Shardlake driver sin egen praksis og har venner i kong Henrik VIIIs regjering, noe som fører med seg drama på et høyt nivå. For en historienerd som meg, som har sett og lest mye om Henrik den åttende og Thomas Cromwell, treffer dette veldig. Det er politiske intriger knyttet til reformasjonen og det er maktkamp og intrikate spill i regjeringens kulisser. Samtidig tar Shardlake saker gjennom sitt advokatvirke, og han kan ikke lene seg på rettsmedisinske undersøkelser eller overvåkningsteknologi for å avsløre forbryterne. Han bruker god gammeldags kløkt! Jeg koste meg veldig med lydboken av Dark Fire.


    Bokomslag: Isbjørngåten, K2-serien #9, av Hans Olav Lahlum, krimserie

    «K2»-serien av Hans Olav Lahlum

    Kolbjørn Kristiansen er enda en «flinkis» som etterforsker etter boka, men som ikke har dagens teknologi til å løse mysterier. Handlingen i denne serien er lagt til 1970-tallet og har et gammeldags preg. Kristiansen konsulterer sin sylskarpe venninne Patricia i all hemmelighet, og jeg tviler på at han ville hatt nevneverdig suksess uten henne. Hvem trenger vel DNA-tester når man har en krim-savant som bestevenn! Det er god variasjon mellom bøkene hvor Lahlum undersøker ulike krimtroper. Enten det er whodunnit eller kalde saker, så er det alltid underholdende. Men kanskje ikke riktig for lesere som foretrekker Nordic Noir og dramatiske forbrytelser og etterforskninger. Den siste boken, Isbjørngåten, var grei nok men ikke min favoritt.


    *Nerdete *historisk *krim på *lydbok – Oh my!

    Det sier kanskje litt om meg at to av krimseriene jeg følger også passer innunder kategorien historisk fiksjon. Men hey, vi liker hva vi liker, eller hva? Det fantes en tid hvor jeg var ganske negativ til krimsjangeren. Sikkert av de samme grunnene som at jeg ikke tenkte at fantasylitteratur var noe for meg. (Det kan du lese mer om HER, hvis du vil.) Men jeg kan innrømme at jeg tok feil. Jeg tok feil. KRIM ER KULT!

    Krimseriene jeg har listet opp her er ikke sexy krim. Det er mer analytisk og ettertenksom krim. Krim som undersøker tankeprosesser like mye som tekniske prosesser. Det er krim som ikke gjør at jeg blir redd for å legge meg om kvelden, men som jeg likevel diskuterer i detalj med andre. Sjangeren byr på så mye forskjellig at det finnes en krimroman der ute for oss alle, uansett om tror vi liker å lese krim eller ikke. Og jeg har funnet min nisje og oppdaget at jeg foretrekker å høre historiene på lydbok. Vi har alle våre preferanser, men jeg er absolutt åpen for anbefalinger.

    Hva slags krim liker dere?

  • Bokomtale,  Historisk fiksjon,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: The Underground Railroad

    «What a world it is, Cora thought, that makes a living prison into your only haven. Was she out of bondage or in its web: how to describe the status of a runaway? Freedom was a thing that shifted as you looked at it, the way a forest is dense with trees up close, but from the outside, from the empty meadow, you see its true limits. Being free had nothing to do with chains or how much space you had.»

    Colson Whitehead

    Denne boken er 366 sider med absolutt PERFEKSJON. Det er oppsummeringen av min opplevelse med The Underground Railroad av Colson Whitehead. Det var vondt å lese, det var fælt å fordøye, og samtidig helt fantastisk. Historien om Cora, en slave på rømmen, er brutal uten å fetisjere vold og det som vi nå anser som forbrytelser mot menneskeheten. Den viser frem en tid vi skulle ønske vi hadde lagt bak oss, men som går som et ekko igjennom amerikansk historie. Nå løftes den betimelig også frem i lyset av Black Lives Matters-bevegelsen. Alle de verste tingene som kan skje med et menneske gjennom et liv, det skjer med Cora. Men fortelleren løfter ikke opp samtidens moraliserende pekefinger. Det er ikke nødvendig, fordi det er så veldig åpenbart at noe (les: absolutt alt) er riv ruskende galt. Denne boken har fått meg til å tenke og til å føle, og det er en kombinasjon som jeg ikke opplever så veldig ofte.


    The Underground Railroad – Colson Whitehead (2016)

    Cora er en ung slave på en plantasje i Georgia. Moren hennes rømte da hun var barn og hun er utstøtt i slavesamfunnet hvor hun lever. En dag kommer en ny slave til plantasjen og han vil ha med seg Cora på rømmen. Moren hennes kom seg ut, så han er overbevist om at Cora vil bringe ham lykke. De når frem til et underjordisk nettverk som arbeider for å frakte rømte slaver til de friere nordstatene. Men det er ikke uten risiko, farer og komplikasjoner. Den nådeløse slavefangeren som lot hennes mor glippe er på sporet og fullstendig besatt av tanken på å fange Cora. På sin reise får Cora oppleve at det finnes flere former for fangenskap og systematisk utnyttelse. Men Cora er ressurssterk og har ingenting å tape.


    Boken er en reise igjennom et landskap befolket av overbevisninger og ideer, mennesker og deres skjebner, vitenskap og historie. Det er grusomhet satt i system, både som økonomi og som teater for å kontrollere en voksende befolkning. Reisen tar små avstikkere innimellom og gir oss et mer helhetlig bilde av en kompleks virkelighet. Dette gjør leseopplevelsen utrolig intens. Problemstillingene som tas opp er dessverre fremdeles høyst relevante og vi trenger å kjenne historien for å få grep om hvor vi er som samfunn i dag. Dette er amerikansk historie, men det er mer enn nok av underkommunisert og skjult undertrykkelse i vår skandinaviske historie til at det er verdt å ta seg en titt i speilet. Ved å lese denne boken så får du ikke bare en gripende leseopplevelse, men du bidrar også til å løfte frem stemmer som trenger å bli hørt. Anbefales!

    Truth was a changing display in a shop window, manipulated by hands when you weren’t looking, alluring and ever out of reach.

    Colson Whitehead

    Lysten på mer?

    Du kan finne flere smakebiter av andre bloggere hos Astrid Terese HER. Liker du historisk fiksjon så har jeg også skrevet ned noen tanker om The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue og The Song of Achilles HER.

  • Bokomtale,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Normal People

    «Connell’s initial assessment of the reading was not disproven. It was culture as class performance, literature fetishised for its ability to take educated people on false emotional journeys, so that they might afterwards feel superior to the uneducated people whose emotional journeys they liked to read about.»

    Sally Rooney

    Denne boken har lært meg noe om meg selv. Når jeg leser vil jeg gjerne føle noe som jeg kanskje ikke kjenner så mye på i mitt eget liv, og jeg vil forstå noe om temaet eller karakterene jeg leser om. Det jeg sitter igjen med etter å ha lest Normal People er at det er vanskelig å forstå noe om andre mennesker, fordi vi kun ser bruddstykker av deres liv og personligheter. Som karakteren Connell påpeker i fortellingen, så kan man tenke seg at personligheten er noe som dannes utenfor og kanskje utenom personen selv. Den blir skapt i møter med andre mennesker, av andre mennesker. Den er performance – iscenesettelse. Følelser, tanker og refleksjoner bor derimot inni oss. Tolkningene av følelsene og atferdsmønstrene i denne romanen gjøres av de andre karakterene og av leseren. Ikke så mye av hovedpersonene. Kanskje derfor har tittelen blitt oversatt til norsk som Alle Andre.


    Normal People - Sally Rooney (2018)

    Normal People – Sally Rooney (2018)

    Fortellingen handler om Marianne og Connell, to unge mennesker som går på samme skole i en irsk småby. Marianne har ingen venner mens Connell spiller fotball og er populær. Allikevel finner de hverandre og innleder et forhold som de holder hemmelig. Året etter begynner begge på Trinity College i Dublin. Her er det Marianne som lykkes sosialt, mens Connell føler seg utilpass. De prøver å navigere seg gjennom den sosiale jungelen og gjennom følelsene de har for hverandre, noe som naturligvis ikke skjer smertefritt. Gjennom årene på universitetet eksisterer de rundt hverandre i flere ulike konstellasjoner. Og de gjennomgår sine private og personlige utfordringer som er med på å prege relasjonen. Romanens styrke ligger i inkluderingen av leseren som en av alle de andre i fortellingen.


    Iscenesettelse av identitet i nære relasjoner

    Bokens format og stil motstrider seg ethvert forsøk på å definere den som en enkelt ting. Og det er hva jeg likte aller best. Akkurat som mennesker så er denne boken mange ting på en gang, og akkurat som mennesker har den faste mønstre som den gjentar. Når Marianne snakker om hvordan menn alltid har et behov for å dominere henne på en eller annen måte og å undertrykke deler av hennes personlighet, så tenker jeg på hvordan jeg selv hele tiden prøver å definere henne. Jeg ville gjerne at Marianne og Connell skulle være enten det ene eller det andre. Og det er jo veldig lite givende, noe jeg innså da jeg var litt over halvveis i fortellingen. Det var da jeg virkelig begynte å like boken. Marianne spør seg selv om hun noensinne vil greie å komme seg ut av mønsteret eller om hun er dømt til å gjenta de samme valgene i det uendelige. Det spørsmålet har blitt katalysatoren for mye av min tankevirksomhet i kjølvannet av lesingen. Hvilke valg tar jeg som leser? Hva er jeg villig til å overse for å definere og skape mening av verden rundt meg?

    En lavmælt protestvise

    Alt det som ikke sies er det som sier aller mest i denne boka. I starten av hvert kapittel kastes vi inn i et spesifikt tidspunkt i livene til Marianne og Connell. Ut fra beskrivelser av atferd og bruddstykker av samtaler må vi gjette oss frem til hvor de er i forholdet. Er de sammen, er de venner, har de andre kjærester, har det skjedd noe betydningsfullt siden sist? Hva er ekte og hva er det Marianne og Connell spiller ut overfor hverandre og de andre menneskene i livene deres? Hvordan vi opplever oss selv samsvarer ikke alltid med hvordan vi oppfattes av andre.

    Jeg tolker den konstante iscenesettelsen og forvirringen hos Marianne og Connell som Rooneys motstand mot det overforklarende og gjennomreflekterte i fortellinger om mellommenneskelige relasjoner. Dette er hennes protestvise, i form av noe så normalt som en litt fucka kjærlighetshistorie om folk som ikke får det helt til. Det er en ballade over det vanlige, over tiltaksløsheten, over alt det vi ikke greier å fortelle hverandre. Det er en ballade over småting som blir store, og om store følelser som blir usynlige. Våre indre liv eksisterer ikke for andre før vi formulerer tanker med ord og atferd. Utad er vi alle «normal people.»

    «Life is the thing you bring with you inside your own head.»

    Sally Rooney

    LES MER DA VEL!

    Du kan finne mange flere nydelige smakebiter hos Astrid Therese HER. Jeg har også skrevet flere smakebiter som du kan finne HER. Det ble ganske langt og omfattende i dag, men jeg greide ikke å la være. Sorry, not sorry! Hvis du liker å lese om storslått kjærlighet så kan du lese det jeg har skrevet om The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue, du kan lese om On Earth We’re Briefly Gorgeous, og om The Song of Achilles. Alle disse er forøvrig historier om LHBT-folk (en tilfeldighet, tror jeg.) Passer fint nå som det er Pride!

    ALT ER LOVE <3

  • Bokomtale,  Historisk fiksjon,  Roman

    THE GENTLEMAN’S GUIDE TO VICE AND VIRTUE: NOEN FINE ORD OM KJÆRLIGHET

    «Love may be a grand thing, but goddamn if it doesn’t take up more than its fair share of space inside a man.»

    Mackenzi Lee

    I det siste har jeg jobbet med å utvide mitt repertoar når det gjelder lesing. Finne forfattere jeg ikke har lest før, prøve nye sjangre, og å være mer bevisst på hvilke stemmer jeg velger å lytte til. Det handler om inntrykkene vi får fra litteraturen, men også om signalene vi sender til forlag og bokhandlere. Jeg prøver å bli mer bevisst på min makt som forbruker av litteratur. En sjanger jeg er lite kjent med er YA – young adult eller ungdomslitteratur. Jeg leste ikke så mye av det da jeg selv var en ung voksen, men det finnes mange gode ungdomsbøker som tar for seg store temaer og formidler det sånn at det føles relevant for en veldig viktig målgruppe. Jeg bestemte meg for å høre på den kritikerroste og anerkjente lydboken av The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue, og jeg har blandede følelser. Jeg ble underholdt av lydboken samtidig som at jeg egentlig ikke likte den så godt. Rart kanskje, men også den beste beskrivelsen jeg har.


    A gentleman's guide to vice and virtue - Mackenzi Lee (2017).

    Tittel: The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue

    Forfatter: Mackenzi Lee

    Utgitt: 2017

    Katherine Tegen Books

    513 Sider


    Historisk fiksjon + forbudt kjærlighet = blandede følelser

    “It is remarkable how much courage it takes to kiss someone, even when you are almost certain that person would very much like to be kissed by you. Doubt will knock you from the sky every time.”

    Mackenzi Lee

    The Gentleman’s Guide handler om Henry «Monty» Montague. Monty er en rik og privilegert engelsk 18-åring som drar på en dannelsesreise i Europa sammen med søsteren Felicity og bestevennen Percy en gang på 1700-tallet. Reisen blir kort fortalt mer dramatisk enn noen av karakterene forventer. Kompliserte familieforhold avdekkes og en forbudt kjærlighet ser dagens lys. Historisk fiksjon er noe jeg absolutt elsker og kjærlighetshistorier ligger også mitt hjerte nært. Hvem liker ikke en angstfylt Casanova-skikkelse som rives i stykker av å være forelska i sin beste venn? Betraktningene om hvordan det føles å være ung og forelska var det beste for meg. Og det at Monty, i løpet av reisen, tvinges til å forholde seg til de betydelige vanskelighetene det innebærer å være kvinne, å være farget (POC) eller å være kronisk syk. Noe jeg ikke likte så godt var det jeg opplevde som en slags romantisering av tidsperioden og denne privilegerte hvite mannen. Fortellingen ble også for tynn for en historienerd som meg. Innlesningen av lydboken var derimot utmerket og gjorde det lettere å se forbi det jeg ikke likte. Og språket er til tider glimrende.

    En frustrert frue?

    Det er nok viktig å anerkjenne at denne boka ikke er skrevet for meg, og at ved å lese den så besøker jeg et sted som er ment for noen andre. Men allikevel så synes jeg at ungdom har krav på litteratur som utfordrer dem. Og denne romanen opplevde jeg som lite utfordrende. Percy er svart, men ikke så veldig svart, og han er bundet av viljene og ønskene til andre. Felicity er en 16 år gammel jente av langt over gjennomsnittlig intelligens som tvinges til å leve sitt liv bak lukkede dører. Monty fremstår som en litt ubrukelig og utrivelig type, som allikevel vinner tilliten til mange av karakterene i fortellingen. Frustrerende til tider. Men underholdende var det allikevel!

    Ærlig talt så er jeg usikker på om jeg skjønte boka i det hele tatt. Og jeg er veldig usikker på hvorfor jeg var relativt underholdt samtidig som jeg var frustrert, gjennom hele 12 timer med lydboken. Kanskje det er min kjærlighet for kjærlighetshistorier som ledet meg. Fordi det er noen fine ord om kjærlighet her. Noen sjarmerende betraktninger om hvordan det føles å være tenåring. Hvordan det kan oppleves å være annerledes. Hvor stor plass følelser tar når man ikke lager plass for dem. Så jeg lager plass til egen forvirring og frustrasjon. Dette er følelser som også kan gi oss verdifulle erfaringer. Bare spør Henry «Monty» Montague!


    Liker du historisk fiksjon eller fantasy med LHBT-karakterer?

    Da kan du sjekke ut det jeg har skrevet om The Song of Achilles av Madeline Miller eller Witchmark av C. L. Polk.

  • Bokomtale,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: On Earth We’re Briefly Gorgeous

    «In a world as myriad as ours, the gaze is a singular act: to look at something is to fill your whole life with it, if only briefly.»

    Ocean Vuong

    Jeg valgte On Earth We’re Briefly Gorgeous (2019) av Ocean Vuong til bokklubben vår og er VELDIG fornøyd. I løpet av de første sidene skjønte jeg at dette var en bok for meg. Kanskje den beste boka jeg har lest så langt i år. Fortellingen fremstår som kjærlighetsbrev til en familie og en samling av minner og historier gjennom tre generasjoner. Den består av springende minner og assosiasjoner, og beskriver språk som identitet. Kroppen er et sted hvor hovedpersonen blir seg selv, i et miljø og et samfunn som former oppveksten hans. Flyktighet og midlertidighet i et «single use life» står frem for meg som sentralt for både bokens tematikk og språklige uttrykk. Forfatteren viser hvordan man kan ta en person, en gjenstand eller hendelse og snu den opp ned for å se den fra et helt nytt perspektiv. Og prosessen kan gjøre at vi ser denne i et helt nytt lys: både som noe stygt og noe vakkert.


    On Earth We're Briefly Gorgeous - Ocean Vuong (2019)

    On Earth We’re Briefly Gorgeous – Ocean Vuong

    Boken handler om en gutt, Little Dog, som vokser opp i USA i en vietnamesisk familie. Han deler tanker om livet sitt i en særdeles nær og intim historie. Fortellingen tar form av å være brev til moren som ikke kan lese. Språk og kultur er noe som både samler og skiller denne familien. Han forteller om relasjonen til moren og bestemoren og til ungdomskjæresten. Han forteller om skoleårene, om rus og om en bestefar som ikke egentlig er bestefar. Han gjenforteller familiens minner fra krigen og livet i Vietnam. Og vi får vite at Little Dog i beste fall er usynlig for omverdenen. Han husker tilbake til hendelser i hjemmet som påvirker hvordan han forstår omsorg og kjærlighet i nære relasjoner. Alt er stygt og vakkert samtidig og blottet for fordømmelser. Dette gir fortellingen et preg som ikke ligner noe annet jeg har lest.


    Betraktninger om livets singularitet, identitet, kjærlighet og familie i en hjerteskjærende innpakning.

    Språket er nydelig, det flyter og yrer, og gir leseren mye å tenke på. Det dannes utallige bilder og jeg opplevde det som svært stimulerende. Hvis man ikke tenner på innholdet så er språket upåklagelig. Og de eksistensielle spørsmålene som tas opp gjennom fortellingen river i hjertet. Hva er frihet og hvor frie er vi egentlig? Hvordan påvirker familierelasjoner de relasjonene vi bygger med andre? Hvordan formes vi av stedene hvor vi vokser opp? Boken stilte mange spørsmål som jeg mener det er viktig at alle stiller seg selv. Særlig hvis man lever et privilegert liv. For eksempel hvordan det oppleves å vokse opp i to helt ulike kulturer. Og hvordan samfunnet møter mennesker som ikke er hvite eller ser hvite ut. Den løfter frem utfordringene med å vokse opp i en familie som ikke har et felles språk for hvordan man oppfatter seg selv. Alle setningene er sitatverdige og proppfulle av livsvisdom. Absolutt helt nydelig.

    «You’re Rose. You’re Lan. You’re Trevor. As if a name can be more than one thing, deep and wide as a night with a truck idling at its edge, and you can step right out of your cage, where I wait for you. Where, under the stars, we see at last what we’ve made of each other in the light of long-dead things – and call it good.»

    Ocean Vuong

    Smakte det med en smakebit?

    HER kan du finne flere skrevet av meg, og HER kan du finne smakebiter skrevet av andre. Njut!

  • Omtaler,  Roman,  Tre på tirsdag

    TRE PÅ TIRSDAG: Sommerbøker

    “Some people aren’t just people, but a place — a whole world. Sometimes you find someone you could live in for the rest of your life.”

    Caitlin Moran

    Det er vanskelig å sette fingeren på hva som gjør en sommerbok til en sommerbok. Jeg tror det handler om følelsen man får av lesingen. Så for noen er sommerbøker krim og thrillere, for andre er det romanser, og for noen så er det bøker med handling som finner sted på sommeren eller er knyttet til en reise. For meg er sommerbøker varme fortellinger om mennesker. Mennesker som fremstår som en hel verden i seg selv. Fortellingene er ofte intime, av og til morsomme, og alltid dramatiske. Jeg trenger at det kribler litt i magen mens jeg leser. Og Daisy, Elio og Johanna er karakterer som fikk meg til å krible! Opplevelsen av bøkene har også blitt påvirket av at jeg har hørt dem på lydbok og elsket innlesningene. Derfor vil jeg gjerne anbefale akkurat disse videre, iblant havet av spennende litteratur vi kan velge mellom i sommer. Dette er tre bøker og tre karakterer som gjorde noe med meg da vi møttes.


    Daisy Jones & The Six – Taylor Jenkins Reid (2019)

    Daisy Jones & The Six - Taylor Jenkins Reid

    Daisy Jones har gått sin seiersgang på sosiale medier siden den kom ut. Og den er akkurat så bra som influenserne sier. Den handler om rockestjernen Daisy Jones og bandet The Six og deres turbulente karriere i rampelyset i USA sent på 1970-tallet. Skrevet nærmest som en musikkdokumentar, får du de ulike perspektivene til alle bandmedlemmene gjennom fortellingen. Det at ulike mennesker kan oppleve en hendelse helt forskjellig utforskes på en veldig naturlig måte og er utrolig interessant. Altoppslukende kjærlighet, rusmisbruk og kreative konflikter ligger i kjernen av historien og er en gullgruve for å skape drama mellom karakterene. På mange måter er det en ganske tradisjonell fortelling om turnelivet på 1970-tallet, men det er formatet som gjør boken så utrolig gripende. Den føltes så sterk og realistisk at jeg av og til tok meg i å lure på om den var basert på en sann historie. En fantastisk opplevelse!  


    Call Me By Your Name – André Aciman (2007)

    Call Me By Your Name - André Aciman

    Jeg elsker en god romanse, og Call Me By Your Name var så intens og intim at jeg til tider måtte gjemme meg bort alene for å høre på den. Scenene og dialogen og de sterke følelsene som vekkes mellom karakterene Elio og Oliver rørte ved noe intimt og privat i meg. Mange av oss har sett filmen, men det er en helt annen opplevelse å lese boka. Eller å høre den på lydbok som jeg gjorde. Historien fortelles fra hovedpersonen Elios perspektiv, og handler om en intens sommerforelskelse. Familien til Elio tar imot en sommergjest i huset deres på den italienske landsbygda og det oppstår sterke følelser mellom Elio og Oliver. Forelskelsen er så nært knyttet til Elios kropp og hans måte å være i verden at det er umulig ikke å bli oppslukt. Det er umulig ikke å investere bittelitt for mange følelser i hans stormende indre liv. Historien tar ikke så stor plass i verden, men den tar all plassen mellom Elio og Oliver. Og den tok all plassen i mitt hjerte da jeg leste den.


    How to Build a Girl – Caitlin Moran (2014)

    How to Build a Girl - Caitlin Moran

    En morsom og hjertevarmende fortelling om en ung jente som prøver å finne sin plass i verden. How To Build a Girl beskriver kleint og fantastisk det å være en misforstått, relativt fattig, ung feminist. Hovedkarakteren Johanna er lei av den stusslige tilværelsen i sosialleiligheten i engelske Wolverhampton, og gjenskaper seg selv som musikkjournalisten Dolly Wilde. Musikk, estetikk og identitet er viktig tematikk i denne historien, som finner sted på 1990-tallet. Johanna jobber hardt for å bevise hva hun duger til. Og hun møter mange kjipe, søte, rare og morsomme mennesker på veien. Hun snakker usjenert om kropp, sex og seksualitet, og hvordan det er å være en jente/dronning/gudinne. I alle fall for henne. Tror hun da. Fordi i likhet med de fleste tenåringer så aner ikke Johanna hva hun driver med. En le-høyt-morsom fortelling med en fullstendig skamløs tenåring bak rattet er oppskriften på suksess i min bok.   


    Mer sommerlektyre?

    Jeg har ingen renskrevet leseliste i forkant av årets sommerferie, men jeg har noen ideer. Og det å snevre denne listen ned til tre bøker var vanskelig, så det kommer sannsynligvis en oppfølger utover i juni. Ellers kan jeg informere om at mine guilty pleasures som jeg har skrevet om tidligere (kjendisselvbiografier) også er ypperlig sommerlesning! Er det LHBT-romantikk som gjør det for deg så kan du plukke frem nydelige The Song of Achilles. Eller er det kule og sterke (men kanskje litt misforståtte) kvinner som er din greie, så burde du virkelig lese Om Muser og Menn!

  • Bokomtale,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Tvillingenes Dagbok

    «De ordene som går på følelser, er veldig uklare. Det er bedre å unngå å bruke dem, og heller beskrive gjenstander, mennesker og seg selv. Det vil gi en etterrettelig beskrivelse av tingenes tilstand»

    Ágota Kristof

    Den prisbelønte fortellingen Tvillingenes Dagbok (1986) av Ágota Kristof består av en serie skolestiler skrevet av to unge gutter i krigstid. De to guttene forteller at de skriver disse små stilene fra hverdagslivet som en del av deres livstrening. Ellers trener de på å holde ut smerte, sult, og å handle på tross av egen samvittighet. Fortellingen er så blottet for sentiment, moral og personlig perspektiv, at det til tider føles ubehagelig å lese. Grusomhetene som finner sted i historien beskrives som små selvfølgeligheter av guttene. Egentlig er det ganske forfriskende, om det er lov å si, å lese om krigshandlinger og forbrytelser på en så nøytral måte. Alle verdispørsmål og vurderinger underveis tar utgangspunkt i leseren selv, og det synes jeg er veldig spennende. Kristof gir leseren mye makt og innflytelse over historien, og det oppleves som en viktig tillitserklæring.


    Tvillingenes dagbok av Agota Kristof
    Tvillingenes Dagbok – Agota Kristof

    Fortellingen starter i krigstid med at en mor sender sine to tvillinger fra storbyen til landsbygda for å leve sammen med sin bestemor. Bestemoren er kjent på bygda som Heksa og det går rykter om at hun forgiftet ektemannen mange år tidligere. Hun overlater guttene til seg selv, og de går straks i gang med å lære seg ferdighetene de mener de trenger for å overleve. Hvert kapittel beskriver ulike aspekter ved tilværelsen, personer i lokalsamfunnet, og hendelser i hverdagen. For eksempel «Mental herding,» «Trening i å være grusom,» og «Pengeutpressingen.» Alt blir fortalt på en enkel og ryddig måte. Veldig absurd på mange måter, og samtidig hyperrasjonelt på andre måter. En sammensatt fortelling om menneskets evne til grusomme handlinger, og som beskriver et helt tankesett uten å gjøre rede for en eneste tanke.


    En fortelling blottet for fordømmelser, men også for gjemmesteder.

    Fortellinger fra krig bærer ofte i seg følelser og fordømmelser som preger leseropplevelsen. Ofte er det helt riktig. Men i dette tilfellet føles den nøytrale fortellerstemmen også helt riktig. Den enkle og hverdagslige prosaen blir nesten litt poetisk fordi den er så SPOT ON hele tiden. Det er ingen anledninger til å gjemme seg i metaforer eller eufemismer, verken for forfatter, forteller eller leser. Og det finnes mye skjønnhet i det som er stygt og ekte. Ekte ifølge disse to guttene i det minste. Og de gjør det tydelig gjennom hele fortellingen at de ser deg og at det ikke er noe sted å gjemme seg. Hvis du trosser dem så finner de deg.

    Barns perspektiv er utrolig spennende i voksenlitteratur, fordi barn ser verden på en unik måte. De ser ikke alltid intensjoner og de lever mer fra øyeblikk til øyeblikk. Jean Cocteaus roman Les Enfantes Terribles og John Boynes The Boy in the Striped Pajamas fungerer litt på samme måte. Hos Kristof blir barneperspektivet satt på spissen fordi barna beskrives som usedvanlig intelligente. Samtidig så jobber de målrettet for å fjerne seg selv fra det de har utviklet av moral og empati. I den virkeligheten hvor de lever er det ikke plass for sånne upraktiske trivialiteter.  

    Tvillingenes Dagbok er første del av en triologi og jeg skal definitivt lese de andre to bøkene. Jeg likte denne boka veldig godt. Den var kort og god. Drivende og interessant, spennende og ubehagelig. Hva mer kan man ønske seg?


    Les smakebiter fra andre spennende bokbloggere hos Flukten Fra Virkeligheten. Du kan også lese flere smakebiter fra meg, blant annet om The Song of Achilles. God fornøyelse!

  • Bokomtale,  Roman

    REISEN TIL LIVSVANNET – BERGSVEINN BIRGISSON

    «Den som tar seg den frihet til å bestemme hva som er til beste for folk, er nettopp den som ingenting forstår, hverken i menneske eller kultur.»

    Bergsveinn Birgisson

    Reisen til Livsvannet av Bergsveinn Birgisson.

    Tittel: Reisen til Livsvannet

    Forfatter: Bergsveinn Birgisson

    Utgitt: 2018

    Oversatt: 2020

    Vigmostad & Bjørke AS

    283 sider


    En kulturell krasjlanding


    Reisen til Livsvannet er både en reise gjennom ytre og indre landskap. Hovedpersonen på reisen er vitenskapsmann og kongelig utsending, magister Magnús Árelius, og han skal måle opp Island. Året er 1784 og de danske koloniherrene planlegger å flytte islendingene til København i Danmark eller Finnmark i Norge. Island er konkurs og folket og buskapen dør som fluer av sykdom og nød. Dette er ikke en solskinnshistorie, men den fremstår likevel som litt komisk til tider. På reisen møter Magnus Árelius mennesker som utfordrer hans tenkemåte og hans forestillinger om seg selv og den verdenen han kommer fra.

    På et tidspunkt i fortellingen beskriver Magnús Árelius seg selv som fanget i sin kultur. Og det er i hans forsøk på å frigjøre seg at boken fanget meg. Før det så gikk det noe trått i lesingen. Men når hovedpersonen åpner seg så er det som om fortellingen også åpner seg opp. Gjennom ham får leseren en rekke utfordringer i fanget som hos meg utløste mye tankevirksomhet.

    Birgisson evner å få tak i hva som skjer i et menneske når han blir konfrontert med sin egen utilstrekkelighet. Det skjer i hovedpersonenes møte med mennesker som har et helt annet eksistensgrunnlag enn ham selv. Og menneskene på Island er sterkt knyttet til sitt fødested og sitt land. I forsøket på å bruke vitenskap til å bevise sin egen kultur som den mest verdige og mest riktige, så kan den miste sin individualitet og relevans. Og jeg tenker at dette er hva Magnús Árelius opplever etter hvert som han trenger dypere inn i bokas metaforiske landskap. Den islandske kulturen som han møter har røtter i menneskene og på stedene hvor mennesker lever. Og gjennom fortellingen blir denne kulturen mer og mer levende, både for leseren og for hovedpersonen.

    En dansk Don Quijote?

    Magnús Árelius sammenligner seg selv med Robinson Crusoe på et tidspunkt, noe jeg syntes var komisk og ganske festlig. Sammenligningen får ham til å virke mer som en slags dansk Don Quijote der han rir rundt på sin høye hest med medhjelpere som åpenbart er mer kompetente enn ham selv. Det åpner for enda mer tankevirksomhet for de av oss som er interessert i sånt. Ettervirkningene av kolonialisme og kulturelle hegemonier preger oss fremdeles og er grobunn for mye konflikt i verden, og jeg mener at det er et av de større temaene som tas opp i Birgissons halsbrekkende historie.

    «Magisteren spurte på islandsk om han var hedensk. Bonden svarte at han ikke var fra heden. Heden var nord for dem, sa han og pekte opp i fjellene.»

    Magnús Árelius har en veldig vitenskapelig og målbar tilnærming til virkeligheten og opplever en kulturell krasjlanding når han møter islendingene. Denne krasjen fører til mange spennende refleksjoner rundt hvor mye vitenskapen kan fortelle oss og hvordan menneskelige erfaringer og uttrykk passer inn i dette verdensbildet. Hvor er det eventuelt plass til en Gud og til tradisjonell overtro, og hva kan vi i det hele tatt kalle for vitenskap? Brevene som blir sendt tilbake til Danmark i løpet av reisen er noe av det mest underholdende med hele boka. Det er utvilsomt en veldig «flink» bok med mange detaljerte beskrivelser og den minnet meg av og til om de gotiske romanene fra 1700-tallet.

    Beskrivelsene av de ytre omgivelsene speiler de indre, men i starten av fortellingen virker det ikke som om Magnús Arelius vet at han har denne dybden i seg, noe som gjør ham til en litt komisk type. Han er mest opptatt av breddegrader og måleverktøy, tobakk og penger. Men så skjer det en vending i ham som åpner ham for nye inntrykk og erfaringer. Her begynner skillet mellom virkelighet og fantasi og utviskes. Det er her romanen blir virkelig interessant synes jeg.


    Takk for at du leser!

    Ta gjerne en titt på det jeg skrev om romanen The Song of Achilles sist søndag. Har du lyst til å lese flere bokomtaler så skrev jeg en litt mer lunken en (sorry, not sorry) av fantasyromanen Witchmark i forrige uke. Hvis du lurer på hvem jeg er så kan du også lese litt om meg.

    God lesing!

  • Bokomtale,  Fantasy,  Historisk fiksjon,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: The Song of Achilles

    “Any moment might be our last. Everything is more beautiful because we’re doomed. You will never be lovelier than you are now. We will never be here again.”

    Homer, Iliaden

    Det var en ren tilfeldighet at jeg kom over bøkene til den uovertrufne og prisvinnende Madeline Miller, på en flyplass av alle steder. Jeg bestemte meg for ikke å kjøpe noe fordi jeg hadde allerede tre bøker i håndbagasjen. Men da jeg fikk øye på den samme boka noen uker senere var det vanskelig å la den ligge. Og så snart jeg begynte å lese skjønte jeg at dette var noe helt spesielt. Miller har tatt en gammel sang fra den greske muntlige fortellertradisjonen, og hun har gitt den nytt liv slik at vi kan synge den om igjen. Hun har også gitt oss et nytt perspektiv på en gammel heltelegende, og viser oss at det alltid er en dobbelthet ved det å være omsvøpt i status og forventninger. For meg stod temaet om skjebnen og om å velge sitt eget liv sterkest i denne intense kjærlighetshistorien. Nettopp fordi vi vet hvordan det ender for Akilles så føltes hvert øyeblikk og selv de små tingene både intenst viktige og vakre. 

    The Song of Achilles – Madeline Miller

    I The Song of Achilles (2011) er det eksilprinsen Patroklus som har fortellerstemmen og det er han som synger sangen om Akilles. I denne gjendiktningen er det utvilsomt en kjærlighetssang, og vi følger de to fra de er gutter til de blir menn. Patroklus kommer til kong Peleus’ hoff og møter prins og halvgud Akilles, som er i besittelse av overmenneskelig skjønnhet, fart, styrke og presisjon. Alt som trengs for at han skal bli en stor kriger og en legendarisk hero. Da Helena av Sparta kidnappes og fraktes til Troja blir de to unge mennene dratt inn i en krig som tvinger dem til å se seg selv og sin relasjon i en større kontekst. Det hele blir enda mer komplisert når profetien om Akilles’ skjebne blir kjent og Akilles tvinges til å ta noen valg som kommer til å påvirke både hans liv, hans ære og hans ettermæle. Og de kommer til å påvirke den personen som står ham aller nærmest. Patroklus reiser i krigen sammen med ham og tar den moderne termen «ride-or-die» til et helt nytt nivå. Det er en historie om vennskap, kjærlighet, oppvekst, politikk og krig, men hele tiden med den nære relasjonen mellom Patroklus og Akilles som utgangspunkt.

    Historien om Akilles ble først fortalt av Homer, for omtrent 2750 år siden, og Akilles er en av de store heltene i Troja-krigen. Så om denne boken tilhører undersjangeren fantasy eller historisk fiksjon er litt vanskelig å si. Om jeg vet noe mer om hvem Akilles var, er også usikkert. Allikevel føler jeg at jeg kjenner ham litt bedre. Det jeg vet er at dette var en helt fantastisk leseropplevelse som kommer til å sitte i lang tid fremover. Blir ikke mer episk eller legendarisk enn det. LES LES LES!

    “I could recognize him by touch alone, by smell; I would know him blind, by the way his breaths came and his feet struck the earth. I would know him in death, at the end of the world.”

    Madeline Miller