• Bokomtale,  Sakprosa,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Why I’m No Longer Talking to White People About Race

    Vektig og viktig søndagslektyre om rasisme

    After a lifetime of embodying difference, I have no desire to be equal. I want to deconstruct the structural power of a system that marked me out as different. I don’t want to be assimilated into the status quo. I want to be liberated from all negative assumptions that my characteristics brings. The onus is not on me to change. Instead, it’s the world around me.

    Reni Eddo-Lodge

    Dekonstruksjonen av strukturell makt i samfunnet er hva jeg anser som essensen i snakkisen Why I’m No Longer Talking to White People About Race av Reni Eddo-Lodge. Det handler om å plukke strukturene fra hverandre for å avdekke skjult rasisme. Og grunnen til at Eddo-Lodge ikke lenger vil snakke med hvite mennesker om rase er fordi hun opplever en overvekt av ansvarsfraskrivelse. Når hvite mennesker konfronteres med rasisme er vi raske med å peke på samfunnsstrukturer som fremmer forskjell, for eksempel patriarkatet, imperialisme og klasse. Boken fremhever hvorfor denne avledningsmanøveren nettopp beviser at rasisme er integrert i alle maktstrukturer og påvirker fargede liv annerledes enn hvite. I boken gjøres dette gjennom personlige anekdoter, statistikk, historie og forskning. Mitt sterkeste holdepunkt til bokens grunnleggende påstand er at jeg selv har sluttet å snakke med menn om feminisme. Innsikten endret hele mitt perspektiv på Why I’m No Longer Talking to White People About Race. Mitt hvite privilegerte perspektiv, riktignok.


    Sammendraget av boka kommer denne gangen i listeform og hvis du ikke vil vite så mye om innholdet så kan du fint scrolle forbi.


    10 ting jeg har lært av å lese Why I’m No Longer Talking to White People About Race av Reni Eddo-Lodge (2017)

    1. Jeg må lytte mer og snakke mindre i møte med fargede mennesker.

    2. Fordommer og rasisme er IKKE det samme. Alle har erfaringer med fordommer, men alle opplever ikke rasisme.

    3. Jeg må bidra til å skape rom hvor WOC (women of colour) kan gi uttrykk for sine erfaringer uten å måtte forsvare dem.

    4. Jeg må VELGE å lytte til stemmene til WOC.

    5. Jeg må anerkjenne mitt privilegium.

    6. Mitt privilegium kommer i utgangspunktet fra hvithet som politisk struktur, ikke nødvendigvis hvithet som en personlig karakteristikk.

    7. Feminisme er å stå opp mot alle former for undertrykkelse.

    8. Det er opp til hver og en av oss å motarbeide rasisme i hverdagslivet, altså på jobben, på bussen og i middagsselskaper.

    9. Språk er viktig, og kulturell representasjon påvirker hvordan vi tenker.

    10. Performativ aktivisme på sosiale medier nytter ikke – vi må faktisk gjøre noe.


    Vond men viktig lærdom

    Boka er et viktig bidrag til kampen mot rasisme, den er øyneåpnende og informativ. Noe litterært kunststykke er den derimot ikke og preges av Eddo-Lodges bakgrunn som journalist. Men den står like stødig som et tilgjengelig verk om noen av de utfordringene vi har i samfunnet, hvor enkelte hvite mennesker «ikke ser farge» eller tror at vi er «forbi rasisme.» Forfatteren kommer fra Storbritannia og jeg opplevde hennes perspektiv på rasisme i et europeisk land som et friskt pust, ettersom både tradisjonelle medier og sosiale medier er preget av et amerikansk perspektiv. Kampen mot rasisme angår oss alle. Det er ikke noe som skjer «der borte.» Det skjer over alt. Og vi er alle en del av problemet. Vi må alle ta ansvar for å opplyse oss selv, vi må lytte og vi må handle. Helt enkelt.


    MER?

    Hvis du er ute etter mer innsikt i perspektiver til POC så har jeg skrevet om romanene The Underground Railroad og On Earth We’re Briefly Gorgeous. Hvis du er interessert i feminisme så kan du sjekke ut innlegget om essaysamlingen I Feel Bad About My Neck. Ellers er Astrid Thereses blogg alltid proppfull av smakfulle smakebiter. Som en konfekteske finnes det noe for alle. God søndag!

  • Bokomtale,  Sakprosa,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: I Feel Bad About My Neck

    «I know in my heart that all these labels on these bottles and jars are whimsical and arbitrary to make vulnerable, pitiable women like me shell out astronomical sums of money for useless products; on the other hand, you will probably never see me using foot cream on my face, just in case.»

    Nora Ephron

    Nora Ephron skriver usentimentalt gjennom hele essaysamlingen I Feel Bad About My Neck fra 2006. Hun skriver om stort og smått som har betydd noe for henne gjennom et 64 år langt liv. Ordene treffer blink, uten noe forstyrrende føleri eller inderlighet om Livet. Hun fokuserer på hverdagen der vi faktisk lever livene våre. Ephron bruker ikke tid på å gruble over livets mysterier når det er så mye annet å bekymre seg for. Det er i de små tingene i at man kan se glimt av de store spørsmålene. Hun var en Oscarvinnende manusforfatter og regissør samt en bestselgende romanforfatter før hun døde i 2012. Og jeg vil anbefale alle som trenger et inspirerende forbilde å lese mer om livet hennes HER! Mange av hennes livserfaringer er noe vi vanlige folk kan se langt etter, men vi går allikevel igjennom mye av det samme. Hun skriver humoristisk, bitende (og treffende) at «not having to worry about your hair anymore is the secret upside to death.»


    I Feel Bad About my Neck – Nora Ephron

    I I Feel Bad About My Neck and other thoughts on being a woman skriver Ephron om viktigheten av hjemmet og hvor vi bor og våre relasjoner til politiske rollemodeller. Vi må sette pris på selvstendighet hos barna våre og det er normalt å ha komplekser. Hun skriver om hvor vanskelig det er å finne den perfekte håndvesken og en hudkrem man har samvittighet til å faktisk bruke. Hun skriver om hvor frustrerende det er å måtte farge håret og bruke lesebriller. Jeg kjenner meg igjen og det føles på et vis viktig. Det handler om familie, helse, samfunn og relasjoner. Det handler om opplevelser og erfaringer og hvordan disse former oss som mennesker og som kvinner. Avslutningen «Concidering the Alternative» er brutalt ærlig om alderdom og døden. Ephron råder oss til ikke å spare på badeoljen så lenge vi lever.


    Det er mye humor og visdom å ta med seg fra hverdagslivet. Og det er hva Ephron har lært meg gjennom denne boken. Jeg ble ikke endret for livet av å lese den, men jeg har fått en ny heltinne. Nora Ephron har vist meg hvor normalt det er å bruke for mye tid på vesker og å bekymre meg over grått hår. Hun viser frem absurditetene ved å være kvinne på en morsom måte. Man kan være en karrierekvinne, en frustrert forelder, en rotekopp, en lesehest og en amatørkokk samtidig. Og på toppen av dette gir hun oss tillatelse til å bruke tid og energi på å ha komplekser for kroppene våre. Takk Nora!

    “Reading is escape, and the opposite of escape; it’s a way to make contact with reality after a day of making things up, and it’s a way of making contact with someone else’s imagination after a day that’s been all too real. Reading is grist. Reading is bliss. But my ability to pick something up and read it – which has gone unchecked all my life up until now – is now entirely dependent on the whereabouts of my reading glasses.”

    Nora Ephron

    Flere smakebiter?

    Smakebiter skrevet av MOI (altså meg) kan du finne HER! Og andre spennende smakebiter skrevet av andre kan du finne HER.

  • Bokomtale,  Dokumentar,  Sakprosa

    EAST WEST STREET: ET KRYSNINGSPUNKT I HISTORIEN

    “Why had I chosen the path of the law? And why law of the kind that seemed to be connected to an unspoken family history? ‘What haunts are not the dead, but the gaps left within us by the secrets of others,’ the psychoanalyst Nicolas Abraham wrote of the relationship between a grandchild and a grandparent. The invitation from Lviv was a chance to explore those haunting gaps.”

    Philippe Sands

    Tittel: East West Street. On the Origins of Genocide and Crimes Against Humanity

    Forfatter: Philippe Sands

    Utgitt: 2016

    Weidenfeld & Nicholson

    438 sider


    East West Street – Philippe Sands

    East West Street er en utrolig gripende dokumentar om livet under og etter andre verdenskrig, full av refleksjoner over hvordan vi forstår menneskeverdet. Det var bokas undertittel som solgte meg da jeg spontant plukket den opp på en bokhandel. Den lyder nemlig On the Origins of Genocide and Crimes Against Humanity. Her finner vi samfunnsperspektivet og den internasjonale jusens utvikling etter krigen. Det er en fortelling om skjebnene til forfatterens jødiske slektninger, og det er tanker om identitet og gruppetilhørighet i Europa gjennom hele 1900-tallet.

    Philippe Sands’ slekt kommer fra Lviv i dagens Ukraina. Lviv er også hjemstedet til de internasjonale juristene Lauterpacht og Lemkin, forkjempere for begrepene folkemord og forbrytelser mot menneskeheten i forbindelse med Nürnbergprosessen. I løpet av boka så er Lviv polsk, tysk, russisk og ukrainsk. Et krysningspunkt på mange måter, noe Sands utforsker med nysgjerrighet og stor detaljrikdom.

    Dypt personlig og samtidig allmennmenneskelig

    Sands er en internasjonal jurist som etter en invitasjon til å forelese ved Universitetet i Lviv bestemmer seg å undersøke sin egen families historie. Der oppdager han at familiehistorien overlapper med historiene til flere mennesker som har vært med på å endre samfunnet. Det starter med et ønske om å finne spor etter bestefaren Leon, som levde et liv preget av stillhet etter krigens slutt. En stillhet som for Sands virker øredøvende og som skriker etter oppmerksomhet. Sands forteller videre historiene til to jurister. De var lidenskapelig opptatt av å endre lovverket for å få inn begrepene folkemord og forbrytelser mot menneskeheten i etterkant av andre verdenskrig. Han inkluderer også historien til nazisten Hans Frank og hans etterkommere. Frank ble dømt og henrettet for krigsforbrytelser i området rundt Lviv. Forbrytelser mot menneskeheten.

    Boka tar oss på en reise igjennom historien, igjennom Europa, og igjennom privatlivet til disse høyst forskjellige menneskene. Både de som levde før og under krigen, og de som lever i dag. Fortellingen utforsker sider ved Holocaust som er dypt personlige og sider som berører identiteten til alle med tilknytning til krigen. Jeg har sett og lest og hørt flere dokumentarer om andre verdenskrig, men ingen som denne. For meg var det å lese East West Street en helt unik opplevelse. Blandingen mellom det individuelle og det overordnet historiske og menneskelige, samt mangfoldet av stemmer, er det som gjorde opplevelsen spesiell. Alle stemmer blir hørt. Små handlinger har like stor påvirkning som store. Det er så nært og intimt samtidig som at det er helt ubegripelig stort.


    «The cases go on, as do the crimes. Today, I work on cases involving genocide or crimes against humanity in relation to Serbia, Croatia, Libya, the United States, Rwanda, Argantina, Chile, Israel and Palestine, the United Kingdom, Saudi Arabia and Yemen, Iran, Iraq and Syria. Allegations of genocide and crimes against humanity abound across the globe, even as the ideas that inspired Lauterpacht and Lemkin resonate along different paths.»

    Philippe Sands

    Visste du at…

    Geopolitikk og historie er noe av det mest interessante som finnes? Oh yes! Her har jeg skrevet litt om noen bøker som handler om nettopp dette uendelig fascinerende temaet. Njut!

  • Bekjennelser,  Omtaler,  Sakprosa,  Tre på tirsdag

    TRE PÅ TIRSDAG: Selvbiografier og guilty pleasures

    “If my life wasn’t funny it would just be true, and that is unacceptable.”

    Carrie Fisher

    Hvis det fortsatt er innafor å snakke om guilty pleasures, så må jeg innrømme at kjendisers selvbiografier er min guilty pleasure! Selvbiografier på lydbok er favoritten, helst lest av kjendisene selv. Jeg kan ikke riktig sette fingeren på hvorfor, jeg finner det rett og slett bare veldig underholdende. Og det er vel aldri feil? Jeg velger som regel personer med lange og/eller innholdsrike karrierer bak seg. Og oftest noen jeg beundrer med et perspektiv på livet som jeg finner interessant. Så jeg er nok ganske forutinntatt når det kommer til akkurat disse bøkene, men det håper jeg dere kan tilgi. Jeg er veldig opptatt av gode opplevelser når det kommer til lesing, og det er en grunn til at vi omtaler dette fenomenet som (guilty) PLEASURES.


    This Will Only Hurt a Little – Busy Philipps

    Jeg kjente Busy fra TV og Instagram og var veldig klar for å høre hennes sannhet i bokform da This Will Only Hurt a Little (2018) kom ut. Hun fremstår som direkte og kompromissløs, samtidig som hun fremhever rollen sin som forelder og forbilde og hva det betyr for henne. I boken forteller hun om sin karrière og livet som kjendis. Men hun snakker også om voldtekt og abort, diskriminering, kroppspress og det å bli oversett på jobb. Tittelen er ganske spot on for å si det sånn! Jeg elsker hennes fremstilling av moren og hvordan hun etterligner henne i opplesningen. Busy er morsom og hun er intelligent, hun snakker høyt og ler mye. Dette oppleves som en fin historie om hvordan hun har vært sin egen lykkes smed, og hvordan hun står i både opp- og nedturer.


    Me – Elton John

    Her er jeg forferdelig inhabil fordi jeg helt enkelt ELSKER ELTON. Jeg har sett Elton-filmen Rocketman flere ganger og ble svært begeistret over at skuespiller Taron Egerton leser boken. Jeg opplevde Me (2019) som veldig ærlig og full av selvironi. Fortellingen om hans sterke tilknytning til fotballaget Watford var sjarmerende og et høydepunkt for meg. Boken har noen veldig mørke stunder, med Eltons selvmordsforsøk og rusmisbruk og -avhengighet. Men det er også hva som gjør den lun og hjertevarmende. Fordi Elton står fremdeles like støtt i vestlig popkultur. Jeg kan også avsløre at han kjenner alle de store som har beveget seg i musikkbransjen siden 1969. Sånt blir det gode historier av!


    Wishful Drinking – Carrie Fisher

    Jeg har sett flere av Star Wars-filmene, men ikke skjønt greia (DON’T JUDGE ME) og derfor tok det veldig lang tid før jeg oppdaget Carrie Fisher. Hun rakk til og med å dø før jeg begynte å sette ordentlig pris på henne. Men så snart jeg startet bekjentskapet så var jeg hekta! Wishful Drinking (2008) er skrevet for fremføring og fungerer ekstremt godt som lydbok. Carrie er morsom, mørk og ærlig. Hun er ikke redd for å rote rundt i temaer som dysfunksjonelle familieforhold, avhengighet, og psykisk helse. Og måten hun gjør det på er hva som gjør henne så god. Hun ber ikke om unnskyldning for hva hun sier og skriver. Hun spør ikke om lov til å ta plass. Jeg vet at jeg skriver som om hun fremdeles lever, men på sett og vis gjør hun jo det. Hun lever i filmene og bøkene sine!


    Jeg kunne skrevet om mange flere lignende bøker, men så er det jo sånn at det alltid er morsomst å lese om livene til mennesker man beundrer. Og det vil jo variere mellom oss ut fra våre interesser og personligheter. Jeg hører bøkene på Storytel og synes de har et godt og variert utvalg. Det var vanskelig å velge bare tre denne gangen!

    Honorable mentions:

    Yes Please – Amy Poehler, My Life on the Road – Gloria Steinem, Born to Run – Bruce Springsteen, My Thoughts Exactly – Lily Allen, Bossypants – Tina Fey, Moab is My Washpot – Stephen Fry, Everything I Know About Love – Dolly Alderton.

    Følg linkene til Goodreads for å lese mer!

  • Sakprosa,  Tre på tirsdag

    TRE PÅ TIRSDAG: Geopolitikk

    «The land on which we live has always shaped us. It has shaped the wars, the power, politics and social development of the peoples that now inhabit nearly every part of the earth.»

    Tim Marshall

    Min kjærlighet for sakprosa kommer av at jeg elsker kunnskap og ny informasjon, og tematikken som går igjen i bøkene jeg velger er historie og politikk. Geopolitikk handler om hvordan maktpolitikk avhenger av geografiske forhold og er et begrep som brukes mye innen statsvitenskap i forbindelse med internasjonal politikk. Og er ikke det EKSTREMT interessant, så vet ikke jeg! Det berører både geografi, historie, religion og kultur, noe som igjen bestemmer hvordan vi som mennesker forstår verden og ikke minst hverandre. Det er temaer som utforskes i stor skala i disse tre bøkene, som jeg vil anbefale til alle som er interessert i å vite hvorfor verden er sånn som den er.


    Prisoners of Geography – Tim Marshall (2015)

    Boka er definitivt den mest lettleste og lettfordøyelige av dagens trio, men ikke fullt så juicy hvis det er hva man er ute etter. Undertittelen på boka er Ten Maps That Tell You Everything You Need to Know About Global Politics, og sier en del om hva man kan forvente. Forfatteren gir en rask innføring i områdenes historie, geografiske utforming, landegrenser, naturressurser, handel og befolkningssammensetning, for så å forklare problemområder innenfor alle disse punktene. Plutselig ble det veldig tydelig for meg at hvor mye skog, kyst og olje og gass et land har, vil ha en enorm innflytelse over hvordan forhold det landet har til sine naboer, hva slags type naboer som er vanskelige, og hvordan man håndterer disse naboene. Jeg har absolutt fått en fornøyet forståelse for hva noen av verdens nabokrangler egentlig handler om.


    The Silk Roads – Peter Frankopan (2017)

    Denne boka er like mye en reise igjennom historien som det er en reise langs den gamle silkeveien som har knyttet Asia sammen, samt preget handelen og utvekslingen av ideer gjennom Asia og Europa i flere tusen år. Den er utrolig omfattende, men likevel interessant og spennende. Kapitlene har snertne titler som «Veien til revolusjon,» «Veien til imperiet» og «Veien til supermakt-rivalisering.» Undertittelen til denne boka er A New History of the World, fordi den gir så mange av dagens internasjonale konflikter og maktkamper en historisk kontekst. Mye her var nytt for meg og det har gitt meg en mye bedre og mer omfattende forståelse av konfliktene som preger nyhetsbildet hver dag. Språket er fargerikt, og teksten er full av kjente historiske skikkelser som gjorde at jeg som leser ble enda mer investert. Jeg kan også anbefale oppfølgeren The New Silk Roads. The Present and the Future of the World. Tittelen sier alt.


    Jerusalem – Simon Sebag Montefiore (2011)

    Jeg må innrømme at jeg har spart den beste boken til slutt. Den er også den snevreste og mest spesifikke av dem, ettersom den tar for seg et mye mer avgrenset område. Den følger i likhet med de andre historiens linjer og tar for seg mange maktinnehavere og deres utfordrere. Man må ikke være ekstremt interessert i Jerusalem for å like denne, fordi alle store imperialistiske makter igjennom historien har vært innom og luktet på denne hellige byen. Noen med mer hell enn andre. Og disse gamle maktkampene har fremdeles en enorm påvirkning på hva som skjer i området. Hvis man er interessert i Israel/Palestina-konflikten så gir Montefiores biografi en viktig historisk kontekst, uansett hvor man står politisk. Tror jeg da. Hvis man er interessert i de store verdensreligionene så gir denne boka et historisk perspektiv på problemområdene. Hvis man liker en underholdende og kort sagt EPISK biografi, så er denne boken midt i blinken.


  • Bokomtale,  Sakprosa

    FANGIRLS – HANNAH EWENS

    «To be a fan is to scream alone together. To go on a collective journey of self-definition. It means pulling on threads of your own narrative and doing so with friends and strangers who feel like friends.»

    Hannah Ewens

    Tittel: Fangirls. Scenes From Modern Music Culture.

    Forfatter: Hannah Ewens

    Utgitt: 2019

    Quadrille Publishing Ltd 

    256 sider

    Fangirls av Hannah Ewens er ulikt noe annet jeg har lest. Og jeg digger det! Jeg er en fangirl selv, jeg tilhører en fandom, og jeg elsker hvor seriøst disse rommene blir tatt i boken. Dette er rom som i stor grad befolkes av tenåringsjenter og unge kvinner som veldig ofte blir tilsidesatt og latterliggjort, noe som belyses på mange måter av Ewens i denne boka. Hun lar jenter som føler seg oversett få en stemme, bokstavelig talt. Fangirls er en samling intervjuer og samtaler med fans, samt gjenfortellinger av kø- og konsertopplevelser som Ewens har hatt sammen med utallige fangirls over hele verden. Hun lar jentene snakke om det som opptar dem og lar dem definere sine egne fandommer, sine opplevelser med musikk og hvorfor de føler så sterkt for sine idoler. Samtidig er det en rød tråd som går igjennom hele boken som handler om identitet og samhold, hvor tematikken blir mer alvorlig lengre ut i boken.

    Intensiteten topper seg for meg når Ewens tar for seg fanskaren til Ariana Grande og bombingen av Manchester Arena den 22. mai 2017, og påpeker at dette var et terrorangrep direkte rettet mot jenter og kvinner – Dangerous Women. Istedenfor å rette pekefingeren mot bomberen så snakker hun om hvordan media konsekvent nektet å omtale det som et angrep mot kvinner. Dette til tross for at en stor overvekt av de 21,000 deltakerne på arrangementet, og da følgelig de rammede av eksplosjonen, var LHBT-personer, barn og unge kvinner. Jeg måtte ta en pustepause etter det kapitlet, fordi neste post på programmet var Amy Winehouse, en av mine favoritter. Enda et tragisk eksempel på hvordan kvinner behandles av presse og media, noe som er et gjennomgående tema i hele boken. Men Fangirls er verken trist eller negativ, selv om at det er disse eksemplene som ofte gir sterkest inntrykk. Delene av boken som tar for seg fankultur og fenomener fra 00-tallet treffer meg veldig, men det er også enkelt å relatere det Ewens skriver til fanopplevelsene mine fra de siste ti årene. Jeg tilhører nå en fandom innenfor metalsjangeren, hvor man uttrykker sin lidenskap for musikk på en litt annerledes måte enn hva denne boka beskriver. Men trekkene og hovedlinjene er de samme, med identitetsmarkørene, vennskapene og samholdet, ritualene og bruken av internett og sosiale medier. Jeg kjenner meg igjen. Veldig.

    Fangirls er en feiring av fankultur og hvordan kjærlighet til musikk kan forandre liv til det bedre. Boken tar for seg hvordan identitet, følelser, seksualitet, psykisk helse, etnisitet, skeivhet og samhold kan komme til uttrykk gjennom det å elske en artist eller et band. Boken beskriver rom som lar jentene skape sin egen identitet og selv bestemme hvem de er og hvordan de vil uttrykke seg. Det finnes mange måter å uttrykke seg på som fangirl, og denne boken skaper et rom hvor det er plass til alle. Den er en bok om FANGIRLS, med utropstegn og smileemoji! Fangirls som har den magiske evnen til å få de aller mest utfordrende sidene av tilværelsen til å bli noe man ikke bare kan leve med, men noe som utløser kreativitet og bygger samhold. Noe man kan elske og beundre.

    «Mine was the kind of love you base your identity on, the singular idolisation you never forget. I’m not sure I’d be exactly me without having had her.»

    Hannah Ewens om Courtney Love

  • Bokomtale,  Sakprosa

    OM MUSER OG MENN – MARTA BREEN

    «De kvinnene som går foran og sparker inn dørene, gjør det ofte med store personlige omkostninger. Du blir sjelden populær av å bare dukke opp på festen uten invitasjon.»

    Marta Breen

    Tittel: Om Muser og Menn

    Forfatter: Marta Breen

    Utgitt: 2019

    Spartacus Forlag AS

    200 sider

    Om muser og menn kombinerer tre ting som engasjerer meg personlig, og det er sakprosa, historie og feminisme. For meg er dette en oppskrift på suksess, og boken til Marta Breen engasjerer meg fra første side. Jeg visste godt hva jeg gikk til da jeg tok den ut av bokhylla, fordi jeg var på et foredrag med Breen på Litteraturhuset i Oslo i forbindelse med lanseringen i fjor. Hun engasjerer meg både i muntlig og skriftlig format, og det handler like mye om innholdet som hennes sterke formidlingsevne. Boken handler for meg ikke om urettferdighet og undertrykkelse like mye som det handler om å løfte frem kvinnene som har blitt utsatt for hets og kanskje enda verre – glemsel. Blikket blir rettet mot en del av kulturhistorien som jeg dessverre har altfor lite kjennskap til, og da spesielt de nordiske kunstnerne. Vi er snare med å se ut mot den store verden i jakten på heltinner og forbilder, men Breen viser oss at det absolutt ikke er nødvendig. Om muser og menn tar for seg en rekke kjente «kulturmenn» og «kulturkjerringer,» og bruken av hendelser og skriverier fra samtiden side om side med fremstillinger fra flere århundrer tilbake viser at vi ikke har kommet så langt som vi skulle ønske. Rammen for boken som er Breens egen søken etter et eget rom til å skrive, viser hvordan hverdagslivet fremdeles forstyrres av mikro-aggresjoner som får mange av oss til å tvile på vår rett til å ta plass utenfor hjemmets fire vegger. Men det er likevel håp å øyne i kjølvannet av #metoo og Time’s Up-bevegelsen.     

    Jeg ble virkelig underholdt av boken, noe som gir meg blandede følelser. Mange av artiklene, anmeldelsene og kronikkene som Breen siterer, beskriver kvinner og kunst skapt av kvinner på helt forferdelige måter. Altså, mye av det som står her er ganske fælt. Som for eksempel det at forskning forteller oss at vi alle har en indre stemme som fordrer ulike moralske regler for kvinner og menn, som vurderer fulle kvinner som eklere enn fulle menn, som antar at kvinner som jobber hjemmefra er «hjemmeværende,» og som til syvende og sist viser at kvinners stemmer ikke inngir troverdighet. Våre opplevelser er ikke like allmennmenneskelige som menns. Breen skriver: «Selv var jeg rystet. For jeg tror det var der og da det gikk opp for meg hvor dypt forakten for det kvinnelige sitter i samfunnet. Den lever i oss alle. Det er ikke bare Harald Eia som foretrekker menn; vi foretrekker alle menn, alle sammen. Selv feministene …»

    Jeg kjenner meg igjen i mye av det jeg leser. Dessverre. Men jeg måtte likevel humre litt innimellom, fordi det føles så absurd å bli møtt av disse holdningene som er trykket svart på hvitt. Særlig utsagn som har kommet de siste ti-tjue årene fra kulturpersonligheter som jeg har et forhold til. Det gjør meg ganske skuffa egentlig. Samtidig er det godt å kunne le av det. Og det er takket være bokens utforming og Breens sylskarpe penn. Jeg blir også utrolig stolt over alle de fantastiske kvinnene som Marta Breen løfter frem i lyset gjennom denne boken, for eksempel Amalie Skram, Vigdis Hjorth og Ane Dahl Torp. Her er det plass til alle! Epilogen tar en spenstig vending, og oppsummerer ganske godt mine egne følelser etter å ha lest meg igjennom 189 sider med skildringer av urettferdighet. I likhet med Breen, og utallige mange andre kvinner, så blir jeg forbanna. Og jeg tenker at det er viktig å få lov til å bli sint. Det gjelder både jenter og gutter, kvinner og menn. Det er hva vi gjør med de følelsene som betyr noe. Hva vi gjør, hva vi sier, hva vi skaper, hva vi byr på i diskusjonen for å drive samfunnet fremover i en retning som vi alle kan stå inne for. Denne boka har inspirert meg, både til å skaffe mer kunnskap og kanskje viktigst – til å ta plass.