Leseåret 2022 ble bedre enn forventet. Jeg leste mer enn på lenge, noe jeg er glad for. Fordi jeg har fått betydelig lengre reisevei til jobb har jeg konsumert betydelig flere lydbøker. Og det er jo både fint og samtidig ikke så fint. Barnet mitt blir eldre og leker mer for seg selv, noe som gjør at det blir mer tid til å ta frem den siste besettelsen før det blir kveld. Og jeg har lest veldig variert, noe jeg tror er viktig. Som vanlig skulle jeg ønske at jeg hadde lest enda flere «gode» bøker og flere bøker fra den uendelige leselista. Et grep jeg har gjort for å påvirke hvordan jeg leser har vært å sette ei litt fin bokhylle i stua. Der står bøkene jeg vil prioritere og gir meg dårlig samvittighet hver gang jeg kjøper noe nytt.
Jeg vil trekke frem fem favoritter fra leseåret som har vært spesielt gode opplevelser.
Jernulven – Siri Pettersen (2020)
Jeg har blitt mer og mer glad i fantasy over de siste ti årene, og Pettersen ble en favoritt etter å ha lest Ravnering-triologien. For en fornøyelse det var å lese Jernulven, og virkelig en pangstart på leseåret. Hovedkarakteren er et fyrverkeri og jeg ble grepet av fortellingen fra første side.
Young Mungo – Douglas Stuart (2022)
Jeg likte Shuggie Bain veldig godt og var aldri i tvil om at jeg skulle lese Young Mungo. Den er vond og fin, og måten Stuart skriver på treffer meg veldig. Familie, nærmiljø, kjærlighet og identitet er virkelig tidløs tematikk. Og jeg følte en sterk omsorg for unge Mungo.
Half of a Yellow Sun – Chimamanda Ngozi Adichie (2008)
Denne brukte jeg lang tid på å lese, fordi den er så grusom og vakker på en gang. Borgerkrigen i Nigeria på 1960-tallet er bakteppet for denne moderne klassikeren, og ingenting kunne forberedt meg på leseopplevelsen jeg fikk sommeren 2022. Adichie er en skatt og jeg kommer til å lese flere av bøkene hennes.
The Nickel Boys – Colson Whitehead (2019)
Jeg trodde The Underground Railroad kom til å være den boka jeg likte best av Whitehead. Men så feil kan man ta. Denne fortellingen klusset også med virkelighetsoppfatningen min, og fortalte en historie jeg ikke har hørt før. I The Nickel Boys skal vi til Florida på 1960-tallet, hvor vi får oppleve urettferdighet på særdeles nært hold.
Forandre seg: Metode – Édouard Louis (2021)
Jeg har fornyet min sterke interesse for Louis sitt forfatterskap etter å ha hørt ham snakke om bøkene sine på Litteraturhuset i Oslo. Forandre seg: Metode var minst like sterk som Farvel Til Eddy Bellegueule og jeg elsket hvert sekund. Gleder meg til å se hva det neste blir fra Louis.
Tanker om leseåret 2023
Jeg har altfor mange planer og prosjekter som jeg vet at det sannsynligvis ikke blir noe av. Bokhylla er stappfull og likevel dro jeg på biblioteket og plukket med meg Karolines Kjærlighet av Kim Leine i løpet av årets aller første uke. Men sånn leser jeg. Det blir som det blir, og jeg liker det. I bokhylla står blant annet Krig og Fred av Tolstoy, Seierherrene av Jacobsen og en biografi om Stalin. Så det blir nok både fugl og fisk i 2023 som i 2022. Jeg skal også fortsette på Wisting-serien til Jørn Lier Horst som jeg raste meg igjennom i 2022 av ren fornøyelse. Og så skal jeg fortsette med å utforske forfattere fra ulike land og verdensdeler, og kanskje lese litt flere eldre bøker. Det står en del godbiter i bokhyllene hos meg, for å si det sånn. Men jeg er åpen for anbefalinger. Vi skal dessuten i gang med en ny syklus av bokklubben, og den byr alltid på noen gode overraskelser. God lesing alle sammen!
Legg igjen en kommentar