Labyrinten PIRANESI av Susanna Clarke

Piranesi er en roman som får det til å krible i hjernen min. Den inneholder utrolig mange referanser uten at den refererer til noe annet enn seg selv. Det skjer veldig mye samtidig som at det skjer veldig lite. Og den har veldig mange lag som åpner for ulike måter å lese og tolke den på. Det er fascinerende at en liten bok kan ha så mange detaljer uten at den blir overveldende. Selve leseopplevelsen var ikke så tilfredsstillende som jeg ønsket. Det jeg likte best har vært å tenke på boka og å snakke om den etterpå. Det er en kompleksitet der som er vanskelig å ta inn når man leser den alene for første gang. Så jeg anbefaler absolutt å lese den sammen med noen andre. Delte opplevelser er tross alt de aller beste.

The House is valuable because it is the House. It is enough in and of Itself. It is not the means to an end.

PIRANESI, Susanna Clark

---

---

Piranesi som lese- og tolkningslabyrint

Jeg vil ikke skrive så mye om handlingen i boka, fordi prosessen med å utforske universet er det mest fornøyelige med hele opplevelsen. Å bygge opp sin egen forståelse av fortellingen litt etter litt er noe jeg setter pris på med denne formen for litteratur. Piranesi kategoriseres ofte som fantasy eller science fiction. Men jeg liker ikke de kategoriene, fordi det skaper forventninger som kanskje begrenser tolkningsmulighetene. Det er en fortelling, helt enkelt. Og som i en labyrint så velger man selv hvilken vei man vil gå. Og alle veier leder videre til nye veier. Jeg startet med å følge ett spor, for så å sømløst gli over i et annet.

Jeg leste først fortellingen veldig bokstavelig, om en mann i en labyrint. Mannen har fått navnet Piranesi av Den Andre, men det betyr ikke så mye for ham. Han er uten historie og uten identitet, men det plager ham heller ikke. Fordi han eksisterer i kraft av sin utforskning av huset. Piranesi har en relasjon til statuene i vestibylene, til livet sitt som utforsker, og han trenger ingenting mer. Etter hvert gikk jeg over til en tolkning med et sterkt metaperspektiv, om hvordan Piranesi sin utforskning av labyrinten ligner på hvordan leseren går inn i en ny fortelling. Vi finner spor i gangene, våre egne spor blandet med spor som er etterlatt av andre. De kan peke ut av verket, men også inn mot seg selv. Resten er opp til oss selv.

Piranesi i et metaperspektiv

Navnet Piranesi refererer til en italiensk kunstner som avbildet uendelige labyrinter på 1700-tallet. Etter å ha lest boka besøkte jeg utstillingen av verkene på Nasjonalmuseet og det tilførte et nifst visuelt aspekt til historien. For meg så underbygde det både min bokstavelige lesning av boka, og samtidig metaperspektivet om tolkning som en uendelig labyrint. Labyrinten og Huset er også klassiske litterære motiver som kan føre deg både til Borges, Woolfe, og gresk mytologi, for å nevne noe. Hvis man er interessert i dekonstruksjon så er dette den perfekte boka å plukke fra hverandre i små biter og sette sammen igjen. Den peker til alt og samtidig bare til seg selv.

Labyrintens uendelige muligheter

Da vi diskuterte boka i bokklubben kom det frem psykologiske og filosofiske perspektiver, det kom frem historiske perspektiver, religiøse aspekter, og fantasy-elementer. Jeg tror at dette er en bok som passer for alle som liker å gruble, uavhengig av hvilket tema som interesserer deg mest. På en måte skulle jeg ønske at boka var enda mer detaljert, fordi den er veldig kort og springende. I starten gikk lesingen sakte og så plutselig skjedde det mye på veldig kort tid. Den virker også nesten villedende til tider, og jeg ble veldig opptatt av å finne ut av hva som egentlig foregikk. Strukturen i seg selv fører til mer inngående tankevirksomhet. Jeg liker godt å tenke. Og jo mer jeg tenker på den jo mer lyst får jeg til å lese den igjen.

---

Til Grubleren…

… så vil jeg anbefale å sjekke ut This Is How You Lose the Time War, som er en nøtt på samme måte som denne boka. Det samme gjelder den eminente romanen Drive Your Plow Over the Bones of the Dead. 10 av 10!

---