It’s like they say, there’s no damn business like showbusiness. You had to smile to keep from throwing up.
Billie Holiday
Mitt møte med Lady Day
Jeg er veldig glad i memoarer og selvbiografier, spesielt fra musikkbransjen. Og jeg tenkte at Lady Sings the Blues kom til å være et friskt pust etter mange bøker om syttitallsrockere. Jazzmusikken fra Holidays tid lever fremdeles i beste velgående, og Lady Day er ikonisk. I denne boka, skrevet av ghostwiter William Dufty, skulle jeg få møte Louis Armstrong, Sarah Vaughan, Benny Goodman og Ella Fitzgerald. New York og musikkbransjen på 30-, 40- og 50-tallet, liksom. Her var det mye å glede seg til. Og ja, boka leverer alt det. Alt det og mere til. Men det kommer i skyggen av øredøvende gjenkallelser av den ekstreme rasismen som preget USA. Og da slo det meg plutselig hvor naiv jeg var som ikke forutså det. Særlig fordi det selvfølgelig er det mest interessante med hele boka. Jeg vet at jeg ikke burde være sjokkert over det Holiday beskriver, men jeg er sjokkert.
Lady Sings the Blues – Billie Holiday (1956)
Sangerinnens memoar starter med historien om hvordan foreldrene møttes. De var tenåringer, de var fattige, og moren ble kastet ut hjemmefra da hun ble gravid med barnet ved navnet Eleanora Fagan i Baltimore i 1915. Det var harde tider og livet til Billie var aldri noen dans på roser. Vi får høre om prostitusjon, fengsel og rusavhengighet. Systemet er rigget mot dem og mor og datter kjemper for hverandre helt fra starten. Sakte men sikkert klatrer Billie på rangstigen over jazzmusikere på østkysten og gjør det etter hvert godt i selveste New York City. Men det hjelper lite når du ikke får bruke toalettet i konsertlokalene på turne, spise middag på hotellet, og politifolk lurer rundt hvert hjørne for en sjanse til å ta deg. Etter at det svarte bandet har spilt ferdig for de hvite bareierne selvfølgelig.
God bless the child
Store deler av boka var så vond å lese at det fullstendig overskygger det fenomenet Billie Holiday var, og fremdeles er over 50 år etter hennes død i 1959. Men hun beskriver det vonde med en slags letthet og naturlighet. Det muntlige språket med ivrig bruk av slang og tidstypiske idiomer skaper en følelse av nærhet og hverdagslighet. Og det er vanskelig å svelge når hun forteller at hun fikk blærekatarr på turne fordi hun aldri fikk bruke toalettene på hoteller eller konsertsteder, men måtte ut av turnebussen for å tisse i skogen. Eller da hun nesten ble voldtatt som 10-åring, reddes av moren, og arresteres og fengsles for uanstendig oppførsel. Det er mange lignende eksempler som også blir satt inn i en større samfunnskontekst. Bildet som Holiday maler av sitt USA er komplekst og dypt urettferdig.
You can be up to your boobies in white satin, with gardenias in your hair and no sugar cain for miles, but you can still be working on a plantation.
Billie Holiday
En unik stemme i mange sammenhenger
Jeg har hørt sangen God Bless the Child mange ganger uten å tenke på hva den må ha betydd for folk da den ble skrevet. Them that’s got shall get, them that’s not shall lose. So the Bible says and it still is news. Problemene som boka beskriver er fremdeles problemer i dag. Behandlingen av rusmisbrukere trekkes frem som et eksempel på at “them that’s not shall lose.” Og for de av oss som er interessert i black lives matters-bevegelsen, så gir denne boka et sterkt bilde av situasjonen i USA før borgerrettighetskampen. Usminket og rett på sak.
Boka er også full av små velformulerte observasjoner om livet og kjærligheten, familie og musikk. De er som små drops igjennom teksten. Det letner en historie som kan fremstå som ganske mørk. På den positive siden så gjorde Billie Holiday stor suksess i musikkbransjen. Støttespillere og fans kom tilbake til henne gang etter gang, etter fengselsopphold og avrusning. Hun hadde mange mennesker som støttet henne, og så lenge moren levde hadde de et nært forhold. Det er en fattig trøst, men kanskje musikken hennes vil oppleves som enda mer sjelfull etter et lite innblikk i storheten bak stemmen.
Vil du lese mer?
Se hva jeg har skrevet om selvbiografiene Educated av Tara Westover og I Feel Bad About My Neck av Nora Ephron. Eller så kan du lese om bøker som tar for seg BLM-tematikk og rasisme i USA, for eksempel The Underground Railroad av Colson Whitehead eller The Vanishing Half av Brit Bennett.
Sara Pepparkaka
Det lät som en väldigt intressant bok, tack för smakbiten!
Åsa
En sångerska jag inte alls vet något om, lite mer nu då alltså. 😉 Tack för smakbiten!
Em
Jeg visste heller ikke så mye om henne, så boken var spennende 🙂 God søndag!
Lottens bokblogg
Kan inte påstå att jag lyssnat på henne så mycket, men eftersom hon är en verklig ikon skulle det kunna vara intressant att läsa ändå.
Em
Man trenger ikke like jazz for å like boka tror jeg. Hun levde et intenst liv og det var en vanvittig tid.
astridterese
Jeg er ikke flink til å lese biografier. Men i det siste har jeg funnet ut at jeg liker å lese selvbiografier av forfattere. Så det kan være at jeg liker bedre biografier skrevet av personen selv.
Ha en riktig fin søndagskveld!
Em
Jeg foretrekker også at det er skrevet av personen selv. Kjendis-selvbiografier er min guilty pleasure 🙂
A ROOM OF MY OWN
en intressant kvinna med en fantastisk röst. tack för smakebit och påminnelse!