RED, WHITE & ROYAL BLUE av Casey McQuiston

“I thought, this is the most incredible thing I have ever seen, and I had better keep it a safe distance away from me. I thought, if someone like that ever loved me, it would set me on fire.»

Casey McQuiston

Mer romantikk i monitor, takk!

Bedre sent enn aldri, tenkte jeg da jeg kastet meg over fjorårets trend-bok. Etter å ha sett siste sesong av The Crown i ett jafs fortsatte jeg ivrig med å lese booktube- og bookstagramslageren Red, White & Royal Blue. Jeg har definitivt en svakhet for «fiender-til-forelskelse»-tropen i romantisk komedie. Det skjønte jeg da jeg leste The Hating Game, og det gjorde seg gjeldende her også. Boka er en kjærlighetshistorie med engelske Buckingham Palace og amerikanske Det Hvite Hus som bakteppe, hvor vi møter presidentsønn Alex og prins Henry. Men det er ingenting med denne romanen som minner om engelsk overklassedrama eller en politisk Aaron Sorkin-serie. Her møter vi disse to gutta som nettopp det – to «vanlige» unge menn. Vi tar Alex sitt perspektiv og møter Henry med en ekstrem forutinntatthet. Men GJETT hvor feil Alex tar og hvor misforstått Henry er, og hvor befriende vennskapet deres blir for begge to. *Smelt*


Red, White & Royal Blue – Casey McQuiston (2019)

Etter et kongelig bryllup i England blir USAs presidentsønn Alex Claremont-Diaz møtt med dårlig presse. Tabloidpressen bretter ut hans lange uvennskap med engelske prins Henry. Både Det Hvite Hus og kongehuset er mildt sagt misfornøyde med skandalen. Som et PR-plaster på såret blir Alex og Henry sendt på aktiviteter som skal overbevise pressen om at de faktisk er gode venner. Alex er motvillig. For ham er dette en ubeleilig forstyrrelse for hans egne politiske ambisjoner. Og blærete, snobbete prinser er heller ikke bra for imaget. Men så er ikke Henry helt hva han forestilte seg. De viser seg å ha kjemi i bøttevis og det blir umulig å stoppe gnistene fra å fly. Det starter som et publisitetsstunt og fortsetter som en hemmelig affære. Men hvor skal det ende?


Romantisk dagdrømmeri

Jeg er en smule lunken til romanen samtidig som jeg er litt fristet til å lese den igjen. Er det en selvmotsigelse, eller er det hele poenget med en romantisk komedie? Red, White and Royal Blue er en moderne versjon av kjærlighetsnovellene i damebladene som bestemoren min pleide å lese. Og jeg synes det er akkurat like spennende nå som jeg syntes da. (Veldig spennende altså!) Man blir litt forelska i både Alex og Henry, og definitivt investert i forholdet deres. Boka er skrevet nærmest som en film og scenene er veldig levende. Den er morsom og sjarmerende, akkurat som hovedpersonene. Selv om at storyen ikke føles så relevant, så har nok mange av oss vært småforelska i en venn eller en person som vi egentlig ikke liker. Og det er i vennskapene og relasjonene vi finner relevans. Det er der fortellingen blir levende. Og jeg tror det er derfor jeg kan se for meg å plukke den opp igjen på en annen regnfull dag.

Øyet som ser

Boka fungerer best hvis man tenker seg at det er en form for fantasy, fordi dette er kanskje den minst realistiske romantiske komedien jeg har lest. Men jeg er her for litt romantisk dagdrømmeri. Og jeg var underholdt fra første til siste side. Det er ingenting med denne romanen som utfordrer, verken språklig, tematisk, eller personlig. Og det gjør at den ble glemt like lett som den ble konsumert. Hvis jeg skal dra noen form for relevans ut fra fortellingen så må det være beskrivelsene av Alex og Henrys omstendigheter. Det kan være vanskelig å bli møtt med sterke forventninger om hvem og hva man skal og bør være. Og fordommer kan forvrenge oppfatningen man har av folk og situasjoner. Men det skal sies at disse gutta samtidig er blant de mest privilegerte menneskene på planeten. Jeg tror denne boka er et godt eksempel på at hvorvidt man liker den kommer av på øyet som ser. McQuiston sier det best selv:

“Sometimes you just jump and hope it’s not a cliff.”

Casey McQuiston

TAKK FOR AT DERE LESER DET JEG SKRIVER <3

Legg gjerne igjen en kommentar under innlegget, eller meld deg på nyhetsbrevet!

← Forrige innlegg

Neste innlegg →

12 kommentarer

  1. Tack för smakbiten! Jag har läst boken eller egentligen lyssnat på den och den var riktigt bra!

  2. Jaghar nog hört både bu och bä om den här boken! Men romantik är mysigt emellanåt.

  3. Tack för smakbiten. Läste romantik i min ungdom men numera är det inte min genre. Men trevligt för densom läser och gillar. 😉

  4. Jag fick tag på denna på biblioteket och valde att läsa den mest för språket. Jag trodde verkligen inte att jag skulle gilla romantisk komedi, men jag föll pladask. Jag tyckte om boken, till min egen förvåning.
    Tack för smakbit

    • Så gøy! Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg ble helt oppslukt. Og det kjennes utrolig bra 🙂

  5. Jag tyckte mycket om den här boken! Läser nog romance för verklighetsflykt så det behöver inte vara så väldigt realistiskt i omgivningarna. Men jag ska tro på att de är attraherade av varandra.

  6. känner igen titeln, men jag har inte läst den. tack för smakebiten!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

%d bloggere liker dette: