Bokomtale,  Roman

REISEN TIL LIVSVANNET – BERGSVEINN BIRGISSON

«Den som tar seg den frihet til å bestemme hva som er til beste for folk, er nettopp den som ingenting forstår, hverken i menneske eller kultur.»

Bergsveinn Birgisson

Reisen til Livsvannet av Bergsveinn Birgisson.

Tittel: Reisen til Livsvannet

Forfatter: Bergsveinn Birgisson

Utgitt: 2018

Oversatt: 2020

Vigmostad & Bjørke AS

283 sider


En kulturell krasjlanding


Reisen til Livsvannet er både en reise gjennom ytre og indre landskap. Hovedpersonen på reisen er vitenskapsmann og kongelig utsending, magister Magnús Árelius, og han skal måle opp Island. Året er 1784 og de danske koloniherrene planlegger å flytte islendingene til København i Danmark eller Finnmark i Norge. Island er konkurs og folket og buskapen dør som fluer av sykdom og nød. Dette er ikke en solskinnshistorie, men den fremstår likevel som litt komisk til tider. På reisen møter Magnus Árelius mennesker som utfordrer hans tenkemåte og hans forestillinger om seg selv og den verdenen han kommer fra.

På et tidspunkt i fortellingen beskriver Magnús Árelius seg selv som fanget i sin kultur. Og det er i hans forsøk på å frigjøre seg at boken fanget meg. Før det så gikk det noe trått i lesingen. Men når hovedpersonen åpner seg så er det som om fortellingen også åpner seg opp. Gjennom ham får leseren en rekke utfordringer i fanget som hos meg utløste mye tankevirksomhet.

Birgisson evner å få tak i hva som skjer i et menneske når han blir konfrontert med sin egen utilstrekkelighet. Det skjer i hovedpersonenes møte med mennesker som har et helt annet eksistensgrunnlag enn ham selv. Og menneskene på Island er sterkt knyttet til sitt fødested og sitt land. I forsøket på å bruke vitenskap til å bevise sin egen kultur som den mest verdige og mest riktige, så kan den miste sin individualitet og relevans. Og jeg tenker at dette er hva Magnús Árelius opplever etter hvert som han trenger dypere inn i bokas metaforiske landskap. Den islandske kulturen som han møter har røtter i menneskene og på stedene hvor mennesker lever. Og gjennom fortellingen blir denne kulturen mer og mer levende, både for leseren og for hovedpersonen.

En dansk Don Quijote?

Magnús Árelius sammenligner seg selv med Robinson Crusoe på et tidspunkt, noe jeg syntes var komisk og ganske festlig. Sammenligningen får ham til å virke mer som en slags dansk Don Quijote der han rir rundt på sin høye hest med medhjelpere som åpenbart er mer kompetente enn ham selv. Det åpner for enda mer tankevirksomhet for de av oss som er interessert i sånt. Ettervirkningene av kolonialisme og kulturelle hegemonier preger oss fremdeles og er grobunn for mye konflikt i verden, og jeg mener at det er et av de større temaene som tas opp i Birgissons halsbrekkende historie.

«Magisteren spurte på islandsk om han var hedensk. Bonden svarte at han ikke var fra heden. Heden var nord for dem, sa han og pekte opp i fjellene.»

Magnús Árelius har en veldig vitenskapelig og målbar tilnærming til virkeligheten og opplever en kulturell krasjlanding når han møter islendingene. Denne krasjen fører til mange spennende refleksjoner rundt hvor mye vitenskapen kan fortelle oss og hvordan menneskelige erfaringer og uttrykk passer inn i dette verdensbildet. Hvor er det eventuelt plass til en Gud og til tradisjonell overtro, og hva kan vi i det hele tatt kalle for vitenskap? Brevene som blir sendt tilbake til Danmark i løpet av reisen er noe av det mest underholdende med hele boka. Det er utvilsomt en veldig «flink» bok med mange detaljerte beskrivelser og den minnet meg av og til om de gotiske romanene fra 1700-tallet.

Beskrivelsene av de ytre omgivelsene speiler de indre, men i starten av fortellingen virker det ikke som om Magnús Arelius vet at han har denne dybden i seg, noe som gjør ham til en litt komisk type. Han er mest opptatt av breddegrader og måleverktøy, tobakk og penger. Men så skjer det en vending i ham som åpner ham for nye inntrykk og erfaringer. Her begynner skillet mellom virkelighet og fantasi og utviskes. Det er her romanen blir virkelig interessant synes jeg.


Takk for at du leser!

Ta gjerne en titt på det jeg skrev om romanen The Song of Achilles sist søndag. Har du lyst til å lese flere bokomtaler så skrev jeg en litt mer lunken en (sorry, not sorry) av fantasyromanen Witchmark i forrige uke. Hvis du lurer på hvem jeg er så kan du også lese litt om meg.

God lesing!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *