Vonde og vakre SHUGGIE BAIN av Douglas Stuart

Løvetannen Shuggie

For en fantastisk bok! Shuggie Bain var Booker Prize-vinneren i 2020 og denne oppvekstromanen er helt klart en vinner for meg. Wow, for en bok! Deprimerende sosialrealisme fra 1980-tallet på sitt aller beste. Omsorgen jeg føler for vesle Shuggie er så ekte, og det samme gjelder omsorgen Shuggie har for sin alkoholiserte mor Agnes. Alt er fuktig og muggent og nokså håpløst, men allikevel så klarer forfatteren å formidle en slags optimisme som man kan tro på. Boka var ikke i nærheten så deprimerende som jeg forventet, og det på tross av beskrivelser av fattigdom, voldtekt og selvmordsforsøk. Historien er helt nydelig fortalt og språket er usedvanlig levende. Omgivelsene er mugne og kvelende, men Shuggie Bain er en ekte løvetann.

“Rain was a natural state of Glasgow. It kept the grass green and the people pale and bronchial.”

Douglas Stuart

---

---

Magisk men tragisk

Det føles nesten litt galt å like denne boka så mye som jeg gjør, å være så sjarmert av Agnes og Shuggie. Når jeg koser meg med vonde beskrivelser av et liv som jeg ikke ønsker for noen, lurer jeg på om det er meningen at jeg skal føle meg skyldig. Shuggie lever i en bokstavelig og sjelelig fattigdom som er vanskelig å ta innover seg. Og han og moren utnyttes og misbrukes tidvis grovt. Fattigdommen er et grunnleggende premiss for boka og det skorter på både økonomisk og kulturell kapital. De blir på mange måter hjelpeløse og har lite kontroll i egne liv. Det er fristende å bryte ut i en digresjon om at det å løfte kvinner ut av fattigdom er det viktigste vi kan gjøre for likestillingen, men jeg skal holde meg. Fortellingen og karakterene er ikke ukjente, men de er likevel helt unike.

Drømmeren Shuggie

Shuggie blir mobbet og forfulgt for å være annerledes. Barn og voksne kaller ham alle skjellsordene for homo som man kan tenke seg. Men Shuggie opplever ikke seg selv som annerledes og derfor gjorde ikke jeg det heller. Innimellom kommer det eksempler på hvordan han er «feil,» og etter hvert erkjenner han at det ikke er noe å pugge fotballresultater kan endre. Kanskje vil dette oppleves annerledes for lesere som selv har følt mobbing på kroppen. Lesere som har med seg vonde opplevelser fra barndommen på samme måte som Shuggie. Jeg var kun på besøk i denne historien. Og det var en helt spesiell opplevelse som jeg tror at jeg har vokst på.

Fattigdommen til tross så er det en overveldende rikdom i miljøskildringene og i mor-sønn-forholdet. Relasjonen mellom Shuggie og Agnes bærer hele romanen på sine vaklende skuldre. Det uknuselige båndet mellom dem og Shuggies resiliens er det vakreste jeg har lest på lenge. Å gi opp håpet er en luksus som Shuggie ikke kan tillate seg. Håpet i håpløsheten blir nødvendig for å overleve. Det følte jeg sterkt på i lesingen. Og jeg elsket denne boka. Elsket Shuggie. Elsket hvor vondt det var. Kan ikke si mer enn at jeg anbefaler denne romanen på det sterkeste!

“She was no use at maths homework, and some days you could starve rather than get a hot meal from her, but Shuggie looked at her now and understood this was where she excelled. Everyday with the make-up on and her hair done, she climbed out of her grave and held her head high. When she had disgraced herself with drink, she got up the next day, put on her best coat, and faced the world. When her belly was empty and her weans were hungry, she did her hair and let the world think otherwise.”

Douglas Stuart

---

Hvis du likte On Earth We’re Briefly Gorgeous så tror jeg Shuggie Bain er noe for deg. God lesning!

---