Sjelfulle SØSTERKLOKKENE (Hekne #1) av Lars Mytting

Fortellingen til Mytting er så nydelig skrevet at jeg nesten blir lurt til å tro at det virkelig har skjedd. Og det er spennende hvordan han har bygd opp et komplett lite univers rundt to kirkeklokker i Gudbrandsdalen. Jeg har alltid foretrukket fortellinger fra byen. Byen igjennom tidene har fascinert meg siden jeg var liten. Så da jeg startet på reisen inn i det norske innlandet på slutten av 1800-tallet, så tok jeg meg i å lure på hvorfor så mange har anbefalt meg denne boka. Bygdekultur og -tradisjon er ikke min greie. Trodde jeg. Men Søsterklokkene viser et vakkert og mangfoldig samfunn. Et med dype røtter og ritualer, og med et fremtidsrettet og våkent blikk. Astrid Hekne er en av de fineste romankarakterene jeg har blitt kjent med på lenge. Og historien om kirkeklokkene på Butangen er så god at den må ha et snev av sannhet i seg.

Rykter er sagnenes frø, lette slik at de kan spre seg med vinden, og snare til å vokse. Innen sannheten slår rot, vil ryktene for lengst ha blomstret og blitt sine egne sannheter, for selv de villeste fantasier har det ved seg at noen har fortalt dem, og dette – at noen har fortalt noe – det er faktisk sant, selv om det som ble fortalt, aldri stemte.

SØSTERKLOKKENE, Lars Mytting

Søsterklokkene – Lars Mytting (2018)

Søsterklokkene er støpt til minne om to søstre fra Heknegården i Gudbrandsdalen. Søstrene var sammenvokst fra hofta og ned og vevde tekstiler frem til de døde, og gjorde hekneveven om til en legende. Klokkene kimer høylytt fra den gamle stavkirka i Butangen, hvor vi møter unge Astrid Hekne i 1880. En ny sogneprest kommer til bygda, og med ham kommer nye ideer, destillert kristendom, og generell modernisering. Astrid befinner seg i en krysning mellom det gamle og velkjente og det nye og fremmede. Hun har sine egne tanker om bygdelivet, religionen og fremtiden, og hun er nysgjerrig på verden. Og da en tysk arkitekt kommer til bygda for å tegne stavkirken, tar livet hennes en helt ny retning.


Elskede elskende Astrid

Vi får vite at den eksepsjonelle klangen fra søsterklokkene kommer av at de er malmfulle. Dette er en teknikk hvor det kastes sølv i malmen ved klokkestøpingen. Jo mer sølv, jo vakrere klang. Og dette tenker jeg er et godt bilde på Astrid Hekne. Hun er støpt av både malm og sølv, og det er derfor hun klinger så nydelig. Hun er ei gårdsjente med et moderne tankesett. Pragmatisk og kritisk tenkende, og samtidig romantisk og drømmende. Astrid kroppsliggjør brytningstiden hun lever i. Hun er klar for at verden skal bevege seg fremover, men hun vil ikke nødvendigvis gi slipp på arven og bygdekulturen. Jeg likte Astrid fordi hun har lager plass til begge deler. Dette viser hun i relasjonene til faren og bestefaren på Hekne, i møtet med den nye sognepresten på prestegården, og sammen med den tyske arkitekten.

Noe fremmed

De tyske arkitektene fra universitetet i Dresden beskriver Norge som nokså bakstreversk, men også som et land med mye potensiale. Og det er hva Astrid også opplever i den vesle bygda. Ofte i motsetning til sine sambygdinger. Til og med arbeidsfolk fra Bergen virker fremmede i tankesett og væremåte når de kommer til Butangen. Men Astrid ser at endring er nødvendig. For meg virker livet i Gudbrandsdalen like fremmed som bergenserne gjør på dølene, fordi min familie er nordlendinger fra kysten. Så dette innblikket i en tid og et sted som er så nært men samtidig så fjernt for meg, gav en ekstra dimensjon til leseopplevelsen.

Søsterklokker med en eventyrlig klang

Søsterklokkene er fullspekket med dramatikk, tradisjonelt bygdeliv, kulturarv, ritualer og vitenskap, moderne nyvinninger, og ikke minst stor kjærlighet. Og opplevelsen med å høre den på lydbok, lest av forfatteren selv, var helt magisk. Annerledes enn bøkene jeg vanligvis leser, men så givende og rørende. Det var et par ganger hvor jeg måtte spole tilbake for å høre seksjoner om igjen. En utrolig spennende og overraskende roman om ei gammel kirke i ei norsk bygd. Og jeg skjønner veldig godt hvorfor den har vært en bestselger. Søsterklokkene har tittelen The Bell in the Lake på engelsk, noe jeg synes er svært treffende og akkurat passelig ominøst.


Norsk litteratur …

… er noe jeg vil lese mye mer av. Og det kommer ut utrolig mye bra. Så et av mine lesemål er å lese mer norsk. Men av det jeg har lest i det siste kan jeg anbefale Jernulven av Siri Pettersen og Lucias Siste Reise av Vetle Lid Larssen.


Del innlegget:

← Forrige innlegg

Neste innlegg →

14 kommentarer

  1. den här boken verkar vara något jag skulle kunna tycka om. tack för smakebiten!

    • Den vokste på meg og endte med å gjøre at jeg satt våken på nettene 😁 God søndag!

  2. Har hört talas om boken men inte läst den. Tack för smakbiten!

  3. Känner till boken och författaren men inte läst. Kan nog vara intressant. Tack för smakbiten!

  4. Jag har läst en bok av Mytting som jag gillade, och jag har god lust att läsa den här också. Tack för påminnelsen.

    • Jeg har Svøm Med De Som Drukner i bokhylla. Den roper på meg nå 🙂 God søndag!

  5. En okänd bok för mig. Tack för smakbiten.

  6. Den här boken läste jag för ett par år sedan. Tack för smakbit

    • Så hyggelig! Jeg trodde ikke jeg kom til å like den så godt så jeg har ventet med den. Men jeg likte den kjempegodt 🙂

  7. Jag har en annan bok av författaren men har inte läst denna. Tack för smakbiten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *