Elegiske STATION ELEVEN av Emily St. John Mandel

Jeg ante ikke hvor sterkt inntrykk denne boka ville gjøre på meg da jeg først åpnet den. Hver gang jeg leste kjempet jeg med følelsen av å ville bli fort ferdig og ønsket om å bli værende i historien så lenge som mulig. Den postapokalyptiske dystopien Station Eleven ble skrevet i 2014 og handler om en pandemi som utsletter store deler av verdens befolkning. Den går i nær detalj om tiden før utbruddet, om hvordan samfunnet bryter sammen, og hva som skjer med de overlevende. Boka er ikke sensasjonell eller overdramatisk. Og det er realismen jeg syntes var aller mest ubehagelig. Så jeg tar meg selv i å lure på hva Mandel selv føler om denne boka etter å ha levd gjennom året 2020. Fordi hver eneste side bød på sterke inntrykk. Den har noe elegisk over seg. Noe poetisk og sørgende. En lengsel tilbake til den moderne verdenen.

She was thinking about the way she’d always taken for granted that the world had certain people in it, either central to her days or unseen and infrequently thought of. How without any one of these people the world is a subtly but unmistakably altered place, the dial turned just one or two degrees.

STATION ELEVEN, Emily St. John Mandel

Station Eleven – Emily St. John Mandel (2014)

Like før en knusende pandemi tar overhånd, dør en anerkjent skuespiller på scenen mens han fremfører King Lear i Toronto. Livet hans står ikke til å redde. Tjue år senere møter vi en omreisende teatertrupp i en post-pandemisk verden. De reiser fra småby til småby og fremfører Shakespeare. Kirsten og de andre skuespillerne og musikerne beveger seg igjennom et landskap som er ugjenkjennelig. Ingen teknologi, ingen infrastruktur og ingen felles institusjoner. Familie har fått en ny definisjon, og det samme har fare. En dag oppdager symfonien at de har mistet to av sine medlemmer og de får høre om en mystisk profet som regjerer med jernhånd i området. Vi får oppleve verden igjennom øyene til flere ulike karakterer på deres ferd igjennom det største paradigmeskiftet i sivilisasjonens historie.


En utforskning av menneskeligheten

Det viktigste for meg i denne historien er relasjonene mellom menneskene. Identitet er ofte nært knyttet til stedet vi kommer fra og familien og vennene våre. Så hva skjer med oss når alt det blir borte? Når omstendigheter tar deg bort fra det som gir deg trygghet? Dette er spørsmål som stilles i Station Eleven. Og jeg kjenner at det er vanskelig å gå for dypt inn i de problemstillingene, fordi da får jeg den samme overveldende følelsen jeg fikk da jeg leste boka. Når jeg snakker om den med venner og familie så sier jeg at boka er bra og at jeg liker den veldig godt, men at den kanskje ikke passer for alle helt enda. Nedstengningen i 2020 er fremdeles friskt i minnet for mange av oss og da kan en roman som denne bli veldig intens. Og det taler for Station Elevens mange sterke kvaliteter.

Station Eleven – En kløft i tiden

Fortellingen leker seg med tidslinjen og perspektiver, noe jeg likte veldig godt. Romanen utforsker temaer som modernitet, kjærlighet, ensomhet, relasjoner og identitet, gjennom en ødeleggende pandemi. Jeg ble veldig knyttet til alle karakterene. Både Arthur, Miranda, Kirsten, Jeevan, Frank, August, Clarke og de andre. De er ulike og sammensatte og ikke nødvendigvis like sjarmerende bestandig. Men det var noe i alle som jeg satte pris på. Og alle gav meg viktige tanker om bokens temaer. De viser oss litt av hva som skjer med mennesker når en katastrofal unntakssituasjon blir normalen. Når flyreiser, internett og telefoner nærmest over natta blir science fiction, og et urørt hus fremstår som en utopi, så må man reflektere over alt som vi tar for gitt. Og når lovløse tilstander gir fritt lende til ekstreme grupperinger, da må man ta noen valg om hva slags samfunn en selv har lyst til å leve i.

En gave inni en gave inni en gave

Tittelen Station Eleven refererer til en upublisert sci-fi-tegneserie som Miranda jobber med i årevis. Den har også et postapokalyptisk narrativ, hvor menneskene har ødelagt jorda og må tilpasse seg nye levemåter på en romstasjon. Der venter og lengter alle menneskene etter å finne tilbake til det tapte. Vi får mange beskrivelser av tegningene og følelsene Miranda gjennomgår i perioden hvor hun jobber med bildene. Det gir et slags absurd drømmeperspektiv og kraftfullt visuelt element til en ellers grå virkelighet. Og det viser til hvor allsidig sci-fi er, når det kan fungere som et metaperspektiv inni en fantasyroman. Det blir som en gave inni en gave.

Ensomhet, tap og lengsel ble sterke temaer i både i tegneserien og romanen Station Eleven. Hvem trenger du når hele verden snus på hodet? Hva ville du savnet mest? Hvem har du funnet på veien igjennom livet som du aldri vil være foruten? Hvilken side står du på når en mystisk profet trosser alle verdiene du står for, selv etter at verden har gått under?


Mer postapokalypse?

Det har blitt lagd en serie av denne filmen som jeg har hørt skal være bra. Jeg tenker den kan passe for dere som liker The Last of Us og The Walking Dead, bare at Station Eleven ikke har noen horrorelementer. Station Eleven er skummel fordi den er realistisk! Så hvis du vil lese ikke-skumle bøker som ligner på denne så anbefaler jeg (igjen) Rebecca Roanhorse og fabelaktige Trail of Lightning og Storm of Locusts. Elsk!


Del innlegget:

← Forrige innlegg

12 kommentarer

  1. Denna ska jag snart läsa. Som första bok i februari 😁

  2. Orkar man läsa dystopier om pandemier nu? Jag är lite tveksam, någon annan skrev också en smakbit från en annan bok i samma ämne. Tack för smakbit, ska fundera…

    • Nei det er et godt spørsmål. Jeg har blandede følelser om akkurat det. Men boka var veldig fin til tross for at det er et vondt tema 😃

  3. Den vill jag läsa. Hade lånat hem den från biblioteket men hann inte läsa den innan jag måste lämna tillbaka den. Får försöka igen.

    • Den var veldig trist og fin og spennende på en gang ❤ Jeg likte den godt, selv om at det var ubehagelig å lese om en pandemi som er så lik den vi har vært igjennom.

  4. Jag tyckte mycket om den här!

  5. har svårt med dystopier. och särskilt om pandemier. allt tycks mig för nära. tack för smakebiten!

  6. Jag har lite blandade känslor inför dystopier. I synnerhet de som handlar om en pandemi. Tror inte jag har fått perspektiv än.

    • Nei, jeg må innrømme at det gjorde litt vondt innimellom, og det forventet jeg ikke. Men det gikk akkurat.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *