• Bokomtale,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: The Silent Patient

    Thriller night!

    Jeg har nettopp fullført den psykologiske thrilleren The Silent Patient av Alex Michaelides og bobler over av tanker og grublerier. Boka er en bestselger som er smart og full av driv, og som overrasket meg på mange måter. Dette er ikke en bok jeg ville plukket opp på egenhånd, men den er første bok ut i høstens bokklubb. Jeg likte den helt greit fra starten, men den møtte ikke mine forventninger til hva en thriller skal være. Etter hvert som jeg kom inn i historien innså jeg at dette er en roman som er smart nok til å være akkurat hva den vil. Boka fikk en egen unik identitet og jeg ble veldig investert i fortellingen og karakterene. Den bruker en gresk tragedie som bakteppe, noe jeg setter stor pris på. Likevel syntes jeg at det tok akkurat litt for lang tid før det ble spennende. Kapitlene er korte og fremstår som små scener og skaper fremdrift som gjør boka både lettlest og skarp. Ingenting er tilfeldig. Som sagt, det er en smart bok.

    As you will see, it’s an incredible story – of that there is no doubt. Whether you believe it or not is up to you.

    Alex Michaelides

    The Silent Patient – Alex Michaelides (2019)

    «Alicia Berenson was thirty-three years old when she killed her husband,» sier fortelleren i starten av første kapittel. Fortelleren er psykologen Theo Faber. Han bærer på et brennende ønske om å hjelpe Alicia som bor på en psykiatrisk institusjon og ikke har ytret et ord på sju år. Ikke et ord om drapet, om hun er skyldig, eller motivet bak handlingen. Ingenting. Fortellingen består av to handlingstråder, tilhørende Alicia og Theo. Vi har Alicia sine dagbøker som starter noen uker før drapet, og vi har Theos gjenfortelling av hvordan han går frem for å få Alicia i tale sju år senere. For å hjelpe Alicia snakker han med menneskene i hennes liv og samarbeider med kollegaene på institusjonen. Vi blir også involvert i hans privatliv og får avdekke noe av drivkraften bak ønsket om å hjelpe Alicia. Theo fremstår like mye detektiv som psykolog og Alicia fremstår like mye offer som morder. Men kan Theo hjelpe Alicia med å finne sin stemme?


    The Sound of Silence – Smart spenning

    Boka preges av tro, tvil og en generell mangel på tillit. Det er alt som ikke sies som skaper spenning. Som leser er det vanskelig å stole på noen av karakterene, inkludert Alicia og Theo. Særlig når Theo lover at han ikke skal påvirke gjenfortellingen av hendelsesforløpet. At han skal la hendelsene snakke for seg selv, fri for farge og løgner. Kommunikasjon fremstår som et viktig ledemotiv. Både på grunn av selve utformingen av teksten og hvordan den formidles til oss som lesere, men også det at vi får en gjenfortelling av samtaleterapi. Den ene parten i terapisituasjonen er veldig verbal mens den andre kommuniserer via kroppsspråk. Alt dette tolkes og formidles gjennom Theo, som har uklare intensjoner annet enn at han ønsker å hjelpe. Denne typen kommunikasjon kan vi se mellom flere av karakterene, blant annet mellom Theo og kona Kathy. Poengteringen av non-verbal kommunikasjon er noe jeg setter pris på og som gledet meg gjennom lesingen.

    Jeg er veldig glad i en upålitelig forteller som tvinger meg til å tenke selv. Jeg er glad i en tekst som snakker til meg gjennom selve utformingen i tillegg til innholdet. Jeg elsker hvor mye denne boka fikk meg til å gruble og tolke uten at det ble innviklet eller komplisert. Perfekt høstlesning, perfekt for oss som ikke leser så mange thrillere, perfekt for alle som liker smarte bøker med spenning og driv!


    Flere smarte bøker, kanskje?

    Hvis du også liker bøker hvor utformingen er like viktig som innholdet, så kan mine innlegg om This Is How You Lose the Time War eller Normal People være interessante. Hvis du bare vil nerde så elsket-elsket-elsket jeg dokumentaren East West Street. Eller du kan legge igjen en kommentar med spenningsromaner eller thrillere som du kan anbefale!

  • Bokomtale,  Fantasy,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: A Court of Frost and Starlight

    “The weaver went on, “I have to create, or it was all for nothing. I have to create, or I will crumple up with despair and never leave my bed. I have to create because I have no other way of voicing this.” Her hand rested on her heart, and my eyes burned. “It is hard,” the weaver said, her stare never leaving mine, “and it hurts, but if I were to stop, if I were to let this loom or the spindle go silent …” She broke my gaze at last to look to her tapestry. “Then there would be no Hope shining in the Void.”

    Sarah J. Maas

    Magisk virkelighetsflukt for massene

    Denne helgen har jeg lest A Court of Frost and Starlight av Sarah J. Maas og det har vært skikkelig avslappende. Boka er en slags epilog til triologien A Court of Thorns and Roses og samler trådene etter seriens store finale. Fantasyserien fanget meg fullstendig og var noe annet enn hva jeg har lest før, fordi den er ren underholdning fra start til slutt. I starten fremstår fortellingen som en variant av Skjønnheten og Udyret. Og til tross for at det har vært min Disney-favoritt i alle år, så var jeg skeptisk i starten. MEN denne serien er full av overraskelser og har karakterutvikling i bøtter og spann. Magien hentes fra naturkreftene og universet som Maas bygger opp er utrolig spennende og komplekst. Vi blir tatt med på en reise full av interessante magiske skapninger og saftige politiske intriger. Det er bøker som har engasjert meg i en TOTAL virkelighetsflukt, noe som trengs innimellom.


    A Court of Thorns and Roses-serien – Sarah J. Maas (2015-2018)

    I sentrum av dette fantasyuniverset står Feyre, ei ung jente som bor i et nedslitt hus sammen med sine to søstre og sin ruinerte far. Feyre gjør alt hun kan for å ta vare på familien sin, til tross for at hun er yngst i flokken. Hun liker å tegne og male og hun har en kjæreste som hun treffer innimellom. Men oftest ser vi henne på jakt med pil og bue i den iskalde vinterskogen for å skaffe mat. En kveld ser hun et rådyr og en ulv i skogen. Feyre bestemmer seg for å drepe ulven for å få tak i rådyrkjøttet for at familien hennes skal overleve vinteren. Det skal vise seg å være det viktigste valget i hennes liv. Ulven hun har drept er nemlig en fe fra et magisk rike, og Feyre blir hentet til dette riket for å sone straffen for å ha tatt et uskyldig liv. Der møter hun en virkelighet hun ikke ante eksisterte. Inkludert skrekkelige skapninger og onde krefter som endrer livet hennes for alltid.


    «I love you,» I said, and stabbed him.

    Serien består av tre romaner og en kortroman, A Court of Thorns and Roses (#1), A Court of Mist and Fury (#2), A Court of Wings and Ruin (#3) og A Court of Frost and Starlight (#3.1). Bok to er utvilsomt min favoritt og den første er den som for meg var svakest. Universets og karakterenes kompleksitet er i konstant utvikling og det blir aldri kjedelig. Når du tror du vet hva som skjer så kastes du inn i et nytt spill, sammen med hovedkarakteren. Leseren vet det Feyre vet og vi blir kjent med verdenen gjennom hennes inntrykk og indre monolog. Vi utvikler oss sammen med henne. Jeg har tekstet venner som kjenner serien underveis i lesningen for å uttrykke alle følelsene og raljere over plot twistene. Dette er ikke en serie som har satt i gang refleksjoner eller undringer, men som har revet meg med i en virvelvind av drama, følelser, hemmeligheter og intriger. Her snakker vi HIGH STAKES DRAMA folkens. Perfekt sommerlesning kanskje?


    Håper det smakte!

    Er du fysen på mer så kan du finne flere smakebiter fra andre herlige bokbloggere hos Mari HER. Hvis er interessert i fantasy kan du lese det jeg har skrevet om romanen Trail of Lightning (som jeg ELSKET) eller Witchmark, eller om hvordan jeg ble en fantasyentusiast.