• Bokomtale,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Red, White & Royal Blue

    “I thought, this is the most incredible thing I have ever seen, and I had better keep it a safe distance away from me. I thought, if someone like that ever loved me, it would set me on fire.»

    Casey McQuiston

    Mer romantikk i monitor, takk!

    Bedre sent enn aldri, tenkte jeg da jeg kastet meg over fjorårets trend-bok. Etter å ha sett siste sesong av The Crown i ett jafs fortsatte jeg ivrig med å lese booktube- og bookstagramslageren Red, White & Royal Blue. Jeg har definitivt en svakhet for «fiender-til-forelskelse»-tropen i romantisk komedie. Det skjønte jeg da jeg leste The Hating Game, og det gjorde seg gjeldende her også. Boka er en kjærlighetshistorie med engelske Buckingham Palace og amerikanske Det Hvite Hus som bakteppe, hvor vi møter presidentsønn Alex og prins Henry. Men det er ingenting med denne romanen som minner om engelsk overklassedrama eller en politisk Aaron Sorkin-serie. Her møter vi disse to gutta som nettopp det – to «vanlige» unge menn. Vi tar Alex sitt perspektiv og møter Henry med en ekstrem forutinntatthet. Men GJETT hvor feil Alex tar og hvor misforstått Henry er, og hvor befriende vennskapet deres blir for begge to. *Smelt*


    Red, White & Royal Blue – Casey McQuiston (2019)

    Etter et kongelig bryllup i England blir USAs presidentsønn Alex Claremont-Diaz møtt med dårlig presse. Tabloidpressen bretter ut hans lange uvennskap med engelske prins Henry. Både Det Hvite Hus og kongehuset er mildt sagt misfornøyde med skandalen. Som et PR-plaster på såret blir Alex og Henry sendt på aktiviteter som skal overbevise pressen om at de faktisk er gode venner. Alex er motvillig. For ham er dette en ubeleilig forstyrrelse for hans egne politiske ambisjoner. Og blærete, snobbete prinser er heller ikke bra for imaget. Men så er ikke Henry helt hva han forestilte seg. De viser seg å ha kjemi i bøttevis og det blir umulig å stoppe gnistene fra å fly. Det starter som et publisitetsstunt og fortsetter som en hemmelig affære. Men hvor skal det ende?


    Romantisk dagdrømmeri

    Jeg er en smule lunken til romanen samtidig som jeg er litt fristet til å lese den igjen. Er det en selvmotsigelse, eller er det hele poenget med en romantisk komedie? Red, White and Royal Blue er en moderne versjon av kjærlighetsnovellene i damebladene som bestemoren min pleide å lese. Og jeg synes det er akkurat like spennende nå som jeg syntes da. (Veldig spennende altså!) Man blir litt forelska i både Alex og Henry, og definitivt investert i forholdet deres. Boka er skrevet nærmest som en film og scenene er veldig levende. Den er morsom og sjarmerende, akkurat som hovedpersonene. Selv om at storyen ikke føles så relevant, så har nok mange av oss vært småforelska i en venn eller en person som vi egentlig ikke liker. Og det er i vennskapene og relasjonene vi finner relevans. Det er der fortellingen blir levende. Og jeg tror det er derfor jeg kan se for meg å plukke den opp igjen på en annen regnfull dag.

    Øyet som ser

    Boka fungerer best hvis man tenker seg at det er en form for fantasy, fordi dette er kanskje den minst realistiske romantiske komedien jeg har lest. Men jeg er her for litt romantisk dagdrømmeri. Og jeg var underholdt fra første til siste side. Det er ingenting med denne romanen som utfordrer, verken språklig, tematisk, eller personlig. Og det gjør at den ble glemt like lett som den ble konsumert. Hvis jeg skal dra noen form for relevans ut fra fortellingen så må det være beskrivelsene av Alex og Henrys omstendigheter. Det kan være vanskelig å bli møtt med sterke forventninger om hvem og hva man skal og bør være. Og fordommer kan forvrenge oppfatningen man har av folk og situasjoner. Men det skal sies at disse gutta samtidig er blant de mest privilegerte menneskene på planeten. Jeg tror denne boka er et godt eksempel på at hvorvidt man liker den kommer av på øyet som ser. McQuiston sier det best selv:

    “Sometimes you just jump and hope it’s not a cliff.”

    Casey McQuiston

    TAKK FOR AT DERE LESER DET JEG SKRIVER <3

    Legg gjerne igjen en kommentar under innlegget, eller meld deg på nyhetsbrevet!

  • Bokomtale,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Little Fires Everywhere

    Little Fires Everywhere er en karakterdrevet fortelling som presenterer leseren for mer enn ett etisk dilemma. Likevel uten å kreve at du mener noe selv, fordi karakterene gjør det for deg. Alle har sitt unike perspektiv som er basert i deres personlighet og deres liv. Vi møter familien Richardson i deres pent ordnede hjem og pent ordnede liv, en familie på seks som tilsynelatende er så gjennomsnittlige som du får det. Og nettopp fremstillingen av det «normale» og det «vanlige» gjør Mrs. Richardson til en av de mest interessante og ubehagelige karakterene jeg har blitt kjent med på lenge. Familien Warren er en mor og hennes datter som dukker opp i Shaker Heights og forstyrrer familien Richardsons ellers strømlinjeformede tilværelse. Vi får se hvordan deres interaksjoner med hverandre får alle til å reflektere over egne holdninger. Dette kan også føre til refleksjon hos leseren, hvis du er av det reflekterende slaget riktignok.

    “One had followed the rules, and one had not. But the problem with rules… was that they implied a right way and a wrong way to do things. When, in fact, most of the time they were simply ways, none of them quite wrong or quite right, and nothing to tell you for sure what side of the line you stood on.”

    Celeste Ng

    Little Fires Everywhere – Celeste Ng (2017)

    Vi møter familien Richardson utenfor deres hjem i Shaker Heights, Ohio, idet huset deres brenner ned. Vi får høre hvordan alle i nabolaget visste at det var noe rart med familien og at de ikke er overrasket over at yngstedatteren deres en dag kom til å tenne på huset. Forløperen til brannen er inntoget av Mia Warren og datteren Pearl som flytter inn i leieboligen til Richardsonfamilien. Mia jobber deltid som hushjelp hos familien og Pearl er ofte på besøk og blir venner med tenåringene deres, spesielt sønnen Moody. Da Mia oppdager at venner av Richardsonfamilien ønsker å adoptere en kinesisk baby mot morens vilje starter en etisk konflikt mellom de to kvinnene, Mia og Mrs. Richardson. Konflikten får konsekvenser for alle menneskene i deres nærhet.


    Vi har alle kastet stein i glasshus

    Romanen er tett befolket med usympatiske kvinnekarakterer, og det er forfriskende. Noen er mer sammensatte enn andre. Men selv de som ikke er så kompliserte har alle sin egen historie og tilbyr noe eget til dynamikken i fortellingen. De problematiserer hendelser og temaer som er sentrale i de fleste jenter og kvinners liv. Og jeg har aldri lest en roman som har tatt for seg temaer som hva det vil si å være en mor og en forelder på denne måten. Den tar for seg de uoppnåelige kravene som stilles til unge jenter og valgene de må ta som kan få konsekvenser for resten av deres liv. Ingenting sensasjonaliseres, men svarene på etiske problemstillinger virker snarere dagligdagse. Vi ser blant annet dobbeltmoral, hverdagsrasisme, slutshaming, og maktmisbruk.

    Mrs. Richardson er en dame jeg kan skrive om i dagevis! Hun ser seg selv som selve standardborgeren, en som andre skulle ønske de var, etisk og med korrekte holdninger, en som kan rettferdiggjøre alle sine handlinger med gode intensjoner. Hun presenterer mange av de etiske dilemmaene som preger romanen. Og fordi hun har samme privilegerte majoritetsbakgrunn som meg så treffer deg meg på en litt ubehagelig måte. Elena Richardson ser ikke sin egen posisjon i samfunnet og tolker alle andre ut fra sitt ståsted. Hun opplever sitt synspunkt som normalen, dels det optimale, som alle andre kan og bør dømmes ut fra. Det gjør at hun har en del ekle holdninger til andre kvinner og folk med minoritetsbakgrunn. Og fordi handlingen finner sted på nittitallet så reagerer ingen på at hun «ikke ser rase» eller at jenter burde «vite bedre» når det kommer til seksualhelse og -moral.

    … og møtt oss selv i døra.

    Historien er forholdsvis enkel, men tematikken er alt annet. Boka var litt treig i starten, men avsluttet med et smell, og den gav meg mye å tenke på. Kanskje litt ekstra fordi jeg er en fersk forelder selv. Gjennom fortellingen får vi hele Mia Warrens historie og vi blir involvert i livene til tenåringsbarna deres. Men det er Mrs. Richardson som fanget min oppmerksomhet. Det at hun nesten konsekvent omtales som Mrs. Richardson (selv i sin egen indre monolog) sier noe om hvordan hun definerer seg selv – nemlig ut fra sin mann og sin familie. Hennes historie er nok historien til mange kvinner, både før og nå. Så jeg spør meg selv om hvorfor jeg er så snar med å dømme henne når romanen i seg selv viser frem hvor uheldig det er å stille seg til doms over andre kvinners liv. Mrs. Richardson blir nok med videre på et vis, og det sier kanskje nok om hvordan jeg opplevde denne boka?

    “Was she the bird trying to batter its way free, or was she the cage?”

    Celeste Ng

    Liker du utfordrende damer?

    Da kan du lese om Marianne i Normal People, eller Addie i The Invisible Life of Addie LaRue, og du kan møte fantasyheltinnen Bryce. Vil du lære mer om rasisme kan du utforske Why I’m No Longer Talking to White People About Race. På gjensyn 🙂

  • Bokomtale,  Fantasy,  Historisk fiksjon,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: The Invisible Life of Addie LaRue

    The Invisible Life of Addie LaRue er på overflaten en faustisk beretning om en ung jente som selger sjela til djevelen for ubegrenset frihet. Hun lengter etter muligheten til å anerkjennes som et fritt individ med eierskap over egen skjebne. Under denne overflaten ligger en tankevekkende utforskning av hvordan relasjoner er det som gjør oss menneskelige. Det er i relasjoner og delte erfaringer vi danner en følelse av tilhørighet og en forståelse av hvem vi er som individer. Det er gjennom empati at vi virkelig evner å elske hverandre. Og dette aspektet ved romanen var en interessant og aktuell understrøm som forsterket de eventyrlige og romantiske sidene ved fortellingen. Så hva er egentlig frihet? Hva skjer hvis et menneske eksisterer uten relasjoner og bånd til andre? Dette blir Addie nødt til å reflektere over når hun får sin etterlengtede frihet og ingen lenger husker henne.

    “Being forgotten, she thinks, is a bit like going mad. You begin to wonder what is real, if you are real. After all, how can a thing be real if it cannot be remembered?”

    V. E. Schwab

    The Invisible Life of Addie LaRue – V. E. Schwab (2020)

    Adeline er ei helt vanlig jente som lever i en fransk landsby på starten av 1700-tallet. Men en ting gjør Adeline annerledes, nemlig det at hun lengter etter frihet. Men for henne er det få alternativer annet enn å gifte seg. Foreldrene ønsker å gifte henne bort til en enkemann, og til tross for advarsler ber hun i ren og skjær desperasjon om hjelp til guden som hersker etter mørkets frembrudd. Og Adeline ender med å inngå en avtale med Mørket. Adeline selger sjela si for ubegrenset frihet til uendelig tid. Avtalen kommer selvfølgelig med uforutsette følger. Alle hun kommer i kontakt med glemmer henne så snart hun er utenfor synsvidde. Den såkalte friheten fører til at hun ikke kan avgi merker i verden, verken på ting eller mennesker. Hun kan ikke ytre sitt navn eller fortelle sin historie, og hun kan heller ikke skape noe. Hun er helt alene. Helt til en dag i New York i 2014 hvor hun møter Henry, som endrer livet hennes for alltid.


    «People who need people» + total frihet

    Da jeg skulle velge bok denne gangen føltes det litt ekstra viktig, fordi det er den første jeg har lest etter at jeg fikk barn i oktober og lesetid per dag skrumpet betydelig inn. Konsentrasjonen har vært dårlig, så jeg måtte velge en bok som fanget oppmerksomheten og leverte på underholdningsfronten. Og boka jeg valgte leverte over alle forventninger. Ikke bare har jeg hygget meg med en god historie både på dagen og midt på natten, men leseprosessen har gitt meg en følelse av å komme tilbake til meg selv. Og det har vært fint å lese en roman som handler så mye om relasjoner og menneskets behov for å bli sett og anerkjent. Hvem er vi egentlig uten bånd til våre medmennesker? Hva er egentlig frihet? Addie er verken datter, venn, nabo, kjæreste eller medmenneske, fordi ingen husker henne lenge nok til å vite at hun eksisterer. Djevelen er den eneste konstante skikkelsen i hennes endeløse tilværelse, og hva gjør det med en person? Addie LaRues historie er en om frihet, tidløshet, ensomhet, tomme eller unnvikende blikk gjennom tre århundrer.

    Jeg forventet ikke å like denne romanen så godt som jeg gjorde. Språket føles tidvis litt påtatt og overdrevet gammeldags, samtidig som at det skaper en stemning som kler tematikken. Historien foregår over en fryktelig lang tidsperiode, men uten å overforklare så byr det på en kontekst som viser hvor vanskelig det er å være kvinne selv med ubegrenset frihet. Addies søken etter kontakt og kjærlighet er altoppslukende, men det føles ikke banalt eller klisjefylt. Den stiller store spørsmål uten å overdrive eller bli grandios. Kort oppsummert så var dette en svært stemningsfull og fornøyelig leseopplevelse. Akkurat hva jeg trengte!


    Vil du lese mer?

    Du finner lenker til andre smakebiter HER! Jeg har skrevet mer om fantasy HER, og hvis du liker romantikk kan du sjekke ut det jeg har skrevet om The Hating Game eller This Is How You Lose the Time War. Ettersom jeg er helt oppslukt av verdens nydeligste lille baby for tiden så vet jeg ikke hvor ofte jeg kommer til å oppdatere bloggen, men jeg håper dere vil besøke meg igjen senere <3

  • Bokomtale,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: The Silent Patient

    Thriller night!

    Jeg har nettopp fullført den psykologiske thrilleren The Silent Patient av Alex Michaelides og bobler over av tanker og grublerier. Boka er en bestselger som er smart og full av driv, og som overrasket meg på mange måter. Dette er ikke en bok jeg ville plukket opp på egenhånd, men den er første bok ut i høstens bokklubb. Jeg likte den helt greit fra starten, men den møtte ikke mine forventninger til hva en thriller skal være. Etter hvert som jeg kom inn i historien innså jeg at dette er en roman som er smart nok til å være akkurat hva den vil. Boka fikk en egen unik identitet og jeg ble veldig investert i fortellingen og karakterene. Den bruker en gresk tragedie som bakteppe, noe jeg setter stor pris på. Likevel syntes jeg at det tok akkurat litt for lang tid før det ble spennende. Kapitlene er korte og fremstår som små scener og skaper fremdrift som gjør boka både lettlest og skarp. Ingenting er tilfeldig. Som sagt, det er en smart bok.

    As you will see, it’s an incredible story – of that there is no doubt. Whether you believe it or not is up to you.

    Alex Michaelides

    The Silent Patient – Alex Michaelides (2019)

    «Alicia Berenson was thirty-three years old when she killed her husband,» sier fortelleren i starten av første kapittel. Fortelleren er psykologen Theo Faber. Han bærer på et brennende ønske om å hjelpe Alicia som bor på en psykiatrisk institusjon og ikke har ytret et ord på sju år. Ikke et ord om drapet, om hun er skyldig, eller motivet bak handlingen. Ingenting. Fortellingen består av to handlingstråder, tilhørende Alicia og Theo. Vi har Alicia sine dagbøker som starter noen uker før drapet, og vi har Theos gjenfortelling av hvordan han går frem for å få Alicia i tale sju år senere. For å hjelpe Alicia snakker han med menneskene i hennes liv og samarbeider med kollegaene på institusjonen. Vi blir også involvert i hans privatliv og får avdekke noe av drivkraften bak ønsket om å hjelpe Alicia. Theo fremstår like mye detektiv som psykolog og Alicia fremstår like mye offer som morder. Men kan Theo hjelpe Alicia med å finne sin stemme?


    The Sound of Silence – Smart spenning

    Boka preges av tro, tvil og en generell mangel på tillit. Det er alt som ikke sies som skaper spenning. Som leser er det vanskelig å stole på noen av karakterene, inkludert Alicia og Theo. Særlig når Theo lover at han ikke skal påvirke gjenfortellingen av hendelsesforløpet. At han skal la hendelsene snakke for seg selv, fri for farge og løgner. Kommunikasjon fremstår som et viktig ledemotiv. Både på grunn av selve utformingen av teksten og hvordan den formidles til oss som lesere, men også det at vi får en gjenfortelling av samtaleterapi. Den ene parten i terapisituasjonen er veldig verbal mens den andre kommuniserer via kroppsspråk. Alt dette tolkes og formidles gjennom Theo, som har uklare intensjoner annet enn at han ønsker å hjelpe. Denne typen kommunikasjon kan vi se mellom flere av karakterene, blant annet mellom Theo og kona Kathy. Poengteringen av non-verbal kommunikasjon er noe jeg setter pris på og som gledet meg gjennom lesingen.

    Jeg er veldig glad i en upålitelig forteller som tvinger meg til å tenke selv. Jeg er glad i en tekst som snakker til meg gjennom selve utformingen i tillegg til innholdet. Jeg elsker hvor mye denne boka fikk meg til å gruble og tolke uten at det ble innviklet eller komplisert. Perfekt høstlesning, perfekt for oss som ikke leser så mange thrillere, perfekt for alle som liker smarte bøker med spenning og driv!


    Flere smarte bøker, kanskje?

    Hvis du også liker bøker hvor utformingen er like viktig som innholdet, så kan mine innlegg om This Is How You Lose the Time War eller Normal People være interessante. Hvis du bare vil nerde så elsket-elsket-elsket jeg dokumentaren East West Street. Eller du kan legge igjen en kommentar med spenningsromaner eller thrillere som du kan anbefale!

  • Bokomtale,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: The Hating Game

    Romantikk på kontoret – fra fiendtlighet til forelskelse

    Mine bokelskende søstre har snakket entusiastisk om denne romantiske komedien i flere uker, så jeg bestemte meg for å sjekke ut The Hating Game av Sally Thorne. Jeg elsker kjærlighetshistorier, men er ikke så bevandret i den litterære romcom-sjangeren. Litteraturviteren i meg har ført til en dragning mot romansene i Tre Kamerater av Remarque og Birdsong av Faulks, mer enn denne typen fortelling. Til tross for at The Hating Game gjorde meg nervøs i begynnelsen, så skal jeg fortelle om hvorfor jeg koser meg så mye med denne lydboken. Til alle skeptikere der ute: ikke vær redd for å ta et steg ut av komfortsonen. Romansjangeren blomstret tross alt allerede for 300 år siden som kvinneunderholdning. Så hvorfor ikke la oss underholde? Jeg er klar for virvelvinden i romantiske komedier. Bring it on, baby!

    Both love and hate are mirror versions of the same game – and you have to win. Why? Your heart and your ego. Trust me, I should know.

    Sally Thorne

    The Hating Game – Sally Thorne (2016)

    Lucy Hutton jobber i forlagsbransjen og etter sammenslåingen av to bransjekonkurrerenter må hun dele kontor med en mann hun HATER, Joshua Templeman. Lucy er en flink ung kvinne som elsker litteratur og brenner for jobben, mens Joshua Templeman (ifølge Lucy) er snerpete og anal og mest opptatt av salgstall. Hatet Lucy føler for Joshua er hundre prosent gjensidig, hvilket resulterer i et spill mellom de to kollegaene. De rapporterer hverandre til HR, de spionerer og utfordrer hverandre på daglig basis. Når begge blir aktuelle for den samme forfremmelsen blir spillet mer intenst. Hvis Lucy får forfremmelsen blir hun Joshuas sjef, men hvis ikke må hun slutte. Ydmykelsen vil være for stor. Mye står på spill og Lucy er helt oppslukt av the hating game. Så oppslukt at hun har sexy drømmer om sin erkefiende og begynner å kle seg mer utfordrende på jobb. Spillet leder dem til å dele et hett kyss i heisen på vei fra kontoret, noe som skifter hele dynamikken mellom dem. Lucy begynner å lure på hva som egentlig foregår bak fasaden til Joshua.


    En behagelig og balansert «slow burn»

    Denne romantiske komedien er en slow burn som pirrer uten å bli klein. Det er en veldig sexy bok på mange måter. Dette tror jeg kommer av hvordan forfatteren langsomt og møysommelig «kler av» karakterene sine gjennom historien. De blir mer og mer intime med hverandre på et personlig plan. Beskrivelsene av omgivelser og omstendigheter er med på å gjøre universet levende og gjør meg engasjert i karakterene. Jeg nyter prosessen deres med å bli kjent. Og jeg liker hvordan Thorne viser at forutinntatte holdninger og ideer som vi har om andre mennesker ofte handler aller mest om oss selv. Jeg liker hvordan Lucy blir bedre kjent med seg selv etter hvert som at hun blir kjent med Joshua. Jeg liker hvordan de snakker sammen, noe som fungerer veldig godt i lydbokformatet. Men som sagt, det er helt klart en veldig slow burn uten for mange krumspring. Bildet av den smarte og utilgjengelige, høye, mørke og muskuløse drømmemannen føles litt datert. Men det er noe jeg kan leve med. Boken oser ikke akkurat av storslått litterær kvalitet, men oppbyggingen av historien skaper en behagelig balanse. Akkurat nå er The Hating Game akkurat hva jeg trenger i mitt liv.  


    MER ROMANTIKK?

    Hvis du liker kjærlighetshistorier så kan du for eksempel sjekke ut LHBT-orienterte The Song of Achilles eller The Gentlemans Guide to Vice and Virtue. En annen slow burn er House of Earth and Blood. Mens Normal People er hva jeg vil kalle et mesterstykke i beskrivelser av intens intimitet. Love is in the air!

  • Bokomtale,  Sakprosa,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Why I’m No Longer Talking to White People About Race

    Vektig og viktig søndagslektyre om rasisme

    After a lifetime of embodying difference, I have no desire to be equal. I want to deconstruct the structural power of a system that marked me out as different. I don’t want to be assimilated into the status quo. I want to be liberated from all negative assumptions that my characteristics brings. The onus is not on me to change. Instead, it’s the world around me.

    Reni Eddo-Lodge

    Dekonstruksjonen av strukturell makt i samfunnet er hva jeg anser som essensen i snakkisen Why I’m No Longer Talking to White People About Race av Reni Eddo-Lodge. Det handler om å plukke strukturene fra hverandre for å avdekke skjult rasisme. Og grunnen til at Eddo-Lodge ikke lenger vil snakke med hvite mennesker om rase er fordi hun opplever en overvekt av ansvarsfraskrivelse. Når hvite mennesker konfronteres med rasisme er vi raske med å peke på samfunnsstrukturer som fremmer forskjell, for eksempel patriarkatet, imperialisme og klasse. Boken fremhever hvorfor denne avledningsmanøveren nettopp beviser at rasisme er integrert i alle maktstrukturer og påvirker fargede liv annerledes enn hvite. I boken gjøres dette gjennom personlige anekdoter, statistikk, historie og forskning. Mitt sterkeste holdepunkt til bokens grunnleggende påstand er at jeg selv har sluttet å snakke med menn om feminisme. Innsikten endret hele mitt perspektiv på Why I’m No Longer Talking to White People About Race. Mitt hvite privilegerte perspektiv, riktignok.


    Sammendraget av boka kommer denne gangen i listeform og hvis du ikke vil vite så mye om innholdet så kan du fint scrolle forbi.


    10 ting jeg har lært av å lese Why I’m No Longer Talking to White People About Race av Reni Eddo-Lodge (2017)

    1. Jeg må lytte mer og snakke mindre i møte med fargede mennesker.

    2. Fordommer og rasisme er IKKE det samme. Alle har erfaringer med fordommer, men alle opplever ikke rasisme.

    3. Jeg må bidra til å skape rom hvor WOC (women of colour) kan gi uttrykk for sine erfaringer uten å måtte forsvare dem.

    4. Jeg må VELGE å lytte til stemmene til WOC.

    5. Jeg må anerkjenne mitt privilegium.

    6. Mitt privilegium kommer i utgangspunktet fra hvithet som politisk struktur, ikke nødvendigvis hvithet som en personlig karakteristikk.

    7. Feminisme er å stå opp mot alle former for undertrykkelse.

    8. Det er opp til hver og en av oss å motarbeide rasisme i hverdagslivet, altså på jobben, på bussen og i middagsselskaper.

    9. Språk er viktig, og kulturell representasjon påvirker hvordan vi tenker.

    10. Performativ aktivisme på sosiale medier nytter ikke – vi må faktisk gjøre noe.


    Vond men viktig lærdom

    Boka er et viktig bidrag til kampen mot rasisme, den er øyneåpnende og informativ. Noe litterært kunststykke er den derimot ikke og preges av Eddo-Lodges bakgrunn som journalist. Men den står like stødig som et tilgjengelig verk om noen av de utfordringene vi har i samfunnet, hvor enkelte hvite mennesker «ikke ser farge» eller tror at vi er «forbi rasisme.» Forfatteren kommer fra Storbritannia og jeg opplevde hennes perspektiv på rasisme i et europeisk land som et friskt pust, ettersom både tradisjonelle medier og sosiale medier er preget av et amerikansk perspektiv. Kampen mot rasisme angår oss alle. Det er ikke noe som skjer «der borte.» Det skjer over alt. Og vi er alle en del av problemet. Vi må alle ta ansvar for å opplyse oss selv, vi må lytte og vi må handle. Helt enkelt.


    MER?

    Hvis du er ute etter mer innsikt i perspektiver til POC så har jeg skrevet om romanene The Underground Railroad og On Earth We’re Briefly Gorgeous. Hvis du er interessert i feminisme så kan du sjekke ut innlegget om essaysamlingen I Feel Bad About My Neck. Ellers er Astrid Thereses blogg alltid proppfull av smakfulle smakebiter. Som en konfekteske finnes det noe for alle. God søndag!

  • Bokomtale,  Historisk fiksjon,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Jomsviking

    Vidunderlig vikingdrama

    Jomsviking er nydelig norsk historisk fiksjon satt i vikingtiden, og forteller livshistorien til vikingen Torstein Tormodson. Karakterene i romanen er spennende, særegne og levende, til tross for at de eksisterer i en tid som er veldig annerledes fra vår egen. Verdenen er omstendelig bygget opp av forfatter Bull-Hansen og byr på detaljrikdom uten at det går på bekostning av spenningen. Av og til er boken litt i «flinkeste» laget, men hvis man er oppriktig interessert i vikingtiden så vil nok flinkheten virke forfriskende. Hovedkarakteren Torstein er en kompleks mann som leseren får følge gjennom hele livet. Historien fortelles som tilbakeblikk, som en serie episoder hvor en gammel Torstein kommenterer sitt livs virke. Dermed får fortellingen en del av de muntlige trekkene som sagaene har, samt at fortellerstemmen ikke påstår å formidle en absolutt sannhet. Dette er Torsteins historie og noen andre vil kanskje ha opplevd hendelsene i fortellingen annerledes. Et smart grep når man skriver historisk fiksjon.

    Odin talte en gang til menneskene og ba oss gripe det vi ønsker oss i livet. Han sa at dagen vi skal dø, er avgjort allerede før vi blir født, og ingenting kan vi gjøre for å endre på det, annet enn å leve det livet vi har fått, fullt og helt.

    Bjørn Andreas Bull-Hansen

    Jomsviking – Bjørn Andreas Bull-Hansen (2017)

    Fortellingen dreier seg om Torstein Tormodson og hans eksepsjonelle liv som jomsviking rundt år 1000. Historien starter når Torstein er en ung gutt og vi følger ham gjennom oppveksten. Som 12-åring blir han tatt som trell og livet endrer seg drastisk. Men gjennom kløkt og driv (og litt flaks) så greier han å rømme og å skape et liv for seg selv. Han blir etter hvert kjent som Torstein Knarresmed, fordi han er en habil skipsbygger. Og da skjønner vi hvor vi skal. Jo vi skal ut på eventyrlige reiser! Til Irland og England, til Færøyene, Danmark og det som nå er Polen og Tyskland. Torstein blir en beryktet jomsviking. Han skal alliere seg med mange kjente historiske skikkelser og skaffe seg en fiende eller to underveis, som for eksempel Svein Tjugeskjegg og Olav Tryggvason. Dramatikken kulminerer på storslått vis i slaget ved Svolder.  


    Dette vikingdramaet leser man for historien sin del. Språket er helt ålreit, men byr etter min mening ikke på noe ekstra. Det er Torstein som byr på det ekstraordinære i denne fortellingen. Og verdenen som bygges opp er spennende og engasjerende. Forskere er uenige om det historiske grunnlaget for det vi vet om jomsvikingene, og hvis man er interessert så er det mye spennende informasjon på verdensveven. Men denne boka maler et såpass levende bilde at man ikke trenger være spesielt interessert i historie for å leve seg inn i historien om Torstein, broren Bjørn, jomsvikingene og den færøyske jenta Sigrid. De lever sine egne liv gjennom fortellingen. Jomsviking er første bok i en triologi, og fortsetter med romanene Vinland og Danehæren. Så om man elsker del en så er det mer! Hvis ikke så står boka stødig alene. Slutten er spesielt bra synes jeg!


    Fysen?

    Hvis du vil lese mer så kan du for eksempel sjekke ut det jeg har skrevet om de eventyrlige fortellingene The Underground Railroad av Colson Whitehead og The Song of Achilles av Madeline Miller.

  • Bokomtale,  Fantasy,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: House of Earth and Blood

    Urban fantasy: Magi og moderne teknologi

    I sommer har jeg lest Sarah J. Maas’ fantasyroman, House of Earth and Blood som er første bok i den planlagte serien Crescent City. En kriminalroman pakket inn i et fantasyunivers som vekket min interesse fra første side. Da jeg leste om boken på Goodreads ble jeg introdusert for sjangerkategorien «urban fantasy» for første gang, og som den byjenta jeg er så appellerer det veldig. Handlingen finner sted i en moderne storby med et mangfold av skapninger, moderne teknologi og sterke kvinner. Endelig slipper vi kuede damer i lange kjoler og korsetter som trenger å reddes av kompliserte menn! Hooray! Huzzah! Takk Sarah J. Maas for at du gir oss en moderne og sammensatt fantasyheltinne.

    She swallowed, looking at the ground that was not earth, but the very base of Self, of the world. She whispered, “I’m scared.” Danika grabbed her hand again. “That’s the point of it, Bryce. Of life. To live, to love, knowing that it might all vanish tomorrow. It makes everything that much more precious.” She took Bryce’s face in her hands and pressed their brows together.

    Sarah J. Maas

    House of Earth and Blood – Sarah J. Maas (2020)

    Bryce Quinlan (halvt menneske og halvt fae) lever livets glade dager med sine venner i Crescent City, frem til at hennes beste venn Danika (varulv) blir brutalt drept mens Bryce er på fylla. Savn, skyldfølelse og ensomhet preger Bryce to år senere når flere lignende drap skjer rundt i byen. Hunt Athalar (fallen engel) straffes for sitt samfunnsopprør 200 år tidligere ved å leve som slave og snikmorder for erkeenglene som styrer samfunnet. Hunt og Bryce får i oppgave å etterforske de nye drapene ved å trekke linjer til det som skjedde med Bryce sine venner to år tidligere. Gjennom etterforskningen blir leseren kjent med byen og verdenen, de ulike skapningene som lever der og litt av historien som ligger til grunn for samfunnsutviklingen. Leseren blir tatt med på en reise gjennom Crescent Citys underverden, og i deres forsøk på å samarbeide blir man vitne til at relasjonen mellom Bryce og Hunt utvikler seg. Vi møter også mange andre interessante karakterer på ferden, noen snille og noen slemme. Så hvem er det egentlig som står bak alle disse drapene? Dun-dun-duuuuh!


    Ja til kule kjipe kvinner!

    Vennskapsbåndet mellom Bryce og Danika står som et skinnende midtpunkt i Maas’ fantasy, og jeg elsker skildringer av sterke vennskap mellom kvinner. Det driver og hindrer Bryce og er en sentral del av hennes personlighet og hvordan hun beveger seg i verdenen. Når andre tviler på hennes styrke, ferdigheter og integritet så kjemper hun videre, til tross for at hun har et hull i hjertet. Er det en perfekt roman? Nei. Var den et lyspunkt i sommerferien min? Definitivt! Bryce er en uperfekt heltinne og det er flere aspekter av hennes personlighet som jeg ikke setter pris på. Men det er sørenmeg deilig at hun er litt dust av og til. Etterforskningen og selve fortellingen var full av spenninger og vendinger som overrasket og underholdt. Årets sommerbok for min del.


    I’M BACK!

    Etter en velfortjent sommerferie er jeg tilbake foran pcn, og starter med å skrive om denne smakfulle fantasyopplevelsen. Du kan lese bokomtaler jeg har skrevet tidligere om både Sarah J. Maas’ HER, eller om mer realistiske bøker som Sally Rooneys Normal People HER. Du kan finne lenker til andre spennende bokomtaler hos Astrid Terese HER. Gleder meg til å ta fatt på bokhøsten og håper at dere er med!

  • Bokomtale,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Normal People

    «Connell’s initial assessment of the reading was not disproven. It was culture as class performance, literature fetishised for its ability to take educated people on false emotional journeys, so that they might afterwards feel superior to the uneducated people whose emotional journeys they liked to read about.»

    Sally Rooney

    Denne boken har lært meg noe om meg selv. Når jeg leser vil jeg gjerne føle noe som jeg kanskje ikke kjenner så mye på i mitt eget liv, og jeg vil forstå noe om temaet eller karakterene jeg leser om. Det jeg sitter igjen med etter å ha lest Normal People er at det er vanskelig å forstå noe om andre mennesker, fordi vi kun ser bruddstykker av deres liv og personligheter. Som karakteren Connell påpeker i fortellingen, så kan man tenke seg at personligheten er noe som dannes utenfor og kanskje utenom personen selv. Den blir skapt i møter med andre mennesker, av andre mennesker. Den er performance – iscenesettelse. Følelser, tanker og refleksjoner bor derimot inni oss. Tolkningene av følelsene og atferdsmønstrene i denne romanen gjøres av de andre karakterene og av leseren. Ikke så mye av hovedpersonene. Kanskje derfor har tittelen blitt oversatt til norsk som Alle Andre.


    Normal People - Sally Rooney (2018)

    Normal People – Sally Rooney (2018)

    Fortellingen handler om Marianne og Connell, to unge mennesker som går på samme skole i en irsk småby. Marianne har ingen venner mens Connell spiller fotball og er populær. Allikevel finner de hverandre og innleder et forhold som de holder hemmelig. Året etter begynner begge på Trinity College i Dublin. Her er det Marianne som lykkes sosialt, mens Connell føler seg utilpass. De prøver å navigere seg gjennom den sosiale jungelen og gjennom følelsene de har for hverandre, noe som naturligvis ikke skjer smertefritt. Gjennom årene på universitetet eksisterer de rundt hverandre i flere ulike konstellasjoner. Og de gjennomgår sine private og personlige utfordringer som er med på å prege relasjonen. Romanens styrke ligger i inkluderingen av leseren som en av alle de andre i fortellingen.


    Iscenesettelse av identitet i nære relasjoner

    Bokens format og stil motstrider seg ethvert forsøk på å definere den som en enkelt ting. Og det er hva jeg likte aller best. Akkurat som mennesker så er denne boken mange ting på en gang, og akkurat som mennesker har den faste mønstre som den gjentar. Når Marianne snakker om hvordan menn alltid har et behov for å dominere henne på en eller annen måte og å undertrykke deler av hennes personlighet, så tenker jeg på hvordan jeg selv hele tiden prøver å definere henne. Jeg ville gjerne at Marianne og Connell skulle være enten det ene eller det andre. Og det er jo veldig lite givende, noe jeg innså da jeg var litt over halvveis i fortellingen. Det var da jeg virkelig begynte å like boken. Marianne spør seg selv om hun noensinne vil greie å komme seg ut av mønsteret eller om hun er dømt til å gjenta de samme valgene i det uendelige. Det spørsmålet har blitt katalysatoren for mye av min tankevirksomhet i kjølvannet av lesingen. Hvilke valg tar jeg som leser? Hva er jeg villig til å overse for å definere og skape mening av verden rundt meg?

    En lavmælt protestvise

    Alt det som ikke sies er det som sier aller mest i denne boka. I starten av hvert kapittel kastes vi inn i et spesifikt tidspunkt i livene til Marianne og Connell. Ut fra beskrivelser av atferd og bruddstykker av samtaler må vi gjette oss frem til hvor de er i forholdet. Er de sammen, er de venner, har de andre kjærester, har det skjedd noe betydningsfullt siden sist? Hva er ekte og hva er det Marianne og Connell spiller ut overfor hverandre og de andre menneskene i livene deres? Hvordan vi opplever oss selv samsvarer ikke alltid med hvordan vi oppfattes av andre.

    Jeg tolker den konstante iscenesettelsen og forvirringen hos Marianne og Connell som Rooneys motstand mot det overforklarende og gjennomreflekterte i fortellinger om mellommenneskelige relasjoner. Dette er hennes protestvise, i form av noe så normalt som en litt fucka kjærlighetshistorie om folk som ikke får det helt til. Det er en ballade over det vanlige, over tiltaksløsheten, over alt det vi ikke greier å fortelle hverandre. Det er en ballade over småting som blir store, og om store følelser som blir usynlige. Våre indre liv eksisterer ikke for andre før vi formulerer tanker med ord og atferd. Utad er vi alle «normal people.»

    «Life is the thing you bring with you inside your own head.»

    Sally Rooney

    LES MER DA VEL!

    Du kan finne mange flere nydelige smakebiter hos Astrid Therese HER. Jeg har også skrevet flere smakebiter som du kan finne HER. Det ble ganske langt og omfattende i dag, men jeg greide ikke å la være. Sorry, not sorry! Hvis du liker å lese om storslått kjærlighet så kan du lese det jeg har skrevet om The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue, du kan lese om On Earth We’re Briefly Gorgeous, og om The Song of Achilles. Alle disse er forøvrig historier om LHBT-folk (en tilfeldighet, tror jeg.) Passer fint nå som det er Pride!

    ALT ER LOVE <3

  • Bokomtale,  Historisk fiksjon,  Roman

    THE GENTLEMAN’S GUIDE TO VICE AND VIRTUE: NOEN FINE ORD OM KJÆRLIGHET

    «Love may be a grand thing, but goddamn if it doesn’t take up more than its fair share of space inside a man.»

    Mackenzi Lee

    I det siste har jeg jobbet med å utvide mitt repertoar når det gjelder lesing. Finne forfattere jeg ikke har lest før, prøve nye sjangre, og å være mer bevisst på hvilke stemmer jeg velger å lytte til. Det handler om inntrykkene vi får fra litteraturen, men også om signalene vi sender til forlag og bokhandlere. Jeg prøver å bli mer bevisst på min makt som forbruker av litteratur. En sjanger jeg er lite kjent med er YA – young adult eller ungdomslitteratur. Jeg leste ikke så mye av det da jeg selv var en ung voksen, men det finnes mange gode ungdomsbøker som tar for seg store temaer og formidler det sånn at det føles relevant for en veldig viktig målgruppe. Jeg bestemte meg for å høre på den kritikerroste og anerkjente lydboken av The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue, og jeg har blandede følelser. Jeg ble underholdt av lydboken samtidig som at jeg egentlig ikke likte den så godt. Rart kanskje, men også den beste beskrivelsen jeg har.


    A gentleman's guide to vice and virtue - Mackenzi Lee (2017).

    Tittel: The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue

    Forfatter: Mackenzi Lee

    Utgitt: 2017

    Katherine Tegen Books

    513 Sider


    Historisk fiksjon + forbudt kjærlighet = blandede følelser

    “It is remarkable how much courage it takes to kiss someone, even when you are almost certain that person would very much like to be kissed by you. Doubt will knock you from the sky every time.”

    Mackenzi Lee

    The Gentleman’s Guide handler om Henry «Monty» Montague. Monty er en rik og privilegert engelsk 18-åring som drar på en dannelsesreise i Europa sammen med søsteren Felicity og bestevennen Percy en gang på 1700-tallet. Reisen blir kort fortalt mer dramatisk enn noen av karakterene forventer. Kompliserte familieforhold avdekkes og en forbudt kjærlighet ser dagens lys. Historisk fiksjon er noe jeg absolutt elsker og kjærlighetshistorier ligger også mitt hjerte nært. Hvem liker ikke en angstfylt Casanova-skikkelse som rives i stykker av å være forelska i sin beste venn? Betraktningene om hvordan det føles å være ung og forelska var det beste for meg. Og det at Monty, i løpet av reisen, tvinges til å forholde seg til de betydelige vanskelighetene det innebærer å være kvinne, å være farget (POC) eller å være kronisk syk. Noe jeg ikke likte så godt var det jeg opplevde som en slags romantisering av tidsperioden og denne privilegerte hvite mannen. Fortellingen ble også for tynn for en historienerd som meg. Innlesningen av lydboken var derimot utmerket og gjorde det lettere å se forbi det jeg ikke likte. Og språket er til tider glimrende.

    En frustrert frue?

    Det er nok viktig å anerkjenne at denne boka ikke er skrevet for meg, og at ved å lese den så besøker jeg et sted som er ment for noen andre. Men allikevel så synes jeg at ungdom har krav på litteratur som utfordrer dem. Og denne romanen opplevde jeg som lite utfordrende. Percy er svart, men ikke så veldig svart, og han er bundet av viljene og ønskene til andre. Felicity er en 16 år gammel jente av langt over gjennomsnittlig intelligens som tvinges til å leve sitt liv bak lukkede dører. Monty fremstår som en litt ubrukelig og utrivelig type, som allikevel vinner tilliten til mange av karakterene i fortellingen. Frustrerende til tider. Men underholdende var det allikevel!

    Ærlig talt så er jeg usikker på om jeg skjønte boka i det hele tatt. Og jeg er veldig usikker på hvorfor jeg var relativt underholdt samtidig som jeg var frustrert, gjennom hele 12 timer med lydboken. Kanskje det er min kjærlighet for kjærlighetshistorier som ledet meg. Fordi det er noen fine ord om kjærlighet her. Noen sjarmerende betraktninger om hvordan det føles å være tenåring. Hvordan det kan oppleves å være annerledes. Hvor stor plass følelser tar når man ikke lager plass for dem. Så jeg lager plass til egen forvirring og frustrasjon. Dette er følelser som også kan gi oss verdifulle erfaringer. Bare spør Henry «Monty» Montague!


    Liker du historisk fiksjon eller fantasy med LHBT-karakterer?

    Da kan du sjekke ut det jeg har skrevet om The Song of Achilles av Madeline Miller eller Witchmark av C. L. Polk.