• Bokomtale,  Fantasy,  Historisk fiksjon,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: The Invisible Life of Addie LaRue

    The Invisible Life of Addie LaRue er på overflaten en faustisk beretning om en ung jente som selger sjela til djevelen for ubegrenset frihet. Hun lengter etter muligheten til å anerkjennes som et fritt individ med eierskap over egen skjebne. Under denne overflaten ligger en tankevekkende utforskning av hvordan relasjoner er det som gjør oss menneskelige. Det er i relasjoner og delte erfaringer vi danner en følelse av tilhørighet og en forståelse av hvem vi er som individer. Det er gjennom empati at vi virkelig evner å elske hverandre. Og dette aspektet ved romanen var en interessant og aktuell understrøm som forsterket de eventyrlige og romantiske sidene ved fortellingen. Så hva er egentlig frihet? Hva skjer hvis et menneske eksisterer uten relasjoner og bånd til andre? Dette blir Addie nødt til å reflektere over når hun får sin etterlengtede frihet og ingen lenger husker henne.

    “Being forgotten, she thinks, is a bit like going mad. You begin to wonder what is real, if you are real. After all, how can a thing be real if it cannot be remembered?”

    V. E. Schwab

    The Invisible Life of Addie LaRue – V. E. Schwab (2020)

    Adeline er ei helt vanlig jente som lever i en fransk landsby på starten av 1700-tallet. Men en ting gjør Adeline annerledes, nemlig det at hun lengter etter frihet. Men for henne er det få alternativer annet enn å gifte seg. Foreldrene ønsker å gifte henne bort til en enkemann, og til tross for advarsler ber hun i ren og skjær desperasjon om hjelp til guden som hersker etter mørkets frembrudd. Og Adeline ender med å inngå en avtale med Mørket. Adeline selger sjela si for ubegrenset frihet til uendelig tid. Avtalen kommer selvfølgelig med uforutsette følger. Alle hun kommer i kontakt med glemmer henne så snart hun er utenfor synsvidde. Den såkalte friheten fører til at hun ikke kan avgi merker i verden, verken på ting eller mennesker. Hun kan ikke ytre sitt navn eller fortelle sin historie, og hun kan heller ikke skape noe. Hun er helt alene. Helt til en dag i New York i 2014 hvor hun møter Henry, som endrer livet hennes for alltid.


    «People who need people» + total frihet

    Da jeg skulle velge bok denne gangen føltes det litt ekstra viktig, fordi det er den første jeg har lest etter at jeg fikk barn i oktober og lesetid per dag skrumpet betydelig inn. Konsentrasjonen har vært dårlig, så jeg måtte velge en bok som fanget oppmerksomheten og leverte på underholdningsfronten. Og boka jeg valgte leverte over alle forventninger. Ikke bare har jeg hygget meg med en god historie både på dagen og midt på natten, men leseprosessen har gitt meg en følelse av å komme tilbake til meg selv. Og det har vært fint å lese en roman som handler så mye om relasjoner og menneskets behov for å bli sett og anerkjent. Hvem er vi egentlig uten bånd til våre medmennesker? Hva er egentlig frihet? Addie er verken datter, venn, nabo, kjæreste eller medmenneske, fordi ingen husker henne lenge nok til å vite at hun eksisterer. Djevelen er den eneste konstante skikkelsen i hennes endeløse tilværelse, og hva gjør det med en person? Addie LaRues historie er en om frihet, tidløshet, ensomhet, tomme eller unnvikende blikk gjennom tre århundrer.

    Jeg forventet ikke å like denne romanen så godt som jeg gjorde. Språket føles tidvis litt påtatt og overdrevet gammeldags, samtidig som at det skaper en stemning som kler tematikken. Historien foregår over en fryktelig lang tidsperiode, men uten å overforklare så byr det på en kontekst som viser hvor vanskelig det er å være kvinne selv med ubegrenset frihet. Addies søken etter kontakt og kjærlighet er altoppslukende, men det føles ikke banalt eller klisjefylt. Den stiller store spørsmål uten å overdrive eller bli grandios. Kort oppsummert så var dette en svært stemningsfull og fornøyelig leseopplevelse. Akkurat hva jeg trengte!


    Vil du lese mer?

    Du finner lenker til andre smakebiter HER! Jeg har skrevet mer om fantasy HER, og hvis du liker romantikk kan du sjekke ut det jeg har skrevet om The Hating Game eller This Is How You Lose the Time War. Ettersom jeg er helt oppslukt av verdens nydeligste lille baby for tiden så vet jeg ikke hvor ofte jeg kommer til å oppdatere bloggen, men jeg håper dere vil besøke meg igjen senere <3

  • Bokomtale,  Roman,  Science fiction,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: This Is How You Lose the Time War

    Back to the future?

    Hvis du liker bøker hvor svarene på spørsmål om tid og rom, hvor er vi og hvem er vi, forblir opp til leseren, så er dette boka for deg! This Is How You Lose The Time War er et prisvinnende samarbeidsprosjekt mellom Amal El-Mothar og Max Gladstone som jeg mener passer best i science fiction-sjangeren. Samtidig så er det først og fremst en kjærlighetshistorie i form av en brevroman. Språket føles poetisk med sine korte setninger og det er få referanser til den såkalte virkeligheten. Det er lenge siden jeg har tatt meg så god tid med en bok som jeg gjorde med denne. Den er full av kontraster, den er springende, og ganske så nydelig. Nydelig til tross for at jeg opplevde mye frustrasjon i leseprosessen. Jeg leste sakte fordi jeg ikke ville miste et eneste ord, bilde eller referanse. Boka som helhet fremstår nærmest som et lappeteppe. Et man skal sy sammen på egenhånd og forstå ut ifra seg selv, noe det følgende sitatet illustrerer til perfeksjon.

    To read your letters is to gather flowers from within myself, pluck a blossom here, a fern there, arrange and rearrange them in ways to suit a sunny room.

    El-Mohtar & Gladstone

    This Is How You Lose the Time War – Amal El-Mohtar & Max Gladstone (2019)

    Karakterene Red og Blue er agenter i «the time war» i et kaotisk og splittet samfunn, hvor de kjemper på hver sin side i krigen. De reiser frem og tilbake i tid og gjør små og store endringer for å sikre en best mulig fremtid for seg selv og sin side. I denne prosessen begynner de å etterlate små beskjeder til hverandre på kryss og tvers av historien. Det starter med ordene burn before reading og består i starten av selvskryt og ertende ord fra en motstander. Ganske raskt blomstrer korrespondansen til en stor kjærlighet mellom Red og Blue. Da må de bestemme seg for om de virkelig kan stole på hverandre. Deres egne liv, deres familier, og hele krigen står på spill. Og alt de har er kjærlighet basert på ordene de har utvekslet og løftene de har gitt hverandre.


    En fortelling som vekker følelser

    Tidsreiseaspektet er noe av det jeg både elsker og hater mest med science fiction. Og her ble det også en kilde til frustrasjon. Samtidig så er bøker som gir leseren mulighet til å velge mellom flere tolkningstrategier noe jeg virkelig ELSKER. Er hele teksten en metafor? Er tidsaspektet egentlig viktig? Hvor skal vi lete etter mening? Skal vi i det hele tatt lete etter mening? Til å være en ganske kort roman så tar den opp mange store spørsmål. Og det er opp til hver og en av oss å velge hvordan vi ønsker å forholde oss til både spørsmål og svar. Frustrerende og fantastisk, spør du meg! Det er ikke viktig om man elsker eller hater This Is How You Lose the Time War. Det er ikke så viktig om man «forstår» den eller ikke. Om man fokuserer på meta-aspektet, kjærlighetshistorien eller om man leter etter referanser til Shakespeare eller Brødrene Grimm. Det er uansett en reise som er helt unik og som vekker følelser. Den består av poetiske skildringer av kjærlighetsspråket og hvordan vi kommuniserer noe så levende som kjærlighet med ord. Ord som har evnen til å ferdes igjennom både tid og rom.

    I love you. I love you. I love you. I’ll write it in waves. In skies. In my heart. You’ll never see, but you will know. I’ll be all the poets, I’ll kill them all and take each one’s place in turn, and every time love’s written in all the strands it will be to you.

    El-Mohtar & Gladstone

    SULTEN PÅ MER?

    Du kan finne mange flere smakebiter HER, på den fine bloggen til Astrid Terese! Og hvis du er nysgjerrig på mine tanker om sci-fi og fantasy kan du lese mer HER, eller sjekke ut mine omtaler av bøker som Witchmark av C. J. Polk, Trail of Lightning av Rebecca Roanhorse (som jeg eeeeelsket) eller House of Earth and Blood av Sarah J. Maas. Enjoy!

  • Bokomtale,  Fantasy,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: House of Earth and Blood

    Urban fantasy: Magi og moderne teknologi

    I sommer har jeg lest Sarah J. Maas’ fantasyroman, House of Earth and Blood som er første bok i den planlagte serien Crescent City. En kriminalroman pakket inn i et fantasyunivers som vekket min interesse fra første side. Da jeg leste om boken på Goodreads ble jeg introdusert for sjangerkategorien «urban fantasy» for første gang, og som den byjenta jeg er så appellerer det veldig. Handlingen finner sted i en moderne storby med et mangfold av skapninger, moderne teknologi og sterke kvinner. Endelig slipper vi kuede damer i lange kjoler og korsetter som trenger å reddes av kompliserte menn! Hooray! Huzzah! Takk Sarah J. Maas for at du gir oss en moderne og sammensatt fantasyheltinne.

    She swallowed, looking at the ground that was not earth, but the very base of Self, of the world. She whispered, “I’m scared.” Danika grabbed her hand again. “That’s the point of it, Bryce. Of life. To live, to love, knowing that it might all vanish tomorrow. It makes everything that much more precious.” She took Bryce’s face in her hands and pressed their brows together.

    Sarah J. Maas

    House of Earth and Blood – Sarah J. Maas (2020)

    Bryce Quinlan (halvt menneske og halvt fae) lever livets glade dager med sine venner i Crescent City, frem til at hennes beste venn Danika (varulv) blir brutalt drept mens Bryce er på fylla. Savn, skyldfølelse og ensomhet preger Bryce to år senere når flere lignende drap skjer rundt i byen. Hunt Athalar (fallen engel) straffes for sitt samfunnsopprør 200 år tidligere ved å leve som slave og snikmorder for erkeenglene som styrer samfunnet. Hunt og Bryce får i oppgave å etterforske de nye drapene ved å trekke linjer til det som skjedde med Bryce sine venner to år tidligere. Gjennom etterforskningen blir leseren kjent med byen og verdenen, de ulike skapningene som lever der og litt av historien som ligger til grunn for samfunnsutviklingen. Leseren blir tatt med på en reise gjennom Crescent Citys underverden, og i deres forsøk på å samarbeide blir man vitne til at relasjonen mellom Bryce og Hunt utvikler seg. Vi møter også mange andre interessante karakterer på ferden, noen snille og noen slemme. Så hvem er det egentlig som står bak alle disse drapene? Dun-dun-duuuuh!


    Ja til kule kjipe kvinner!

    Vennskapsbåndet mellom Bryce og Danika står som et skinnende midtpunkt i Maas’ fantasy, og jeg elsker skildringer av sterke vennskap mellom kvinner. Det driver og hindrer Bryce og er en sentral del av hennes personlighet og hvordan hun beveger seg i verdenen. Når andre tviler på hennes styrke, ferdigheter og integritet så kjemper hun videre, til tross for at hun har et hull i hjertet. Er det en perfekt roman? Nei. Var den et lyspunkt i sommerferien min? Definitivt! Bryce er en uperfekt heltinne og det er flere aspekter av hennes personlighet som jeg ikke setter pris på. Men det er sørenmeg deilig at hun er litt dust av og til. Etterforskningen og selve fortellingen var full av spenninger og vendinger som overrasket og underholdt. Årets sommerbok for min del.


    I’M BACK!

    Etter en velfortjent sommerferie er jeg tilbake foran pcn, og starter med å skrive om denne smakfulle fantasyopplevelsen. Du kan lese bokomtaler jeg har skrevet tidligere om både Sarah J. Maas’ HER, eller om mer realistiske bøker som Sally Rooneys Normal People HER. Du kan finne lenker til andre spennende bokomtaler hos Astrid Terese HER. Gleder meg til å ta fatt på bokhøsten og håper at dere er med!

  • Bokomtale,  Fantasy,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: A Court of Frost and Starlight

    “The weaver went on, “I have to create, or it was all for nothing. I have to create, or I will crumple up with despair and never leave my bed. I have to create because I have no other way of voicing this.” Her hand rested on her heart, and my eyes burned. “It is hard,” the weaver said, her stare never leaving mine, “and it hurts, but if I were to stop, if I were to let this loom or the spindle go silent …” She broke my gaze at last to look to her tapestry. “Then there would be no Hope shining in the Void.”

    Sarah J. Maas

    Magisk virkelighetsflukt for massene

    Denne helgen har jeg lest A Court of Frost and Starlight av Sarah J. Maas og det har vært skikkelig avslappende. Boka er en slags epilog til triologien A Court of Thorns and Roses og samler trådene etter seriens store finale. Fantasyserien fanget meg fullstendig og var noe annet enn hva jeg har lest før, fordi den er ren underholdning fra start til slutt. I starten fremstår fortellingen som en variant av Skjønnheten og Udyret. Og til tross for at det har vært min Disney-favoritt i alle år, så var jeg skeptisk i starten. MEN denne serien er full av overraskelser og har karakterutvikling i bøtter og spann. Magien hentes fra naturkreftene og universet som Maas bygger opp er utrolig spennende og komplekst. Vi blir tatt med på en reise full av interessante magiske skapninger og saftige politiske intriger. Det er bøker som har engasjert meg i en TOTAL virkelighetsflukt, noe som trengs innimellom.


    A Court of Thorns and Roses-serien – Sarah J. Maas (2015-2018)

    I sentrum av dette fantasyuniverset står Feyre, ei ung jente som bor i et nedslitt hus sammen med sine to søstre og sin ruinerte far. Feyre gjør alt hun kan for å ta vare på familien sin, til tross for at hun er yngst i flokken. Hun liker å tegne og male og hun har en kjæreste som hun treffer innimellom. Men oftest ser vi henne på jakt med pil og bue i den iskalde vinterskogen for å skaffe mat. En kveld ser hun et rådyr og en ulv i skogen. Feyre bestemmer seg for å drepe ulven for å få tak i rådyrkjøttet for at familien hennes skal overleve vinteren. Det skal vise seg å være det viktigste valget i hennes liv. Ulven hun har drept er nemlig en fe fra et magisk rike, og Feyre blir hentet til dette riket for å sone straffen for å ha tatt et uskyldig liv. Der møter hun en virkelighet hun ikke ante eksisterte. Inkludert skrekkelige skapninger og onde krefter som endrer livet hennes for alltid.


    «I love you,» I said, and stabbed him.

    Serien består av tre romaner og en kortroman, A Court of Thorns and Roses (#1), A Court of Mist and Fury (#2), A Court of Wings and Ruin (#3) og A Court of Frost and Starlight (#3.1). Bok to er utvilsomt min favoritt og den første er den som for meg var svakest. Universets og karakterenes kompleksitet er i konstant utvikling og det blir aldri kjedelig. Når du tror du vet hva som skjer så kastes du inn i et nytt spill, sammen med hovedkarakteren. Leseren vet det Feyre vet og vi blir kjent med verdenen gjennom hennes inntrykk og indre monolog. Vi utvikler oss sammen med henne. Jeg har tekstet venner som kjenner serien underveis i lesningen for å uttrykke alle følelsene og raljere over plot twistene. Dette er ikke en serie som har satt i gang refleksjoner eller undringer, men som har revet meg med i en virvelvind av drama, følelser, hemmeligheter og intriger. Her snakker vi HIGH STAKES DRAMA folkens. Perfekt sommerlesning kanskje?


    Håper det smakte!

    Er du fysen på mer så kan du finne flere smakebiter fra andre herlige bokbloggere hos Mari HER. Hvis er interessert i fantasy kan du lese det jeg har skrevet om romanen Trail of Lightning (som jeg ELSKET) eller Witchmark, eller om hvordan jeg ble en fantasyentusiast.

  • Bekjennelser,  Fantasy

    BILLETT MERKET: NYFRELST FANTASY-FANTAST

    «When you compare the sorrows of real life to the pleasures of the imaginary one, you will never want to live again, only to dream forever.»

    Alexandre Dumas

    All litteratur er fantasi. All litteratur er en alternativ virkelighet, uansett hvor ekte det virker eller om den påberoper seg å være selvbiografisk eller historisk. All litteratur er fremstillinger av virkelighet. Og dette er en av grunnene til at jeg elsker bøker mer enn film og TV. Bøker krever mer av deg som kulturkonsument, men gir også så uendelig mye tilbake. Og min personlige erfaring er at jo mer en bok er preget av fantasi, jo mer krevende blir det for meg som leser. Jeg har lest bøker i mange år, men innså ikke dette før ganske nylig.


    Min intergalaktiske reise bort fra litteratursnobberiet

    For mange år siden ble jeg forelsket i en datanerd. Altså en skikkelig datanerd som elsker programmering, science fiction, Studio Ghibli-filmer og Konspirasjonspodden. Og jeg var mildt sagt ikke der. Ikke i nærheten! Men en kveld i 2010 da vi satt i sofaen hjemme så sa han at han hadde hørt om en ny serie som visstnok skulle være ekstremt bra. Den het Game of Thrones. Kanskje vi skulle se den sammen? Hvorpå min respons var noe i nærheten av «nei, vet du det gidder jeg ikke. Orker ikke flere av de sci-fi-greiene dine.» Likevel greide han å overtale meg til å se en episode. Og da den var slutt satt jeg i sofaen og gapte en stund før jeg forlangte å få se mer.

    Jeg har aldri vært særlig interessert i sjangre som fantasy, sci-fi, krim og horror, men her startet min fantastiske og intergalaktiske reise. Jeg likte Harry Potter, Ringenes Herre og Narnia, men det var liksom ikke det samme. Sånn tenkte jeg. Og jeg kan fortsatt ikke påstå at jeg har kommet så veldig langt på reisen enda. Men jeg er nok mindre fordomsfull og mer søkende og nysgjerrig. Det har tatt en del tid før jeg våget meg fra film og TV og over i fantasylitteraturens omfattende univers. Og jeg vil påstå at omfattende bare er forbokstaven. Jeg har oppdaget forfattere som Ann Leckie, Sarah J. Maas og Siri Pettersen, og en helt ny verden av historiefortelling og leseropplevelser har åpnet seg.

    Hjelp, jeg leser fantasy!

    Medlemskapet mitt i klubben er langt ifra fullverdig og jeg er ikke en ihuga fantasty-fantast (enda). Jeg møter meg selv i døra hver gang jeg prøver å velge nye bøker på egen hånd eller utforske noe nytt, fordi jeg utvilsomt har altfor lite kunnskap om sjangeren. Samtidig så undrer jeg meg over om jeg er en sånn litteratursnobb. En som kun leser de «riktige bøkene,» de «gode» bøkene. Jeg sitter på nettet og googler prisbelønt sci-fi og fantasy når jeg skal finne noe nytt å lese, men som med alt annet så er sjangrene mangefasetterte og ulike lesere vil foretrekke ulike undersjangre. Ofte så er det ikke bøkene som folk liker som får de gjeveste prisene. Og vi leser alle med ulike utgangspunkt, interesser og ønsker for opplevelsen.

    «Everybody has a secret world inside of them. I mean everybody. All of the people in the whole world, I mean everybody — no matter how dull and boring they are on the outside. Inside them they’ve all got unimaginable, magnificent, wonderful, stupid, amazing worlds… Not just one world. Hundreds of them. Thousands, maybe.»

    Neil Gaiman

    Jeg har ikke funnet min plass på fantasy-spekteret enda, men har optimistisk bestemt meg for å prøve litt av alt. Jeg kan være veldig kritisk, men det er fordi når jeg investerer tid, følelser og tankekraft i en bok så forventer jeg å få valuta for pengene. Jeg har høye forventninger til bøkene jeg leser. Som seg hør og bør! Ettersom fantasy-fantasten i meg får blomstre så tror jeg ikke forventningene blir lavere, snarere tvert imot.


    Vil du vite hva jeg har tenkt om noen av fantasyromanene jeg har lest?

    Her kan du kan finne mine omtaler av bøker som for eksempel Madeline Millers fantastiske gjendiktning av fortellingen om Akilles i The Song of Achilles, den mer klassiske fantasyen til C. L. Polk i Witchmark, samt en postapokalyptisk virvelvind full av legender fra den amerikanske urbefolkningen i Rebecca Roanhorse sin Trail of Lightning.

  • Bokomtale,  Fantasy,  Roman

    WITCHMARK – C.L. POLK

    «Poison,» he gasped. «In the tea. Please, Starred One. Help me.»

    C.L. Polk

    Tittel: Witchmark

    Forfatter: C. L. Polk

    Utgitt: 2018

    Tor books

    318 sider

    Witchmark er en fantasyroman sentrert rundt Doktor Miles Singer, en trollmann i skjul etter å ha rømt hjemmefra som ungdom, utdannet kirurg i militæret og nå krigsveteran. Når vi møter Miles jobber han som psykiater på et veteransykehus i byen Kingston. Han må holde sine magiske evner skjult for alle rundt seg, fordi trollmenn og hekser blir ansett som farlige og blir sendt på asyl. Miles fokuserer på å hjelpe andre krigsveteraner gjennom psykiatrien, til tross for at disiplinen og pasientenes lidelser ikke er anerkjent i samfunnet. Han er dessuten på nippet til å finne ut av hva som egentlig feiler mange av veteranene, og han har bange anelser. En kveld møter han en herremann utenfor sykehuset, bærende på en akuttpasient. Pasienten kjenner til Miles’ hemmelighet og kaller ham Starred One. Det siste Nick Elliot sier før han dør er at han har blitt forgiftet og at Miles’ er den eneste som kan hjelpe. Sammen med den fremmede herremannen prøver Miles å finne ut av hvordan Nick Elliot visste hvem han var og hvorfor han ble drept. De finner mye mer enn forventet, og historien forgreiner seg i uante retninger både geografisk, politisk og personlig.

    Det tok meg litt tid å finne ut av hva jeg tenker om denne boken, fordi den etterlot en del motstridende inntrykk. Fortellingen fungerer, plotet er interessant, og det er flere tråder som går parallelt og møtes på slutten av boken. Men karakterene er flate, så kjærlighetshistorien og overraskelsene engasjerer meg ikke. Det er vanskelig når det ikke virker som om det engasjerer hovedpersonen heller. Doktor Miles Singer er pregløs og litt vinglete, til tross for at han står i sentrum for et drapsmysterium, en mulig konspirasjon, og en forelskelse som han prøver å beskytte seg fra. Søsteren til Miles, Lady Grace, fremstår også som en sammensatt person med store indre konflikter, uten at vi egentlig får vite så mye om henne. Det er så mye her som kunne blitt så bra, men så lar forfatteren det ligge uten at jeg helt skjønner hvorfor. Det kan være for å begrense omfanget av boka, men når man har så mye juicy materiale og så mange spennende ideer som Polk har, så er det synd at så mye av potensialet forblir urealisert. Det er mange karakterer som ikke gis nok spillerom, for eksempel sykepleier Robin, som er Miles’ beste venn, og ikke minst Miles’ far Sir Christopher, fordi han er den som utfordrer Miles’ selvstendighet og hans syn på moral og fri vilje.

    Her ulmer det mange spennende etiske spørsmål om arv og miljø, klasseskiller, og hva fremskritt kan koste et samfunn. Men det sier vel noe at min opplevelse av boka handler mer om det jeg ikke har lest enn det jeg har lest. Problemet for meg ligger nok i fortellingens tempo, fordi det tillater ikke leseren å dvele ved noen av øyeblikkene. Det kommer møysommelige beskrivelser av klesplagg, røykevaner og omgivelser som ikke har noe med historien å gjøre, mens i de store scenene kastes du rett inn i dramatikken. Og du rives like raskt ut igjen. Witchmark er første bok i en serie (foreløpig med to bøker) så jeg har et håp om at forfatteren tar det hele et steg videre i neste bok. Likevel higer jeg ikke etter å lese den. Det blir for tynt rett og slett, noe som blir nærmest provoserende når det er så mye å ta av. Gi meg mer C.L. Polk! Kom igjen!

    «His power welled inside me. I had to check to make sure I wasn’t spilling light every time I moved. What had he done to me? I scrambled to my feet and tried to lift Nick Elliot’s body. Robin stared over my shoulder. ‘Sir? What are you doing in here?’ Cold fear prickled down my back. Mr Hunter stood behind me, tucked into the corner where he’d seen and heard everything. »

    C. L. Polk
  • Bokomtale,  Fantasy,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Trail of Lightning

    «These Diné know the old stories sung by the hataałii, the ancient legends of monsters and the heroes who slew them, even before the monsters rose up out of legend to steal village children from their beds. And now they are looking to me to be their hero.»

    Rebecca Roanhorse

    Det jeg liker best med post-apokalyptiske fortellinger er at samfunnet kan være akkurat hva forfatteren vil. Samtidig så eksisterer fortellingen og leseren sammen i en større historisk kontekst. Når leseren møter Maggie er hun alene, bevæpnet med kniv og hagle. Folk i området har ikke all verdens tiltro til hennes ferdigheter. Etter hvert får hun hjelp fra Kai Arviso som er en form for medisinmann, men også en kjekk og sjarmerende ung friskus. (Og hvem liker ikke sånne, am I right?) Sammen setter de seg i Maggies gamle Chevy og kjører ut på søken etter informasjon som kan hjelpe dem i jakten på en ny type monster som ingen har sett tidligere. Da jeg åpnet Trail of Lightning så jeg uendelig med muligheter. Jeg så en kompleks hovedkarakter med et stort utviklingspotensial, i et landskap fullt av legender og mysterier.


    Trail of Lightning – Rebecca Roanhorse

    Hovedpersonen i Trail of Lightning (2018) er monsterjegeren Maggie Hoskie. Hun bor og jakter i Dinétah, som var et Navajo-reservat før store deler av USA går under som følge av «the Big Water.» Samfunnet har kollapset under en klimakatastrofe og folk organiserer seg så godt de kan med ressursene de har tilgjengelig. Dette har ført til en oppblomstring i Dinétah, både av naturlige ressurser blant menneskene som bor der, i tillegg til et inntog av overnaturlige monstre. Maggie har fått sin opplæring fra en legendarisk og udødelig monsterjeger, og hun har selv overnaturlige evner.


    På monsterjakt gjennom amerikanske legender

    Boken fremstår som en spennende sammenkobling av myter og historie tilhørende den amerikanske urbefolkningen. Da jeg oppdaget at det allerede har kommet en bok til i serien ble jeg veldig glad. Det er en stund siden jeg har gledet meg så mye til å komme videre i en historie, samtidig som jeg vil ta det rolig for å få opplevelsen til å vare så lenge som mulig. Allerede på side ti fikk jeg følelsen av at jeg var i starten av en fengslende reise full av stemmer som jeg ikke kjenner så mye til, men som jeg vet at jeg trenger å høre. Alt ligger til rette for at Maggies ferd i «the Sixth World» kommer til å bli legendarisk.

    «He told me I had some of that evil in me, that I’d been touched by what happened the night he found me. And that it manifested as K’aahanáanii, and it made me strong, made me vicious when I needed to be. But it was a narrow road I walked. I had to be vigilant to let it grow, not to feed it unnecessarily. Because my fate wasn’t decided yet. I could be a monsterslayer, or I could be a monster.»

    Rebecca Roanhorse