• Omtaler,  Roman,  Tre på tirsdag

    TRE PÅ TIRSDAG: Sommerbøker

    “Some people aren’t just people, but a place — a whole world. Sometimes you find someone you could live in for the rest of your life.”

    Caitlin Moran

    Det er vanskelig å sette fingeren på hva som gjør en sommerbok til en sommerbok. Jeg tror det handler om følelsen man får av lesingen. Så for noen er sommerbøker krim og thrillere, for andre er det romanser, og for noen så er det bøker med handling som finner sted på sommeren eller er knyttet til en reise. For meg er sommerbøker varme fortellinger om mennesker. Mennesker som fremstår som en hel verden i seg selv. Fortellingene er ofte intime, av og til morsomme, og alltid dramatiske. Jeg trenger at det kribler litt i magen mens jeg leser. Og Daisy, Elio og Johanna er karakterer som fikk meg til å krible! Opplevelsen av bøkene har også blitt påvirket av at jeg har hørt dem på lydbok og elsket innlesningene. Derfor vil jeg gjerne anbefale akkurat disse videre, iblant havet av spennende litteratur vi kan velge mellom i sommer. Dette er tre bøker og tre karakterer som gjorde noe med meg da vi møttes.


    Daisy Jones & The Six – Taylor Jenkins Reid (2019)

    Daisy Jones & The Six - Taylor Jenkins Reid

    Daisy Jones har gått sin seiersgang på sosiale medier siden den kom ut. Og den er akkurat så bra som influenserne sier. Den handler om rockestjernen Daisy Jones og bandet The Six og deres turbulente karriere i rampelyset i USA sent på 1970-tallet. Skrevet nærmest som en musikkdokumentar, får du de ulike perspektivene til alle bandmedlemmene gjennom fortellingen. Det at ulike mennesker kan oppleve en hendelse helt forskjellig utforskes på en veldig naturlig måte og er utrolig interessant. Altoppslukende kjærlighet, rusmisbruk og kreative konflikter ligger i kjernen av historien og er en gullgruve for å skape drama mellom karakterene. På mange måter er det en ganske tradisjonell fortelling om turnelivet på 1970-tallet, men det er formatet som gjør boken så utrolig gripende. Den føltes så sterk og realistisk at jeg av og til tok meg i å lure på om den var basert på en sann historie. En fantastisk opplevelse!  


    Call Me By Your Name – André Aciman (2007)

    Call Me By Your Name - André Aciman

    Jeg elsker en god romanse, og Call Me By Your Name var så intens og intim at jeg til tider måtte gjemme meg bort alene for å høre på den. Scenene og dialogen og de sterke følelsene som vekkes mellom karakterene Elio og Oliver rørte ved noe intimt og privat i meg. Mange av oss har sett filmen, men det er en helt annen opplevelse å lese boka. Eller å høre den på lydbok som jeg gjorde. Historien fortelles fra hovedpersonen Elios perspektiv, og handler om en intens sommerforelskelse. Familien til Elio tar imot en sommergjest i huset deres på den italienske landsbygda og det oppstår sterke følelser mellom Elio og Oliver. Forelskelsen er så nært knyttet til Elios kropp og hans måte å være i verden at det er umulig ikke å bli oppslukt. Det er umulig ikke å investere bittelitt for mange følelser i hans stormende indre liv. Historien tar ikke så stor plass i verden, men den tar all plassen mellom Elio og Oliver. Og den tok all plassen i mitt hjerte da jeg leste den.


    How to Build a Girl – Caitlin Moran (2014)

    How to Build a Girl - Caitlin Moran

    En morsom og hjertevarmende fortelling om en ung jente som prøver å finne sin plass i verden. How To Build a Girl beskriver kleint og fantastisk det å være en misforstått, relativt fattig, ung feminist. Hovedkarakteren Johanna er lei av den stusslige tilværelsen i sosialleiligheten i engelske Wolverhampton, og gjenskaper seg selv som musikkjournalisten Dolly Wilde. Musikk, estetikk og identitet er viktig tematikk i denne historien, som finner sted på 1990-tallet. Johanna jobber hardt for å bevise hva hun duger til. Og hun møter mange kjipe, søte, rare og morsomme mennesker på veien. Hun snakker usjenert om kropp, sex og seksualitet, og hvordan det er å være en jente/dronning/gudinne. I alle fall for henne. Tror hun da. Fordi i likhet med de fleste tenåringer så aner ikke Johanna hva hun driver med. En le-høyt-morsom fortelling med en fullstendig skamløs tenåring bak rattet er oppskriften på suksess i min bok.   


    Mer sommerlektyre?

    Jeg har ingen renskrevet leseliste i forkant av årets sommerferie, men jeg har noen ideer. Og det å snevre denne listen ned til tre bøker var vanskelig, så det kommer sannsynligvis en oppfølger utover i juni. Ellers kan jeg informere om at mine guilty pleasures som jeg har skrevet om tidligere (kjendisselvbiografier) også er ypperlig sommerlesning! Er det LHBT-romantikk som gjør det for deg så kan du plukke frem nydelige The Song of Achilles. Eller er det kule og sterke (men kanskje litt misforståtte) kvinner som er din greie, så burde du virkelig lese Om Muser og Menn!

  • Bokomtale,  Sakprosa,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: I Feel Bad About My Neck

    «I know in my heart that all these labels on these bottles and jars are whimsical and arbitrary to make vulnerable, pitiable women like me shell out astronomical sums of money for useless products; on the other hand, you will probably never see me using foot cream on my face, just in case.»

    Nora Ephron

    Nora Ephron skriver usentimentalt gjennom hele essaysamlingen I Feel Bad About My Neck fra 2006. Hun skriver om stort og smått som har betydd noe for henne gjennom et 64 år langt liv. Ordene treffer blink, uten noe forstyrrende føleri eller inderlighet om Livet. Hun fokuserer på hverdagen der vi faktisk lever livene våre. Ephron bruker ikke tid på å gruble over livets mysterier når det er så mye annet å bekymre seg for. Det er i de små tingene i at man kan se glimt av de store spørsmålene. Hun var en Oscarvinnende manusforfatter og regissør samt en bestselgende romanforfatter før hun døde i 2012. Og jeg vil anbefale alle som trenger et inspirerende forbilde å lese mer om livet hennes HER! Mange av hennes livserfaringer er noe vi vanlige folk kan se langt etter, men vi går allikevel igjennom mye av det samme. Hun skriver humoristisk, bitende (og treffende) at «not having to worry about your hair anymore is the secret upside to death.»


    I Feel Bad About my Neck – Nora Ephron

    I I Feel Bad About My Neck and other thoughts on being a woman skriver Ephron om viktigheten av hjemmet og hvor vi bor og våre relasjoner til politiske rollemodeller. Vi må sette pris på selvstendighet hos barna våre og det er normalt å ha komplekser. Hun skriver om hvor vanskelig det er å finne den perfekte håndvesken og en hudkrem man har samvittighet til å faktisk bruke. Hun skriver om hvor frustrerende det er å måtte farge håret og bruke lesebriller. Jeg kjenner meg igjen og det føles på et vis viktig. Det handler om familie, helse, samfunn og relasjoner. Det handler om opplevelser og erfaringer og hvordan disse former oss som mennesker og som kvinner. Avslutningen «Concidering the Alternative» er brutalt ærlig om alderdom og døden. Ephron råder oss til ikke å spare på badeoljen så lenge vi lever.


    Det er mye humor og visdom å ta med seg fra hverdagslivet. Og det er hva Ephron har lært meg gjennom denne boken. Jeg ble ikke endret for livet av å lese den, men jeg har fått en ny heltinne. Nora Ephron har vist meg hvor normalt det er å bruke for mye tid på vesker og å bekymre meg over grått hår. Hun viser frem absurditetene ved å være kvinne på en morsom måte. Man kan være en karrierekvinne, en frustrert forelder, en rotekopp, en lesehest og en amatørkokk samtidig. Og på toppen av dette gir hun oss tillatelse til å bruke tid og energi på å ha komplekser for kroppene våre. Takk Nora!

    “Reading is escape, and the opposite of escape; it’s a way to make contact with reality after a day of making things up, and it’s a way of making contact with someone else’s imagination after a day that’s been all too real. Reading is grist. Reading is bliss. But my ability to pick something up and read it – which has gone unchecked all my life up until now – is now entirely dependent on the whereabouts of my reading glasses.”

    Nora Ephron

    Flere smakebiter?

    Smakebiter skrevet av MOI (altså meg) kan du finne HER! Og andre spennende smakebiter skrevet av andre kan du finne HER.

  • Bokomtale,  Sakprosa

    FANGIRLS – HANNAH EWENS

    «To be a fan is to scream alone together. To go on a collective journey of self-definition. It means pulling on threads of your own narrative and doing so with friends and strangers who feel like friends.»

    Hannah Ewens

    Tittel: Fangirls. Scenes From Modern Music Culture.

    Forfatter: Hannah Ewens

    Utgitt: 2019

    Quadrille Publishing Ltd 

    256 sider

    Fangirls av Hannah Ewens er ulikt noe annet jeg har lest. Og jeg digger det! Jeg er en fangirl selv, jeg tilhører en fandom, og jeg elsker hvor seriøst disse rommene blir tatt i boken. Dette er rom som i stor grad befolkes av tenåringsjenter og unge kvinner som veldig ofte blir tilsidesatt og latterliggjort, noe som belyses på mange måter av Ewens i denne boka. Hun lar jenter som føler seg oversett få en stemme, bokstavelig talt. Fangirls er en samling intervjuer og samtaler med fans, samt gjenfortellinger av kø- og konsertopplevelser som Ewens har hatt sammen med utallige fangirls over hele verden. Hun lar jentene snakke om det som opptar dem og lar dem definere sine egne fandommer, sine opplevelser med musikk og hvorfor de føler så sterkt for sine idoler. Samtidig er det en rød tråd som går igjennom hele boken som handler om identitet og samhold, hvor tematikken blir mer alvorlig lengre ut i boken.

    Intensiteten topper seg for meg når Ewens tar for seg fanskaren til Ariana Grande og bombingen av Manchester Arena den 22. mai 2017, og påpeker at dette var et terrorangrep direkte rettet mot jenter og kvinner – Dangerous Women. Istedenfor å rette pekefingeren mot bomberen så snakker hun om hvordan media konsekvent nektet å omtale det som et angrep mot kvinner. Dette til tross for at en stor overvekt av de 21,000 deltakerne på arrangementet, og da følgelig de rammede av eksplosjonen, var LHBT-personer, barn og unge kvinner. Jeg måtte ta en pustepause etter det kapitlet, fordi neste post på programmet var Amy Winehouse, en av mine favoritter. Enda et tragisk eksempel på hvordan kvinner behandles av presse og media, noe som er et gjennomgående tema i hele boken. Men Fangirls er verken trist eller negativ, selv om at det er disse eksemplene som ofte gir sterkest inntrykk. Delene av boken som tar for seg fankultur og fenomener fra 00-tallet treffer meg veldig, men det er også enkelt å relatere det Ewens skriver til fanopplevelsene mine fra de siste ti årene. Jeg tilhører nå en fandom innenfor metalsjangeren, hvor man uttrykker sin lidenskap for musikk på en litt annerledes måte enn hva denne boka beskriver. Men trekkene og hovedlinjene er de samme, med identitetsmarkørene, vennskapene og samholdet, ritualene og bruken av internett og sosiale medier. Jeg kjenner meg igjen. Veldig.

    Fangirls er en feiring av fankultur og hvordan kjærlighet til musikk kan forandre liv til det bedre. Boken tar for seg hvordan identitet, følelser, seksualitet, psykisk helse, etnisitet, skeivhet og samhold kan komme til uttrykk gjennom det å elske en artist eller et band. Boken beskriver rom som lar jentene skape sin egen identitet og selv bestemme hvem de er og hvordan de vil uttrykke seg. Det finnes mange måter å uttrykke seg på som fangirl, og denne boken skaper et rom hvor det er plass til alle. Den er en bok om FANGIRLS, med utropstegn og smileemoji! Fangirls som har den magiske evnen til å få de aller mest utfordrende sidene av tilværelsen til å bli noe man ikke bare kan leve med, men noe som utløser kreativitet og bygger samhold. Noe man kan elske og beundre.

    «Mine was the kind of love you base your identity on, the singular idolisation you never forget. I’m not sure I’d be exactly me without having had her.»

    Hannah Ewens om Courtney Love

  • Bokomtale,  Sakprosa

    OM MUSER OG MENN – MARTA BREEN

    «De kvinnene som går foran og sparker inn dørene, gjør det ofte med store personlige omkostninger. Du blir sjelden populær av å bare dukke opp på festen uten invitasjon.»

    Marta Breen

    Tittel: Om Muser og Menn

    Forfatter: Marta Breen

    Utgitt: 2019

    Spartacus Forlag AS

    200 sider

    Om muser og menn kombinerer tre ting som engasjerer meg personlig, og det er sakprosa, historie og feminisme. For meg er dette en oppskrift på suksess, og boken til Marta Breen engasjerer meg fra første side. Jeg visste godt hva jeg gikk til da jeg tok den ut av bokhylla, fordi jeg var på et foredrag med Breen på Litteraturhuset i Oslo i forbindelse med lanseringen i fjor. Hun engasjerer meg både i muntlig og skriftlig format, og det handler like mye om innholdet som hennes sterke formidlingsevne. Boken handler for meg ikke om urettferdighet og undertrykkelse like mye som det handler om å løfte frem kvinnene som har blitt utsatt for hets og kanskje enda verre – glemsel. Blikket blir rettet mot en del av kulturhistorien som jeg dessverre har altfor lite kjennskap til, og da spesielt de nordiske kunstnerne. Vi er snare med å se ut mot den store verden i jakten på heltinner og forbilder, men Breen viser oss at det absolutt ikke er nødvendig. Om muser og menn tar for seg en rekke kjente «kulturmenn» og «kulturkjerringer,» og bruken av hendelser og skriverier fra samtiden side om side med fremstillinger fra flere århundrer tilbake viser at vi ikke har kommet så langt som vi skulle ønske. Rammen for boken som er Breens egen søken etter et eget rom til å skrive, viser hvordan hverdagslivet fremdeles forstyrres av mikro-aggresjoner som får mange av oss til å tvile på vår rett til å ta plass utenfor hjemmets fire vegger. Men det er likevel håp å øyne i kjølvannet av #metoo og Time’s Up-bevegelsen.     

    Jeg ble virkelig underholdt av boken, noe som gir meg blandede følelser. Mange av artiklene, anmeldelsene og kronikkene som Breen siterer, beskriver kvinner og kunst skapt av kvinner på helt forferdelige måter. Altså, mye av det som står her er ganske fælt. Som for eksempel det at forskning forteller oss at vi alle har en indre stemme som fordrer ulike moralske regler for kvinner og menn, som vurderer fulle kvinner som eklere enn fulle menn, som antar at kvinner som jobber hjemmefra er «hjemmeværende,» og som til syvende og sist viser at kvinners stemmer ikke inngir troverdighet. Våre opplevelser er ikke like allmennmenneskelige som menns. Breen skriver: «Selv var jeg rystet. For jeg tror det var der og da det gikk opp for meg hvor dypt forakten for det kvinnelige sitter i samfunnet. Den lever i oss alle. Det er ikke bare Harald Eia som foretrekker menn; vi foretrekker alle menn, alle sammen. Selv feministene …»

    Jeg kjenner meg igjen i mye av det jeg leser. Dessverre. Men jeg måtte likevel humre litt innimellom, fordi det føles så absurd å bli møtt av disse holdningene som er trykket svart på hvitt. Særlig utsagn som har kommet de siste ti-tjue årene fra kulturpersonligheter som jeg har et forhold til. Det gjør meg ganske skuffa egentlig. Samtidig er det godt å kunne le av det. Og det er takket være bokens utforming og Breens sylskarpe penn. Jeg blir også utrolig stolt over alle de fantastiske kvinnene som Marta Breen løfter frem i lyset gjennom denne boken, for eksempel Amalie Skram, Vigdis Hjorth og Ane Dahl Torp. Her er det plass til alle! Epilogen tar en spenstig vending, og oppsummerer ganske godt mine egne følelser etter å ha lest meg igjennom 189 sider med skildringer av urettferdighet. I likhet med Breen, og utallige mange andre kvinner, så blir jeg forbanna. Og jeg tenker at det er viktig å få lov til å bli sint. Det gjelder både jenter og gutter, kvinner og menn. Det er hva vi gjør med de følelsene som betyr noe. Hva vi gjør, hva vi sier, hva vi skaper, hva vi byr på i diskusjonen for å drive samfunnet fremover i en retning som vi alle kan stå inne for. Denne boka har inspirert meg, både til å skaffe mer kunnskap og kanskje viktigst – til å ta plass.

  • Bekjennelser

    DET ROSA LYSET

    «Once again, I arrived at my usual conclusion: One must educate oneself.»

    Marjane Satrapi

    Det er noen år siden nå, men var en såpass sjelsettende opplevelse at jeg godt kan huske hva jeg tenkte og følte da selvinnsikten inntraff. Jeg har alltid lest bøker, lyttet og engasjert meg i musikk og sett TV-serier og film, både det som har vært en del av mainstream-kulturen og det som kan sies å være for spesielt interesserte. Jeg hadde fullført en mastergrad i litteraturvitenskap med en avsluttende oppgave om hvorfor vi ikke må avskrive all populærlitteratur som irrelevant eller intetsigende, og oppfattet meg selv som relativt godt bevandret i flere av kulturens kriker og kroker. Innsikten som plutselig slo meg, var den at veldig mye av kulturen som jeg slukte så ivrig og umettelig var produsert av menn. Bøker skrevet av menn, musikk laget av menn, filmer som handlet om menn.

    Til tross for at jeg så lenge jeg kan huske har ansett meg selv som feminist og alltid har omgitt meg med smarte, kule og kreative venninner, så handlet store deler av livet mitt om menn og menns representasjoner av verden og virkeligheten. Joda, jeg hadde lest alt av Jane Austen, elsket J.K. Rowlings Harry Potter-serie, vært fengslet av Isabelle Allendes Chile, og valgt meg ut Wuthering Heights av Emily Brontë som min yndlingsroman, men det betydde samtidig ingenting i den store sammenhengen. I alle fall ikke med tanke på den enorme mengden med mannsnavn som stirret på meg fra alle bokhyllene i leiligheten. Sånn føltes det da. Og det var jævlig deprimerende.

    Jeg bestemte meg umiddelbart for å gjøre noe med saken, men innså at jeg ikke ante hvor jeg skulle starte. Jeg manglet rett og slett mye grunnleggende kunnskap om kvinnene som har formet vår kultur og vår historie. Det var en ganske pinlig og smertefull innrømmelse, for å være ærlig. Jeg spurte vennene mine om hvilke kvinner de så opp til og hvor jeg burde lete etter engasjerende rollemodeller og ambassadører. Med alle de gode forslagene deres ble det enda tydeligere for meg hvor mye jeg hadde gått glipp av. With a little help from my friends så har jeg blitt kjent med Gloria Steinem, Busy Phillips, Nicole Krauss og Carrie Fisher, som alle gir meg noe helt unikt i sin fargerike forskjellighet. Felles for alle er vidd og brodd, innsikt og glød, som har inspirert meg til å dra meg selv ut av kunnskapsløsheten og inn i det rosa lyset.

    -Em