• Bokomtale,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Red, White & Royal Blue

    “I thought, this is the most incredible thing I have ever seen, and I had better keep it a safe distance away from me. I thought, if someone like that ever loved me, it would set me on fire.»

    Casey McQuiston

    Mer romantikk i monitor, takk!

    Bedre sent enn aldri, tenkte jeg da jeg kastet meg over fjorårets trend-bok. Etter å ha sett siste sesong av The Crown i ett jafs fortsatte jeg ivrig med å lese booktube- og bookstagramslageren Red, White & Royal Blue. Jeg har definitivt en svakhet for «fiender-til-forelskelse»-tropen i romantisk komedie. Det skjønte jeg da jeg leste The Hating Game, og det gjorde seg gjeldende her også. Boka er en kjærlighetshistorie med engelske Buckingham Palace og amerikanske Det Hvite Hus som bakteppe, hvor vi møter presidentsønn Alex og prins Henry. Men det er ingenting med denne romanen som minner om engelsk overklassedrama eller en politisk Aaron Sorkin-serie. Her møter vi disse to gutta som nettopp det – to «vanlige» unge menn. Vi tar Alex sitt perspektiv og møter Henry med en ekstrem forutinntatthet. Men GJETT hvor feil Alex tar og hvor misforstått Henry er, og hvor befriende vennskapet deres blir for begge to. *Smelt*


    Red, White & Royal Blue – Casey McQuiston (2019)

    Etter et kongelig bryllup i England blir USAs presidentsønn Alex Claremont-Diaz møtt med dårlig presse. Tabloidpressen bretter ut hans lange uvennskap med engelske prins Henry. Både Det Hvite Hus og kongehuset er mildt sagt misfornøyde med skandalen. Som et PR-plaster på såret blir Alex og Henry sendt på aktiviteter som skal overbevise pressen om at de faktisk er gode venner. Alex er motvillig. For ham er dette en ubeleilig forstyrrelse for hans egne politiske ambisjoner. Og blærete, snobbete prinser er heller ikke bra for imaget. Men så er ikke Henry helt hva han forestilte seg. De viser seg å ha kjemi i bøttevis og det blir umulig å stoppe gnistene fra å fly. Det starter som et publisitetsstunt og fortsetter som en hemmelig affære. Men hvor skal det ende?


    Romantisk dagdrømmeri

    Jeg er en smule lunken til romanen samtidig som jeg er litt fristet til å lese den igjen. Er det en selvmotsigelse, eller er det hele poenget med en romantisk komedie? Red, White and Royal Blue er en moderne versjon av kjærlighetsnovellene i damebladene som bestemoren min pleide å lese. Og jeg synes det er akkurat like spennende nå som jeg syntes da. (Veldig spennende altså!) Man blir litt forelska i både Alex og Henry, og definitivt investert i forholdet deres. Boka er skrevet nærmest som en film og scenene er veldig levende. Den er morsom og sjarmerende, akkurat som hovedpersonene. Selv om at storyen ikke føles så relevant, så har nok mange av oss vært småforelska i en venn eller en person som vi egentlig ikke liker. Og det er i vennskapene og relasjonene vi finner relevans. Det er der fortellingen blir levende. Og jeg tror det er derfor jeg kan se for meg å plukke den opp igjen på en annen regnfull dag.

    Øyet som ser

    Boka fungerer best hvis man tenker seg at det er en form for fantasy, fordi dette er kanskje den minst realistiske romantiske komedien jeg har lest. Men jeg er her for litt romantisk dagdrømmeri. Og jeg var underholdt fra første til siste side. Det er ingenting med denne romanen som utfordrer, verken språklig, tematisk, eller personlig. Og det gjør at den ble glemt like lett som den ble konsumert. Hvis jeg skal dra noen form for relevans ut fra fortellingen så må det være beskrivelsene av Alex og Henrys omstendigheter. Det kan være vanskelig å bli møtt med sterke forventninger om hvem og hva man skal og bør være. Og fordommer kan forvrenge oppfatningen man har av folk og situasjoner. Men det skal sies at disse gutta samtidig er blant de mest privilegerte menneskene på planeten. Jeg tror denne boka er et godt eksempel på at hvorvidt man liker den kommer av på øyet som ser. McQuiston sier det best selv:

    “Sometimes you just jump and hope it’s not a cliff.”

    Casey McQuiston

    TAKK FOR AT DERE LESER DET JEG SKRIVER <3

    Legg gjerne igjen en kommentar under innlegget, eller meld deg på nyhetsbrevet!

  • Bokomtale,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Little Fires Everywhere

    Little Fires Everywhere er en karakterdrevet fortelling som presenterer leseren for mer enn ett etisk dilemma. Likevel uten å kreve at du mener noe selv, fordi karakterene gjør det for deg. Alle har sitt unike perspektiv som er basert i deres personlighet og deres liv. Vi møter familien Richardson i deres pent ordnede hjem og pent ordnede liv, en familie på seks som tilsynelatende er så gjennomsnittlige som du får det. Og nettopp fremstillingen av det «normale» og det «vanlige» gjør Mrs. Richardson til en av de mest interessante og ubehagelige karakterene jeg har blitt kjent med på lenge. Familien Warren er en mor og hennes datter som dukker opp i Shaker Heights og forstyrrer familien Richardsons ellers strømlinjeformede tilværelse. Vi får se hvordan deres interaksjoner med hverandre får alle til å reflektere over egne holdninger. Dette kan også føre til refleksjon hos leseren, hvis du er av det reflekterende slaget riktignok.

    “One had followed the rules, and one had not. But the problem with rules… was that they implied a right way and a wrong way to do things. When, in fact, most of the time they were simply ways, none of them quite wrong or quite right, and nothing to tell you for sure what side of the line you stood on.”

    Celeste Ng

    Little Fires Everywhere – Celeste Ng (2017)

    Vi møter familien Richardson utenfor deres hjem i Shaker Heights, Ohio, idet huset deres brenner ned. Vi får høre hvordan alle i nabolaget visste at det var noe rart med familien og at de ikke er overrasket over at yngstedatteren deres en dag kom til å tenne på huset. Forløperen til brannen er inntoget av Mia Warren og datteren Pearl som flytter inn i leieboligen til Richardsonfamilien. Mia jobber deltid som hushjelp hos familien og Pearl er ofte på besøk og blir venner med tenåringene deres, spesielt sønnen Moody. Da Mia oppdager at venner av Richardsonfamilien ønsker å adoptere en kinesisk baby mot morens vilje starter en etisk konflikt mellom de to kvinnene, Mia og Mrs. Richardson. Konflikten får konsekvenser for alle menneskene i deres nærhet.


    Vi har alle kastet stein i glasshus

    Romanen er tett befolket med usympatiske kvinnekarakterer, og det er forfriskende. Noen er mer sammensatte enn andre. Men selv de som ikke er så kompliserte har alle sin egen historie og tilbyr noe eget til dynamikken i fortellingen. De problematiserer hendelser og temaer som er sentrale i de fleste jenter og kvinners liv. Og jeg har aldri lest en roman som har tatt for seg temaer som hva det vil si å være en mor og en forelder på denne måten. Den tar for seg de uoppnåelige kravene som stilles til unge jenter og valgene de må ta som kan få konsekvenser for resten av deres liv. Ingenting sensasjonaliseres, men svarene på etiske problemstillinger virker snarere dagligdagse. Vi ser blant annet dobbeltmoral, hverdagsrasisme, slutshaming, og maktmisbruk.

    Mrs. Richardson er en dame jeg kan skrive om i dagevis! Hun ser seg selv som selve standardborgeren, en som andre skulle ønske de var, etisk og med korrekte holdninger, en som kan rettferdiggjøre alle sine handlinger med gode intensjoner. Hun presenterer mange av de etiske dilemmaene som preger romanen. Og fordi hun har samme privilegerte majoritetsbakgrunn som meg så treffer deg meg på en litt ubehagelig måte. Elena Richardson ser ikke sin egen posisjon i samfunnet og tolker alle andre ut fra sitt ståsted. Hun opplever sitt synspunkt som normalen, dels det optimale, som alle andre kan og bør dømmes ut fra. Det gjør at hun har en del ekle holdninger til andre kvinner og folk med minoritetsbakgrunn. Og fordi handlingen finner sted på nittitallet så reagerer ingen på at hun «ikke ser rase» eller at jenter burde «vite bedre» når det kommer til seksualhelse og -moral.

    … og møtt oss selv i døra.

    Historien er forholdsvis enkel, men tematikken er alt annet. Boka var litt treig i starten, men avsluttet med et smell, og den gav meg mye å tenke på. Kanskje litt ekstra fordi jeg er en fersk forelder selv. Gjennom fortellingen får vi hele Mia Warrens historie og vi blir involvert i livene til tenåringsbarna deres. Men det er Mrs. Richardson som fanget min oppmerksomhet. Det at hun nesten konsekvent omtales som Mrs. Richardson (selv i sin egen indre monolog) sier noe om hvordan hun definerer seg selv – nemlig ut fra sin mann og sin familie. Hennes historie er nok historien til mange kvinner, både før og nå. Så jeg spør meg selv om hvorfor jeg er så snar med å dømme henne når romanen i seg selv viser frem hvor uheldig det er å stille seg til doms over andre kvinners liv. Mrs. Richardson blir nok med videre på et vis, og det sier kanskje nok om hvordan jeg opplevde denne boka?

    “Was she the bird trying to batter its way free, or was she the cage?”

    Celeste Ng

    Liker du utfordrende damer?

    Da kan du lese om Marianne i Normal People, eller Addie i The Invisible Life of Addie LaRue, og du kan møte fantasyheltinnen Bryce. Vil du lære mer om rasisme kan du utforske Why I’m No Longer Talking to White People About Race. På gjensyn 🙂

  • Bokomtale,  Historisk fiksjon,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Jomsviking

    Vidunderlig vikingdrama

    Jomsviking er nydelig norsk historisk fiksjon satt i vikingtiden, og forteller livshistorien til vikingen Torstein Tormodson. Karakterene i romanen er spennende, særegne og levende, til tross for at de eksisterer i en tid som er veldig annerledes fra vår egen. Verdenen er omstendelig bygget opp av forfatter Bull-Hansen og byr på detaljrikdom uten at det går på bekostning av spenningen. Av og til er boken litt i «flinkeste» laget, men hvis man er oppriktig interessert i vikingtiden så vil nok flinkheten virke forfriskende. Hovedkarakteren Torstein er en kompleks mann som leseren får følge gjennom hele livet. Historien fortelles som tilbakeblikk, som en serie episoder hvor en gammel Torstein kommenterer sitt livs virke. Dermed får fortellingen en del av de muntlige trekkene som sagaene har, samt at fortellerstemmen ikke påstår å formidle en absolutt sannhet. Dette er Torsteins historie og noen andre vil kanskje ha opplevd hendelsene i fortellingen annerledes. Et smart grep når man skriver historisk fiksjon.

    Odin talte en gang til menneskene og ba oss gripe det vi ønsker oss i livet. Han sa at dagen vi skal dø, er avgjort allerede før vi blir født, og ingenting kan vi gjøre for å endre på det, annet enn å leve det livet vi har fått, fullt og helt.

    Bjørn Andreas Bull-Hansen

    Jomsviking – Bjørn Andreas Bull-Hansen (2017)

    Fortellingen dreier seg om Torstein Tormodson og hans eksepsjonelle liv som jomsviking rundt år 1000. Historien starter når Torstein er en ung gutt og vi følger ham gjennom oppveksten. Som 12-åring blir han tatt som trell og livet endrer seg drastisk. Men gjennom kløkt og driv (og litt flaks) så greier han å rømme og å skape et liv for seg selv. Han blir etter hvert kjent som Torstein Knarresmed, fordi han er en habil skipsbygger. Og da skjønner vi hvor vi skal. Jo vi skal ut på eventyrlige reiser! Til Irland og England, til Færøyene, Danmark og det som nå er Polen og Tyskland. Torstein blir en beryktet jomsviking. Han skal alliere seg med mange kjente historiske skikkelser og skaffe seg en fiende eller to underveis, som for eksempel Svein Tjugeskjegg og Olav Tryggvason. Dramatikken kulminerer på storslått vis i slaget ved Svolder.  


    Dette vikingdramaet leser man for historien sin del. Språket er helt ålreit, men byr etter min mening ikke på noe ekstra. Det er Torstein som byr på det ekstraordinære i denne fortellingen. Og verdenen som bygges opp er spennende og engasjerende. Forskere er uenige om det historiske grunnlaget for det vi vet om jomsvikingene, og hvis man er interessert så er det mye spennende informasjon på verdensveven. Men denne boka maler et såpass levende bilde at man ikke trenger være spesielt interessert i historie for å leve seg inn i historien om Torstein, broren Bjørn, jomsvikingene og den færøyske jenta Sigrid. De lever sine egne liv gjennom fortellingen. Jomsviking er første bok i en triologi, og fortsetter med romanene Vinland og Danehæren. Så om man elsker del en så er det mer! Hvis ikke så står boka stødig alene. Slutten er spesielt bra synes jeg!


    Fysen?

    Hvis du vil lese mer så kan du for eksempel sjekke ut det jeg har skrevet om de eventyrlige fortellingene The Underground Railroad av Colson Whitehead og The Song of Achilles av Madeline Miller.

  • Bokomtale,  Fantasy,  Roman,  Smakebit

    SMAKEBIT PÅ SØNDAG: House of Earth and Blood

    Urban fantasy: Magi og moderne teknologi

    I sommer har jeg lest Sarah J. Maas’ fantasyroman, House of Earth and Blood som er første bok i den planlagte serien Crescent City. En kriminalroman pakket inn i et fantasyunivers som vekket min interesse fra første side. Da jeg leste om boken på Goodreads ble jeg introdusert for sjangerkategorien «urban fantasy» for første gang, og som den byjenta jeg er så appellerer det veldig. Handlingen finner sted i en moderne storby med et mangfold av skapninger, moderne teknologi og sterke kvinner. Endelig slipper vi kuede damer i lange kjoler og korsetter som trenger å reddes av kompliserte menn! Hooray! Huzzah! Takk Sarah J. Maas for at du gir oss en moderne og sammensatt fantasyheltinne.

    She swallowed, looking at the ground that was not earth, but the very base of Self, of the world. She whispered, “I’m scared.” Danika grabbed her hand again. “That’s the point of it, Bryce. Of life. To live, to love, knowing that it might all vanish tomorrow. It makes everything that much more precious.” She took Bryce’s face in her hands and pressed their brows together.

    Sarah J. Maas

    House of Earth and Blood – Sarah J. Maas (2020)

    Bryce Quinlan (halvt menneske og halvt fae) lever livets glade dager med sine venner i Crescent City, frem til at hennes beste venn Danika (varulv) blir brutalt drept mens Bryce er på fylla. Savn, skyldfølelse og ensomhet preger Bryce to år senere når flere lignende drap skjer rundt i byen. Hunt Athalar (fallen engel) straffes for sitt samfunnsopprør 200 år tidligere ved å leve som slave og snikmorder for erkeenglene som styrer samfunnet. Hunt og Bryce får i oppgave å etterforske de nye drapene ved å trekke linjer til det som skjedde med Bryce sine venner to år tidligere. Gjennom etterforskningen blir leseren kjent med byen og verdenen, de ulike skapningene som lever der og litt av historien som ligger til grunn for samfunnsutviklingen. Leseren blir tatt med på en reise gjennom Crescent Citys underverden, og i deres forsøk på å samarbeide blir man vitne til at relasjonen mellom Bryce og Hunt utvikler seg. Vi møter også mange andre interessante karakterer på ferden, noen snille og noen slemme. Så hvem er det egentlig som står bak alle disse drapene? Dun-dun-duuuuh!


    Ja til kule kjipe kvinner!

    Vennskapsbåndet mellom Bryce og Danika står som et skinnende midtpunkt i Maas’ fantasy, og jeg elsker skildringer av sterke vennskap mellom kvinner. Det driver og hindrer Bryce og er en sentral del av hennes personlighet og hvordan hun beveger seg i verdenen. Når andre tviler på hennes styrke, ferdigheter og integritet så kjemper hun videre, til tross for at hun har et hull i hjertet. Er det en perfekt roman? Nei. Var den et lyspunkt i sommerferien min? Definitivt! Bryce er en uperfekt heltinne og det er flere aspekter av hennes personlighet som jeg ikke setter pris på. Men det er sørenmeg deilig at hun er litt dust av og til. Etterforskningen og selve fortellingen var full av spenninger og vendinger som overrasket og underholdt. Årets sommerbok for min del.


    I’M BACK!

    Etter en velfortjent sommerferie er jeg tilbake foran pcn, og starter med å skrive om denne smakfulle fantasyopplevelsen. Du kan lese bokomtaler jeg har skrevet tidligere om både Sarah J. Maas’ HER, eller om mer realistiske bøker som Sally Rooneys Normal People HER. Du kan finne lenker til andre spennende bokomtaler hos Astrid Terese HER. Gleder meg til å ta fatt på bokhøsten og håper at dere er med!

  • Bekjennelser,  Fantasy

    BILLETT MERKET: NYFRELST FANTASY-FANTAST

    «When you compare the sorrows of real life to the pleasures of the imaginary one, you will never want to live again, only to dream forever.»

    Alexandre Dumas

    All litteratur er fantasi. All litteratur er en alternativ virkelighet, uansett hvor ekte det virker eller om den påberoper seg å være selvbiografisk eller historisk. All litteratur er fremstillinger av virkelighet. Og dette er en av grunnene til at jeg elsker bøker mer enn film og TV. Bøker krever mer av deg som kulturkonsument, men gir også så uendelig mye tilbake. Og min personlige erfaring er at jo mer en bok er preget av fantasi, jo mer krevende blir det for meg som leser. Jeg har lest bøker i mange år, men innså ikke dette før ganske nylig.


    Min intergalaktiske reise bort fra litteratursnobberiet

    For mange år siden ble jeg forelsket i en datanerd. Altså en skikkelig datanerd som elsker programmering, science fiction, Studio Ghibli-filmer og Konspirasjonspodden. Og jeg var mildt sagt ikke der. Ikke i nærheten! Men en kveld i 2010 da vi satt i sofaen hjemme så sa han at han hadde hørt om en ny serie som visstnok skulle være ekstremt bra. Den het Game of Thrones. Kanskje vi skulle se den sammen? Hvorpå min respons var noe i nærheten av «nei, vet du det gidder jeg ikke. Orker ikke flere av de sci-fi-greiene dine.» Likevel greide han å overtale meg til å se en episode. Og da den var slutt satt jeg i sofaen og gapte en stund før jeg forlangte å få se mer.

    Jeg har aldri vært særlig interessert i sjangre som fantasy, sci-fi, krim og horror, men her startet min fantastiske og intergalaktiske reise. Jeg likte Harry Potter, Ringenes Herre og Narnia, men det var liksom ikke det samme. Sånn tenkte jeg. Og jeg kan fortsatt ikke påstå at jeg har kommet så veldig langt på reisen enda. Men jeg er nok mindre fordomsfull og mer søkende og nysgjerrig. Det har tatt en del tid før jeg våget meg fra film og TV og over i fantasylitteraturens omfattende univers. Og jeg vil påstå at omfattende bare er forbokstaven. Jeg har oppdaget forfattere som Ann Leckie, Sarah J. Maas og Siri Pettersen, og en helt ny verden av historiefortelling og leseropplevelser har åpnet seg.

    Hjelp, jeg leser fantasy!

    Medlemskapet mitt i klubben er langt ifra fullverdig og jeg er ikke en ihuga fantasty-fantast (enda). Jeg møter meg selv i døra hver gang jeg prøver å velge nye bøker på egen hånd eller utforske noe nytt, fordi jeg utvilsomt har altfor lite kunnskap om sjangeren. Samtidig så undrer jeg meg over om jeg er en sånn litteratursnobb. En som kun leser de «riktige bøkene,» de «gode» bøkene. Jeg sitter på nettet og googler prisbelønt sci-fi og fantasy når jeg skal finne noe nytt å lese, men som med alt annet så er sjangrene mangefasetterte og ulike lesere vil foretrekke ulike undersjangre. Ofte så er det ikke bøkene som folk liker som får de gjeveste prisene. Og vi leser alle med ulike utgangspunkt, interesser og ønsker for opplevelsen.

    «Everybody has a secret world inside of them. I mean everybody. All of the people in the whole world, I mean everybody — no matter how dull and boring they are on the outside. Inside them they’ve all got unimaginable, magnificent, wonderful, stupid, amazing worlds… Not just one world. Hundreds of them. Thousands, maybe.»

    Neil Gaiman

    Jeg har ikke funnet min plass på fantasy-spekteret enda, men har optimistisk bestemt meg for å prøve litt av alt. Jeg kan være veldig kritisk, men det er fordi når jeg investerer tid, følelser og tankekraft i en bok så forventer jeg å få valuta for pengene. Jeg har høye forventninger til bøkene jeg leser. Som seg hør og bør! Ettersom fantasy-fantasten i meg får blomstre så tror jeg ikke forventningene blir lavere, snarere tvert imot.


    Vil du vite hva jeg har tenkt om noen av fantasyromanene jeg har lest?

    Her kan du kan finne mine omtaler av bøker som for eksempel Madeline Millers fantastiske gjendiktning av fortellingen om Akilles i The Song of Achilles, den mer klassiske fantasyen til C. L. Polk i Witchmark, samt en postapokalyptisk virvelvind full av legender fra den amerikanske urbefolkningen i Rebecca Roanhorse sin Trail of Lightning.

  • Sakprosa,  Tre på tirsdag

    TRE PÅ TIRSDAG: Geopolitikk

    «The land on which we live has always shaped us. It has shaped the wars, the power, politics and social development of the peoples that now inhabit nearly every part of the earth.»

    Tim Marshall

    Min kjærlighet for sakprosa kommer av at jeg elsker kunnskap og ny informasjon, og tematikken som går igjen i bøkene jeg velger er historie og politikk. Geopolitikk handler om hvordan maktpolitikk avhenger av geografiske forhold og er et begrep som brukes mye innen statsvitenskap i forbindelse med internasjonal politikk. Og er ikke det EKSTREMT interessant, så vet ikke jeg! Det berører både geografi, historie, religion og kultur, noe som igjen bestemmer hvordan vi som mennesker forstår verden og ikke minst hverandre. Det er temaer som utforskes i stor skala i disse tre bøkene, som jeg vil anbefale til alle som er interessert i å vite hvorfor verden er sånn som den er.


    Prisoners of Geography – Tim Marshall (2015)

    Boka er definitivt den mest lettleste og lettfordøyelige av dagens trio, men ikke fullt så juicy hvis det er hva man er ute etter. Undertittelen på boka er Ten Maps That Tell You Everything You Need to Know About Global Politics, og sier en del om hva man kan forvente. Forfatteren gir en rask innføring i områdenes historie, geografiske utforming, landegrenser, naturressurser, handel og befolkningssammensetning, for så å forklare problemområder innenfor alle disse punktene. Plutselig ble det veldig tydelig for meg at hvor mye skog, kyst og olje og gass et land har, vil ha en enorm innflytelse over hvordan forhold det landet har til sine naboer, hva slags type naboer som er vanskelige, og hvordan man håndterer disse naboene. Jeg har absolutt fått en fornøyet forståelse for hva noen av verdens nabokrangler egentlig handler om.


    The Silk Roads – Peter Frankopan (2017)

    Denne boka er like mye en reise igjennom historien som det er en reise langs den gamle silkeveien som har knyttet Asia sammen, samt preget handelen og utvekslingen av ideer gjennom Asia og Europa i flere tusen år. Den er utrolig omfattende, men likevel interessant og spennende. Kapitlene har snertne titler som «Veien til revolusjon,» «Veien til imperiet» og «Veien til supermakt-rivalisering.» Undertittelen til denne boka er A New History of the World, fordi den gir så mange av dagens internasjonale konflikter og maktkamper en historisk kontekst. Mye her var nytt for meg og det har gitt meg en mye bedre og mer omfattende forståelse av konfliktene som preger nyhetsbildet hver dag. Språket er fargerikt, og teksten er full av kjente historiske skikkelser som gjorde at jeg som leser ble enda mer investert. Jeg kan også anbefale oppfølgeren The New Silk Roads. The Present and the Future of the World. Tittelen sier alt.


    Jerusalem – Simon Sebag Montefiore (2011)

    Jeg må innrømme at jeg har spart den beste boken til slutt. Den er også den snevreste og mest spesifikke av dem, ettersom den tar for seg et mye mer avgrenset område. Den følger i likhet med de andre historiens linjer og tar for seg mange maktinnehavere og deres utfordrere. Man må ikke være ekstremt interessert i Jerusalem for å like denne, fordi alle store imperialistiske makter igjennom historien har vært innom og luktet på denne hellige byen. Noen med mer hell enn andre. Og disse gamle maktkampene har fremdeles en enorm påvirkning på hva som skjer i området. Hvis man er interessert i Israel/Palestina-konflikten så gir Montefiores biografi en viktig historisk kontekst, uansett hvor man står politisk. Tror jeg da. Hvis man er interessert i de store verdensreligionene så gir denne boka et historisk perspektiv på problemområdene. Hvis man liker en underholdende og kort sagt EPISK biografi, så er denne boken midt i blinken.


  • Bekjennelser

    DET ROSA LYSET

    «Once again, I arrived at my usual conclusion: One must educate oneself.»

    Marjane Satrapi

    Det er noen år siden nå, men var en såpass sjelsettende opplevelse at jeg godt kan huske hva jeg tenkte og følte da selvinnsikten inntraff. Jeg har alltid lest bøker, lyttet og engasjert meg i musikk og sett TV-serier og film, både det som har vært en del av mainstream-kulturen og det som kan sies å være for spesielt interesserte. Jeg hadde fullført en mastergrad i litteraturvitenskap med en avsluttende oppgave om hvorfor vi ikke må avskrive all populærlitteratur som irrelevant eller intetsigende, og oppfattet meg selv som relativt godt bevandret i flere av kulturens kriker og kroker. Innsikten som plutselig slo meg, var den at veldig mye av kulturen som jeg slukte så ivrig og umettelig var produsert av menn. Bøker skrevet av menn, musikk laget av menn, filmer som handlet om menn.

    Til tross for at jeg så lenge jeg kan huske har ansett meg selv som feminist og alltid har omgitt meg med smarte, kule og kreative venninner, så handlet store deler av livet mitt om menn og menns representasjoner av verden og virkeligheten. Joda, jeg hadde lest alt av Jane Austen, elsket J.K. Rowlings Harry Potter-serie, vært fengslet av Isabelle Allendes Chile, og valgt meg ut Wuthering Heights av Emily Brontë som min yndlingsroman, men det betydde samtidig ingenting i den store sammenhengen. I alle fall ikke med tanke på den enorme mengden med mannsnavn som stirret på meg fra alle bokhyllene i leiligheten. Sånn føltes det da. Og det var jævlig deprimerende.

    Jeg bestemte meg umiddelbart for å gjøre noe med saken, men innså at jeg ikke ante hvor jeg skulle starte. Jeg manglet rett og slett mye grunnleggende kunnskap om kvinnene som har formet vår kultur og vår historie. Det var en ganske pinlig og smertefull innrømmelse, for å være ærlig. Jeg spurte vennene mine om hvilke kvinner de så opp til og hvor jeg burde lete etter engasjerende rollemodeller og ambassadører. Med alle de gode forslagene deres ble det enda tydeligere for meg hvor mye jeg hadde gått glipp av. With a little help from my friends så har jeg blitt kjent med Gloria Steinem, Busy Phillips, Nicole Krauss og Carrie Fisher, som alle gir meg noe helt unikt i sin fargerike forskjellighet. Felles for alle er vidd og brodd, innsikt og glød, som har inspirert meg til å dra meg selv ut av kunnskapsløsheten og inn i det rosa lyset.

    -Em

    
    	
  • Bekjennelser

    KUNSTEN Å LESE

    Når vi leser så åpner vi oss for nye ideer, erfaringer, nye språk og nye følelser. Når vi leser kan vi oppleve moralske dilemmaer, sympatisere med usympatiske mennesker, se forhold som ligner på våre egne bryte sammen, la oss provosere av urettferdighet. Åpenhet i lesingen er i alle fall et mål for meg personlig, men det er ikke alltid så enkelt. Min opplevelse er at den største utfordringen med å være åpen for nye tanker og ideer, er at jeg risikerer å bli møtt av utfordringer med hvordan jeg forstår meg selv, mine relasjoner og mitt syn på verden.

    Her om dagen satt jeg i sofaen og tittet på en av de mange bokhyllene jeg har i min lille Oslo-leilighet, og la merke til en bok som heter Fortellerkunst. Den handler om hvordan man forteller godt, hvordan man formidler en historie, hvordan man fengsler et publikum. Noe som det er viktig å kunne når man skal skrive gode bøker. Men likevel er det jo ikke sånn at alle lesere liker alle «gode» bøker. Hvis man leser mye så har man helt sikkert opplevd at en bok ikke fanger, at en hovedkarakter ikke engasjerer, at man mister interessen for fortellingen, eller at livet rett og slett kommer i veien for lesingen. Hva er greia med det egentlig?

    Da jeg leste Anna Karenina av Tolstoj så opplevde jeg Russland på en ny måte og jeg fikk et innblikk i livet til en kvinne som forlater mann og barn til fordel for en annen mann og et annet barn. Noe jeg likte med den boken det ikke lå mange føringer for hva jeg skulle tenke og mene, noe som ga meg som leser et større spillerom. Da jeg leste På Gjengrodde Stier av Hamsun ble utfordringen å ta stilling til alle de andre Hamsun-romanene jeg har lest og elsket, etter å ha opplevd en mer avkledd og utrivelig versjon av forfatteren. Da jeg leste A Handmaid’s Tale av Atwood ble utfordringen å forene meg med at mange trekk i hennes dystopiske samfunn ikke bare er fiksjon men en virkelighet for mange kvinner rundt omkring i verden. Dette er bare noen eksempler på hva som kreves av oss når vi leser, hver eneste gang vi åpner en bok og lar innholdet transportere og transformere oss. Forventninger om slike reiser påvirker hvilke bøker vi velger og velger bort, hvor mye tid vi bruker på å lese, og hva vi lar leseopplevelsen gjøre med oss.

    Kunsten å lese fanger og fengsler meg, engasjerer og interesserer og har en viktig plass i mitt liv. Det er noe jeg er spent på å utforske.

    -Em