• Bekjennelser

    DET ROSA LYSET

    «Once again, I arrived at my usual conclusion: One must educate oneself.»

    Marjane Satrapi

    Det er noen år siden nå, men var en såpass sjelsettende opplevelse at jeg godt kan huske hva jeg tenkte og følte da selvinnsikten inntraff. Jeg har alltid lest bøker, lyttet og engasjert meg i musikk og sett TV-serier og film, både det som har vært en del av mainstream-kulturen og det som kan sies å være for spesielt interesserte. Jeg hadde fullført en mastergrad i litteraturvitenskap med en avsluttende oppgave om hvorfor vi ikke må avskrive all populærlitteratur som irrelevant eller intetsigende, og oppfattet meg selv som relativt godt bevandret i flere av kulturens kriker og kroker. Innsikten som plutselig slo meg, var den at veldig mye av kulturen som jeg slukte så ivrig og umettelig var produsert av menn. Bøker skrevet av menn, musikk laget av menn, filmer som handlet om menn.

    Til tross for at jeg så lenge jeg kan huske har ansett meg selv som feminist og alltid har omgitt meg med smarte, kule og kreative venninner, så handlet store deler av livet mitt om menn og menns representasjoner av verden og virkeligheten. Joda, jeg hadde lest alt av Jane Austen, elsket J.K. Rowlings Harry Potter-serie, vært fengslet av Isabelle Allendes Chile, og valgt meg ut Wuthering Heights av Emily Brontë som min yndlingsroman, men det betydde samtidig ingenting i den store sammenhengen. I alle fall ikke med tanke på den enorme mengden med mannsnavn som stirret på meg fra alle bokhyllene i leiligheten. Sånn føltes det da. Og det var jævlig deprimerende.

    Jeg bestemte meg umiddelbart for å gjøre noe med saken, men innså at jeg ikke ante hvor jeg skulle starte. Jeg manglet rett og slett mye grunnleggende kunnskap om kvinnene som har formet vår kultur og vår historie. Det var en ganske pinlig og smertefull innrømmelse, for å være ærlig. Jeg spurte vennene mine om hvilke kvinner de så opp til og hvor jeg burde lete etter engasjerende rollemodeller og ambassadører. Med alle de gode forslagene deres ble det enda tydeligere for meg hvor mye jeg hadde gått glipp av. With a little help from my friends så har jeg blitt kjent med Gloria Steinem, Busy Phillips, Nicole Krauss og Carrie Fisher, som alle gir meg noe helt unikt i sin fargerike forskjellighet. Felles for alle er vidd og brodd, innsikt og glød, som har inspirert meg til å dra meg selv ut av kunnskapsløsheten og inn i det rosa lyset.

    -Em

    
    	
  • Bekjennelser

    KUNSTEN Å LESE

    Når vi leser så åpner vi oss for nye ideer, erfaringer, nye språk og nye følelser. Når vi leser kan vi oppleve moralske dilemmaer, sympatisere med usympatiske mennesker, se forhold som ligner på våre egne bryte sammen, la oss provosere av urettferdighet. Åpenhet i lesingen er i alle fall et mål for meg personlig, men det er ikke alltid så enkelt. Min opplevelse er at den største utfordringen med å være åpen for nye tanker og ideer, er at jeg risikerer å bli møtt av utfordringer med hvordan jeg forstår meg selv, mine relasjoner og mitt syn på verden.

    Her om dagen satt jeg i sofaen og tittet på en av de mange bokhyllene jeg har i min lille Oslo-leilighet, og la merke til en bok som heter Fortellerkunst. Den handler om hvordan man forteller godt, hvordan man formidler en historie, hvordan man fengsler et publikum. Noe som det er viktig å kunne når man skal skrive gode bøker. Men likevel er det jo ikke sånn at alle lesere liker alle «gode» bøker. Hvis man leser mye så har man helt sikkert opplevd at en bok ikke fanger, at en hovedkarakter ikke engasjerer, at man mister interessen for fortellingen, eller at livet rett og slett kommer i veien for lesingen. Hva er greia med det egentlig?

    Da jeg leste Anna Karenina av Tolstoj så opplevde jeg Russland på en ny måte og jeg fikk et innblikk i livet til en kvinne som forlater mann og barn til fordel for en annen mann og et annet barn. Noe jeg likte med den boken det ikke lå mange føringer for hva jeg skulle tenke og mene, noe som ga meg som leser et større spillerom. Da jeg leste På Gjengrodde Stier av Hamsun ble utfordringen å ta stilling til alle de andre Hamsun-romanene jeg har lest og elsket, etter å ha opplevd en mer avkledd og utrivelig versjon av forfatteren. Da jeg leste A Handmaid’s Tale av Atwood ble utfordringen å forene meg med at mange trekk i hennes dystopiske samfunn ikke bare er fiksjon men en virkelighet for mange kvinner rundt omkring i verden. Dette er bare noen eksempler på hva som kreves av oss når vi leser, hver eneste gang vi åpner en bok og lar innholdet transportere og transformere oss. Forventninger om slike reiser påvirker hvilke bøker vi velger og velger bort, hvor mye tid vi bruker på å lese, og hva vi lar leseopplevelsen gjøre med oss.

    Kunsten å lese fanger og fengsler meg, engasjerer og interesserer og har en viktig plass i mitt liv. Det er noe jeg er spent på å utforske.

    -Em