• Bekjennelser,  Fantasy

    BILLETT MERKET: NYFRELST FANTASY-FANTAST

    «When you compare the sorrows of real life to the pleasures of the imaginary one, you will never want to live again, only to dream forever.»

    Alexandre Dumas

    All litteratur er fantasi. All litteratur er en alternativ virkelighet, uansett hvor ekte det virker eller om den påberoper seg å være selvbiografisk eller historisk. All litteratur er fremstillinger av virkelighet. Og dette er en av grunnene til at jeg elsker bøker mer enn film og TV. Bøker krever mer av deg som kulturkonsument, men gir også så uendelig mye tilbake. Og min personlige erfaring er at jo mer en bok er preget av fantasi, jo mer krevende blir det for meg som leser. Jeg har lest bøker i mange år, men innså ikke dette før ganske nylig.


    Min intergalaktiske reise bort fra litteratursnobberiet

    For mange år siden ble jeg forelsket i en datanerd. Altså en skikkelig datanerd som elsker programmering, science fiction, Studio Ghibli-filmer og Konspirasjonspodden. Og jeg var mildt sagt ikke der. Ikke i nærheten! Men en kveld i 2010 da vi satt i sofaen hjemme så sa han at han hadde hørt om en ny serie som visstnok skulle være ekstremt bra. Den het Game of Thrones. Kanskje vi skulle se den sammen? Hvorpå min respons var noe i nærheten av «nei, vet du det gidder jeg ikke. Orker ikke flere av de sci-fi-greiene dine.» Likevel greide han å overtale meg til å se en episode. Og da den var slutt satt jeg i sofaen og gapte en stund før jeg forlangte å få se mer.

    Jeg har aldri vært særlig interessert i sjangre som fantasy, sci-fi, krim og horror, men her startet min fantastiske og intergalaktiske reise. Jeg likte Harry Potter, Ringenes Herre og Narnia, men det var liksom ikke det samme. Sånn tenkte jeg. Og jeg kan fortsatt ikke påstå at jeg har kommet så veldig langt på reisen enda. Men jeg er nok mindre fordomsfull og mer søkende og nysgjerrig. Det har tatt en del tid før jeg våget meg fra film og TV og over i fantasylitteraturens omfattende univers. Og jeg vil påstå at omfattende bare er forbokstaven. Jeg har oppdaget forfattere som Ann Leckie, Sarah J. Maas og Siri Pettersen, og en helt ny verden av historiefortelling og leseropplevelser har åpnet seg.

    Hjelp, jeg leser fantasy!

    Medlemskapet mitt i klubben er langt ifra fullverdig og jeg er ikke en ihuga fantasty-fantast (enda). Jeg møter meg selv i døra hver gang jeg prøver å velge nye bøker på egen hånd eller utforske noe nytt, fordi jeg utvilsomt har altfor lite kunnskap om sjangeren. Samtidig så undrer jeg meg over om jeg er en sånn litteratursnobb. En som kun leser de «riktige bøkene,» de «gode» bøkene. Jeg sitter på nettet og googler prisbelønt sci-fi og fantasy når jeg skal finne noe nytt å lese, men som med alt annet så er sjangrene mangefasetterte og ulike lesere vil foretrekke ulike undersjangre. Ofte så er det ikke bøkene som folk liker som får de gjeveste prisene. Og vi leser alle med ulike utgangspunkt, interesser og ønsker for opplevelsen.

    «Everybody has a secret world inside of them. I mean everybody. All of the people in the whole world, I mean everybody — no matter how dull and boring they are on the outside. Inside them they’ve all got unimaginable, magnificent, wonderful, stupid, amazing worlds… Not just one world. Hundreds of them. Thousands, maybe.»

    Neil Gaiman

    Jeg har ikke funnet min plass på fantasy-spekteret enda, men har optimistisk bestemt meg for å prøve litt av alt. Jeg kan være veldig kritisk, men det er fordi når jeg investerer tid, følelser og tankekraft i en bok så forventer jeg å få valuta for pengene. Jeg har høye forventninger til bøkene jeg leser. Som seg hør og bør! Ettersom fantasy-fantasten i meg får blomstre så tror jeg ikke forventningene blir lavere, snarere tvert imot.


    Vil du vite hva jeg har tenkt om noen av fantasyromanene jeg har lest?

    Her kan du kan finne mine omtaler av bøker som for eksempel Madeline Millers fantastiske gjendiktning av fortellingen om Akilles i The Song of Achilles, den mer klassiske fantasyen til C. L. Polk i Witchmark, samt en postapokalyptisk virvelvind full av legender fra den amerikanske urbefolkningen i Rebecca Roanhorse sin Trail of Lightning.

  • Bekjennelser

    DET ROSA LYSET

    «Once again, I arrived at my usual conclusion: One must educate oneself.»

    Marjane Satrapi

    Det er noen år siden nå, men var en såpass sjelsettende opplevelse at jeg godt kan huske hva jeg tenkte og følte da selvinnsikten inntraff. Jeg har alltid lest bøker, lyttet og engasjert meg i musikk og sett TV-serier og film, både det som har vært en del av mainstream-kulturen og det som kan sies å være for spesielt interesserte. Jeg hadde fullført en mastergrad i litteraturvitenskap med en avsluttende oppgave om hvorfor vi ikke må avskrive all populærlitteratur som irrelevant eller intetsigende, og oppfattet meg selv som relativt godt bevandret i flere av kulturens kriker og kroker. Innsikten som plutselig slo meg, var den at veldig mye av kulturen som jeg slukte så ivrig og umettelig var produsert av menn. Bøker skrevet av menn, musikk laget av menn, filmer som handlet om menn.

    Til tross for at jeg så lenge jeg kan huske har ansett meg selv som feminist og alltid har omgitt meg med smarte, kule og kreative venninner, så handlet store deler av livet mitt om menn og menns representasjoner av verden og virkeligheten. Joda, jeg hadde lest alt av Jane Austen, elsket J.K. Rowlings Harry Potter-serie, vært fengslet av Isabelle Allendes Chile, og valgt meg ut Wuthering Heights av Emily Brontë som min yndlingsroman, men det betydde samtidig ingenting i den store sammenhengen. I alle fall ikke med tanke på den enorme mengden med mannsnavn som stirret på meg fra alle bokhyllene i leiligheten. Sånn føltes det da. Og det var jævlig deprimerende.

    Jeg bestemte meg umiddelbart for å gjøre noe med saken, men innså at jeg ikke ante hvor jeg skulle starte. Jeg manglet rett og slett mye grunnleggende kunnskap om kvinnene som har formet vår kultur og vår historie. Det var en ganske pinlig og smertefull innrømmelse, for å være ærlig. Jeg spurte vennene mine om hvilke kvinner de så opp til og hvor jeg burde lete etter engasjerende rollemodeller og ambassadører. Med alle de gode forslagene deres ble det enda tydeligere for meg hvor mye jeg hadde gått glipp av. With a little help from my friends så har jeg blitt kjent med Gloria Steinem, Busy Phillips, Nicole Krauss og Carrie Fisher, som alle gir meg noe helt unikt i sin fargerike forskjellighet. Felles for alle er vidd og brodd, innsikt og glød, som har inspirert meg til å dra meg selv ut av kunnskapsløsheten og inn i det rosa lyset.

    -Em