TRE PÅ TIRSDAG: KRIM OG KRIMSERIER
Nerdete krim
Disclaimer: jeg er så langt ifra en krimdronning som man kommer, men jeg har allikevel noen krimserier som jeg følger. Min krimreise startet med at jeg fikk Frelseren av Jo Nesbø i bursdagsgave for litt over ti år siden. Etter at jeg leste den, bestemte jeg meg for å lese hele Harry Hole-serien fra starten. I ettertid har jeg også hørt serien på lydbok. Jeg liker den, helt enkelt. Enda en tilfeldighet gjorde at jeg plukket Satelittmenneskene av Hans Olav Lahlum ut av bokhylla og leste den i løpet av en søndag ettermiddag. Jeg tror jeg har fått den av en venninne som hadde to utgaver, men jeg husker faktisk ikke. Den bare stod der i hylla og kikket på meg. En dag føltes det riktig å gi Lahlum en sjanse, uten at jeg ante hva jeg kunne forvente. Forsøket fikk meg til å lese hele serien. Jeg liker den, helt enkelt. Jeg har også lest (og likt) Stig Larsons Millennium-triologi samt enkelte bøker av Anne Holt og Gert Nygårdshaug. Men jeg ble mer interessert i å lese Agatha Christie og Sir Arthur Conan Doyle, og begynte å få et klarere inntrykk av hva slags krim jeg liker.
Krim er en så utrolig omfattende og variert sjanger at det er vanskelig å vite hvor man skal starte. Så kanskje dette kan være til hjelp for noen der ute. De tre krimseriene jeg har valgt å følge peker i retning av litt mer «nerdete» krim, som er den eneste merkelappen jeg kommer på som kanskje passer.
«William Wisting»-serien av Jørn Lier Horst
Wisting er en ryddig, analytisk og ettertenksom etterforsker som jobber omstendelig og følger regelboka. Jeg tror kanskje det er disse karaktertrekkene og Horsts profesjonalitet som jeg liker best med denne serien. For lesere som ønsker mer blod, drama og spenning så er kanskje ikke dette riktig serie. Men for meg som liker grundige beskrivelser av velorganisert politiarbeid, så treffer det midt i blinken. Bruken av media i historiene føles relevant og interessant og har fått meg til å tenke på krimsakene jeg ser i avisene på en litt annen måte. Fortellerstilen er enkel men drivende, og jeg er engasjert i karakterenes privatliv og deres karrierer. Akkurat nå er dette favoritten og jeg er godt i gang med lydboken av Illvilje.
«Matthew Shardlake»-serien av C. J. Sansom
Her snakker vi historisk fiksjon fra en tid før det eksisterte politifolk og etterforskere. Vi skal helt tilbake til 1500-tallets London for å møte advokaten Matthew Shardlake. Shardlake driver sin egen praksis og har venner i kong Henrik VIIIs regjering, noe som fører med seg drama på et høyt nivå. For en historienerd som meg, som har sett og lest mye om Henrik den åttende og Thomas Cromwell, treffer dette veldig. Det er politiske intriger knyttet til reformasjonen og det er maktkamp og intrikate spill i regjeringens kulisser. Samtidig tar Shardlake saker gjennom sitt advokatvirke, og han kan ikke lene seg på rettsmedisinske undersøkelser eller overvåkningsteknologi for å avsløre forbryterne. Han bruker god gammeldags kløkt! Jeg koste meg veldig med lydboken av Dark Fire.
«K2»-serien av Hans Olav Lahlum
Kolbjørn Kristiansen er enda en «flinkis» som etterforsker etter boka, men som ikke har dagens teknologi til å løse mysterier. Handlingen i denne serien er lagt til 1970-tallet og har et gammeldags preg. Kristiansen konsulterer sin sylskarpe venninne Patricia i all hemmelighet, og jeg tviler på at han ville hatt nevneverdig suksess uten henne. Hvem trenger vel DNA-tester når man har en krim-savant som bestevenn! Det er god variasjon mellom bøkene hvor Lahlum undersøker ulike krimtroper. Enten det er whodunnit eller kalde saker, så er det alltid underholdende. Men kanskje ikke riktig for lesere som foretrekker Nordic Noir og dramatiske forbrytelser og etterforskninger. Den siste boken, Isbjørngåten, var grei nok men ikke min favoritt.
*Nerdete *historisk *krim på *lydbok – Oh my!
Det sier kanskje litt om meg at to av krimseriene jeg følger også passer innunder kategorien historisk fiksjon. Men hey, vi liker hva vi liker, eller hva? Det fantes en tid hvor jeg var ganske negativ til krimsjangeren. Sikkert av de samme grunnene som at jeg ikke tenkte at fantasylitteratur var noe for meg. (Det kan du lese mer om HER, hvis du vil.) Men jeg kan innrømme at jeg tok feil. Jeg tok feil. KRIM ER KULT!
Krimseriene jeg har listet opp her er ikke sexy krim. Det er mer analytisk og ettertenksom krim. Krim som undersøker tankeprosesser like mye som tekniske prosesser. Det er krim som ikke gjør at jeg blir redd for å legge meg om kvelden, men som jeg likevel diskuterer i detalj med andre. Sjangeren byr på så mye forskjellig at det finnes en krimroman der ute for oss alle, uansett om tror vi liker å lese krim eller ikke. Og jeg har funnet min nisje og oppdaget at jeg foretrekker å høre historiene på lydbok. Vi har alle våre preferanser, men jeg er absolutt åpen for anbefalinger.
Hva slags krim liker dere?
SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Normal People
«Connell’s initial assessment of the reading was not disproven. It was culture as class performance, literature fetishised for its ability to take educated people on false emotional journeys, so that they might afterwards feel superior to the uneducated people whose emotional journeys they liked to read about.»
Sally RooneyDenne boken har lært meg noe om meg selv. Når jeg leser vil jeg gjerne føle noe som jeg kanskje ikke kjenner så mye på i mitt eget liv, og jeg vil forstå noe om temaet eller karakterene jeg leser om. Det jeg sitter igjen med etter å ha lest Normal People er at det er vanskelig å forstå noe om andre mennesker, fordi vi kun ser bruddstykker av deres liv og personligheter. Som karakteren Connell påpeker i fortellingen, så kan man tenke seg at personligheten er noe som dannes utenfor og kanskje utenom personen selv. Den blir skapt i møter med andre mennesker, av andre mennesker. Den er performance – iscenesettelse. Følelser, tanker og refleksjoner bor derimot inni oss. Tolkningene av følelsene og atferdsmønstrene i denne romanen gjøres av de andre karakterene og av leseren. Ikke så mye av hovedpersonene. Kanskje derfor har tittelen blitt oversatt til norsk som Alle Andre.
Normal People – Sally Rooney (2018)
Fortellingen handler om Marianne og Connell, to unge mennesker som går på samme skole i en irsk småby. Marianne har ingen venner mens Connell spiller fotball og er populær. Allikevel finner de hverandre og innleder et forhold som de holder hemmelig. Året etter begynner begge på Trinity College i Dublin. Her er det Marianne som lykkes sosialt, mens Connell føler seg utilpass. De prøver å navigere seg gjennom den sosiale jungelen og gjennom følelsene de har for hverandre, noe som naturligvis ikke skjer smertefritt. Gjennom årene på universitetet eksisterer de rundt hverandre i flere ulike konstellasjoner. Og de gjennomgår sine private og personlige utfordringer som er med på å prege relasjonen. Romanens styrke ligger i inkluderingen av leseren som en av alle de andre i fortellingen.
Iscenesettelse av identitet i nære relasjoner
Bokens format og stil motstrider seg ethvert forsøk på å definere den som en enkelt ting. Og det er hva jeg likte aller best. Akkurat som mennesker så er denne boken mange ting på en gang, og akkurat som mennesker har den faste mønstre som den gjentar. Når Marianne snakker om hvordan menn alltid har et behov for å dominere henne på en eller annen måte og å undertrykke deler av hennes personlighet, så tenker jeg på hvordan jeg selv hele tiden prøver å definere henne. Jeg ville gjerne at Marianne og Connell skulle være enten det ene eller det andre. Og det er jo veldig lite givende, noe jeg innså da jeg var litt over halvveis i fortellingen. Det var da jeg virkelig begynte å like boken. Marianne spør seg selv om hun noensinne vil greie å komme seg ut av mønsteret eller om hun er dømt til å gjenta de samme valgene i det uendelige. Det spørsmålet har blitt katalysatoren for mye av min tankevirksomhet i kjølvannet av lesingen. Hvilke valg tar jeg som leser? Hva er jeg villig til å overse for å definere og skape mening av verden rundt meg?
En lavmælt protestvise
Alt det som ikke sies er det som sier aller mest i denne boka. I starten av hvert kapittel kastes vi inn i et spesifikt tidspunkt i livene til Marianne og Connell. Ut fra beskrivelser av atferd og bruddstykker av samtaler må vi gjette oss frem til hvor de er i forholdet. Er de sammen, er de venner, har de andre kjærester, har det skjedd noe betydningsfullt siden sist? Hva er ekte og hva er det Marianne og Connell spiller ut overfor hverandre og de andre menneskene i livene deres? Hvordan vi opplever oss selv samsvarer ikke alltid med hvordan vi oppfattes av andre.
Jeg tolker den konstante iscenesettelsen og forvirringen hos Marianne og Connell som Rooneys motstand mot det overforklarende og gjennomreflekterte i fortellinger om mellommenneskelige relasjoner. Dette er hennes protestvise, i form av noe så normalt som en litt fucka kjærlighetshistorie om folk som ikke får det helt til. Det er en ballade over det vanlige, over tiltaksløsheten, over alt det vi ikke greier å fortelle hverandre. Det er en ballade over småting som blir store, og om store følelser som blir usynlige. Våre indre liv eksisterer ikke for andre før vi formulerer tanker med ord og atferd. Utad er vi alle «normal people.»
«Life is the thing you bring with you inside your own head.»
Sally Rooney
LES MER DA VEL!
Du kan finne mange flere nydelige smakebiter hos Astrid Therese HER. Jeg har også skrevet flere smakebiter som du kan finne HER. Det ble ganske langt og omfattende i dag, men jeg greide ikke å la være. Sorry, not sorry! Hvis du liker å lese om storslått kjærlighet så kan du lese det jeg har skrevet om The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue, du kan lese om On Earth We’re Briefly Gorgeous, og om The Song of Achilles. Alle disse er forøvrig historier om LHBT-folk (en tilfeldighet, tror jeg.) Passer fint nå som det er Pride!
ALT ER LOVE <3
THE GENTLEMAN’S GUIDE TO VICE AND VIRTUE: NOEN FINE ORD OM KJÆRLIGHET
«Love may be a grand thing, but goddamn if it doesn’t take up more than its fair share of space inside a man.»
Mackenzi LeeI det siste har jeg jobbet med å utvide mitt repertoar når det gjelder lesing. Finne forfattere jeg ikke har lest før, prøve nye sjangre, og å være mer bevisst på hvilke stemmer jeg velger å lytte til. Det handler om inntrykkene vi får fra litteraturen, men også om signalene vi sender til forlag og bokhandlere. Jeg prøver å bli mer bevisst på min makt som forbruker av litteratur. En sjanger jeg er lite kjent med er YA – young adult eller ungdomslitteratur. Jeg leste ikke så mye av det da jeg selv var en ung voksen, men det finnes mange gode ungdomsbøker som tar for seg store temaer og formidler det sånn at det føles relevant for en veldig viktig målgruppe. Jeg bestemte meg for å høre på den kritikerroste og anerkjente lydboken av The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue, og jeg har blandede følelser. Jeg ble underholdt av lydboken samtidig som at jeg egentlig ikke likte den så godt. Rart kanskje, men også den beste beskrivelsen jeg har.
Tittel: The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue
Forfatter: Mackenzi Lee
Utgitt: 2017
Katherine Tegen Books
513 Sider
Historisk fiksjon + forbudt kjærlighet = blandede følelser
“It is remarkable how much courage it takes to kiss someone, even when you are almost certain that person would very much like to be kissed by you. Doubt will knock you from the sky every time.”
Mackenzi LeeThe Gentleman’s Guide handler om Henry «Monty» Montague. Monty er en rik og privilegert engelsk 18-åring som drar på en dannelsesreise i Europa sammen med søsteren Felicity og bestevennen Percy en gang på 1700-tallet. Reisen blir kort fortalt mer dramatisk enn noen av karakterene forventer. Kompliserte familieforhold avdekkes og en forbudt kjærlighet ser dagens lys. Historisk fiksjon er noe jeg absolutt elsker og kjærlighetshistorier ligger også mitt hjerte nært. Hvem liker ikke en angstfylt Casanova-skikkelse som rives i stykker av å være forelska i sin beste venn? Betraktningene om hvordan det føles å være ung og forelska var det beste for meg. Og det at Monty, i løpet av reisen, tvinges til å forholde seg til de betydelige vanskelighetene det innebærer å være kvinne, å være farget (POC) eller å være kronisk syk. Noe jeg ikke likte så godt var det jeg opplevde som en slags romantisering av tidsperioden og denne privilegerte hvite mannen. Fortellingen ble også for tynn for en historienerd som meg. Innlesningen av lydboken var derimot utmerket og gjorde det lettere å se forbi det jeg ikke likte. Og språket er til tider glimrende.
En frustrert frue?
Det er nok viktig å anerkjenne at denne boka ikke er skrevet for meg, og at ved å lese den så besøker jeg et sted som er ment for noen andre. Men allikevel så synes jeg at ungdom har krav på litteratur som utfordrer dem. Og denne romanen opplevde jeg som lite utfordrende. Percy er svart, men ikke så veldig svart, og han er bundet av viljene og ønskene til andre. Felicity er en 16 år gammel jente av langt over gjennomsnittlig intelligens som tvinges til å leve sitt liv bak lukkede dører. Monty fremstår som en litt ubrukelig og utrivelig type, som allikevel vinner tilliten til mange av karakterene i fortellingen. Frustrerende til tider. Men underholdende var det allikevel!
Ærlig talt så er jeg usikker på om jeg skjønte boka i det hele tatt. Og jeg er veldig usikker på hvorfor jeg var relativt underholdt samtidig som jeg var frustrert, gjennom hele 12 timer med lydboken. Kanskje det er min kjærlighet for kjærlighetshistorier som ledet meg. Fordi det er noen fine ord om kjærlighet her. Noen sjarmerende betraktninger om hvordan det føles å være tenåring. Hvordan det kan oppleves å være annerledes. Hvor stor plass følelser tar når man ikke lager plass for dem. Så jeg lager plass til egen forvirring og frustrasjon. Dette er følelser som også kan gi oss verdifulle erfaringer. Bare spør Henry «Monty» Montague!
Liker du historisk fiksjon eller fantasy med LHBT-karakterer?
Da kan du sjekke ut det jeg har skrevet om The Song of Achilles av Madeline Miller eller Witchmark av C. L. Polk.
SMAKEBIT PÅ SØNDAG: On Earth We’re Briefly Gorgeous
«In a world as myriad as ours, the gaze is a singular act: to look at something is to fill your whole life with it, if only briefly.»
Ocean VuongJeg valgte On Earth We’re Briefly Gorgeous (2019) av Ocean Vuong til bokklubben vår og er VELDIG fornøyd. I løpet av de første sidene skjønte jeg at dette var en bok for meg. Kanskje den beste boka jeg har lest så langt i år. Fortellingen fremstår som kjærlighetsbrev til en familie og en samling av minner og historier gjennom tre generasjoner. Den består av springende minner og assosiasjoner, og beskriver språk som identitet. Kroppen er et sted hvor hovedpersonen blir seg selv, i et miljø og et samfunn som former oppveksten hans. Flyktighet og midlertidighet i et «single use life» står frem for meg som sentralt for både bokens tematikk og språklige uttrykk. Forfatteren viser hvordan man kan ta en person, en gjenstand eller hendelse og snu den opp ned for å se den fra et helt nytt perspektiv. Og prosessen kan gjøre at vi ser denne i et helt nytt lys: både som noe stygt og noe vakkert.
On Earth We’re Briefly Gorgeous – Ocean Vuong
Boken handler om en gutt, Little Dog, som vokser opp i USA i en vietnamesisk familie. Han deler tanker om livet sitt i en særdeles nær og intim historie. Fortellingen tar form av å være brev til moren som ikke kan lese. Språk og kultur er noe som både samler og skiller denne familien. Han forteller om relasjonen til moren og bestemoren og til ungdomskjæresten. Han forteller om skoleårene, om rus og om en bestefar som ikke egentlig er bestefar. Han gjenforteller familiens minner fra krigen og livet i Vietnam. Og vi får vite at Little Dog i beste fall er usynlig for omverdenen. Han husker tilbake til hendelser i hjemmet som påvirker hvordan han forstår omsorg og kjærlighet i nære relasjoner. Alt er stygt og vakkert samtidig og blottet for fordømmelser. Dette gir fortellingen et preg som ikke ligner noe annet jeg har lest.
Betraktninger om livets singularitet, identitet, kjærlighet og familie i en hjerteskjærende innpakning.
Språket er nydelig, det flyter og yrer, og gir leseren mye å tenke på. Det dannes utallige bilder og jeg opplevde det som svært stimulerende. Hvis man ikke tenner på innholdet så er språket upåklagelig. Og de eksistensielle spørsmålene som tas opp gjennom fortellingen river i hjertet. Hva er frihet og hvor frie er vi egentlig? Hvordan påvirker familierelasjoner de relasjonene vi bygger med andre? Hvordan formes vi av stedene hvor vi vokser opp? Boken stilte mange spørsmål som jeg mener det er viktig at alle stiller seg selv. Særlig hvis man lever et privilegert liv. For eksempel hvordan det oppleves å vokse opp i to helt ulike kulturer. Og hvordan samfunnet møter mennesker som ikke er hvite eller ser hvite ut. Den løfter frem utfordringene med å vokse opp i en familie som ikke har et felles språk for hvordan man oppfatter seg selv. Alle setningene er sitatverdige og proppfulle av livsvisdom. Absolutt helt nydelig.
«You’re Rose. You’re Lan. You’re Trevor. As if a name can be more than one thing, deep and wide as a night with a truck idling at its edge, and you can step right out of your cage, where I wait for you. Where, under the stars, we see at last what we’ve made of each other in the light of long-dead things – and call it good.»
Ocean Vuong
Smakte det med en smakebit?
HER kan du finne flere skrevet av meg, og HER kan du finne smakebiter skrevet av andre. Njut!
SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Tvillingenes Dagbok
«De ordene som går på følelser, er veldig uklare. Det er bedre å unngå å bruke dem, og heller beskrive gjenstander, mennesker og seg selv. Det vil gi en etterrettelig beskrivelse av tingenes tilstand»
Ágota KristofDen prisbelønte fortellingen Tvillingenes Dagbok (1986) av Ágota Kristof består av en serie skolestiler skrevet av to unge gutter i krigstid. De to guttene forteller at de skriver disse små stilene fra hverdagslivet som en del av deres livstrening. Ellers trener de på å holde ut smerte, sult, og å handle på tross av egen samvittighet. Fortellingen er så blottet for sentiment, moral og personlig perspektiv, at det til tider føles ubehagelig å lese. Grusomhetene som finner sted i historien beskrives som små selvfølgeligheter av guttene. Egentlig er det ganske forfriskende, om det er lov å si, å lese om krigshandlinger og forbrytelser på en så nøytral måte. Alle verdispørsmål og vurderinger underveis tar utgangspunkt i leseren selv, og det synes jeg er veldig spennende. Kristof gir leseren mye makt og innflytelse over historien, og det oppleves som en viktig tillitserklæring.
Tvillingenes Dagbok – Agota Kristof
Fortellingen starter i krigstid med at en mor sender sine to tvillinger fra storbyen til landsbygda for å leve sammen med sin bestemor. Bestemoren er kjent på bygda som Heksa og det går rykter om at hun forgiftet ektemannen mange år tidligere. Hun overlater guttene til seg selv, og de går straks i gang med å lære seg ferdighetene de mener de trenger for å overleve. Hvert kapittel beskriver ulike aspekter ved tilværelsen, personer i lokalsamfunnet, og hendelser i hverdagen. For eksempel «Mental herding,» «Trening i å være grusom,» og «Pengeutpressingen.» Alt blir fortalt på en enkel og ryddig måte. Veldig absurd på mange måter, og samtidig hyperrasjonelt på andre måter. En sammensatt fortelling om menneskets evne til grusomme handlinger, og som beskriver et helt tankesett uten å gjøre rede for en eneste tanke.
En fortelling blottet for fordømmelser, men også for gjemmesteder.
Fortellinger fra krig bærer ofte i seg følelser og fordømmelser som preger leseropplevelsen. Ofte er det helt riktig. Men i dette tilfellet føles den nøytrale fortellerstemmen også helt riktig. Den enkle og hverdagslige prosaen blir nesten litt poetisk fordi den er så SPOT ON hele tiden. Det er ingen anledninger til å gjemme seg i metaforer eller eufemismer, verken for forfatter, forteller eller leser. Og det finnes mye skjønnhet i det som er stygt og ekte. Ekte ifølge disse to guttene i det minste. Og de gjør det tydelig gjennom hele fortellingen at de ser deg og at det ikke er noe sted å gjemme seg. Hvis du trosser dem så finner de deg.
Barns perspektiv er utrolig spennende i voksenlitteratur, fordi barn ser verden på en unik måte. De ser ikke alltid intensjoner og de lever mer fra øyeblikk til øyeblikk. Jean Cocteaus roman Les Enfantes Terribles og John Boynes The Boy in the Striped Pajamas fungerer litt på samme måte. Hos Kristof blir barneperspektivet satt på spissen fordi barna beskrives som usedvanlig intelligente. Samtidig så jobber de målrettet for å fjerne seg selv fra det de har utviklet av moral og empati. I den virkeligheten hvor de lever er det ikke plass for sånne upraktiske trivialiteter.
Tvillingenes Dagbok er første del av en triologi og jeg skal definitivt lese de andre to bøkene. Jeg likte denne boka veldig godt. Den var kort og god. Drivende og interessant, spennende og ubehagelig. Hva mer kan man ønske seg?
Les smakebiter fra andre spennende bokbloggere hos Flukten Fra Virkeligheten. Du kan også lese flere smakebiter fra meg, blant annet om The Song of Achilles. God fornøyelse!
SMAKEBIT PÅ SØNDAG: The Song of Achilles
“Any moment might be our last. Everything is more beautiful because we’re doomed. You will never be lovelier than you are now. We will never be here again.”
Homer, IliadenDet var en ren tilfeldighet at jeg kom over bøkene til den uovertrufne og prisvinnende Madeline Miller, på en flyplass av alle steder. Jeg bestemte meg for ikke å kjøpe noe fordi jeg hadde allerede tre bøker i håndbagasjen. Men da jeg fikk øye på den samme boka noen uker senere var det vanskelig å la den ligge. Og så snart jeg begynte å lese skjønte jeg at dette var noe helt spesielt. Miller har tatt en gammel sang fra den greske muntlige fortellertradisjonen, og hun har gitt den nytt liv slik at vi kan synge den om igjen. Hun har også gitt oss et nytt perspektiv på en gammel heltelegende, og viser oss at det alltid er en dobbelthet ved det å være omsvøpt i status og forventninger. For meg stod temaet om skjebnen og om å velge sitt eget liv sterkest i denne intense kjærlighetshistorien. Nettopp fordi vi vet hvordan det ender for Akilles så føltes hvert øyeblikk og selv de små tingene både intenst viktige og vakre.
The Song of Achilles – Madeline Miller
I The Song of Achilles (2011) er det eksilprinsen Patroklus som har fortellerstemmen og det er han som synger sangen om Akilles. I denne gjendiktningen er det utvilsomt en kjærlighetssang, og vi følger de to fra de er gutter til de blir menn. Patroklus kommer til kong Peleus’ hoff og møter prins og halvgud Akilles, som er i besittelse av overmenneskelig skjønnhet, fart, styrke og presisjon. Alt som trengs for at han skal bli en stor kriger og en legendarisk hero. Da Helena av Sparta kidnappes og fraktes til Troja blir de to unge mennene dratt inn i en krig som tvinger dem til å se seg selv og sin relasjon i en større kontekst. Det hele blir enda mer komplisert når profetien om Akilles’ skjebne blir kjent og Akilles tvinges til å ta noen valg som kommer til å påvirke både hans liv, hans ære og hans ettermæle. Og de kommer til å påvirke den personen som står ham aller nærmest. Patroklus reiser i krigen sammen med ham og tar den moderne termen «ride-or-die» til et helt nytt nivå. Det er en historie om vennskap, kjærlighet, oppvekst, politikk og krig, men hele tiden med den nære relasjonen mellom Patroklus og Akilles som utgangspunkt.
Historien om Akilles ble først fortalt av Homer, for omtrent 2750 år siden, og Akilles er en av de store heltene i Troja-krigen. Så om denne boken tilhører undersjangeren fantasy eller historisk fiksjon er litt vanskelig å si. Om jeg vet noe mer om hvem Akilles var, er også usikkert. Allikevel føler jeg at jeg kjenner ham litt bedre. Det jeg vet er at dette var en helt fantastisk leseropplevelse som kommer til å sitte i lang tid fremover. Blir ikke mer episk eller legendarisk enn det. LES LES LES!
“I could recognize him by touch alone, by smell; I would know him blind, by the way his breaths came and his feet struck the earth. I would know him in death, at the end of the world.”
Madeline MillerWITCHMARK – C.L. POLK
«Poison,» he gasped. «In the tea. Please, Starred One. Help me.»
C.L. Polk
Tittel: Witchmark
Forfatter: C. L. Polk
Utgitt: 2018
Tor books
318 sider
Witchmark er en fantasyroman sentrert rundt Doktor Miles Singer, en trollmann i skjul etter å ha rømt hjemmefra som ungdom, utdannet kirurg i militæret og nå krigsveteran. Når vi møter Miles jobber han som psykiater på et veteransykehus i byen Kingston. Han må holde sine magiske evner skjult for alle rundt seg, fordi trollmenn og hekser blir ansett som farlige og blir sendt på asyl. Miles fokuserer på å hjelpe andre krigsveteraner gjennom psykiatrien, til tross for at disiplinen og pasientenes lidelser ikke er anerkjent i samfunnet. Han er dessuten på nippet til å finne ut av hva som egentlig feiler mange av veteranene, og han har bange anelser. En kveld møter han en herremann utenfor sykehuset, bærende på en akuttpasient. Pasienten kjenner til Miles’ hemmelighet og kaller ham Starred One. Det siste Nick Elliot sier før han dør er at han har blitt forgiftet og at Miles’ er den eneste som kan hjelpe. Sammen med den fremmede herremannen prøver Miles å finne ut av hvordan Nick Elliot visste hvem han var og hvorfor han ble drept. De finner mye mer enn forventet, og historien forgreiner seg i uante retninger både geografisk, politisk og personlig.
Det tok meg litt tid å finne ut av hva jeg tenker om denne boken, fordi den etterlot en del motstridende inntrykk. Fortellingen fungerer, plotet er interessant, og det er flere tråder som går parallelt og møtes på slutten av boken. Men karakterene er flate, så kjærlighetshistorien og overraskelsene engasjerer meg ikke. Det er vanskelig når det ikke virker som om det engasjerer hovedpersonen heller. Doktor Miles Singer er pregløs og litt vinglete, til tross for at han står i sentrum for et drapsmysterium, en mulig konspirasjon, og en forelskelse som han prøver å beskytte seg fra. Søsteren til Miles, Lady Grace, fremstår også som en sammensatt person med store indre konflikter, uten at vi egentlig får vite så mye om henne. Det er så mye her som kunne blitt så bra, men så lar forfatteren det ligge uten at jeg helt skjønner hvorfor. Det kan være for å begrense omfanget av boka, men når man har så mye juicy materiale og så mange spennende ideer som Polk har, så er det synd at så mye av potensialet forblir urealisert. Det er mange karakterer som ikke gis nok spillerom, for eksempel sykepleier Robin, som er Miles’ beste venn, og ikke minst Miles’ far Sir Christopher, fordi han er den som utfordrer Miles’ selvstendighet og hans syn på moral og fri vilje.
Her ulmer det mange spennende etiske spørsmål om arv og miljø, klasseskiller, og hva fremskritt kan koste et samfunn. Men det sier vel noe at min opplevelse av boka handler mer om det jeg ikke har lest enn det jeg har lest. Problemet for meg ligger nok i fortellingens tempo, fordi det tillater ikke leseren å dvele ved noen av øyeblikkene. Det kommer møysommelige beskrivelser av klesplagg, røykevaner og omgivelser som ikke har noe med historien å gjøre, mens i de store scenene kastes du rett inn i dramatikken. Og du rives like raskt ut igjen. Witchmark er første bok i en serie (foreløpig med to bøker) så jeg har et håp om at forfatteren tar det hele et steg videre i neste bok. Likevel higer jeg ikke etter å lese den. Det blir for tynt rett og slett, noe som blir nærmest provoserende når det er så mye å ta av. Gi meg mer C.L. Polk! Kom igjen!
«His power welled inside me. I had to check to make sure I wasn’t spilling light every time I moved. What had he done to me? I scrambled to my feet and tried to lift Nick Elliot’s body. Robin stared over my shoulder. ‘Sir? What are you doing in here?’ Cold fear prickled down my back. Mr Hunter stood behind me, tucked into the corner where he’d seen and heard everything. »
C. L. PolkSMAKEBIT PÅ SØNDAG: Trail of Lightning
«These Diné know the old stories sung by the hataałii, the ancient legends of monsters and the heroes who slew them, even before the monsters rose up out of legend to steal village children from their beds. And now they are looking to me to be their hero.»
Rebecca RoanhorseDet jeg liker best med post-apokalyptiske fortellinger er at samfunnet kan være akkurat hva forfatteren vil. Samtidig så eksisterer fortellingen og leseren sammen i en større historisk kontekst. Når leseren møter Maggie er hun alene, bevæpnet med kniv og hagle. Folk i området har ikke all verdens tiltro til hennes ferdigheter. Etter hvert får hun hjelp fra Kai Arviso som er en form for medisinmann, men også en kjekk og sjarmerende ung friskus. (Og hvem liker ikke sånne, am I right?) Sammen setter de seg i Maggies gamle Chevy og kjører ut på søken etter informasjon som kan hjelpe dem i jakten på en ny type monster som ingen har sett tidligere. Da jeg åpnet Trail of Lightning så jeg uendelig med muligheter. Jeg så en kompleks hovedkarakter med et stort utviklingspotensial, i et landskap fullt av legender og mysterier.
Trail of Lightning – Rebecca Roanhorse
Hovedpersonen i Trail of Lightning (2018) er monsterjegeren Maggie Hoskie. Hun bor og jakter i Dinétah, som var et Navajo-reservat før store deler av USA går under som følge av «the Big Water.» Samfunnet har kollapset under en klimakatastrofe og folk organiserer seg så godt de kan med ressursene de har tilgjengelig. Dette har ført til en oppblomstring i Dinétah, både av naturlige ressurser blant menneskene som bor der, i tillegg til et inntog av overnaturlige monstre. Maggie har fått sin opplæring fra en legendarisk og udødelig monsterjeger, og hun har selv overnaturlige evner.
På monsterjakt gjennom amerikanske legender
Boken fremstår som en spennende sammenkobling av myter og historie tilhørende den amerikanske urbefolkningen. Da jeg oppdaget at det allerede har kommet en bok til i serien ble jeg veldig glad. Det er en stund siden jeg har gledet meg så mye til å komme videre i en historie, samtidig som jeg vil ta det rolig for å få opplevelsen til å vare så lenge som mulig. Allerede på side ti fikk jeg følelsen av at jeg var i starten av en fengslende reise full av stemmer som jeg ikke kjenner så mye til, men som jeg vet at jeg trenger å høre. Alt ligger til rette for at Maggies ferd i «the Sixth World» kommer til å bli legendarisk.
«He told me I had some of that evil in me, that I’d been touched by what happened the night he found me. And that it manifested as K’aahanáanii, and it made me strong, made me vicious when I needed to be. But it was a narrow road I walked. I had to be vigilant to let it grow, not to feed it unnecessarily. Because my fate wasn’t decided yet. I could be a monsterslayer, or I could be a monster.»
Rebecca Roanhorse