SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Red, White & Royal Blue
“I thought, this is the most incredible thing I have ever seen, and I had better keep it a safe distance away from me. I thought, if someone like that ever loved me, it would set me on fire.»
Casey McQuistonMer romantikk i monitor, takk!
Bedre sent enn aldri, tenkte jeg da jeg kastet meg over fjorårets trend-bok. Etter å ha sett siste sesong av The Crown i ett jafs fortsatte jeg ivrig med å lese booktube- og bookstagramslageren Red, White & Royal Blue. Jeg har definitivt en svakhet for «fiender-til-forelskelse»-tropen i romantisk komedie. Det skjønte jeg da jeg leste The Hating Game, og det gjorde seg gjeldende her også. Boka er en kjærlighetshistorie med engelske Buckingham Palace og amerikanske Det Hvite Hus som bakteppe, hvor vi møter presidentsønn Alex og prins Henry. Men det er ingenting med denne romanen som minner om engelsk overklassedrama eller en politisk Aaron Sorkin-serie. Her møter vi disse to gutta som nettopp det – to «vanlige» unge menn. Vi tar Alex sitt perspektiv og møter Henry med en ekstrem forutinntatthet. Men GJETT hvor feil Alex tar og hvor misforstått Henry er, og hvor befriende vennskapet deres blir for begge to. *Smelt*
Red, White & Royal Blue – Casey McQuiston (2019)
Etter et kongelig bryllup i England blir USAs presidentsønn Alex Claremont-Diaz møtt med dårlig presse. Tabloidpressen bretter ut hans lange uvennskap med engelske prins Henry. Både Det Hvite Hus og kongehuset er mildt sagt misfornøyde med skandalen. Som et PR-plaster på såret blir Alex og Henry sendt på aktiviteter som skal overbevise pressen om at de faktisk er gode venner. Alex er motvillig. For ham er dette en ubeleilig forstyrrelse for hans egne politiske ambisjoner. Og blærete, snobbete prinser er heller ikke bra for imaget. Men så er ikke Henry helt hva han forestilte seg. De viser seg å ha kjemi i bøttevis og det blir umulig å stoppe gnistene fra å fly. Det starter som et publisitetsstunt og fortsetter som en hemmelig affære. Men hvor skal det ende?
Romantisk dagdrømmeri
Jeg er en smule lunken til romanen samtidig som jeg er litt fristet til å lese den igjen. Er det en selvmotsigelse, eller er det hele poenget med en romantisk komedie? Red, White and Royal Blue er en moderne versjon av kjærlighetsnovellene i damebladene som bestemoren min pleide å lese. Og jeg synes det er akkurat like spennende nå som jeg syntes da. (Veldig spennende altså!) Man blir litt forelska i både Alex og Henry, og definitivt investert i forholdet deres. Boka er skrevet nærmest som en film og scenene er veldig levende. Den er morsom og sjarmerende, akkurat som hovedpersonene. Selv om at storyen ikke føles så relevant, så har nok mange av oss vært småforelska i en venn eller en person som vi egentlig ikke liker. Og det er i vennskapene og relasjonene vi finner relevans. Det er der fortellingen blir levende. Og jeg tror det er derfor jeg kan se for meg å plukke den opp igjen på en annen regnfull dag.
Øyet som ser
Boka fungerer best hvis man tenker seg at det er en form for fantasy, fordi dette er kanskje den minst realistiske romantiske komedien jeg har lest. Men jeg er her for litt romantisk dagdrømmeri. Og jeg var underholdt fra første til siste side. Det er ingenting med denne romanen som utfordrer, verken språklig, tematisk, eller personlig. Og det gjør at den ble glemt like lett som den ble konsumert. Hvis jeg skal dra noen form for relevans ut fra fortellingen så må det være beskrivelsene av Alex og Henrys omstendigheter. Det kan være vanskelig å bli møtt med sterke forventninger om hvem og hva man skal og bør være. Og fordommer kan forvrenge oppfatningen man har av folk og situasjoner. Men det skal sies at disse gutta samtidig er blant de mest privilegerte menneskene på planeten. Jeg tror denne boka er et godt eksempel på at hvorvidt man liker den kommer av på øyet som ser. McQuiston sier det best selv:
“Sometimes you just jump and hope it’s not a cliff.”
Casey McQuiston
TAKK FOR AT DERE LESER DET JEG SKRIVER <3
Legg gjerne igjen en kommentar under innlegget, eller meld deg på nyhetsbrevet!
SMAKEBIT PÅ SØNDAG: The Invisible Life of Addie LaRue
The Invisible Life of Addie LaRue er på overflaten en faustisk beretning om en ung jente som selger sjela til djevelen for ubegrenset frihet. Hun lengter etter muligheten til å anerkjennes som et fritt individ med eierskap over egen skjebne. Under denne overflaten ligger en tankevekkende utforskning av hvordan relasjoner er det som gjør oss menneskelige. Det er i relasjoner og delte erfaringer vi danner en følelse av tilhørighet og en forståelse av hvem vi er som individer. Det er gjennom empati at vi virkelig evner å elske hverandre. Og dette aspektet ved romanen var en interessant og aktuell understrøm som forsterket de eventyrlige og romantiske sidene ved fortellingen. Så hva er egentlig frihet? Hva skjer hvis et menneske eksisterer uten relasjoner og bånd til andre? Dette blir Addie nødt til å reflektere over når hun får sin etterlengtede frihet og ingen lenger husker henne.
“Being forgotten, she thinks, is a bit like going mad. You begin to wonder what is real, if you are real. After all, how can a thing be real if it cannot be remembered?”
V. E. Schwab
The Invisible Life of Addie LaRue – V. E. Schwab (2020)
Adeline er ei helt vanlig jente som lever i en fransk landsby på starten av 1700-tallet. Men en ting gjør Adeline annerledes, nemlig det at hun lengter etter frihet. Men for henne er det få alternativer annet enn å gifte seg. Foreldrene ønsker å gifte henne bort til en enkemann, og til tross for advarsler ber hun i ren og skjær desperasjon om hjelp til guden som hersker etter mørkets frembrudd. Og Adeline ender med å inngå en avtale med Mørket. Adeline selger sjela si for ubegrenset frihet til uendelig tid. Avtalen kommer selvfølgelig med uforutsette følger. Alle hun kommer i kontakt med glemmer henne så snart hun er utenfor synsvidde. Den såkalte friheten fører til at hun ikke kan avgi merker i verden, verken på ting eller mennesker. Hun kan ikke ytre sitt navn eller fortelle sin historie, og hun kan heller ikke skape noe. Hun er helt alene. Helt til en dag i New York i 2014 hvor hun møter Henry, som endrer livet hennes for alltid.
«People who need people» + total frihet
Da jeg skulle velge bok denne gangen føltes det litt ekstra viktig, fordi det er den første jeg har lest etter at jeg fikk barn i oktober og lesetid per dag skrumpet betydelig inn. Konsentrasjonen har vært dårlig, så jeg måtte velge en bok som fanget oppmerksomheten og leverte på underholdningsfronten. Og boka jeg valgte leverte over alle forventninger. Ikke bare har jeg hygget meg med en god historie både på dagen og midt på natten, men leseprosessen har gitt meg en følelse av å komme tilbake til meg selv. Og det har vært fint å lese en roman som handler så mye om relasjoner og menneskets behov for å bli sett og anerkjent. Hvem er vi egentlig uten bånd til våre medmennesker? Hva er egentlig frihet? Addie er verken datter, venn, nabo, kjæreste eller medmenneske, fordi ingen husker henne lenge nok til å vite at hun eksisterer. Djevelen er den eneste konstante skikkelsen i hennes endeløse tilværelse, og hva gjør det med en person? Addie LaRues historie er en om frihet, tidløshet, ensomhet, tomme eller unnvikende blikk gjennom tre århundrer.
Jeg forventet ikke å like denne romanen så godt som jeg gjorde. Språket føles tidvis litt påtatt og overdrevet gammeldags, samtidig som at det skaper en stemning som kler tematikken. Historien foregår over en fryktelig lang tidsperiode, men uten å overforklare så byr det på en kontekst som viser hvor vanskelig det er å være kvinne selv med ubegrenset frihet. Addies søken etter kontakt og kjærlighet er altoppslukende, men det føles ikke banalt eller klisjefylt. Den stiller store spørsmål uten å overdrive eller bli grandios. Kort oppsummert så var dette en svært stemningsfull og fornøyelig leseopplevelse. Akkurat hva jeg trengte!
Vil du lese mer?
Du finner lenker til andre smakebiter HER! Jeg har skrevet mer om fantasy HER, og hvis du liker romantikk kan du sjekke ut det jeg har skrevet om The Hating Game eller This Is How You Lose the Time War. Ettersom jeg er helt oppslukt av verdens nydeligste lille baby for tiden så vet jeg ikke hvor ofte jeg kommer til å oppdatere bloggen, men jeg håper dere vil besøke meg igjen senere <3
SMAKEBIT PÅ SØNDAG: This Is How You Lose the Time War
Back to the future?
Hvis du liker bøker hvor svarene på spørsmål om tid og rom, hvor er vi og hvem er vi, forblir opp til leseren, så er dette boka for deg! This Is How You Lose The Time War er et prisvinnende samarbeidsprosjekt mellom Amal El-Mothar og Max Gladstone som jeg mener passer best i science fiction-sjangeren. Samtidig så er det først og fremst en kjærlighetshistorie i form av en brevroman. Språket føles poetisk med sine korte setninger og det er få referanser til den såkalte virkeligheten. Det er lenge siden jeg har tatt meg så god tid med en bok som jeg gjorde med denne. Den er full av kontraster, den er springende, og ganske så nydelig. Nydelig til tross for at jeg opplevde mye frustrasjon i leseprosessen. Jeg leste sakte fordi jeg ikke ville miste et eneste ord, bilde eller referanse. Boka som helhet fremstår nærmest som et lappeteppe. Et man skal sy sammen på egenhånd og forstå ut ifra seg selv, noe det følgende sitatet illustrerer til perfeksjon.
To read your letters is to gather flowers from within myself, pluck a blossom here, a fern there, arrange and rearrange them in ways to suit a sunny room.
El-Mohtar & Gladstone
This Is How You Lose the Time War – Amal El-Mohtar & Max Gladstone (2019)
Karakterene Red og Blue er agenter i «the time war» i et kaotisk og splittet samfunn, hvor de kjemper på hver sin side i krigen. De reiser frem og tilbake i tid og gjør små og store endringer for å sikre en best mulig fremtid for seg selv og sin side. I denne prosessen begynner de å etterlate små beskjeder til hverandre på kryss og tvers av historien. Det starter med ordene burn before reading og består i starten av selvskryt og ertende ord fra en motstander. Ganske raskt blomstrer korrespondansen til en stor kjærlighet mellom Red og Blue. Da må de bestemme seg for om de virkelig kan stole på hverandre. Deres egne liv, deres familier, og hele krigen står på spill. Og alt de har er kjærlighet basert på ordene de har utvekslet og løftene de har gitt hverandre.
En fortelling som vekker følelser
Tidsreiseaspektet er noe av det jeg både elsker og hater mest med science fiction. Og her ble det også en kilde til frustrasjon. Samtidig så er bøker som gir leseren mulighet til å velge mellom flere tolkningstrategier noe jeg virkelig ELSKER. Er hele teksten en metafor? Er tidsaspektet egentlig viktig? Hvor skal vi lete etter mening? Skal vi i det hele tatt lete etter mening? Til å være en ganske kort roman så tar den opp mange store spørsmål. Og det er opp til hver og en av oss å velge hvordan vi ønsker å forholde oss til både spørsmål og svar. Frustrerende og fantastisk, spør du meg! Det er ikke viktig om man elsker eller hater This Is How You Lose the Time War. Det er ikke så viktig om man «forstår» den eller ikke. Om man fokuserer på meta-aspektet, kjærlighetshistorien eller om man leter etter referanser til Shakespeare eller Brødrene Grimm. Det er uansett en reise som er helt unik og som vekker følelser. Den består av poetiske skildringer av kjærlighetsspråket og hvordan vi kommuniserer noe så levende som kjærlighet med ord. Ord som har evnen til å ferdes igjennom både tid og rom.
I love you. I love you. I love you. I’ll write it in waves. In skies. In my heart. You’ll never see, but you will know. I’ll be all the poets, I’ll kill them all and take each one’s place in turn, and every time love’s written in all the strands it will be to you.
El-Mohtar & Gladstone
SULTEN PÅ MER?
Du kan finne mange flere smakebiter HER, på den fine bloggen til Astrid Terese! Og hvis du er nysgjerrig på mine tanker om sci-fi og fantasy kan du lese mer HER, eller sjekke ut mine omtaler av bøker som Witchmark av C. J. Polk, Trail of Lightning av Rebecca Roanhorse (som jeg eeeeelsket) eller House of Earth and Blood av Sarah J. Maas. Enjoy!
SMAKEBIT PÅ SØNDAG: The Hating Game
Romantikk på kontoret – fra fiendtlighet til forelskelse
Mine bokelskende søstre har snakket entusiastisk om denne romantiske komedien i flere uker, så jeg bestemte meg for å sjekke ut The Hating Game av Sally Thorne. Jeg elsker kjærlighetshistorier, men er ikke så bevandret i den litterære romcom-sjangeren. Litteraturviteren i meg har ført til en dragning mot romansene i Tre Kamerater av Remarque og Birdsong av Faulks, mer enn denne typen fortelling. Til tross for at The Hating Game gjorde meg nervøs i begynnelsen, så skal jeg fortelle om hvorfor jeg koser meg så mye med denne lydboken. Til alle skeptikere der ute: ikke vær redd for å ta et steg ut av komfortsonen. Romansjangeren blomstret tross alt allerede for 300 år siden som kvinneunderholdning. Så hvorfor ikke la oss underholde? Jeg er klar for virvelvinden i romantiske komedier. Bring it on, baby!
Both love and hate are mirror versions of the same game – and you have to win. Why? Your heart and your ego. Trust me, I should know.
Sally Thorne
The Hating Game – Sally Thorne (2016)
Lucy Hutton jobber i forlagsbransjen og etter sammenslåingen av to bransjekonkurrerenter må hun dele kontor med en mann hun HATER, Joshua Templeman. Lucy er en flink ung kvinne som elsker litteratur og brenner for jobben, mens Joshua Templeman (ifølge Lucy) er snerpete og anal og mest opptatt av salgstall. Hatet Lucy føler for Joshua er hundre prosent gjensidig, hvilket resulterer i et spill mellom de to kollegaene. De rapporterer hverandre til HR, de spionerer og utfordrer hverandre på daglig basis. Når begge blir aktuelle for den samme forfremmelsen blir spillet mer intenst. Hvis Lucy får forfremmelsen blir hun Joshuas sjef, men hvis ikke må hun slutte. Ydmykelsen vil være for stor. Mye står på spill og Lucy er helt oppslukt av the hating game. Så oppslukt at hun har sexy drømmer om sin erkefiende og begynner å kle seg mer utfordrende på jobb. Spillet leder dem til å dele et hett kyss i heisen på vei fra kontoret, noe som skifter hele dynamikken mellom dem. Lucy begynner å lure på hva som egentlig foregår bak fasaden til Joshua.
En behagelig og balansert «slow burn»
Denne romantiske komedien er en slow burn som pirrer uten å bli klein. Det er en veldig sexy bok på mange måter. Dette tror jeg kommer av hvordan forfatteren langsomt og møysommelig «kler av» karakterene sine gjennom historien. De blir mer og mer intime med hverandre på et personlig plan. Beskrivelsene av omgivelser og omstendigheter er med på å gjøre universet levende og gjør meg engasjert i karakterene. Jeg nyter prosessen deres med å bli kjent. Og jeg liker hvordan Thorne viser at forutinntatte holdninger og ideer som vi har om andre mennesker ofte handler aller mest om oss selv. Jeg liker hvordan Lucy blir bedre kjent med seg selv etter hvert som at hun blir kjent med Joshua. Jeg liker hvordan de snakker sammen, noe som fungerer veldig godt i lydbokformatet. Men som sagt, det er helt klart en veldig slow burn uten for mange krumspring. Bildet av den smarte og utilgjengelige, høye, mørke og muskuløse drømmemannen føles litt datert. Men det er noe jeg kan leve med. Boken oser ikke akkurat av storslått litterær kvalitet, men oppbyggingen av historien skaper en behagelig balanse. Akkurat nå er The Hating Game akkurat hva jeg trenger i mitt liv.
MER ROMANTIKK?
Hvis du liker kjærlighetshistorier så kan du for eksempel sjekke ut LHBT-orienterte The Song of Achilles eller The Gentlemans Guide to Vice and Virtue. En annen slow burn er House of Earth and Blood. Mens Normal People er hva jeg vil kalle et mesterstykke i beskrivelser av intens intimitet. Love is in the air!
SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Jomsviking
Vidunderlig vikingdrama
Jomsviking er nydelig norsk historisk fiksjon satt i vikingtiden, og forteller livshistorien til vikingen Torstein Tormodson. Karakterene i romanen er spennende, særegne og levende, til tross for at de eksisterer i en tid som er veldig annerledes fra vår egen. Verdenen er omstendelig bygget opp av forfatter Bull-Hansen og byr på detaljrikdom uten at det går på bekostning av spenningen. Av og til er boken litt i «flinkeste» laget, men hvis man er oppriktig interessert i vikingtiden så vil nok flinkheten virke forfriskende. Hovedkarakteren Torstein er en kompleks mann som leseren får følge gjennom hele livet. Historien fortelles som tilbakeblikk, som en serie episoder hvor en gammel Torstein kommenterer sitt livs virke. Dermed får fortellingen en del av de muntlige trekkene som sagaene har, samt at fortellerstemmen ikke påstår å formidle en absolutt sannhet. Dette er Torsteins historie og noen andre vil kanskje ha opplevd hendelsene i fortellingen annerledes. Et smart grep når man skriver historisk fiksjon.
Odin talte en gang til menneskene og ba oss gripe det vi ønsker oss i livet. Han sa at dagen vi skal dø, er avgjort allerede før vi blir født, og ingenting kan vi gjøre for å endre på det, annet enn å leve det livet vi har fått, fullt og helt.
Bjørn Andreas Bull-Hansen
Jomsviking – Bjørn Andreas Bull-Hansen (2017)
Fortellingen dreier seg om Torstein Tormodson og hans eksepsjonelle liv som jomsviking rundt år 1000. Historien starter når Torstein er en ung gutt og vi følger ham gjennom oppveksten. Som 12-åring blir han tatt som trell og livet endrer seg drastisk. Men gjennom kløkt og driv (og litt flaks) så greier han å rømme og å skape et liv for seg selv. Han blir etter hvert kjent som Torstein Knarresmed, fordi han er en habil skipsbygger. Og da skjønner vi hvor vi skal. Jo vi skal ut på eventyrlige reiser! Til Irland og England, til Færøyene, Danmark og det som nå er Polen og Tyskland. Torstein blir en beryktet jomsviking. Han skal alliere seg med mange kjente historiske skikkelser og skaffe seg en fiende eller to underveis, som for eksempel Svein Tjugeskjegg og Olav Tryggvason. Dramatikken kulminerer på storslått vis i slaget ved Svolder.
Dette vikingdramaet leser man for historien sin del. Språket er helt ålreit, men byr etter min mening ikke på noe ekstra. Det er Torstein som byr på det ekstraordinære i denne fortellingen. Og verdenen som bygges opp er spennende og engasjerende. Forskere er uenige om det historiske grunnlaget for det vi vet om jomsvikingene, og hvis man er interessert så er det mye spennende informasjon på verdensveven. Men denne boka maler et såpass levende bilde at man ikke trenger være spesielt interessert i historie for å leve seg inn i historien om Torstein, broren Bjørn, jomsvikingene og den færøyske jenta Sigrid. De lever sine egne liv gjennom fortellingen. Jomsviking er første bok i en triologi, og fortsetter med romanene Vinland og Danehæren. Så om man elsker del en så er det mer! Hvis ikke så står boka stødig alene. Slutten er spesielt bra synes jeg!
Fysen?
Hvis du vil lese mer så kan du for eksempel sjekke ut det jeg har skrevet om de eventyrlige fortellingene The Underground Railroad av Colson Whitehead og The Song of Achilles av Madeline Miller.
TRE PÅ TIRSDAG: KRIM OG KRIMSERIER
Nerdete krim
Disclaimer: jeg er så langt ifra en krimdronning som man kommer, men jeg har allikevel noen krimserier som jeg følger. Min krimreise startet med at jeg fikk Frelseren av Jo Nesbø i bursdagsgave for litt over ti år siden. Etter at jeg leste den, bestemte jeg meg for å lese hele Harry Hole-serien fra starten. I ettertid har jeg også hørt serien på lydbok. Jeg liker den, helt enkelt. Enda en tilfeldighet gjorde at jeg plukket Satelittmenneskene av Hans Olav Lahlum ut av bokhylla og leste den i løpet av en søndag ettermiddag. Jeg tror jeg har fått den av en venninne som hadde to utgaver, men jeg husker faktisk ikke. Den bare stod der i hylla og kikket på meg. En dag føltes det riktig å gi Lahlum en sjanse, uten at jeg ante hva jeg kunne forvente. Forsøket fikk meg til å lese hele serien. Jeg liker den, helt enkelt. Jeg har også lest (og likt) Stig Larsons Millennium-triologi samt enkelte bøker av Anne Holt og Gert Nygårdshaug. Men jeg ble mer interessert i å lese Agatha Christie og Sir Arthur Conan Doyle, og begynte å få et klarere inntrykk av hva slags krim jeg liker.
Krim er en så utrolig omfattende og variert sjanger at det er vanskelig å vite hvor man skal starte. Så kanskje dette kan være til hjelp for noen der ute. De tre krimseriene jeg har valgt å følge peker i retning av litt mer «nerdete» krim, som er den eneste merkelappen jeg kommer på som kanskje passer.
«William Wisting»-serien av Jørn Lier Horst
Wisting er en ryddig, analytisk og ettertenksom etterforsker som jobber omstendelig og følger regelboka. Jeg tror kanskje det er disse karaktertrekkene og Horsts profesjonalitet som jeg liker best med denne serien. For lesere som ønsker mer blod, drama og spenning så er kanskje ikke dette riktig serie. Men for meg som liker grundige beskrivelser av velorganisert politiarbeid, så treffer det midt i blinken. Bruken av media i historiene føles relevant og interessant og har fått meg til å tenke på krimsakene jeg ser i avisene på en litt annen måte. Fortellerstilen er enkel men drivende, og jeg er engasjert i karakterenes privatliv og deres karrierer. Akkurat nå er dette favoritten og jeg er godt i gang med lydboken av Illvilje.
«Matthew Shardlake»-serien av C. J. Sansom
Her snakker vi historisk fiksjon fra en tid før det eksisterte politifolk og etterforskere. Vi skal helt tilbake til 1500-tallets London for å møte advokaten Matthew Shardlake. Shardlake driver sin egen praksis og har venner i kong Henrik VIIIs regjering, noe som fører med seg drama på et høyt nivå. For en historienerd som meg, som har sett og lest mye om Henrik den åttende og Thomas Cromwell, treffer dette veldig. Det er politiske intriger knyttet til reformasjonen og det er maktkamp og intrikate spill i regjeringens kulisser. Samtidig tar Shardlake saker gjennom sitt advokatvirke, og han kan ikke lene seg på rettsmedisinske undersøkelser eller overvåkningsteknologi for å avsløre forbryterne. Han bruker god gammeldags kløkt! Jeg koste meg veldig med lydboken av Dark Fire.
«K2»-serien av Hans Olav Lahlum
Kolbjørn Kristiansen er enda en «flinkis» som etterforsker etter boka, men som ikke har dagens teknologi til å løse mysterier. Handlingen i denne serien er lagt til 1970-tallet og har et gammeldags preg. Kristiansen konsulterer sin sylskarpe venninne Patricia i all hemmelighet, og jeg tviler på at han ville hatt nevneverdig suksess uten henne. Hvem trenger vel DNA-tester når man har en krim-savant som bestevenn! Det er god variasjon mellom bøkene hvor Lahlum undersøker ulike krimtroper. Enten det er whodunnit eller kalde saker, så er det alltid underholdende. Men kanskje ikke riktig for lesere som foretrekker Nordic Noir og dramatiske forbrytelser og etterforskninger. Den siste boken, Isbjørngåten, var grei nok men ikke min favoritt.
*Nerdete *historisk *krim på *lydbok – Oh my!
Det sier kanskje litt om meg at to av krimseriene jeg følger også passer innunder kategorien historisk fiksjon. Men hey, vi liker hva vi liker, eller hva? Det fantes en tid hvor jeg var ganske negativ til krimsjangeren. Sikkert av de samme grunnene som at jeg ikke tenkte at fantasylitteratur var noe for meg. (Det kan du lese mer om HER, hvis du vil.) Men jeg kan innrømme at jeg tok feil. Jeg tok feil. KRIM ER KULT!
Krimseriene jeg har listet opp her er ikke sexy krim. Det er mer analytisk og ettertenksom krim. Krim som undersøker tankeprosesser like mye som tekniske prosesser. Det er krim som ikke gjør at jeg blir redd for å legge meg om kvelden, men som jeg likevel diskuterer i detalj med andre. Sjangeren byr på så mye forskjellig at det finnes en krimroman der ute for oss alle, uansett om tror vi liker å lese krim eller ikke. Og jeg har funnet min nisje og oppdaget at jeg foretrekker å høre historiene på lydbok. Vi har alle våre preferanser, men jeg er absolutt åpen for anbefalinger.
Hva slags krim liker dere?
SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Normal People
«Connell’s initial assessment of the reading was not disproven. It was culture as class performance, literature fetishised for its ability to take educated people on false emotional journeys, so that they might afterwards feel superior to the uneducated people whose emotional journeys they liked to read about.»
Sally RooneyDenne boken har lært meg noe om meg selv. Når jeg leser vil jeg gjerne føle noe som jeg kanskje ikke kjenner så mye på i mitt eget liv, og jeg vil forstå noe om temaet eller karakterene jeg leser om. Det jeg sitter igjen med etter å ha lest Normal People er at det er vanskelig å forstå noe om andre mennesker, fordi vi kun ser bruddstykker av deres liv og personligheter. Som karakteren Connell påpeker i fortellingen, så kan man tenke seg at personligheten er noe som dannes utenfor og kanskje utenom personen selv. Den blir skapt i møter med andre mennesker, av andre mennesker. Den er performance – iscenesettelse. Følelser, tanker og refleksjoner bor derimot inni oss. Tolkningene av følelsene og atferdsmønstrene i denne romanen gjøres av de andre karakterene og av leseren. Ikke så mye av hovedpersonene. Kanskje derfor har tittelen blitt oversatt til norsk som Alle Andre.
Normal People – Sally Rooney (2018)
Fortellingen handler om Marianne og Connell, to unge mennesker som går på samme skole i en irsk småby. Marianne har ingen venner mens Connell spiller fotball og er populær. Allikevel finner de hverandre og innleder et forhold som de holder hemmelig. Året etter begynner begge på Trinity College i Dublin. Her er det Marianne som lykkes sosialt, mens Connell føler seg utilpass. De prøver å navigere seg gjennom den sosiale jungelen og gjennom følelsene de har for hverandre, noe som naturligvis ikke skjer smertefritt. Gjennom årene på universitetet eksisterer de rundt hverandre i flere ulike konstellasjoner. Og de gjennomgår sine private og personlige utfordringer som er med på å prege relasjonen. Romanens styrke ligger i inkluderingen av leseren som en av alle de andre i fortellingen.
Iscenesettelse av identitet i nære relasjoner
Bokens format og stil motstrider seg ethvert forsøk på å definere den som en enkelt ting. Og det er hva jeg likte aller best. Akkurat som mennesker så er denne boken mange ting på en gang, og akkurat som mennesker har den faste mønstre som den gjentar. Når Marianne snakker om hvordan menn alltid har et behov for å dominere henne på en eller annen måte og å undertrykke deler av hennes personlighet, så tenker jeg på hvordan jeg selv hele tiden prøver å definere henne. Jeg ville gjerne at Marianne og Connell skulle være enten det ene eller det andre. Og det er jo veldig lite givende, noe jeg innså da jeg var litt over halvveis i fortellingen. Det var da jeg virkelig begynte å like boken. Marianne spør seg selv om hun noensinne vil greie å komme seg ut av mønsteret eller om hun er dømt til å gjenta de samme valgene i det uendelige. Det spørsmålet har blitt katalysatoren for mye av min tankevirksomhet i kjølvannet av lesingen. Hvilke valg tar jeg som leser? Hva er jeg villig til å overse for å definere og skape mening av verden rundt meg?
En lavmælt protestvise
Alt det som ikke sies er det som sier aller mest i denne boka. I starten av hvert kapittel kastes vi inn i et spesifikt tidspunkt i livene til Marianne og Connell. Ut fra beskrivelser av atferd og bruddstykker av samtaler må vi gjette oss frem til hvor de er i forholdet. Er de sammen, er de venner, har de andre kjærester, har det skjedd noe betydningsfullt siden sist? Hva er ekte og hva er det Marianne og Connell spiller ut overfor hverandre og de andre menneskene i livene deres? Hvordan vi opplever oss selv samsvarer ikke alltid med hvordan vi oppfattes av andre.
Jeg tolker den konstante iscenesettelsen og forvirringen hos Marianne og Connell som Rooneys motstand mot det overforklarende og gjennomreflekterte i fortellinger om mellommenneskelige relasjoner. Dette er hennes protestvise, i form av noe så normalt som en litt fucka kjærlighetshistorie om folk som ikke får det helt til. Det er en ballade over det vanlige, over tiltaksløsheten, over alt det vi ikke greier å fortelle hverandre. Det er en ballade over småting som blir store, og om store følelser som blir usynlige. Våre indre liv eksisterer ikke for andre før vi formulerer tanker med ord og atferd. Utad er vi alle «normal people.»
«Life is the thing you bring with you inside your own head.»
Sally Rooney
LES MER DA VEL!
Du kan finne mange flere nydelige smakebiter hos Astrid Therese HER. Jeg har også skrevet flere smakebiter som du kan finne HER. Det ble ganske langt og omfattende i dag, men jeg greide ikke å la være. Sorry, not sorry! Hvis du liker å lese om storslått kjærlighet så kan du lese det jeg har skrevet om The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue, du kan lese om On Earth We’re Briefly Gorgeous, og om The Song of Achilles. Alle disse er forøvrig historier om LHBT-folk (en tilfeldighet, tror jeg.) Passer fint nå som det er Pride!
ALT ER LOVE <3
THE GENTLEMAN’S GUIDE TO VICE AND VIRTUE: NOEN FINE ORD OM KJÆRLIGHET
«Love may be a grand thing, but goddamn if it doesn’t take up more than its fair share of space inside a man.»
Mackenzi LeeI det siste har jeg jobbet med å utvide mitt repertoar når det gjelder lesing. Finne forfattere jeg ikke har lest før, prøve nye sjangre, og å være mer bevisst på hvilke stemmer jeg velger å lytte til. Det handler om inntrykkene vi får fra litteraturen, men også om signalene vi sender til forlag og bokhandlere. Jeg prøver å bli mer bevisst på min makt som forbruker av litteratur. En sjanger jeg er lite kjent med er YA – young adult eller ungdomslitteratur. Jeg leste ikke så mye av det da jeg selv var en ung voksen, men det finnes mange gode ungdomsbøker som tar for seg store temaer og formidler det sånn at det føles relevant for en veldig viktig målgruppe. Jeg bestemte meg for å høre på den kritikerroste og anerkjente lydboken av The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue, og jeg har blandede følelser. Jeg ble underholdt av lydboken samtidig som at jeg egentlig ikke likte den så godt. Rart kanskje, men også den beste beskrivelsen jeg har.
Tittel: The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue
Forfatter: Mackenzi Lee
Utgitt: 2017
Katherine Tegen Books
513 Sider
Historisk fiksjon + forbudt kjærlighet = blandede følelser
“It is remarkable how much courage it takes to kiss someone, even when you are almost certain that person would very much like to be kissed by you. Doubt will knock you from the sky every time.”
Mackenzi LeeThe Gentleman’s Guide handler om Henry «Monty» Montague. Monty er en rik og privilegert engelsk 18-åring som drar på en dannelsesreise i Europa sammen med søsteren Felicity og bestevennen Percy en gang på 1700-tallet. Reisen blir kort fortalt mer dramatisk enn noen av karakterene forventer. Kompliserte familieforhold avdekkes og en forbudt kjærlighet ser dagens lys. Historisk fiksjon er noe jeg absolutt elsker og kjærlighetshistorier ligger også mitt hjerte nært. Hvem liker ikke en angstfylt Casanova-skikkelse som rives i stykker av å være forelska i sin beste venn? Betraktningene om hvordan det føles å være ung og forelska var det beste for meg. Og det at Monty, i løpet av reisen, tvinges til å forholde seg til de betydelige vanskelighetene det innebærer å være kvinne, å være farget (POC) eller å være kronisk syk. Noe jeg ikke likte så godt var det jeg opplevde som en slags romantisering av tidsperioden og denne privilegerte hvite mannen. Fortellingen ble også for tynn for en historienerd som meg. Innlesningen av lydboken var derimot utmerket og gjorde det lettere å se forbi det jeg ikke likte. Og språket er til tider glimrende.
En frustrert frue?
Det er nok viktig å anerkjenne at denne boka ikke er skrevet for meg, og at ved å lese den så besøker jeg et sted som er ment for noen andre. Men allikevel så synes jeg at ungdom har krav på litteratur som utfordrer dem. Og denne romanen opplevde jeg som lite utfordrende. Percy er svart, men ikke så veldig svart, og han er bundet av viljene og ønskene til andre. Felicity er en 16 år gammel jente av langt over gjennomsnittlig intelligens som tvinges til å leve sitt liv bak lukkede dører. Monty fremstår som en litt ubrukelig og utrivelig type, som allikevel vinner tilliten til mange av karakterene i fortellingen. Frustrerende til tider. Men underholdende var det allikevel!
Ærlig talt så er jeg usikker på om jeg skjønte boka i det hele tatt. Og jeg er veldig usikker på hvorfor jeg var relativt underholdt samtidig som jeg var frustrert, gjennom hele 12 timer med lydboken. Kanskje det er min kjærlighet for kjærlighetshistorier som ledet meg. Fordi det er noen fine ord om kjærlighet her. Noen sjarmerende betraktninger om hvordan det føles å være tenåring. Hvordan det kan oppleves å være annerledes. Hvor stor plass følelser tar når man ikke lager plass for dem. Så jeg lager plass til egen forvirring og frustrasjon. Dette er følelser som også kan gi oss verdifulle erfaringer. Bare spør Henry «Monty» Montague!
Liker du historisk fiksjon eller fantasy med LHBT-karakterer?
Da kan du sjekke ut det jeg har skrevet om The Song of Achilles av Madeline Miller eller Witchmark av C. L. Polk.
SMAKEBIT PÅ SØNDAG: On Earth We’re Briefly Gorgeous
«In a world as myriad as ours, the gaze is a singular act: to look at something is to fill your whole life with it, if only briefly.»
Ocean VuongJeg valgte On Earth We’re Briefly Gorgeous (2019) av Ocean Vuong til bokklubben vår og er VELDIG fornøyd. I løpet av de første sidene skjønte jeg at dette var en bok for meg. Kanskje den beste boka jeg har lest så langt i år. Fortellingen fremstår som kjærlighetsbrev til en familie og en samling av minner og historier gjennom tre generasjoner. Den består av springende minner og assosiasjoner, og beskriver språk som identitet. Kroppen er et sted hvor hovedpersonen blir seg selv, i et miljø og et samfunn som former oppveksten hans. Flyktighet og midlertidighet i et «single use life» står frem for meg som sentralt for både bokens tematikk og språklige uttrykk. Forfatteren viser hvordan man kan ta en person, en gjenstand eller hendelse og snu den opp ned for å se den fra et helt nytt perspektiv. Og prosessen kan gjøre at vi ser denne i et helt nytt lys: både som noe stygt og noe vakkert.
On Earth We’re Briefly Gorgeous – Ocean Vuong
Boken handler om en gutt, Little Dog, som vokser opp i USA i en vietnamesisk familie. Han deler tanker om livet sitt i en særdeles nær og intim historie. Fortellingen tar form av å være brev til moren som ikke kan lese. Språk og kultur er noe som både samler og skiller denne familien. Han forteller om relasjonen til moren og bestemoren og til ungdomskjæresten. Han forteller om skoleårene, om rus og om en bestefar som ikke egentlig er bestefar. Han gjenforteller familiens minner fra krigen og livet i Vietnam. Og vi får vite at Little Dog i beste fall er usynlig for omverdenen. Han husker tilbake til hendelser i hjemmet som påvirker hvordan han forstår omsorg og kjærlighet i nære relasjoner. Alt er stygt og vakkert samtidig og blottet for fordømmelser. Dette gir fortellingen et preg som ikke ligner noe annet jeg har lest.
Betraktninger om livets singularitet, identitet, kjærlighet og familie i en hjerteskjærende innpakning.
Språket er nydelig, det flyter og yrer, og gir leseren mye å tenke på. Det dannes utallige bilder og jeg opplevde det som svært stimulerende. Hvis man ikke tenner på innholdet så er språket upåklagelig. Og de eksistensielle spørsmålene som tas opp gjennom fortellingen river i hjertet. Hva er frihet og hvor frie er vi egentlig? Hvordan påvirker familierelasjoner de relasjonene vi bygger med andre? Hvordan formes vi av stedene hvor vi vokser opp? Boken stilte mange spørsmål som jeg mener det er viktig at alle stiller seg selv. Særlig hvis man lever et privilegert liv. For eksempel hvordan det oppleves å vokse opp i to helt ulike kulturer. Og hvordan samfunnet møter mennesker som ikke er hvite eller ser hvite ut. Den løfter frem utfordringene med å vokse opp i en familie som ikke har et felles språk for hvordan man oppfatter seg selv. Alle setningene er sitatverdige og proppfulle av livsvisdom. Absolutt helt nydelig.
«You’re Rose. You’re Lan. You’re Trevor. As if a name can be more than one thing, deep and wide as a night with a truck idling at its edge, and you can step right out of your cage, where I wait for you. Where, under the stars, we see at last what we’ve made of each other in the light of long-dead things – and call it good.»
Ocean Vuong
Smakte det med en smakebit?
HER kan du finne flere skrevet av meg, og HER kan du finne smakebiter skrevet av andre. Njut!
SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Tvillingenes Dagbok
«De ordene som går på følelser, er veldig uklare. Det er bedre å unngå å bruke dem, og heller beskrive gjenstander, mennesker og seg selv. Det vil gi en etterrettelig beskrivelse av tingenes tilstand»
Ágota KristofDen prisbelønte fortellingen Tvillingenes Dagbok (1986) av Ágota Kristof består av en serie skolestiler skrevet av to unge gutter i krigstid. De to guttene forteller at de skriver disse små stilene fra hverdagslivet som en del av deres livstrening. Ellers trener de på å holde ut smerte, sult, og å handle på tross av egen samvittighet. Fortellingen er så blottet for sentiment, moral og personlig perspektiv, at det til tider føles ubehagelig å lese. Grusomhetene som finner sted i historien beskrives som små selvfølgeligheter av guttene. Egentlig er det ganske forfriskende, om det er lov å si, å lese om krigshandlinger og forbrytelser på en så nøytral måte. Alle verdispørsmål og vurderinger underveis tar utgangspunkt i leseren selv, og det synes jeg er veldig spennende. Kristof gir leseren mye makt og innflytelse over historien, og det oppleves som en viktig tillitserklæring.
Tvillingenes Dagbok – Agota Kristof
Fortellingen starter i krigstid med at en mor sender sine to tvillinger fra storbyen til landsbygda for å leve sammen med sin bestemor. Bestemoren er kjent på bygda som Heksa og det går rykter om at hun forgiftet ektemannen mange år tidligere. Hun overlater guttene til seg selv, og de går straks i gang med å lære seg ferdighetene de mener de trenger for å overleve. Hvert kapittel beskriver ulike aspekter ved tilværelsen, personer i lokalsamfunnet, og hendelser i hverdagen. For eksempel «Mental herding,» «Trening i å være grusom,» og «Pengeutpressingen.» Alt blir fortalt på en enkel og ryddig måte. Veldig absurd på mange måter, og samtidig hyperrasjonelt på andre måter. En sammensatt fortelling om menneskets evne til grusomme handlinger, og som beskriver et helt tankesett uten å gjøre rede for en eneste tanke.
En fortelling blottet for fordømmelser, men også for gjemmesteder.
Fortellinger fra krig bærer ofte i seg følelser og fordømmelser som preger leseropplevelsen. Ofte er det helt riktig. Men i dette tilfellet føles den nøytrale fortellerstemmen også helt riktig. Den enkle og hverdagslige prosaen blir nesten litt poetisk fordi den er så SPOT ON hele tiden. Det er ingen anledninger til å gjemme seg i metaforer eller eufemismer, verken for forfatter, forteller eller leser. Og det finnes mye skjønnhet i det som er stygt og ekte. Ekte ifølge disse to guttene i det minste. Og de gjør det tydelig gjennom hele fortellingen at de ser deg og at det ikke er noe sted å gjemme seg. Hvis du trosser dem så finner de deg.
Barns perspektiv er utrolig spennende i voksenlitteratur, fordi barn ser verden på en unik måte. De ser ikke alltid intensjoner og de lever mer fra øyeblikk til øyeblikk. Jean Cocteaus roman Les Enfantes Terribles og John Boynes The Boy in the Striped Pajamas fungerer litt på samme måte. Hos Kristof blir barneperspektivet satt på spissen fordi barna beskrives som usedvanlig intelligente. Samtidig så jobber de målrettet for å fjerne seg selv fra det de har utviklet av moral og empati. I den virkeligheten hvor de lever er det ikke plass for sånne upraktiske trivialiteter.
Tvillingenes Dagbok er første del av en triologi og jeg skal definitivt lese de andre to bøkene. Jeg likte denne boka veldig godt. Den var kort og god. Drivende og interessant, spennende og ubehagelig. Hva mer kan man ønske seg?
Les smakebiter fra andre spennende bokbloggere hos Flukten Fra Virkeligheten. Du kan også lese flere smakebiter fra meg, blant annet om The Song of Achilles. God fornøyelse!