SMAKEBIT PÅ SØNDAG: The Underground Railroad
«What a world it is, Cora thought, that makes a living prison into your only haven. Was she out of bondage or in its web: how to describe the status of a runaway? Freedom was a thing that shifted as you looked at it, the way a forest is dense with trees up close, but from the outside, from the empty meadow, you see its true limits. Being free had nothing to do with chains or how much space you had.»
Colson WhiteheadDenne boken er 366 sider med absolutt PERFEKSJON. Det er oppsummeringen av min opplevelse med The Underground Railroad av Colson Whitehead. Det var vondt å lese, det var fælt å fordøye, og samtidig helt fantastisk. Historien om Cora, en slave på rømmen, er brutal uten å fetisjere vold og det som vi nå anser som forbrytelser mot menneskeheten. Den viser frem en tid vi skulle ønske vi hadde lagt bak oss, men som går som et ekko igjennom amerikansk historie. Nå løftes den betimelig også frem i lyset av Black Lives Matters-bevegelsen. Alle de verste tingene som kan skje med et menneske gjennom et liv, det skjer med Cora. Men fortelleren løfter ikke opp samtidens moraliserende pekefinger. Det er ikke nødvendig, fordi det er så veldig åpenbart at noe (les: absolutt alt) er riv ruskende galt. Denne boken har fått meg til å tenke og til å føle, og det er en kombinasjon som jeg ikke opplever så veldig ofte.
The Underground Railroad – Colson Whitehead (2016)
Cora er en ung slave på en plantasje i Georgia. Moren hennes rømte da hun var barn og hun er utstøtt i slavesamfunnet hvor hun lever. En dag kommer en ny slave til plantasjen og han vil ha med seg Cora på rømmen. Moren hennes kom seg ut, så han er overbevist om at Cora vil bringe ham lykke. De når frem til et underjordisk nettverk som arbeider for å frakte rømte slaver til de friere nordstatene. Men det er ikke uten risiko, farer og komplikasjoner. Den nådeløse slavefangeren som lot hennes mor glippe er på sporet og fullstendig besatt av tanken på å fange Cora. På sin reise får Cora oppleve at det finnes flere former for fangenskap og systematisk utnyttelse. Men Cora er ressurssterk og har ingenting å tape.
Boken er en reise igjennom et landskap befolket av overbevisninger og ideer, mennesker og deres skjebner, vitenskap og historie. Det er grusomhet satt i system, både som økonomi og som teater for å kontrollere en voksende befolkning. Reisen tar små avstikkere innimellom og gir oss et mer helhetlig bilde av en kompleks virkelighet. Dette gjør leseopplevelsen utrolig intens. Problemstillingene som tas opp er dessverre fremdeles høyst relevante og vi trenger å kjenne historien for å få grep om hvor vi er som samfunn i dag. Dette er amerikansk historie, men det er mer enn nok av underkommunisert og skjult undertrykkelse i vår skandinaviske historie til at det er verdt å ta seg en titt i speilet. Ved å lese denne boken så får du ikke bare en gripende leseopplevelse, men du bidrar også til å løfte frem stemmer som trenger å bli hørt. Anbefales!
Truth was a changing display in a shop window, manipulated by hands when you weren’t looking, alluring and ever out of reach.
Colson Whitehead
Lysten på mer?
Du kan finne flere smakebiter av andre bloggere hos Astrid Terese HER. Liker du historisk fiksjon så har jeg også skrevet ned noen tanker om The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue og The Song of Achilles HER.
SMAKEBIT PÅ SØNDAG: A Court of Frost and Starlight
“The weaver went on, “I have to create, or it was all for nothing. I have to create, or I will crumple up with despair and never leave my bed. I have to create because I have no other way of voicing this.” Her hand rested on her heart, and my eyes burned. “It is hard,” the weaver said, her stare never leaving mine, “and it hurts, but if I were to stop, if I were to let this loom or the spindle go silent …” She broke my gaze at last to look to her tapestry. “Then there would be no Hope shining in the Void.”
Sarah J. MaasMagisk virkelighetsflukt for massene
Denne helgen har jeg lest A Court of Frost and Starlight av Sarah J. Maas og det har vært skikkelig avslappende. Boka er en slags epilog til triologien A Court of Thorns and Roses og samler trådene etter seriens store finale. Fantasyserien fanget meg fullstendig og var noe annet enn hva jeg har lest før, fordi den er ren underholdning fra start til slutt. I starten fremstår fortellingen som en variant av Skjønnheten og Udyret. Og til tross for at det har vært min Disney-favoritt i alle år, så var jeg skeptisk i starten. MEN denne serien er full av overraskelser og har karakterutvikling i bøtter og spann. Magien hentes fra naturkreftene og universet som Maas bygger opp er utrolig spennende og komplekst. Vi blir tatt med på en reise full av interessante magiske skapninger og saftige politiske intriger. Det er bøker som har engasjert meg i en TOTAL virkelighetsflukt, noe som trengs innimellom.
A Court of Thorns and Roses-serien – Sarah J. Maas (2015-2018)
I sentrum av dette fantasyuniverset står Feyre, ei ung jente som bor i et nedslitt hus sammen med sine to søstre og sin ruinerte far. Feyre gjør alt hun kan for å ta vare på familien sin, til tross for at hun er yngst i flokken. Hun liker å tegne og male og hun har en kjæreste som hun treffer innimellom. Men oftest ser vi henne på jakt med pil og bue i den iskalde vinterskogen for å skaffe mat. En kveld ser hun et rådyr og en ulv i skogen. Feyre bestemmer seg for å drepe ulven for å få tak i rådyrkjøttet for at familien hennes skal overleve vinteren. Det skal vise seg å være det viktigste valget i hennes liv. Ulven hun har drept er nemlig en fe fra et magisk rike, og Feyre blir hentet til dette riket for å sone straffen for å ha tatt et uskyldig liv. Der møter hun en virkelighet hun ikke ante eksisterte. Inkludert skrekkelige skapninger og onde krefter som endrer livet hennes for alltid.
«I love you,» I said, and stabbed him.
Serien består av tre romaner og en kortroman, A Court of Thorns and Roses (#1), A Court of Mist and Fury (#2), A Court of Wings and Ruin (#3) og A Court of Frost and Starlight (#3.1). Bok to er utvilsomt min favoritt og den første er den som for meg var svakest. Universets og karakterenes kompleksitet er i konstant utvikling og det blir aldri kjedelig. Når du tror du vet hva som skjer så kastes du inn i et nytt spill, sammen med hovedkarakteren. Leseren vet det Feyre vet og vi blir kjent med verdenen gjennom hennes inntrykk og indre monolog. Vi utvikler oss sammen med henne. Jeg har tekstet venner som kjenner serien underveis i lesningen for å uttrykke alle følelsene og raljere over plot twistene. Dette er ikke en serie som har satt i gang refleksjoner eller undringer, men som har revet meg med i en virvelvind av drama, følelser, hemmeligheter og intriger. Her snakker vi HIGH STAKES DRAMA folkens. Perfekt sommerlesning kanskje?
Håper det smakte!
Er du fysen på mer så kan du finne flere smakebiter fra andre herlige bokbloggere hos Mari HER. Hvis er interessert i fantasy kan du lese det jeg har skrevet om romanen Trail of Lightning (som jeg ELSKET) eller Witchmark, eller om hvordan jeg ble en fantasyentusiast.
SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Normal People
«Connell’s initial assessment of the reading was not disproven. It was culture as class performance, literature fetishised for its ability to take educated people on false emotional journeys, so that they might afterwards feel superior to the uneducated people whose emotional journeys they liked to read about.»
Sally RooneyDenne boken har lært meg noe om meg selv. Når jeg leser vil jeg gjerne føle noe som jeg kanskje ikke kjenner så mye på i mitt eget liv, og jeg vil forstå noe om temaet eller karakterene jeg leser om. Det jeg sitter igjen med etter å ha lest Normal People er at det er vanskelig å forstå noe om andre mennesker, fordi vi kun ser bruddstykker av deres liv og personligheter. Som karakteren Connell påpeker i fortellingen, så kan man tenke seg at personligheten er noe som dannes utenfor og kanskje utenom personen selv. Den blir skapt i møter med andre mennesker, av andre mennesker. Den er performance – iscenesettelse. Følelser, tanker og refleksjoner bor derimot inni oss. Tolkningene av følelsene og atferdsmønstrene i denne romanen gjøres av de andre karakterene og av leseren. Ikke så mye av hovedpersonene. Kanskje derfor har tittelen blitt oversatt til norsk som Alle Andre.
Normal People – Sally Rooney (2018)
Fortellingen handler om Marianne og Connell, to unge mennesker som går på samme skole i en irsk småby. Marianne har ingen venner mens Connell spiller fotball og er populær. Allikevel finner de hverandre og innleder et forhold som de holder hemmelig. Året etter begynner begge på Trinity College i Dublin. Her er det Marianne som lykkes sosialt, mens Connell føler seg utilpass. De prøver å navigere seg gjennom den sosiale jungelen og gjennom følelsene de har for hverandre, noe som naturligvis ikke skjer smertefritt. Gjennom årene på universitetet eksisterer de rundt hverandre i flere ulike konstellasjoner. Og de gjennomgår sine private og personlige utfordringer som er med på å prege relasjonen. Romanens styrke ligger i inkluderingen av leseren som en av alle de andre i fortellingen.
Iscenesettelse av identitet i nære relasjoner
Bokens format og stil motstrider seg ethvert forsøk på å definere den som en enkelt ting. Og det er hva jeg likte aller best. Akkurat som mennesker så er denne boken mange ting på en gang, og akkurat som mennesker har den faste mønstre som den gjentar. Når Marianne snakker om hvordan menn alltid har et behov for å dominere henne på en eller annen måte og å undertrykke deler av hennes personlighet, så tenker jeg på hvordan jeg selv hele tiden prøver å definere henne. Jeg ville gjerne at Marianne og Connell skulle være enten det ene eller det andre. Og det er jo veldig lite givende, noe jeg innså da jeg var litt over halvveis i fortellingen. Det var da jeg virkelig begynte å like boken. Marianne spør seg selv om hun noensinne vil greie å komme seg ut av mønsteret eller om hun er dømt til å gjenta de samme valgene i det uendelige. Det spørsmålet har blitt katalysatoren for mye av min tankevirksomhet i kjølvannet av lesingen. Hvilke valg tar jeg som leser? Hva er jeg villig til å overse for å definere og skape mening av verden rundt meg?
En lavmælt protestvise
Alt det som ikke sies er det som sier aller mest i denne boka. I starten av hvert kapittel kastes vi inn i et spesifikt tidspunkt i livene til Marianne og Connell. Ut fra beskrivelser av atferd og bruddstykker av samtaler må vi gjette oss frem til hvor de er i forholdet. Er de sammen, er de venner, har de andre kjærester, har det skjedd noe betydningsfullt siden sist? Hva er ekte og hva er det Marianne og Connell spiller ut overfor hverandre og de andre menneskene i livene deres? Hvordan vi opplever oss selv samsvarer ikke alltid med hvordan vi oppfattes av andre.
Jeg tolker den konstante iscenesettelsen og forvirringen hos Marianne og Connell som Rooneys motstand mot det overforklarende og gjennomreflekterte i fortellinger om mellommenneskelige relasjoner. Dette er hennes protestvise, i form av noe så normalt som en litt fucka kjærlighetshistorie om folk som ikke får det helt til. Det er en ballade over det vanlige, over tiltaksløsheten, over alt det vi ikke greier å fortelle hverandre. Det er en ballade over småting som blir store, og om store følelser som blir usynlige. Våre indre liv eksisterer ikke for andre før vi formulerer tanker med ord og atferd. Utad er vi alle «normal people.»
«Life is the thing you bring with you inside your own head.»
Sally Rooney
LES MER DA VEL!
Du kan finne mange flere nydelige smakebiter hos Astrid Therese HER. Jeg har også skrevet flere smakebiter som du kan finne HER. Det ble ganske langt og omfattende i dag, men jeg greide ikke å la være. Sorry, not sorry! Hvis du liker å lese om storslått kjærlighet så kan du lese det jeg har skrevet om The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue, du kan lese om On Earth We’re Briefly Gorgeous, og om The Song of Achilles. Alle disse er forøvrig historier om LHBT-folk (en tilfeldighet, tror jeg.) Passer fint nå som det er Pride!
ALT ER LOVE <3
SMAKEBIT PÅ SØNDAG: On Earth We’re Briefly Gorgeous
«In a world as myriad as ours, the gaze is a singular act: to look at something is to fill your whole life with it, if only briefly.»
Ocean VuongJeg valgte On Earth We’re Briefly Gorgeous (2019) av Ocean Vuong til bokklubben vår og er VELDIG fornøyd. I løpet av de første sidene skjønte jeg at dette var en bok for meg. Kanskje den beste boka jeg har lest så langt i år. Fortellingen fremstår som kjærlighetsbrev til en familie og en samling av minner og historier gjennom tre generasjoner. Den består av springende minner og assosiasjoner, og beskriver språk som identitet. Kroppen er et sted hvor hovedpersonen blir seg selv, i et miljø og et samfunn som former oppveksten hans. Flyktighet og midlertidighet i et «single use life» står frem for meg som sentralt for både bokens tematikk og språklige uttrykk. Forfatteren viser hvordan man kan ta en person, en gjenstand eller hendelse og snu den opp ned for å se den fra et helt nytt perspektiv. Og prosessen kan gjøre at vi ser denne i et helt nytt lys: både som noe stygt og noe vakkert.
On Earth We’re Briefly Gorgeous – Ocean Vuong
Boken handler om en gutt, Little Dog, som vokser opp i USA i en vietnamesisk familie. Han deler tanker om livet sitt i en særdeles nær og intim historie. Fortellingen tar form av å være brev til moren som ikke kan lese. Språk og kultur er noe som både samler og skiller denne familien. Han forteller om relasjonen til moren og bestemoren og til ungdomskjæresten. Han forteller om skoleårene, om rus og om en bestefar som ikke egentlig er bestefar. Han gjenforteller familiens minner fra krigen og livet i Vietnam. Og vi får vite at Little Dog i beste fall er usynlig for omverdenen. Han husker tilbake til hendelser i hjemmet som påvirker hvordan han forstår omsorg og kjærlighet i nære relasjoner. Alt er stygt og vakkert samtidig og blottet for fordømmelser. Dette gir fortellingen et preg som ikke ligner noe annet jeg har lest.
Betraktninger om livets singularitet, identitet, kjærlighet og familie i en hjerteskjærende innpakning.
Språket er nydelig, det flyter og yrer, og gir leseren mye å tenke på. Det dannes utallige bilder og jeg opplevde det som svært stimulerende. Hvis man ikke tenner på innholdet så er språket upåklagelig. Og de eksistensielle spørsmålene som tas opp gjennom fortellingen river i hjertet. Hva er frihet og hvor frie er vi egentlig? Hvordan påvirker familierelasjoner de relasjonene vi bygger med andre? Hvordan formes vi av stedene hvor vi vokser opp? Boken stilte mange spørsmål som jeg mener det er viktig at alle stiller seg selv. Særlig hvis man lever et privilegert liv. For eksempel hvordan det oppleves å vokse opp i to helt ulike kulturer. Og hvordan samfunnet møter mennesker som ikke er hvite eller ser hvite ut. Den løfter frem utfordringene med å vokse opp i en familie som ikke har et felles språk for hvordan man oppfatter seg selv. Alle setningene er sitatverdige og proppfulle av livsvisdom. Absolutt helt nydelig.
«You’re Rose. You’re Lan. You’re Trevor. As if a name can be more than one thing, deep and wide as a night with a truck idling at its edge, and you can step right out of your cage, where I wait for you. Where, under the stars, we see at last what we’ve made of each other in the light of long-dead things – and call it good.»
Ocean Vuong
Smakte det med en smakebit?
HER kan du finne flere skrevet av meg, og HER kan du finne smakebiter skrevet av andre. Njut!
SMAKEBIT PÅ SØNDAG: I Feel Bad About My Neck
«I know in my heart that all these labels on these bottles and jars are whimsical and arbitrary to make vulnerable, pitiable women like me shell out astronomical sums of money for useless products; on the other hand, you will probably never see me using foot cream on my face, just in case.»
Nora EphronNora Ephron skriver usentimentalt gjennom hele essaysamlingen I Feel Bad About My Neck fra 2006. Hun skriver om stort og smått som har betydd noe for henne gjennom et 64 år langt liv. Ordene treffer blink, uten noe forstyrrende føleri eller inderlighet om Livet. Hun fokuserer på hverdagen der vi faktisk lever livene våre. Ephron bruker ikke tid på å gruble over livets mysterier når det er så mye annet å bekymre seg for. Det er i de små tingene i at man kan se glimt av de store spørsmålene. Hun var en Oscarvinnende manusforfatter og regissør samt en bestselgende romanforfatter før hun døde i 2012. Og jeg vil anbefale alle som trenger et inspirerende forbilde å lese mer om livet hennes HER! Mange av hennes livserfaringer er noe vi vanlige folk kan se langt etter, men vi går allikevel igjennom mye av det samme. Hun skriver humoristisk, bitende (og treffende) at «not having to worry about your hair anymore is the secret upside to death.»
I Feel Bad About my Neck – Nora Ephron
I I Feel Bad About My Neck and other thoughts on being a woman skriver Ephron om viktigheten av hjemmet og hvor vi bor og våre relasjoner til politiske rollemodeller. Vi må sette pris på selvstendighet hos barna våre og det er normalt å ha komplekser. Hun skriver om hvor vanskelig det er å finne den perfekte håndvesken og en hudkrem man har samvittighet til å faktisk bruke. Hun skriver om hvor frustrerende det er å måtte farge håret og bruke lesebriller. Jeg kjenner meg igjen og det føles på et vis viktig. Det handler om familie, helse, samfunn og relasjoner. Det handler om opplevelser og erfaringer og hvordan disse former oss som mennesker og som kvinner. Avslutningen «Concidering the Alternative» er brutalt ærlig om alderdom og døden. Ephron råder oss til ikke å spare på badeoljen så lenge vi lever.
Det er mye humor og visdom å ta med seg fra hverdagslivet. Og det er hva Ephron har lært meg gjennom denne boken. Jeg ble ikke endret for livet av å lese den, men jeg har fått en ny heltinne. Nora Ephron har vist meg hvor normalt det er å bruke for mye tid på vesker og å bekymre meg over grått hår. Hun viser frem absurditetene ved å være kvinne på en morsom måte. Man kan være en karrierekvinne, en frustrert forelder, en rotekopp, en lesehest og en amatørkokk samtidig. Og på toppen av dette gir hun oss tillatelse til å bruke tid og energi på å ha komplekser for kroppene våre. Takk Nora!
“Reading is escape, and the opposite of escape; it’s a way to make contact with reality after a day of making things up, and it’s a way of making contact with someone else’s imagination after a day that’s been all too real. Reading is grist. Reading is bliss. But my ability to pick something up and read it – which has gone unchecked all my life up until now – is now entirely dependent on the whereabouts of my reading glasses.”
Nora Ephron
Flere smakebiter?
Smakebiter skrevet av MOI (altså meg) kan du finne HER! Og andre spennende smakebiter skrevet av andre kan du finne HER.
SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Tvillingenes Dagbok
«De ordene som går på følelser, er veldig uklare. Det er bedre å unngå å bruke dem, og heller beskrive gjenstander, mennesker og seg selv. Det vil gi en etterrettelig beskrivelse av tingenes tilstand»
Ágota KristofDen prisbelønte fortellingen Tvillingenes Dagbok (1986) av Ágota Kristof består av en serie skolestiler skrevet av to unge gutter i krigstid. De to guttene forteller at de skriver disse små stilene fra hverdagslivet som en del av deres livstrening. Ellers trener de på å holde ut smerte, sult, og å handle på tross av egen samvittighet. Fortellingen er så blottet for sentiment, moral og personlig perspektiv, at det til tider føles ubehagelig å lese. Grusomhetene som finner sted i historien beskrives som små selvfølgeligheter av guttene. Egentlig er det ganske forfriskende, om det er lov å si, å lese om krigshandlinger og forbrytelser på en så nøytral måte. Alle verdispørsmål og vurderinger underveis tar utgangspunkt i leseren selv, og det synes jeg er veldig spennende. Kristof gir leseren mye makt og innflytelse over historien, og det oppleves som en viktig tillitserklæring.
Tvillingenes Dagbok – Agota Kristof
Fortellingen starter i krigstid med at en mor sender sine to tvillinger fra storbyen til landsbygda for å leve sammen med sin bestemor. Bestemoren er kjent på bygda som Heksa og det går rykter om at hun forgiftet ektemannen mange år tidligere. Hun overlater guttene til seg selv, og de går straks i gang med å lære seg ferdighetene de mener de trenger for å overleve. Hvert kapittel beskriver ulike aspekter ved tilværelsen, personer i lokalsamfunnet, og hendelser i hverdagen. For eksempel «Mental herding,» «Trening i å være grusom,» og «Pengeutpressingen.» Alt blir fortalt på en enkel og ryddig måte. Veldig absurd på mange måter, og samtidig hyperrasjonelt på andre måter. En sammensatt fortelling om menneskets evne til grusomme handlinger, og som beskriver et helt tankesett uten å gjøre rede for en eneste tanke.
En fortelling blottet for fordømmelser, men også for gjemmesteder.
Fortellinger fra krig bærer ofte i seg følelser og fordømmelser som preger leseropplevelsen. Ofte er det helt riktig. Men i dette tilfellet føles den nøytrale fortellerstemmen også helt riktig. Den enkle og hverdagslige prosaen blir nesten litt poetisk fordi den er så SPOT ON hele tiden. Det er ingen anledninger til å gjemme seg i metaforer eller eufemismer, verken for forfatter, forteller eller leser. Og det finnes mye skjønnhet i det som er stygt og ekte. Ekte ifølge disse to guttene i det minste. Og de gjør det tydelig gjennom hele fortellingen at de ser deg og at det ikke er noe sted å gjemme seg. Hvis du trosser dem så finner de deg.
Barns perspektiv er utrolig spennende i voksenlitteratur, fordi barn ser verden på en unik måte. De ser ikke alltid intensjoner og de lever mer fra øyeblikk til øyeblikk. Jean Cocteaus roman Les Enfantes Terribles og John Boynes The Boy in the Striped Pajamas fungerer litt på samme måte. Hos Kristof blir barneperspektivet satt på spissen fordi barna beskrives som usedvanlig intelligente. Samtidig så jobber de målrettet for å fjerne seg selv fra det de har utviklet av moral og empati. I den virkeligheten hvor de lever er det ikke plass for sånne upraktiske trivialiteter.
Tvillingenes Dagbok er første del av en triologi og jeg skal definitivt lese de andre to bøkene. Jeg likte denne boka veldig godt. Den var kort og god. Drivende og interessant, spennende og ubehagelig. Hva mer kan man ønske seg?
Les smakebiter fra andre spennende bokbloggere hos Flukten Fra Virkeligheten. Du kan også lese flere smakebiter fra meg, blant annet om The Song of Achilles. God fornøyelse!
SMAKEBIT PÅ SØNDAG: The Song of Achilles
“Any moment might be our last. Everything is more beautiful because we’re doomed. You will never be lovelier than you are now. We will never be here again.”
Homer, IliadenDet var en ren tilfeldighet at jeg kom over bøkene til den uovertrufne og prisvinnende Madeline Miller, på en flyplass av alle steder. Jeg bestemte meg for ikke å kjøpe noe fordi jeg hadde allerede tre bøker i håndbagasjen. Men da jeg fikk øye på den samme boka noen uker senere var det vanskelig å la den ligge. Og så snart jeg begynte å lese skjønte jeg at dette var noe helt spesielt. Miller har tatt en gammel sang fra den greske muntlige fortellertradisjonen, og hun har gitt den nytt liv slik at vi kan synge den om igjen. Hun har også gitt oss et nytt perspektiv på en gammel heltelegende, og viser oss at det alltid er en dobbelthet ved det å være omsvøpt i status og forventninger. For meg stod temaet om skjebnen og om å velge sitt eget liv sterkest i denne intense kjærlighetshistorien. Nettopp fordi vi vet hvordan det ender for Akilles så føltes hvert øyeblikk og selv de små tingene både intenst viktige og vakre.
The Song of Achilles – Madeline Miller
I The Song of Achilles (2011) er det eksilprinsen Patroklus som har fortellerstemmen og det er han som synger sangen om Akilles. I denne gjendiktningen er det utvilsomt en kjærlighetssang, og vi følger de to fra de er gutter til de blir menn. Patroklus kommer til kong Peleus’ hoff og møter prins og halvgud Akilles, som er i besittelse av overmenneskelig skjønnhet, fart, styrke og presisjon. Alt som trengs for at han skal bli en stor kriger og en legendarisk hero. Da Helena av Sparta kidnappes og fraktes til Troja blir de to unge mennene dratt inn i en krig som tvinger dem til å se seg selv og sin relasjon i en større kontekst. Det hele blir enda mer komplisert når profetien om Akilles’ skjebne blir kjent og Akilles tvinges til å ta noen valg som kommer til å påvirke både hans liv, hans ære og hans ettermæle. Og de kommer til å påvirke den personen som står ham aller nærmest. Patroklus reiser i krigen sammen med ham og tar den moderne termen «ride-or-die» til et helt nytt nivå. Det er en historie om vennskap, kjærlighet, oppvekst, politikk og krig, men hele tiden med den nære relasjonen mellom Patroklus og Akilles som utgangspunkt.
Historien om Akilles ble først fortalt av Homer, for omtrent 2750 år siden, og Akilles er en av de store heltene i Troja-krigen. Så om denne boken tilhører undersjangeren fantasy eller historisk fiksjon er litt vanskelig å si. Om jeg vet noe mer om hvem Akilles var, er også usikkert. Allikevel føler jeg at jeg kjenner ham litt bedre. Det jeg vet er at dette var en helt fantastisk leseropplevelse som kommer til å sitte i lang tid fremover. Blir ikke mer episk eller legendarisk enn det. LES LES LES!
“I could recognize him by touch alone, by smell; I would know him blind, by the way his breaths came and his feet struck the earth. I would know him in death, at the end of the world.”
Madeline MillerSMAKEBIT PÅ SØNDAG: Trail of Lightning
«These Diné know the old stories sung by the hataałii, the ancient legends of monsters and the heroes who slew them, even before the monsters rose up out of legend to steal village children from their beds. And now they are looking to me to be their hero.»
Rebecca RoanhorseDet jeg liker best med post-apokalyptiske fortellinger er at samfunnet kan være akkurat hva forfatteren vil. Samtidig så eksisterer fortellingen og leseren sammen i en større historisk kontekst. Når leseren møter Maggie er hun alene, bevæpnet med kniv og hagle. Folk i området har ikke all verdens tiltro til hennes ferdigheter. Etter hvert får hun hjelp fra Kai Arviso som er en form for medisinmann, men også en kjekk og sjarmerende ung friskus. (Og hvem liker ikke sånne, am I right?) Sammen setter de seg i Maggies gamle Chevy og kjører ut på søken etter informasjon som kan hjelpe dem i jakten på en ny type monster som ingen har sett tidligere. Da jeg åpnet Trail of Lightning så jeg uendelig med muligheter. Jeg så en kompleks hovedkarakter med et stort utviklingspotensial, i et landskap fullt av legender og mysterier.
Trail of Lightning – Rebecca Roanhorse
Hovedpersonen i Trail of Lightning (2018) er monsterjegeren Maggie Hoskie. Hun bor og jakter i Dinétah, som var et Navajo-reservat før store deler av USA går under som følge av «the Big Water.» Samfunnet har kollapset under en klimakatastrofe og folk organiserer seg så godt de kan med ressursene de har tilgjengelig. Dette har ført til en oppblomstring i Dinétah, både av naturlige ressurser blant menneskene som bor der, i tillegg til et inntog av overnaturlige monstre. Maggie har fått sin opplæring fra en legendarisk og udødelig monsterjeger, og hun har selv overnaturlige evner.
På monsterjakt gjennom amerikanske legender
Boken fremstår som en spennende sammenkobling av myter og historie tilhørende den amerikanske urbefolkningen. Da jeg oppdaget at det allerede har kommet en bok til i serien ble jeg veldig glad. Det er en stund siden jeg har gledet meg så mye til å komme videre i en historie, samtidig som jeg vil ta det rolig for å få opplevelsen til å vare så lenge som mulig. Allerede på side ti fikk jeg følelsen av at jeg var i starten av en fengslende reise full av stemmer som jeg ikke kjenner så mye til, men som jeg vet at jeg trenger å høre. Alt ligger til rette for at Maggies ferd i «the Sixth World» kommer til å bli legendarisk.
«He told me I had some of that evil in me, that I’d been touched by what happened the night he found me. And that it manifested as K’aahanáanii, and it made me strong, made me vicious when I needed to be. But it was a narrow road I walked. I had to be vigilant to let it grow, not to feed it unnecessarily. Because my fate wasn’t decided yet. I could be a monsterslayer, or I could be a monster.»
Rebecca Roanhorse