«Poison,» he gasped. «In the tea. Please, Starred One. Help me.»

C.L. Polk

Witchmark er en fantasyroman sentrert rundt Doktor Miles Singer, en trollmann i skjul etter å ha rømt hjemmefra som ungdom, utdannet kirurg i militæret og nå krigsveteran. Når vi møter Miles jobber han som psykiater på et veteransykehus i byen Kingston. Han må holde sine magiske evner skjult for alle rundt seg, fordi trollmenn og hekser blir ansett som farlige og blir sendt på asyl. Miles fokuserer på å hjelpe andre krigsveteraner gjennom psykiatrien, til tross for at disiplinen og pasientenes lidelser ikke er anerkjent i samfunnet. Han er dessuten på nippet til å finne ut av hva som egentlig feiler mange av veteranene, og han har bange anelser. En kveld møter han en herremann utenfor sykehuset, bærende på en akuttpasient. Pasienten kjenner til Miles’ hemmelighet og kaller ham Starred One. Det siste Nick Elliot sier før han dør er at han har blitt forgiftet og at Miles’ er den eneste som kan hjelpe. Sammen med den fremmede herremannen prøver Miles å finne ut av hvordan Nick Elliot visste hvem han var og hvorfor han ble drept. De finner mye mer enn forventet, og historien forgreiner seg i uante retninger både geografisk, politisk og personlig.

Det tok meg litt tid å finne ut av hva jeg tenker om denne boken, fordi den etterlot en del motstridende inntrykk. Fortellingen fungerer, plotet er interessant, og det er flere tråder som går parallelt og møtes på slutten av boken. Men karakterene er flate, så kjærlighetshistorien og overraskelsene engasjerer meg ikke. Det er vanskelig når det ikke virker som om det engasjerer hovedpersonen heller. Doktor Miles Singer er pregløs og litt vinglete, til tross for at han står i sentrum for et drapsmysterium, en mulig konspirasjon, og en forelskelse som han prøver å beskytte seg fra. Søsteren til Miles, Lady Grace, fremstår også som en sammensatt person med store indre konflikter, uten at vi egentlig får vite så mye om henne. Det er så mye her som kunne blitt så bra, men så lar forfatteren det ligge uten at jeg helt skjønner hvorfor. Det kan være for å begrense omfanget av boka, men når man har så mye juicy materiale og så mange spennende ideer som Polk har, så er det synd at så mye av potensialet forblir urealisert. Det er mange karakterer som ikke gis nok spillerom, for eksempel sykepleier Robin, som er Miles’ beste venn, og ikke minst Miles’ far Sir Christopher, fordi han er den som utfordrer Miles’ selvstendighet og hans syn på moral og fri vilje.

Her ulmer det mange spennende etiske spørsmål om arv og miljø, klasseskiller, og hva fremskritt kan koste et samfunn. Men det sier vel noe at min opplevelse av boka handler mer om det jeg ikke har lest enn det jeg har lest. Problemet for meg ligger nok i fortellingens tempo, fordi det tillater ikke leseren å dvele ved noen av øyeblikkene. Det kommer møysommelige beskrivelser av klesplagg, røykevaner og omgivelser som ikke har noe med historien å gjøre, mens i de store scenene kastes du rett inn i dramatikken. Og du rives like raskt ut igjen. Witchmark er første bok i en serie (foreløpig med to bøker) så jeg har et håp om at forfatteren tar det hele et steg videre i neste bok. Likevel higer jeg ikke etter å lese den. Det blir for tynt rett og slett, noe som blir nærmest provoserende når det er så mye å ta av. Gi meg mer C.L. Polk! Kom igjen!

«His power welled inside me. I had to check to make sure I wasn’t spilling light every time I moved. What had he done to me? I scrambled to my feet and tried to lift Nick Elliot’s body. Robin stared over my shoulder. ‘Sir? What are you doing in here?’ Cold fear prickled down my back. Mr Hunter stood behind me, tucked into the corner where he’d seen and heard everything. »

C. L. Polk