• Bekjennelser,  Fantasy

    BILLETT MERKET: NYFRELST FANTASY-FANTAST

    «When you compare the sorrows of real life to the pleasures of the imaginary one, you will never want to live again, only to dream forever.»

    Alexandre Dumas

    All litteratur er fantasi. All litteratur er en alternativ virkelighet, uansett hvor ekte det virker eller om den påberoper seg å være selvbiografisk eller historisk. All litteratur er fremstillinger av virkelighet. Og dette er en av grunnene til at jeg elsker bøker mer enn film og TV. Bøker krever mer av deg som kulturkonsument, men gir også så uendelig mye tilbake. Og min personlige erfaring er at jo mer en bok er preget av fantasi, jo mer krevende blir det for meg som leser. Jeg har lest bøker i mange år, men innså ikke dette før ganske nylig.


    Min intergalaktiske reise bort fra litteratursnobberiet

    For mange år siden ble jeg forelsket i en datanerd. Altså en skikkelig datanerd som elsker programmering, science fiction, Studio Ghibli-filmer og Konspirasjonspodden. Og jeg var mildt sagt ikke der. Ikke i nærheten! Men en kveld i 2010 da vi satt i sofaen hjemme så sa han at han hadde hørt om en ny serie som visstnok skulle være ekstremt bra. Den het Game of Thrones. Kanskje vi skulle se den sammen? Hvorpå min respons var noe i nærheten av «nei, vet du det gidder jeg ikke. Orker ikke flere av de sci-fi-greiene dine.» Likevel greide han å overtale meg til å se en episode. Og da den var slutt satt jeg i sofaen og gapte en stund før jeg forlangte å få se mer.

    Jeg har aldri vært særlig interessert i sjangre som fantasy, sci-fi, krim og horror, men her startet min fantastiske og intergalaktiske reise. Jeg likte Harry Potter, Ringenes Herre og Narnia, men det var liksom ikke det samme. Sånn tenkte jeg. Og jeg kan fortsatt ikke påstå at jeg har kommet så veldig langt på reisen enda. Men jeg er nok mindre fordomsfull og mer søkende og nysgjerrig. Det har tatt en del tid før jeg våget meg fra film og TV og over i fantasylitteraturens omfattende univers. Og jeg vil påstå at omfattende bare er forbokstaven. Jeg har oppdaget forfattere som Ann Leckie, Sarah J. Maas og Siri Pettersen, og en helt ny verden av historiefortelling og leseropplevelser har åpnet seg.

    Hjelp, jeg leser fantasy!

    Medlemskapet mitt i klubben er langt ifra fullverdig og jeg er ikke en ihuga fantasty-fantast (enda). Jeg møter meg selv i døra hver gang jeg prøver å velge nye bøker på egen hånd eller utforske noe nytt, fordi jeg utvilsomt har altfor lite kunnskap om sjangeren. Samtidig så undrer jeg meg over om jeg er en sånn litteratursnobb. En som kun leser de «riktige bøkene,» de «gode» bøkene. Jeg sitter på nettet og googler prisbelønt sci-fi og fantasy når jeg skal finne noe nytt å lese, men som med alt annet så er sjangrene mangefasetterte og ulike lesere vil foretrekke ulike undersjangre. Ofte så er det ikke bøkene som folk liker som får de gjeveste prisene. Og vi leser alle med ulike utgangspunkt, interesser og ønsker for opplevelsen.

    «Everybody has a secret world inside of them. I mean everybody. All of the people in the whole world, I mean everybody — no matter how dull and boring they are on the outside. Inside them they’ve all got unimaginable, magnificent, wonderful, stupid, amazing worlds… Not just one world. Hundreds of them. Thousands, maybe.»

    Neil Gaiman

    Jeg har ikke funnet min plass på fantasy-spekteret enda, men har optimistisk bestemt meg for å prøve litt av alt. Jeg kan være veldig kritisk, men det er fordi når jeg investerer tid, følelser og tankekraft i en bok så forventer jeg å få valuta for pengene. Jeg har høye forventninger til bøkene jeg leser. Som seg hør og bør! Ettersom fantasy-fantasten i meg får blomstre så tror jeg ikke forventningene blir lavere, snarere tvert imot.


    Vil du vite hva jeg har tenkt om noen av fantasyromanene jeg har lest?

    Her kan du kan finne mine omtaler av bøker som for eksempel Madeline Millers fantastiske gjendiktning av fortellingen om Akilles i The Song of Achilles, den mer klassiske fantasyen til C. L. Polk i Witchmark, samt en postapokalyptisk virvelvind full av legender fra den amerikanske urbefolkningen i Rebecca Roanhorse sin Trail of Lightning.

  • Bokomtale,  Fantasy,  Roman

    WITCHMARK – C.L. POLK

    «Poison,» he gasped. «In the tea. Please, Starred One. Help me.»

    C.L. Polk

    Tittel: Witchmark

    Forfatter: C. L. Polk

    Utgitt: 2018

    Tor books

    318 sider

    Witchmark er en fantasyroman sentrert rundt Doktor Miles Singer, en trollmann i skjul etter å ha rømt hjemmefra som ungdom, utdannet kirurg i militæret og nå krigsveteran. Når vi møter Miles jobber han som psykiater på et veteransykehus i byen Kingston. Han må holde sine magiske evner skjult for alle rundt seg, fordi trollmenn og hekser blir ansett som farlige og blir sendt på asyl. Miles fokuserer på å hjelpe andre krigsveteraner gjennom psykiatrien, til tross for at disiplinen og pasientenes lidelser ikke er anerkjent i samfunnet. Han er dessuten på nippet til å finne ut av hva som egentlig feiler mange av veteranene, og han har bange anelser. En kveld møter han en herremann utenfor sykehuset, bærende på en akuttpasient. Pasienten kjenner til Miles’ hemmelighet og kaller ham Starred One. Det siste Nick Elliot sier før han dør er at han har blitt forgiftet og at Miles’ er den eneste som kan hjelpe. Sammen med den fremmede herremannen prøver Miles å finne ut av hvordan Nick Elliot visste hvem han var og hvorfor han ble drept. De finner mye mer enn forventet, og historien forgreiner seg i uante retninger både geografisk, politisk og personlig.

    Det tok meg litt tid å finne ut av hva jeg tenker om denne boken, fordi den etterlot en del motstridende inntrykk. Fortellingen fungerer, plotet er interessant, og det er flere tråder som går parallelt og møtes på slutten av boken. Men karakterene er flate, så kjærlighetshistorien og overraskelsene engasjerer meg ikke. Det er vanskelig når det ikke virker som om det engasjerer hovedpersonen heller. Doktor Miles Singer er pregløs og litt vinglete, til tross for at han står i sentrum for et drapsmysterium, en mulig konspirasjon, og en forelskelse som han prøver å beskytte seg fra. Søsteren til Miles, Lady Grace, fremstår også som en sammensatt person med store indre konflikter, uten at vi egentlig får vite så mye om henne. Det er så mye her som kunne blitt så bra, men så lar forfatteren det ligge uten at jeg helt skjønner hvorfor. Det kan være for å begrense omfanget av boka, men når man har så mye juicy materiale og så mange spennende ideer som Polk har, så er det synd at så mye av potensialet forblir urealisert. Det er mange karakterer som ikke gis nok spillerom, for eksempel sykepleier Robin, som er Miles’ beste venn, og ikke minst Miles’ far Sir Christopher, fordi han er den som utfordrer Miles’ selvstendighet og hans syn på moral og fri vilje.

    Her ulmer det mange spennende etiske spørsmål om arv og miljø, klasseskiller, og hva fremskritt kan koste et samfunn. Men det sier vel noe at min opplevelse av boka handler mer om det jeg ikke har lest enn det jeg har lest. Problemet for meg ligger nok i fortellingens tempo, fordi det tillater ikke leseren å dvele ved noen av øyeblikkene. Det kommer møysommelige beskrivelser av klesplagg, røykevaner og omgivelser som ikke har noe med historien å gjøre, mens i de store scenene kastes du rett inn i dramatikken. Og du rives like raskt ut igjen. Witchmark er første bok i en serie (foreløpig med to bøker) så jeg har et håp om at forfatteren tar det hele et steg videre i neste bok. Likevel higer jeg ikke etter å lese den. Det blir for tynt rett og slett, noe som blir nærmest provoserende når det er så mye å ta av. Gi meg mer C.L. Polk! Kom igjen!

    «His power welled inside me. I had to check to make sure I wasn’t spilling light every time I moved. What had he done to me? I scrambled to my feet and tried to lift Nick Elliot’s body. Robin stared over my shoulder. ‘Sir? What are you doing in here?’ Cold fear prickled down my back. Mr Hunter stood behind me, tucked into the corner where he’d seen and heard everything. »

    C. L. Polk