1001 bøker: Det skjønne i THE SECRET HISTORY av Donna Tartt

Helt enkelt komplekst

The Secret History av Donna Tartt er en moderne klassiker og et stykke mesterlig skrivekunst. Noen bøker er som balsam, de er stimulerende både språklig og innholdsmessig, og man glir sømløst igjennom historien. Denne boka er smidig på alle måter. Fortellerstemmen, karakteroppbyggingen og fremdriften i historien, fikk meg til å tvile på alt uten at jeg mistet tråden. Boka er på én måte ganske entydig, med at den avslører slutten helt i begynnelsen av fortellingen. På en annen måte er den ekstremt tvetydig og man kan ikke stole på noe eller noen. Dette mener jeg er romanens aller største styrke. Det er en helt enkel historie med et mysterium i sentrum. Samtidig så er den innfløkt med referanser til klassisk litteratur og oldtidskultur, viklet inn studentlivet. Det er en utforskning av det skjønne som idé, med studenten Richard Papen i sentrum.


The Secret History – Donna Tartt (1992)

Richard Papen flytter fra California til Vermont for å gå på Hampden College, hvor han møter fem mennesker som skal endre hans liv for alltid. Han begynner å studere klassisk gresk med en liten gruppe studenter og en karismatisk lærer, som stiller krav litt utenom det vanlige. Gruppa består av Henry, Francis, Charles, Camilla og Bunny, som er underveis i studieløpet da Richard dukker opp i kalde Vermont. De er en sammensveiset gjeng eksentriske overklasseungdommer som lever på siden av samfunnet hvor Richard eksisterer. Gradvis blir han dratt inn i den indre sirkelen, hvor moralen blir vagere og eksistensen farligere. Gråsonene blir mørkere og mørkere og valgene de tar får alvorlige konsekvenser.


It’s a very Greek idea, and a very profound one. Beauty is terror. Whatever we call beautiful, we quiver before it. And what could be more terrifying and beautiful, to souls like the Greeks or our own, than to lose control completely?

DONNA TARTT, The Secret History

Det skjønne, det skremmende, det uhemmede.

Hva skjer hvis vi kaster til side kontrollen, moralen, selvet, alt som ordner samfunnet og identiteten vår? I romanen argumenterer studentene for at det ukontrollerte og uhemmede er det skjønne. De prøver å finne ut av hvordan de kan erfare skjønnheten i sin reneste form. Og det er i dette forsøket at det grusomme, skremmende og tragiske trer inn. Igjennom hele romanen vises det vakre frem som noe skremmende, noe man ikke kan stole på, noe som endrer deg som menneske. Det er utvilsomt en tragedie.

En ode til skjønnheten

The Secret History får meg til å tenke på Keats kjente dikt Ode on a Grecian Urn. Romanen og diktet dreier seg begge om relasjonen mellom kunsten og mennesket, og mellom fysisk og eterisk skjønnhet. Hver strofe i diktet ender på sørgmodig vis ved å løfte frem de vonde og skjøre sidene ved det skjønne. Og dette mener jeg at Tartt gjør gjennomgående i sin roman. Som leser trenger man ikke være interessert i klassisk gresk litteratur eller engelsk romantisk poesi for å nyte The Secret History. Det er absolutt tilfredsstillende å lese romanen som et psykologisk drama eller som et mysterium. Men det er også umulig å komme utenom refleksjonene rundt skjønnhet, moral, sjelen og eksistensen.

En ode til Richard Papen

Jeg mener at fortellerstemmen og fremstillingen av Richard er det mest interessante med romanen. På overflaten fremstilles han som en grå mus, ut fra hvordan han oppfatter seg selv og også sammenlignet med de andre. Men Richard er en utrolig fascinerende type, noe som blir diskutert mot slutten av Richard og Henry. Relasjonen mellom karakterene er med på å drive historien fremover, uten at vi egentlig får vite så mye om dem. Utforskningen av hva som skjer med et menneske mens de gradvis mister kontrollen vises på mange måter gjennom Richard og hans fortellerstemme. Tvilen som gjør fortellingen så spennende tar utgangspunkt i hans perspektiv på hendelsesforløpet. Richard Papen er nå en av mine høyest elskede litterære karakterer.

Does such a thing as ‘the fatal flaw,’ that showy dark crack running down the middle of a life, exist outside literature? I used to think it didn’t. Now I think it does. And I think that mine is this: a morbid longing for the picturesque at all costs.

DONNA TARTT, The Secret History

Elidas 1001-bøker lesesirkel <3

I år er planen min å lese flere bøker fra egen bokhylle, og for å motivere meg så har jeg bestemt meg for å følge Elidas lesesirkel på bloggen My First My Last My Everything. Jeg har valgt ut 12 bøker fra oppslagsverket 1001 Books You Must Read Before You Die ut fra kategoriene i akkurat denne leseutfordringen. The Secret History har stått i bokhylla i et års tid og dette var dytten jeg trengte for å plukke den opp.

Er du interessert i å utforske noen 1001 bøker så kan du gjerne lese det jeg har skrevet om At Swim, Two Boys, Slaughterhouse Five, eller Siddhartha 🙂

Del innlegget:

← Forrige innlegg

Neste innlegg →

14 kommentarer

  1. Ja, den skulle jag också kalla en modern klassiker. Och många som läst den.

  2. Har läst den på svenska men skulle vilja läsa den igen på engelska . Tack för smakbiten!

  3. Det var väldigt länge sedan jag läste den och det känns som det börjar bli dags för en omläsning. Och kanske borde jag, som Cinnamon, läsa den på engelska nästa gång.

    • Det gir sikkert mange nye spennende refleksjoner, når man kjenner til slutten. Og den er helt nydelig på engelsk 🙂

  4. Tack för smakebiten. Bara försökt mig på Steglitsan, men kom bara halvvägs i den boken innan jag gav upp.

  5. läste halva i rask takt och sedan tog det stopp. precis likadant blev det med Steglitsan. det vore kanske dags för omläsning. tack för smakebiten

    • Jeg leste alt veldig raskt og tror det hjalp. Det ble en intens opplevelse i alle fall 🙂 God søndag!

  6. Jag har läst den, men det har hunnit gå en hel massa år sedan dess. Undrar om den håller för en omläsning?

  7. Elsker denne boka. På tredve år har jeg lest den 3 ganger og den er fortsatt på min Topp 15 liste over gode romaner. Jeg har forsøkt å like de 2 andre romanene av Tartt, men får det ikke til. Har du lest mer av Tartt? Bra leseopplevelse?
    Jeg vet jeg kommer til å lese mørke deilige The Secret History på nytt om ikke lenge. Og din fine omtale dyttet den litt lenger fram i køen 🙂

    • Wow, tre ganger faktisk! Jeg likte The Goldfinch av Tartt veldig godt og tenkte at jeg ikke kom til å like The Secret History like mye, av en eller annen grunn. Denne er mye mer subtil og omstendelig, som er med på å gjøre den så god. Synes Tartt er så god på karakterer og karakterutvikling, noe som er viktig for meg. Skulle ønske jeg hadde lest denne da jeg selv var student. Gleder meg til å lese den på nytt 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *