Bokomtale,  Sakprosa,  Smakebit

SMAKEBIT PÅ SØNDAG: Why I’m No Longer Talking to White People About Race

Vektig og viktig søndagslektyre om rasisme

After a lifetime of embodying difference, I have no desire to be equal. I want to deconstruct the structural power of a system that marked me out as different. I don’t want to be assimilated into the status quo. I want to be liberated from all negative assumptions that my characteristics brings. The onus is not on me to change. Instead, it’s the world around me.

Reni Eddo-Lodge

Dekonstruksjonen av strukturell makt i samfunnet er hva jeg anser som essensen i snakkisen Why I’m No Longer Talking to White People About Race av Reni Eddo-Lodge. Det handler om å plukke strukturene fra hverandre for å avdekke skjult rasisme. Og grunnen til at Eddo-Lodge ikke lenger vil snakke med hvite mennesker om rase er fordi hun opplever en overvekt av ansvarsfraskrivelse. Når hvite mennesker konfronteres med rasisme er vi raske med å peke på samfunnsstrukturer som fremmer forskjell, for eksempel patriarkatet, imperialisme og klasse. Boken fremhever hvorfor denne avledningsmanøveren nettopp beviser at rasisme er integrert i alle maktstrukturer og påvirker fargede liv annerledes enn hvite. I boken gjøres dette gjennom personlige anekdoter, statistikk, historie og forskning. Mitt sterkeste holdepunkt til bokens grunnleggende påstand er at jeg selv har sluttet å snakke med menn om feminisme. Innsikten endret hele mitt perspektiv på Why I’m No Longer Talking to White People About Race. Mitt hvite privilegerte perspektiv, riktignok.


Sammendraget av boka kommer denne gangen i listeform og hvis du ikke vil vite så mye om innholdet så kan du fint scrolle forbi.


10 ting jeg har lært av å lese Why I’m No Longer Talking to White People About Race av Reni Eddo-Lodge (2017)

1. Jeg må lytte mer og snakke mindre i møte med fargede mennesker.

2. Fordommer og rasisme er IKKE det samme. Alle har erfaringer med fordommer, men alle opplever ikke rasisme.

3. Jeg må bidra til å skape rom hvor WOC (women of colour) kan gi uttrykk for sine erfaringer uten å måtte forsvare dem.

4. Jeg må VELGE å lytte til stemmene til WOC.

5. Jeg må anerkjenne mitt privilegium.

6. Mitt privilegium kommer i utgangspunktet fra hvithet som politisk struktur, ikke nødvendigvis hvithet som en personlig karakteristikk.

7. Feminisme er å stå opp mot alle former for undertrykkelse.

8. Det er opp til hver og en av oss å motarbeide rasisme i hverdagslivet, altså på jobben, på bussen og i middagsselskaper.

9. Språk er viktig, og kulturell representasjon påvirker hvordan vi tenker.

10. Performativ aktivisme på sosiale medier nytter ikke – vi må faktisk gjøre noe.


Vond men viktig lærdom

Boka er et viktig bidrag til kampen mot rasisme, den er øyneåpnende og informativ. Noe litterært kunststykke er den derimot ikke og preges av Eddo-Lodges bakgrunn som journalist. Men den står like stødig som et tilgjengelig verk om noen av de utfordringene vi har i samfunnet, hvor enkelte hvite mennesker «ikke ser farge» eller tror at vi er «forbi rasisme.» Forfatteren kommer fra Storbritannia og jeg opplevde hennes perspektiv på rasisme i et europeisk land som et friskt pust, ettersom både tradisjonelle medier og sosiale medier er preget av et amerikansk perspektiv. Kampen mot rasisme angår oss alle. Det er ikke noe som skjer «der borte.» Det skjer over alt. Og vi er alle en del av problemet. Vi må alle ta ansvar for å opplyse oss selv, vi må lytte og vi må handle. Helt enkelt.


MER?

Hvis du er ute etter mer innsikt i perspektiver til POC så har jeg skrevet om romanene The Underground Railroad og On Earth We’re Briefly Gorgeous. Hvis du er interessert i feminisme så kan du sjekke ut innlegget om essaysamlingen I Feel Bad About My Neck. Ellers er Astrid Thereses blogg alltid proppfull av smakfulle smakebiter. Som en konfekteske finnes det noe for alle. God søndag!

14 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

%d bloggere liker dette: